Mitt nye vindu er vakkert. Det er også mitt eneste vindu. Fra senga som ruver høyt over et skap, rett ved en sofa og et fjærkast fra kjøkkenbenken, ser jeg tvers gjennom nypusset glass og ut mot et tre i bakgården. Tre netter har jeg klatret opp i den senga og krøpet sammen under kreppet sengetøy, tømt alle tankene fra hodet ned på en blokk jeg stikker mellom madrassen og sengekanten, forsøkt å sove, forsøkt å sove, skriblet ned flere lister, forsøkt å sove og sovnet etter hvert. Våknet tre morgener av lys og lyder som virker fremmede, som nå er en del av mitt liv. Det er Oslo jeg puster inn og puster ut og til tider kveles av. Jeg er her. 

I dag er det søndag. Siden torsdag har all tid gått med til å få meg og mitt hit. Med liten plass kreves smarte løsninger, og det tar tid og gjentatte forsøk å organisere seg inn i et nytt hjem. Mine prioriteringer har vært merkelige og i følgende rekkefølge: vaske-trene-flytte-bære-vaske-utpakke-vaske-sove-kjøre-trene-utpakke-flytte-vaske-spise-trene-reorganisere-vaske-puste-gå på do-pusse tenner-omgås folk. Det har føltes som at alt haster. Jeg aner ikke hvor all kraften til å gjøre kom fra, men den er helt brukt opp nå. Det som hastet var å bli ferdig, så fort som mulig, for selv om jeg liker flytting, blir hodet okkupert av det, og jeg kan ikke ha et hode okkupert av flytting og samtidig skulle gjøre andre ting. Nye ting og skumle ting, så fryktinngytende, livsforandrende, forventingsfylte ting at hjernen går i svart og sender dårlige repriser av klesskapsorganiseringsprosessen bare jeg prøver å tenke på det, antakelig for å roe meg ned. Dette, flyttingen, var ikke målet, men veien til kampen for målet. Alt har knapt begynt. 

I dag er det søndag, jeg anser meg som nesten ferdig. Det er den første dagen her hvor jeg ikke har så mye å gjøre at det bare er å starte i et hjørne og jobbe seg halvveis gjennom, den første dagen jeg rekker å kjenne etter at jeg ikke er helt her enda, og at jeg savner natur og stillhet, og at skolen starter dagen etter i morgen, og at jeg føler meg litt redd og alene i en egen boble i en gate i en by med masse nok til å knuse meg eller gjøre livet rikere. Det er trygt her nå, meg i mitt hjem omgitt av ting i sin skjønneste orden, men verden venter på meg. Livet likeså. 

I dag er det søndag, og den startet med havregrøtsfrokost i sofaen til en episode New Girl, deretter koking av bløtlagte kikerter, etterfulgt av hummuslaging og porsjonering og nedfrysing av dette. Før du dømmer, hever øyenbrynene, spør hvorfor, eller hva jeg skal med det, eller hvor jeg tar det fra, ikke gjør det. Bare aksepter det og takk skaperen for at ikke alle er like og at du i hvert fall ikke er som meg. Som sagt, merkelige prioriteringer. Du skulle bare visst. Etterpå løp jeg fire trapper ned i fellesvaskeriet i kjelleren for å begynne på det ekleste punktet på dagens liste. Bevæpnet med tørkerull, to billige oppvaskkoster, desinfiserende såpe og bøttevis med vann, skrubbet, skyllet, børstet, desinfiserte og renset jeg det svære uhyret av en vaskemaskin i nesten en time, alt inni og utenpå. Det tror jeg ingen har gjort før. Det var helt nødvendig. Nå kan jeg vaske klær. Det var helt nødvendig. I morgen begynner alt. 

Det var godt å skrive litt nå. Det var lenge siden jeg formulerte tanker til setninger, ikke bare handlinger. Den kommende tiden kan bli jævlig eller jævlig bra. Det er bare en måte å finne det ut på. Bloggingen vil bære preg av dette, at jeg finner ut det, og jeg kan ikke love hva som kommer eller hva som uteblir. Jeg antar at det er flere enn meg som åpner døra og trer ut i nye landskap, vennskap, bokskap og kontorlandskap nå, så vi får alle sende hverandre litt varme og bære over med at ikke alt blir som før før alt har blitt mer vanlig. 

Takk for at du leser. Og om du altså har lest, så har Oslo-Thea planer om å ha det så mye hyggeligere, kulere, mer spontant, sosialt, gøyere, mer uforutsigbart og ustrukturert enn alle andre tidligere versjoner til sammen. Alle dere som jeg savner og aldri får sett: vår tid kommer nå. Alle dere jeg vil bli kjent med: se opp (eller ned, i mitt lave tilfelle)! Dette mennesket er sulten på livet, hun er bare redd for å vise det.