Forrige uke var litt av en uke. Jeg tenkte å fortelle en høyst forstyrret historie om hvordan en spiseforstyrrelse også kan se ut, og hva det finnes å lære av det. 

Vi starter med begynnelsen. Mandag morgen. Jeg våknet og kunne ikke forstå hvor jeg var. Det var en seng over hodet mitt, og dynetrekket luktet sånn gammelt og trygt som det bare gjør etter å ha ligget på i månedsvis uten kroppslig kontakt. Det tok litt lenger tid å innse det da, men jeg la to og to sammen, hyttelukt og køyeseng, stillhet og fuglekvitter, kvernet de få våkne hjernecellene og kom frem til at jeg altså befant meg i underkøya på familiens hytte. Jeg hadde bråreist dit kvelden før, om det kan kalles å bråreise når man både rekker å pakke med seg strikketøy og ferdigkokt havregrøt. Uansett, jeg sto opp tidlig og tuslet barbeint inn på kjøkkenet for å bruke siste skvett av medbrakt vann til å lage en varm kopp te. Tok en tur på utedoen mens kokeplata ble varm, satt på huk og vasket hender i fjorårsgammelt, kaldt vann i en slags fiffig kjele med kran på og klarte knapt å reise meg fra stillingen. Men det måtte jeg, for inne fra kjøkkenet kom faretruende lyder av dyrebare vanndråper som kokte over og dryppet ned på gulvet. Det braket i knærne og magen samtidig, hvilket minnet meg på at det var på høy tid med både hviledag og frokost, og jeg manøvrerte den stive kroppen i åtte hoppende steg rundt utemøbler og over den høye terskelen og brant meg på det kokende vannet og innså at dette kom til å bli en skikkelig tuvlete dag. 

Både vannkjelen og koppen måtte gjennom en grundig skylleprosess før det nådde standarden for akseptabel hygiene, selv på en hytte. Teen ble helt grei. Jeg glemte å putte oppi sukettene, og da jeg kom på det, var den blitt så kald at de ikke ville løse seg opp. Alle som har tygget suketter vet at det gjør man helst ikke. Det gikk ned, det var alt vannet jeg hadde igjen. Jeg svelget siste slurk med en kunstig søtsjokkgrimase og åpnet kjøleskapet for å finne boksen med grøten. Ikke en morgen uten. Mikroens tilstand tilfredsstilte ikke akseptabel hygiene, og å bruke våtservietter inni der ville bare gjøre det hele verre. Derfor fant jeg frem en kjele med et litt tvilsomt belegg i bunnen og lukket øynene og klorte inni håndflatene før jeg klarte å helle grøten oppi der. Alt man kan tolerere. Jeg forsøkte å trøste støvet på hjernen med at det skulle kokes, det ville bli greit. Eller så ville jeg dø. En av to. Det gikk sikkert greit.

Komfyren har stått der siden jeg var liten og bestefar kokte pølser og stappe på den. Den er altså gammel, kanskje like gammel som meg. Plata bruker om mulig enda lenger tid på å bli kjølig igjen enn den bruker på å bli varm. Den var allerede skrekkelig varm etter tekokingen. Dette glemte jeg å ta i betraktning. Det skulle jeg nok ikke ha gjort. 

Til nå er det ikke så veldig forstyrret, alt dette jeg beskriver. Med unntak av litt bakteriefrykt og det faktum at den trofaste grøten var med, kunne dette vært en helt vanlig historie om et helt vanlig menneske som våkner opp i en helt vanlig hytte og skal lage seg en helt vanlig frokost. Så lenge jeg får gjort som jeg har tenkt og som jeg pleier, går det ganske uforstyrret hen. I dag skulle ikke være en sånn vanlig dag. Jeg skulle nok ha tatt med stekeovnens alder og kokeplatas temperatur i betraktning. Min glipp. Mens jeg løp rundt i BH og truse og lot deodoranten tørke under armene, som jeg alltid gjør, spredde det seg en tynn, tynn røyk inni hytta, og det luktet som om noen forsøkte å brenne sokkene sine. Det var fortsatt flere søvnige enn våkne hjerneceller, og her måtte jeg legge både to og to og fire og fire sammen mange ganger før jeg innså at røyken og lukten kanskje hadde en sammenheng, og at det ikke var innbilning, og at det ikke gikk over men tiltok, og at det kanskje mest sannsynlig var mitt verk. Eller grøten sitt. Litt begge deler. Det freste fra kjøkkenet, og hjertet dundret utenpå brystet da jeg kom til og trakk den glohete kjelen av plata for sent og vurderte situasjonen som ytterst kritisk for grøtens del. Plastikkgaffelen jeg hadde funnet som det mest hygieniske rørealternativet, sto som plantet opp fra midten av kjelen, den hadde jeg glemt igjen der til smeltepunktet. Og det fortsatte å frese og boble og ose i det som føltes som minutter, selv etter at grøten var reddet. Den viste seg å være forbi stadiet der man kan redde alt som ikke er fastsvidd, den var veldig forbi det stadiet.

Det skal skrekkelig mye til at jeg ikke spiser grøten min. Jeg helte den ned i en pose med fordums søppel og gråt noen modige tårer. Det vanlige var over og det forstyrrede nådde et helt nytt nivå i det øyeblikket. 

Skap og skuffer åpnet og lukket seg i en voldsom fart. Fantes det havregryn der? Og linfrø og kanel og salt og ekstra lett melk og proteinpulver og eggehviter og vann og kardemomme og vaniljeessens og og og visp og hakkede, ovnsristede mandler? Kjøkkenet hånet desperasjonen og bød frem en pakke Smash som gikk ut i august, en pose First Price risengrynsgrøt med en foruroligende farge og oppgasset forpakning, en åpnet boks billig sjokoladepålegg, fire oppskårede skiver kneippbrød fra Coop, en frossen halv burger, en utskvist tube majones, en klump sukker og Mariekjeks og masse sitronpepper, til og med en øl. Det var kanskje best å bare dø. Butikken var stengt, frokosten var ødelagt, jeg var så sulten at jeg var helt redd, og alt brast i flammer og svidde bunner. Livskiten gikk ut av meg. Uansett hvor forberedt jeg hadde vært slik at frokosten skulle bli akkurat som hjemme, slik at morgenen ikke skulle bli forstyrret av alt det forstyrrede, så kom livets ironi og bare ta deg en øl og en kjeks and you’re good to go! Kunne jeg ikke bare få en fin morgen på hytta? Bare en?

Jeg løp på do igjen, vasket hendene på huk under kjelekrana igjen, tok såpe på fire ganger fordi alt plutselig var så utrygt og uhåndterlig. På et tidspunkt der kan jeg erindre barnåler i håret og fjell som skrapet opp ryggen mens jeg gjorde situps i fortvilelse. Noen pullups i takbjelkene på den overbygde uteplassen. Et par converse får duge, tenkte jeg, for jeg hadde jo ikke tatt med treningstøy, fordi jeg ikke skulle trene denne dagen, og snørte tøyskoene stramt på føttene og planla å løpe til jeg glemte at jeg var sulten. Kanskje ville jeg nå Mysen innen den tid, og så kunne jeg gjenta den møysommelige prosessen med å veie og måle og koke og krydre og vispe og kjøle ned og røre inn og koke opp igjen denne hersens grøten. Det stoppet opp i et par sekunder, tankekjøret, og i et vakuum stivnet jeg i lufta og så klart og tydelig for meg utfallet av handlingene jeg var ved å gjøre. Om jeg løp derfra i truse og BH, slik jeg på det tidspunktet var antrukket, i den forfatningen jeg var i, uten annet mål enn å bare løpe til jeg ikke var sulten lenger, hva godt ville komme ut av det? Det kunne til og med ende med at noen tvang meg inn i en bil og leverte meg på en avdeling der disse sidene ved meg hører hjemme. Høylydt sukket jeg, sparket i lufta og slo meg selv i ansiktet, overraskende mildt, og knøt av meg skoene igjen. Møtte et skremmende oppsyn i refleksjonen min i vinduet og trakk pusten dypt inn gjennom nesa og ut gjennom munnen. Inn gjennom nesa og ut gjennom munnen. På yogisk kalles det rensende pust. 

Det endte med at jeg gjorde det eneste fornuftige. Jeg ble, og løste problemene der med det jeg hadde til rådighet. Nød lærer naken kvinne å spinne, eller noe sånt. Jeg raidet kjøkkenet en gang til og fant det mest holdbare å ha på to frosne polarbrød fra fryseren. Brukte en plastikkniv til å smøre et tynt lag av det forbudte sjokoladepålegget over de kalde skivene, spiste det hele stående i undertøyet på kjøkkenet mens P4 spilte Killing me softly på radioen.

Så levende har jeg ikke følt meg på lenge. 

Det finnes ingen bilder fra disse timene. Og om det hadde fantes, så hadde de grunnet bekledningen ikke vært skikket for bruk. Opplevelsen er fortsatt forbilledlig lagret og herved delt. Jeg sto der og slikket sjokolade av fingrene og kjente sulten sakte forsvinne, med en blandet følelse av å gjøre noe riktig galt og riktig riktig på en og samme tid. Er det dette som kalles fremskritt?