Det startet en kveld jeg ikke fikk sove. For en gangs skyld var det ikke bekymringer som holdt meg våken. Snarere tvert imot, det føltes som om jeg skulle eksplodere av forventning og iver. Jeg rocket på skuldrene, siden det er min favorittkroppsdel å rocke på, siden det er den eneste kroppsdelen jeg får til å rocke på, og etter hvert ble dyna sparket av og i det bekmørke rommet hoppet jeg litt i senga. Etter det er det blankt. Jeg husker bare at det var svært vanskelig å sovne igjen og at jeg ikke forsøkte så iherdig heller. Men en eller annen gang må det ha skjedd.

Neste morgen våknet jeg bak fram i senga, oppsiktsvekkende lettkledd. På badet fant jeg pysjen i en krøll, hauger av klær tøt ut av det flombelyste kottet, det ene kjøkkenskapet var åpnet og fire stabler med boller og annet servise vaklet faretruende høyt og ustabilt på kjøkkenbenken. Jeg hadde til og med skrevet en lapp og teipet den fast på speilet på badet: “Thea! Nå er det utrenskningstid! Benytt sjansen når du kan!” 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Og siden har jeg fortsatt med utrenskningen. Haugene som tøt ut av kottet er nå sortert og plassert i poser til bruktbutikker og diverse arvtagere. Kjøkkenskapenes innhold er nærmest halvert. Jeg har opprettet bruker på Tise for å selge noe, og resten skal til gjenbruk. Bokhyllen har krympet, de fire kassene med lagrede gaver og ting jeg har laget til gaver, som tok all plassen under senga, skal noen andre få gleden av. En hel boks med triggende treningsblader, og oppskrifter jeg en gang klippet ut av Hjemmet og Norsk Ukeblad og limte inn i kladdebøker mens jeg fantaserte om å spise og forble like sulten, alt er i papirinnsamlingsdunken. Ripete CD-er, hullete pysjer med morken strikk i livet, den siste posen kunstig Sukrinmelis (fysj, som det smaker!) og den planta jeg aldri fikk liv i igjen; resirkulert!

Det ser helt bombet ut her, og jeg blir stadig lykkeligere. Et eller annet sted inni hjernen er alt vi noen gang har tenkt og følt og eid gjemt. Det er som svarte hull som trekker energi og tynger, uten at vi tenker over det. De siste dagenes innsats har gjort enorme forandringer. Hodet føles lettere, inspirasjonen øker, jeg føler jeg får mer plass til meg selv. Plutselig virker ikke den forestående utflyttingen like håpløs, til tross for at jeg ikke har noe sted å flytte til enda. For hver ting jeg klarer å skille meg fra, blir det lettere å leve.

Vanligvis forsøker jeg litt halvhjertet, og i stedet for å finne grunner til å gi videre, finner jeg grunner til å beholde. Denne har jeg ikke brukt på tre år, den får jeg sikkert bruk for. Denne følte jeg meg tynn i en gang, kanskje den vil passe en gang igjen. Disse hadde jeg glemt jeg hadde, de kommer sikkert til nytte. Denne var for dyr til å bare gi bort. Denne brukte jeg et halvt år på å strikke, men ingen vil synes den er fin nok til å bruke, kanskje jeg kan bruke den selv om noen år. Denne får jeg sikkert liv i igjen. Denne er kjekk å ha. 10 isskåler i forskjellige farger, ja, de blir sikkert fine en gang jeg skal ha masse besøk. Det er for gæærnt å bare gi bort denne, jeg kan lagre den på loftet, i boden, i bilen (ja, faktisk!), i kjelleren, i huet. 

De tankene er forduftet akkurat nå. Jeg ser på alt jeg eier og føler et sterkt forhold til de tingene og klærne jeg virkelig vil ha, og en tilsvarende sterk avstand til alt det andre. Jeg vil bare ha det bort. Og bort skal det. Ah! Deilig!

Rydd plass til deg selv! Det er min anbefaling og oppfordring til deg denne regnværsdagen.