Du får ikke se meg slik jeg ser meg slik jeg ser ut nå

Jeg kan ikke se meg selv slik du ser meg. Jeg kan ikke se meg selv slik jeg ser andre. Og du får ikke se meg fordi jeg ikke kan utstå å se at du ser meg slik jeg ser meg slik jeg ser ut nå. 

Jeg er der igjen. I speilet. Og lukker øynene for det jeg ser, skulle ønske jeg ikke så så mye. Jeg kjenner varm hud mot varm hud, der huden ikke skulle møtes, kropp mot klær, der jeg helst skulle kjent luft og ikke trykk av stoff. Når jeg retter meg opp kjenner jeg liksom bulker av kropp i folder over skulderbladene. En jakke kneppes over magen, en stor, løs jakke over en stor, løs mage. Det er for mykt å sitte. Det gnisser i arm mot armhule. En hånd klyper under haken mot halsen, den får et godt tak. Jeg kjenner det klyper og jeg kjenner jeg klyper. Jeg forsøker å gjøre meg mindre og holde massen skjult med en pute over magen i sofaen, hår foran ansiktet, ved å bare gå ut når ingen andre er ute og holde pusten med magen inndratt hver gang jeg passerer vinduer der noen kanskje stirrer ut. Magen blir også klemt og dratt i mellom to fingre, to fingre trekker hud sammen på ryggen og forsøker å gjøre magen mindre ved å dra den bakover fra bak over sidene. Det klyper i kinnene. Jeg klyper i kinnene. 

Det blir merker. De forsvinner. Men tanken sitter igjen. Følelsen av skamfullhet over den jeg er. 

Så jeg forblir inne, hos speilet og hatet til kroppen. Setter meg som mål for livet å bli mindre, mislykkes, prøver igjen. Takker nei, jeg er opptatt, det passer ikke.

Egentlig er det jeg som ikke passer. 

6 kommentarer

Siste innlegg