Jeg skuer utover endeløse åkre. Vasser i kornaks til livet og beveger meg sakte. Kroppen forsvinner under meg, jeg ser den ikke, føler den ikke. Er den der? Er den liten, er den stor? Lyden av føttene som stryker mot strå beroliger meg litt, svisj, svisj, den ender i hvert fall et sted der nede. Svisj, svisj, plopp. Sokkene blir våte, jeg ser ikke hvor jeg går, ender i en kulp av vann i et gammel traktorspor. Himmelen synker tungt mot jorden i vest. Dunkelt og mektig. Det blir stille over verden. Summingen og svisjingen opphører i den spente, lydløse stunden like før tordenet kommer. Jeg vil rope, JEG ER HER, men lyden bærer ikke over det bølgende grønne, den fastner i hodet. jeg er her. Ingen vet hvor akkurat jeg er. Jeg er liten. Liten og ser opp, og nedenfra virker alt stort, massivt og bratt.
Hvordan kommer jeg meg ut herfra? Tiden, lyset, mørket, det er ingen ting annet som styrer. Alt her har et mål, og det er å vokse, oppover. Hadde jeg bare vært litt høyere, eller litt lettere, da kunne jeg kanskje få øye på en sti ut, eller inn, bare bort. Snart kommer regnet, jeg hører det rulle inn over horisonten. Jeg ser det henger i slør fra himmelen. Det går fint å bli våt. Men snart er det mørkt, og jeg er sliten. Det surkler i skoene, føttene flytter seg usikkert, nølende, som om de er redde for å trå feil, som om de forstår at de ikke er til å stole på. De kan jo ikke se og jeg ser de ikke. Fortsett å gå, messer jeg.
Hvor lenge har jeg vært her? Hvor langt har jeg gått? Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg?
Hvor, hvor, hvor, hvorfor går jeg?
Det er ingen svar å finne om jeg spør. De må liksom komme av seg selv. Eller kanskje bare føles. Har jeg gått rundt her lenge nok nå? Hva vil jeg egentlig med alt dette? Tenk om det ikke går. Hva er mitt det? Hva tenker jeg på når jeg tenker tenk om det ikke går? Mitt det er ikke ditt det, slik ditt det ikke er mitt. Det kan romme hva som helst og være den minste eller største tingen i verden. Jeg vet kanskje ikke helt hva mitt det er. Det må jeg kanskje ikke vite. Livet bare skjer, eller det som skjer er livet. Det er endeløse åkre og våte sokker. Det er tordenskyer og stråler av lys mot ansiktet. Det er strevet, og det er håpet. Fortsett å gå. Kanskje vet jeg noe om mine hva, mine hvor, mine hvorfor og mine hvordan, og det jeg vet er det jeg leter etter, trekkes mot og ser. Og det jeg leter etter kan jeg finne.
Som når jeg plutselig tar et skritt fram, og vender ryggen mot det krypende mørket, og ser alt på en gang; noen har vært her før, jeg er ikke alene, det er en vei ut og det er en vei inn.
Tenk om det går.
