“Jeg er ingen pusling, jeg driver med pusling. Først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett. Mer Thea.”

Det stemmer ikke. Harde fakta er at jeg driver ikke med pusling lenger, med tiden har jeg blitt en pusling skjult under et robust ytre og velformulerte ord. Jeg har blitt puslingen jeg skulle gjøre. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Kroppen pusler på egenhånd og er ikke til å stole på, alle haugene jeg sorterte har jeg blandet i et salig virvar og skjøvet lengst under sofaen. Jeg sluttet å prøve for redd for å feile. For hver dag blir alt mer fragmentert. Mindre Thea. 

Det glapp for meg nok en gang, mistet grepet, mistet motivet, mistet evnen og mistet håpet. Litt. Og litt mer. Og enda litt mer. Og helt og fullstendig. Og bildet jeg pusler er ikke mitt bilde, det er et fremmed bilde og det er bildet av en som er for feig til å være tro mot det hun tror på innerst inne. Det gjør meg redd, og når man er redd søker man til det som er trygt, og det som er trygt er det som skader enda mer. Og gjør meg enda reddere, med behov for mer trygghet.

Og sånn skjer det. 

Jeg forsøkte å være en som gjør, men endte opp som en som bare snakker om det. 

Når ingen andre rister i meg, får jeg riste meg selv. 

Slutt, slutt, slutt. Det er ingen andre her enn deg. Det er du som må. Det er du som kan gjøre.

Litt støtte på det hadde vært fint, og rom for å handle. Harde stemmer som ikke bare snakker med, men snakker mot. Gi meg tilbake litt kamp og noe å holde fast i, så jeg må slutte å være pusling. Dette er reglene, dette er brikkene, slik vinner du. 

Kanskje burde jeg bli sint? Ikke bare på meg og brikkene under sofaen, men på alle som er fornøyd så lenge det går. Noen hviler i troen på at kroppen forteller alt, andre hviler i troen på at jeg forteller alt. Kroppen forteller ingen ting og jeg forteller bare litt. 

Det er ikke nok at det går, når det går feil. 

Litt er ikke nok når det vonde igjen har blitt alt. Å gjøre litt, å si litt, å prøve litt, det er som å ta på seg bare en ullsokk når man fryser eller å drikke bare en dråpe når man er tørst. Det er som å lappe en hel teltduk sammen med bare ett sting eller gå ett skritt når du er ti mil unna. Det gir ingen effekt, bare enda større fortvilelse. Og det koster å gjøre litt også, til sammen koster litt og litt alt man har og ender opp uten noe tilbake. 

Når ingen ting blir riktig, blir alt feil. Det er så enkelt og så vanskelig. Det er alt eller ingen ting. Det er å leve eller å bare se på.

Jeg vet ikke hva jeg ser lenger, men det er ikke den jeg ville bli.