Mindre enn ord

Lydløst beveger jeg meg gjennom dagene, passerer forbi, svelger sorg og stirrer ned i fortauet. Det er mørkt ute nå, høsten stormer nærmere. Hadde det ikke vært for regnet, hadde bladene som faller mot bakken knust under vekten av folk på vei. I brune, stinkende hauger ligger de i stedet flatt, alt håp er ute, snart blir de jord. Et skjerf i halsen, hender inni ermene, hver dag litt kaldere enn i går. De stille pustene blir synlige i oktobers krypende kvelder, svever litt i dråpeform før de forsvinner. Alt annet trekker inn og mot hverandre. 

Jeg setter meg opp, plasserer dataen i vinduskarmen og bøyer magen over sofalenet, trekker ut kontakten til lyslenken som er drapert rundt vinduet. For mye lys. Å føle seg frem i mørket er bedre enn å føle ingen ting. På vei mot badet snubler foten i en blomsterpotte, jeg tar meg for like før det er for sent, svinger opp i balanse igjen. Lever på kanten. Går etter lyden av vifta i baderomstaket, griper etter dørhåndtaket og ender foran vasken, lar vannet bli kaldt før jeg bøyer hodet og øser håndfuller over hovne kinn. Salte dråper og springvann surkler ned i sluket, det er tungt å puste, det svimler for meg på vei gjennom mørket til senga. 

I dag har jeg vært kun i eget hode. Snakket med ingen. Lurt på om jeg eksisterer i det hele tatt, om andre kan høre jeg faller, om noen ser verden slik jeg ser den, om fargene blekner også for dem. Hodet er tungt og forvirret, jeg formaner det om å la meg være i fred. Jeg vil bare gråte, men ser bilder av døden. Tårene kommer av frykt og av lengsel. Det skremmer meg sånn. Det samme gjør sulten jeg lurer i søvn. Sovner med et hikst, våkner til nok en kamp. Og utenfor er tiden på vandring gjennom dagene, kulisser i fargespill som glir forbi mens jeg åpner fryseren i den innerste kroken i gangen, sitter på huk og sluker en frossen skive brød, dypper en brokkolikvast i kyllingposteiboksen, tygger og tygger, svelger med knyttede never som bokser i magen. Jo visst er dagen min. 

Det er ikke alltid at ord behøves, i nærvær og nærhet kan alt sies taust og tausheten si alt. Det er mer enn ord i slike øyeblikk. I tausheten som omgir et distansert fravær, er det som om noe opphører og noe aldri kan bli. De usakte ordene gjør nærvær og nærhet umulig. Du kan sitte inntil meg, men vi er likevel ikke sammen. Jeg er ikke her. Jeg har ikke ord, jeg finner ikke ord, jeg leter ikke etter dem heller. Enten så føler jeg ingen ting nå, eller så føler jeg så mye at det er lettere å ikke forholde meg til meg, ikke si noe, ikke regnes med, ikke være noe for noen, ikke trenge noen, ikke ha noen. Det du ikke har kan du ikke miste. Et tap til vil felle.

Vondt å være, vondt å la være. Mindre enn ord. Jeg kan kjenne at jeg puster, men utenom det så lever jeg ikke. 

8 kommentarer

Siste innlegg