the “what’s the point of this?”

“Despair, the “what’s the point of this?”, comes because you have exhausted the very life source at the center of your being.” – Rob Bell i Wisdom. As Yourself 

I går kveld sto jeg i toppen av et tårn midt i skogen, stirret utover trekronene og lurte på om det var hoppe jeg skulle. Den første høstdagen med skjerf, var det hoppe jeg skulle? Jeg hadde ikke gått opp dit for det, men der oppe virket det som den eneste veien ned. Bli funnet i mine sølete yndlingsløpesko. Slutten. 

Et menneske som kommer alene,

som reiser alene,

som blir igjen i noens hjerte når alt er over.

Det er kanskje livskilden innerst i meg som er slitt ut. Sakte og sivende lekket ut overalt og i ingenting. I alt jeg gir og ikke klarer ta imot. Hver gang jeg gjør de små tingene som gjør meg mindre. Hver gang de store tingene må stenges inne. I nærheten jeg unngår, i alt jeg ikke deler. I alt godt som gjelder alle andre enn meg selv. Hver gang jeg må lete etter mening i det som skjer og ikke skjer. Etter alt jeg har overkommet og alt jeg er underlagt. Var det en helt vanlig tirsdag, en helt vanlig tirsdag at det plutselig ikke skulle være noen vits å prøve mer? 

Intetanende og sløv landet den på håndleddet mitt, krøp inn i jakkeermet, rev meg ut av intet og fikk meg til å rive av meg jakken, slå vilt rundt meg, skrike, samle meg, kjenne at jeg frøs. Det skulle bli en veps som reddet meg, den gulsorte jævelen. Den fortsatte å sirkle, lot meg ikke i fred før jeg sto barbent i en haug av skjerf, genser, frykt og jakke, med gåsehud på armene og hev etter pusten gjennom gråten. I skumringen forsvant den over gjerdekanten, like stille som den kom. Og stille kledde jeg på meg det avrevne igjen. Glidelåsen på jakka er ødelagt, så i stedet for å dra den igjen, måtte jeg bre den rundt meg, holde rundt meg for å holde varmen. Trengte klemmen. 

Jeg gikk ned trappene og fant stien ut derfra med alt livet i behold. 

 

Utslitt av å prøve, men desperasjon er bare en tilstand. Desperasjon er ikke et sluttpunkt. Det må være mening, den må finnes i noe. Kilden til liv kan komme igjen, fylles opp. Jeg har ikke overlevd så mye uten å tro på det. Jeg får tro for meg, litt til, til jeg har noe å leve for igjen.

 

 

 

8 kommentarer
    1. Takk for du valgte å dele dette og ikke handlingen. Kjenner selv på ensomheten, tomheten og flyktige tanker mye her om dagen. Velg et minutt, en time, en dag, og vær stolt over av du valgte det, vær takknemlig.. Jeg takker deg nok en gang og kjenner på takknemlighet for at du valgte gå hjem å skrive. Stor varm tårevåt klem til deg.

    2. Husk hva du gikk opp dit for <3 Jeg velger å tro at det var utsikten, eller nysgjerrighet. Det er bra ting!
      Bloggen din hjelper meg en hel del i hverdagen, vil bare du skal vite det. Føler på meg at du innerst inne er en gladjente, som setter pris på litt stillhet, naturen og de små (store) gledene der ute. Rop ut om du vil ha selskap på skogtur en gang:) - men da blir det ingen tårnklatring altså!

    3. Takk for flott kommentar! Det var fint å høre <3 Du har forstått en hel del. Kanskje vi kan gå i skogen en gang. Uansett håper jeg du også har dine små og store ting som gjør deg godt <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg