Den er tilbake

Det var en på alle måter fin dag. Helt utmerket. Selv om noen av fjellene der vi sov like ved havet skjulte solen bak høye topper. Det var en på alle måter god tur også. Ganske spontan og relativt utfordrende. I helgen, altså. Dette er lørdag. Onsdag kjørte jeg avsted med bilen full av mamma og tre søskenbarn på vei til Vestlandet. Innom Beito, til Ålesund, til Runde, og denne dagen våknet vi i en suite på et hotell i Fosnavåg, av alle steder, etter en serie uheldige hendelser som resulterte i at stedet vi egentlig skulle sove ikke hadde plass til oss og derfor betalte for tipp topp overnatting et annet sted. Dette er ikke poenget med historien, men er viktig for selve forståelsen av nettopp hvilken på alle måter vidunderlig morgen dette var. Det var dessuten andre dag på rad hvor jeg ikke spiste havregrøt til frokost, og det er verdt å nevne i seg selv. 

Ingen ting spesielt hendte før klokken var nærmere ti. Sett bort fra at jeg blant annet nøt nystekte sveler, eggerøre, kalkunkjøttboller og appelsinjuice til frokost, nokså spesielt, og at vi var fire unge mennesker som hadde vanskelig for å gå i trapper denne morgenen. Dagen før hadde vi vært helt på topp, nærmere bestemt tre ganger, og slikt er man ikke vant med når man kommer fra Indre Østfold. Først hadde vi tatt turen opp alle trappene til Aksla i Ålesund, og så hadde vi kjørt til Runde og beinet opp på fuglefjellet for å se lundefugl. Der var det ikke en fugl i sikte, annet enn en kråke vi litt uvitende og ivrig forsøkte å fotografere før vi innså hva det var. Så vi hadde, relativt skuffet og slitne, trasket ned igjen og kjørt til hotellet, før vi fikk beskjed om at fuglene selvfølgelig ikke var å se før på kveldstid. Og dermed bar det selvfølgelig tilbake og opp igjen, vi snakker en halvtime i friskt tempo rett opp, og denne gangen kom det fugl, etter en god stund med venting og frysing. Det dirret i beina da all bestigingen var overstått. Ikke mamma sine, selvfølgelig, for hun hadde bare sittet og ventet på oss med det ene beinet høyt og helende og lest bok. 

Men nå var det altså lørdag, og klokken hadde passert frokost og nærmet seg utsjekking. Suiten hadde sett mindre og mindre ut som en suite for hvert minutt vi tilbragte i den, og nå var det poser og kopper og sure sokker og dyner og puter og gamle matpakker over alt og alle andre steder også. Alt dette skulle opp i bager og sekker og atter andre poser, før dette fine følget skulle starte på hjemreisen igjen. Jeg var overrasket over hvor godt jeg likte å være så tett oppi så mange mennesker og saker og opplevelser. Overrasket over at jeg faktisk ikke så frem til å komme hjem til all tvangen og ensomheten igjen. Eller havregrøten. Heldigvis skulle hele lørdagen tilbringes sammen med disse menneskene i en liten Ford på vei over fjellet, og selv det gledet jeg meg til. Vi stoppet når vi ville, for å gå på do eller spise eller bare strekke på beina, og som sjåfør styrte jeg musikk og lydbøker og alt gikk fremover på en trygg og bra måte. I døra hadde jeg gulrøtter, og fra snacksavdelingen i baksetet kunne jeg til og med få en sjokoladebit, om jeg ville. Og det ville jeg faktisk, av og til. 

Akkurat nå, sånn akkurat da midt mellom frokost og hjemreise, kjente jeg på at jeg egentlig bare ville være på tur med folk hele tiden. Gå på et fjell her og le av en vits der og ikke tenke så mye på så mye annet enn hvor vi skulle og hvordan vi skulle komme oss dit. Til og med spisingen føltes mer naturlig på tur, selv om gårsdagens middag hadde vært en boks cottage cheese møysommelig valgt ut etter 20 minutter hvileløst vandrende gjennom Meny, så hadde så mye annet gått bedre enn jeg hadde trodd.

Helt til alt skjedde.

Det var en på alle måter fin dag. Helt utmerket. Helt til det ble den verste dagen, på alle måter. Det var på det største hotellbadet jeg har vært noen gang, det hadde både en vanlig dør og en skyvedør, og begge dører var omhyggelig låst, selv om alle visste at jeg var der uansett. Kanskje hadde det vært lettere om det ikke kom så overraskende. Uten at jeg helt kan forstå hvordan det skulle foregått. Men der satt jeg og ante fred og ingen fare, ruset på livet og mett av hotellfrokost med en nyutsprungen sult på fellesskap og opplevelser. Jeg trodde jeg så feil, og så ville jeg ikke tro det jeg så, og så ville jeg egentlig ikke leve lenger. Den er tilbake. Tre år uten og så putselig kom den og masse tårer og angst attpåtil. Som det ultimate svik mot sykdommen og det endelige beviset på at nå er liksom alt bra. Som et kvinnelig standpunkt. Jeg innså ikke hvor mye jeg hadde gruet meg til dette øyeblikket før det faktisk skjedde. Det føltes som at livet ikke kunne fortsette, enda kroppen helt tydelig ga beskjed om at nå er vi endelig i gang. 

Hvordan tar man seg derfra? Hva skal jeg gjøre nå? 

Jeg er fortsatt der. Ikke på hotellbadet, selvfølgelig, jeg fikk samlet meg sammen og limt på meg et oppsyn som ikke vakte for stor bekymring og dårlig stemning. I en kasse på en Kiwi satt en ung mann og scannet en daddel, en Skyr, en Pepsi Max og en pakke med sånt som jeg ikke har kjøpt på så lenge at jeg ikke husket hva jeg burde kjøpe, og med den mest sjarmerende dialekten i verden lurte på om jeg hadde bonuskort. Jeg trakk fram Trumf-kortet. Han presiserte tålmodig og mildt rødmende at han mente bonuskort, med trykk på bonuskort, som at alle kvinner liksom skal vite hva det er. Jeg svarte, nesten sint, selv om jeg aldri svarer sint, men dette var altså en sånn dag der nesten sint var det hyggeligste jeg kunne svare, at jeg hadde bare Trumf-kort og var heller ikke interessert i å få et slikt bonuskort, uten å si at jeg ikke var interessert i å behøve et slikt kort overhodet noen gang noensinne.

Jeg er fortsatt der. Ikke på butikken, selvfølgelig, jeg fikk pakket alt ned i en pose og småløp ut til bilen og inn på et bensistasjonstoalett og brøt sammen igjen. Nei, jeg er fortsatt der, i den lille, redde kroppen som ikke vet hva som skjer og hva jeg skal gjøre. Hvordan er man en kvinne? Hvordan lever man med det alle kvinner har levd med i alle år? Hvorfor så sveket? Hvorfor så sint? Hvorfor så skuffet? Hvorfor så redd?

Hvordan tar man seg derfra?

Hvem er jeg nå?

 

 

4 kommentarer
    1. Jeg vet nøyaktig hvilken angst du føler. Jeg gruer meg så veldig til den kommer tilbake, om den kommer tilbake. Jeg håper du finner svar på hvem du er sammen med den, og at du klarer å akseptere den. Takk for at du deler så mye, det hjelper!

    2. Jeg liker ironisk nok ikke å lese så veldig mye 🙂 Men når det gjelder dine innlegg så leser jeg gladlig. Hver gang går det et lite lys opp for meg, du skriver med hjertet. Nesten hele innlegget ditt er en lykkerus hvor du er på tur og koser deg. Små søte detaljer og skildringer. Så snur det. Ikke kvaliteten på dine beskrivelser, men stemningen. Jeg vet lite om det du har værtigjennom og hvordan det er. Men angsten har jeg kjent mye på og selv skrevet om. Den kan komme brått og uventet. Det er lov å ha det bra, lov å kose seg, bli tatt vare på og elsket. Fikk følelsen at noe av den lykken i turen trigget noe du ikke tillater deg. Oi dette ble snart like lang kommentar som ditt skriveri 🙂 Sist jeg fikk angst var på Sunnaas sykehus under en mindfullness time hvor vi skulle fokusere på en situasjon som ga oss lykke, glede og kjærlighet. Jeg knakk sammen i angst og samvittighet. Takk for alt du skriver 🙂

    3. Takk for lang, hyggelig og oppmuntrende kommentar! Noen ganger kommer angsten i de situasjonene hvor den er mest utenkelig, og det er nettopp det som kanskje er så skremmende. Jeg er glad du finner noe nyttig i det jeg skriver, og det er fint å tenke på at andre kan ha glede av mine refleksjoner. Takk for at du leser 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg