Jeg er her fortsatt

På toget sitter hun innerst ved vinduet på en av de plassene der det er mest mulig vindu og minst mulig vegg. Verden raser forbi utenfor, og noe raser sammen inni henne, raser sammen, samler seg og bygges opp, raser sammen, samler seg og bygges opp. Raser sammen. I en sliten termokopp er det grøt. Den spises lydløst, men ikke ubemerket, for lukten av kanel kan ikke unngå å sive ut av den lille boblen hun lager rundt seg og frokosten sin. Det er langt igjen, og allerede kjemper hun mot tunge øyelokk, klamme hender, klamme lår og den innsnevrede halsen som varsler at det enten kommer tårer eller panikk snart. Tårer eller panikk. Minuttene går for fort. De er nesten ved den stasjonen der så mange skal på at alle seter blir fulle, grøten må være borte før det. I magen. Og proppene i øret og blikket ut og bort og ikke se på alle som ser og tenker sitt. Hun tenker alt. Hun dro mot sin vilje i dag igjen, for om hun skal klare noe som helst, må hun i det minste klare dette. Hun er usikker på om hun vinner eller taper, for seier er tap og tap er seier, alt etter som hvilke deler av henne som bestemmer. 

Det kalles et studieforberedende kurs, men for henne er det mer et sosialt eksperiment. Først togturen, med grøten i koppen og skjelving gjennom kroppen, så pustebesværet gatelangs i storbyen, inn i det røde mursteinshelvetet av seriøse bygg og inn en dør til, og enda en, og opp noen trapper, bortover en seterad og innerst, øverst, med fullt overblikk, synker hun ned og kjenner hjertet hopper over et slag annenhver gang det forsøker. Det er for varmt og for kaldt, og måtte hun som satt ved siden av i går finne samme plass i dag, for det er trygghet i gjenkjennelse. Det småprates før det prates stort og noen noterer flittig. Hun noterer seg hva som skjer inne henne. Og tre timer går før hun klarer å skrive noe som helst. Seks små ord. På midten av arket hun skjuler i fanget, med tynn blyantskrift, nesten usynlig, så lite at bare hun forstår, og det forstår hun så altfor godt:

Det jeg frykter mest er pausene

Så mye fikk hun med seg. Pause er det hver time. Da passer hun på å gå på do, i bygget ved siden av, for der er det ingen andre. Hver gang hun låser døren bak seg, kan liksom noe slippe, men da er det tårer som vil komme, og hun vil løpe til toget igjen, og slike krefter må holdes tilbake selv om ingen ser. Så det kan liksom slippe, men ikke likevel, og derfor blir hver tur bare falske pustehull som for hver gang knytter nevene enda strammere og dytter pusten opp i halsen og munnen ut i en smal strek og låser kjeven fast så det blir vanskelig å si noe som helst. Slik går pausene og slik går timene, og hvert minutt der virker det fjernere og fjernere at dette kanskje skal bli den nye hverdagen hennes. Livet hennes. Hun i livet, i live, på randen til å dø av angst, bli tykk og lat og stryke i alt. 

 

Dette tenker hun på nå. Hun har ikke dødd av angst, hverken dag en, to, tre eller fire. Det er bare en dag igjen, i morgen, med samme togtur, samme gater, samme mursteinsbygg og samme folk. I går slo hjertet alle slag. En av pausene i dag gikk hun ikke fra setet sitt i det hele tatt. Ikke hun som satt ved siden av heller. De snakket litt om noe lett og så litt om det som skremmer. Alt annet har gått ganske på tverke, enda så mye kontroll hun har forsøkt å holde på det. Det har blitt for lite mat og for mye drikke, og av og til for mye mat også, og for mye gåing og et vondt kne som ikke klarer å løpe og som må løpe likevel, og mange forsøk på å sovne som ikke går, og mange poser og bokser med det ene og det andre hun kanskje kan klare å spise utenfor hjemmet, og en hel del tanker om hva hun burde, må og skal, som ikke helt stemmer med hva hun egentlig burde, vil og kan.

Om noen spør hva hun har lært, så skal hun svare dette: 

Jeg er her fortsatt 

 

 

2 kommentarer
    1. Oj, hvor rått og vakkert og søtt og ekte og slitsomt og…….. Jeg hiver etter pusten og kjenner meg igjen. Og kjenner meg ikke igjen. Og vil si at jeg fant en dør. Og en til. Og en til. Og plutselig var det langt unna, det rommet der. Det vonde. Og fy søren, som du beskriver. Ord er mektige når de deles. Takk for deling

    2. Så hyggelig kommentar. Tusen takk! Og de dørene var smarte. Jeg skal lete etter dem. Det er alltids en dør. Takk for at du leser. Og riktig god sommer! 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg