Det kom til å bli vanskelig, det visste jeg. Men dette er ikke bare vanskelig, dette virker nesten umulig. Som at alt plutselig eksploderer rett innenfor øynene på meg. Hele kroppen rister i trykkende, blendende, brennende fare. Det lukter svidd, det er røyk overalt. Stemmer og kropper om hverandre, alt er bare ansikter og stemmer uten ansikter som roper i munnen på hverandre. Det hjelper ikke å holde for ørene, for det er ikke utenfor det skjer. Kroppen vil flykte, kroppen vil gjemme seg, kroppen vil stivne av skrekk. Og slik går jeg bortover gaten, følger strømmen av andre gående som haster over gangfeltet på grønn mann. I den verdenen sitter jeg kavende forsteinet i forelesningssalen og fokus-fokus-ufokuserer. Det er krig i hodet. Utenfor er alt stille. 

De siste nettene har jeg sovet lite. Jeg har lagt meg til omtrent samme tid som før, men i mørket og natten blitt liggende med telefonen på magen og sang etter sang etter sang til hodet til slutt finner fred. Det tok tid å klare å høre på musikk igjen etter at jeg flyttet hit, som om det ikke var plass til enda et lydspor i den evige strømmen av tanker og stemmer i hodet. Men nå har den funnet meg og jeg finner meg i den. Denne og denne er vidunderlige. Så fulle av følelser og nærvær. I går listet jeg meg til og med gjennom tomme ganger i toppetasjene på høgskolen og måtte ta en liten hurradans da jeg oppdaget at jeg kunne låse meg inn til et rom med piano. Egentlig hadde jeg med data og bøker for å forsøke å studere litt, men i stedet ble jeg sittende i timesvis og spille og synge. Det gjorde meg stresset og avslappet på samme tid. Jeg burde, jeg burde, jeg burde så mye, men noen ganger trenger jeg noe helt annet. Og noen ganger klarer jeg å gjøre akkurat det. Og noen ganger gjør det at jeg klarer litt mer av alt det andre. 

Men ikke i dag. Naboen har besøk i kveld. De lager mat og har det hyggelig. Jeg sitter ved mitt kjøkkenbord og hører latteren trille gjennom veggen. De hører ikke meg. Jeg gråter uten lyd i lyset fra vinduet og mørket fra sinnet. Har gjort opp dagens regnskap og kommet fram til hvordan denne dagen er. En dårlig dag. Som tidligere beskrevet, vurderer jeg dager som gode eller dårlige etter maten og treningen. Det blir sjelden bra. Aldri bra nok. Kroppen trenger seg på og blir med i vurderingen. Den bidrar sjelden med noe positivt. Kroppsforakten bare øker i takt med at alt blir vanskeligere. I takt med at stemmene i hodet roper høyere. I takt med at lengten til noe trygt, hva som helst og akkurat det jeg frykter, blir uimotståelig påtrengende. 

I kriser må man finne ut hva som er viktigst. Som student må man finne ut hva som er viktigst. I livet må man finne ut hva som er viktigst. Dypt inni en spiseforstyrrelse, virker alt annet enn mat og mat og mat og trening og trening og ikke mat og mat og ikke mat fullstendig uviktig. Fullstendig, totalt uviktig. Det er ikke vanskelig for meg å forstå det, for det er slik jeg lever. Det første jeg tenker på, det siste jeg tenker på og alt det jeg tenker mellom de tankene, alt dreier seg om det. Jeg er vant til å prøve å lytte over alt som skriker, se forbi bildene som flimrer for øynene, snakke med min egen stemme mens andre stemmer stadig avbryter fra innsiden, føle meg forbi følelsen av magen som strammer mot buksekanten, puste inn uten å gi luften plass i kroppen. Men det gjør det å gjøre noe annet, tenke noe annet, se noe annet, si noe annet, føle noe annet, fokusere på noe annet eller lære noe nytt utrolig krevende. Jeg har ikke det det krever akkurat nå og lever mer inni enn utenpå. Og med eksplosjoner og krigføring, går alt til helvete. Der er det mørkt. Og utenfor er alt stille.