I et blått antrekk gikk jeg gjennom morgenen på vei til skolen. Allerede kjenner jeg igjen noen mennesker i gatene. De har en morgenrutine som treffer min på akkurat samme sted hver dag. Vi hilser ikke. Dette er Norge. Det er hyggelig likevel. Jeg foretrekker å gå, selv om jeg kan ta buss. Det er noe med at bussen er full, og hodet er fullt, og jeg er redd jeg ikke klarer å skrumpe meg inn blant de andre uten å renne over. Når jeg går, slipper jeg å være redd for at bussen er forsinket, eller at den skal bruke dobbelt så lang tid frem dit jeg skal. Jeg orker ikke å forholde meg til muligheten for å komme for sent. 

Jeg startet senere enn vanlig, men våknet tidlig. Så tidlig at jeg rakk å gjøre ikke noen ting fornuftig i to timer før jeg måtte gå. Da jeg låste døren bak meg, var alt strøkent og plettfritt der inne. Man vet aldri hva som kan skje, det er greit å ha alt på det rene. Haltende kom jeg meg ned alle trappene og ut inngangsdøren. Den smalt igjen bak meg. Etter å ha kastet en pose restavfall, spritet jeg hendene og beveget meg i frisk gange opp bakken bak huset. Forbi en lekeplass med lekeapparater for barn og treningsapparater for voksne. En tv-benk som har stått og støvet ned utenfor en port hele helgen. Den lokale grønnsaksforhandleren som har en grønn løper på fortauet utenfor. Det seige på asfalten jeg tar et langt skritt over. Mylderet i Ullevålsveien, og bokhandelen på hjørnet der jeg svinger ned mot Pilestredet. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hele veien tenkte jeg på at det er mandag, og at jeg må løpe, avbrutt av tanken på kneet og at det ikke kan/burde løpe nå. Men det er jo mandag, en ny start, og alt som har vært er visket vekk og må gjøres på nytt. Denne kroppen har ikke trent siden forrige uke, eller, i går da, og det kan jeg ikke tolerere. Jeg hører selv hvor ulogisk dette er, men intellekt er irrelevant i denne sammenhengen. Kroppen min vet vel ikke at det er mandag? Det er tvil i ordene. Eller, vet den? Trenger den mat likevel? Hva vil skje med meg nå, med kroppen, sulten, med dagen, med livet? 

Dette forstyrret hele første forelesning, hele den neste også. Og da det ble lunsj, spiste jeg halve matpakka og lot resten være. Like sulten og like stengt inni eget hode, ble de to neste timene også forstyrret. Dagens tema var helse, sykdom, funksjonsnedsettelse og funksjonshemming, aktivitetsanalyse, dynamiske modeller for forståelsen av alle faktorene som påvirker aktivitet og livsutfoldelse. Og der satt jeg og fikk med meg en brøkdel fordi mitt eget hode ikke kunne la meg være i fred. Nedsatt funksjon, var det det du sa?

Resten av dagen har gått dritt. Nå ligger jeg på sofaen med dundrende hodepine og den laveste selvfølelsen jeg har kjent på lenge. Ukens hovedmål er å ikke løpe. Det er det eneste jeg har fått til i dag. Og på grunn av det har jeg ikke fått til noe annet.

Av og til tenker jeg at jeg har valgt studie på feil grunnlag. Er det et brennende ønske om å hjelpe andre, eller nok et forsøk på å finne det som kan hjelpe meg selv?