Noen stygge, råtne planker,
taggete og dekket av alger.
De ser nærmest rustne ut,
som om man kan skjære seg på dem.
Men så er det vannet.
Og et eller annet med himmelen og lyset,
og vinden som er så stille at krusningene hviler.
Noen ganger må man se ned for å se opp.
Ser du det jeg ser?
En hel liten Manhattan skyline der nede i vannet.
Du kan se det fine om du ser etter. Det utrolige i det vanlige. Det spennende i det kjedelige. Det gode etter det vonde. Det sterke i det svake. Mulighetene blant hindringene. Du kan se bare skyggene, eller du kan se lyset rundt. Og når du først har valgt, så er det det du ser. Ser du fortsatt plankene nå?
0 kommentarer