Jeg har en søster i Amerika som med sitt svekkede norske ordforråd, tar hvileputer bokstavelig: som store, myke puter til å hvile på. Det er et begrep, forklarer jeg, men hun tenker fortsatt på puter. Har du noen hvileputer?, spør jeg. Hvilken type puter snakker vi om nå?, svarer hun. Sånne som fyller et rom uten å fylle et behov, svarer jeg. Jeg forstår fortsatt ikke, svarer hun. Og da gir jeg litt opp å forklare, for hun lever kanskje et hvileputeløst liv, eller har bedre begrep for det. Selv drukner jeg snart i mine.

I et drømmeliv, ville jeg bare hatt sånne ekte, myke puter man kan starte putekrig med, tatt den ene og slått den andre til fjærene fyker, funnet trygghet og hvile på dem om kvelden, nettopp slike puter min søster snakker om. Men hvileputer i den forstand jeg skriver om i dag, gir ikke annet enn falsk trygghet og resignasjon. Det er lite slagkraft i hvileputer. Faktisk gir de falske forhåpninger og inntrykk av å være noe de ikke er, med den alvorlige konsekvensen at man slutter å lete etter bedre erstatninger. Det finnes mange slags hvileputer, og hva som er en hvilepute, varierer fra person til person og situasjon til situasjon. De finnes overalt, for eksempel i klimapolitikken, i sporten, i kollektivtrafikken, i politiet, i skolevesenet, i familien og i helsevesenet. Noe fyller et rom uten å dekke et behov, noe ser fint ut på papiret, men fungerer ikke i praksis, noe har positive effekter på kort sikt og negative konsekvenser på lang sikt. Det skurer og går, men ikke fremover. 

Min observasjon er at hvileputetettheten er fryktelig høy innen psykiatrien. Det har kanskje å gjøre med at mitt møte med helsevesenet hovedsaklig har vært innen psykiatrien, både på godt og vondt, med unntak av en brukken finger, en og annen lungebetennelse og to sting i tommelen. Det er ikke like enkelt å slå seg til ro med en cellegiftkur som ikke virker, et åpent sår som forblør eller en protese som gnager, som det er å si vi får se hva som skjer, behandlingsresistent, akseptabelt symptomtrykk, er i behandling, mangler motivasjon, gjengangspasient, “naver”, det finnes ikke noe tilbud i din kommune, lettere deprimert, møter ikke til time, oppbevaringsopphold, ikke syk nok, tenkepause, lite sykdomsinnsikt, sommerstengt, oppmerksomhetssyk, manipulerende, lite samarbeidsvillig, krevende, skrives ut mot sin vilje, frisk nok. Samtidig opplever svært mange at ansvaret for bedring legges over på den syke, manglende fremgang skyldes manglende motivasjon, innsats og ressurser hos pasienten. Jeg er ikke ute etter å fordele skyld, og ansvaret ligger hos begge parter, men la oss ikke avfeie sårbare mennesker med et du ønsker kanskje ikke egentlig å bli frisk?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er ubehagelig å snakke om hvileputene. Det er så mye lettere å late som at de ikke finnes, det blir for mye styr ellers. For hun er jo i behandling, men han tar jo medisiner, men hun skal legges inn neste uke, men han er vektstabil, men hun selvskader mindre enn før, men han fikser skolen, men hun er i et NAV-tiltak, men han har jevnlig samtaler med psykolog, men hun er henvist til spesialist. Puh, ok! Vel og bra. Men fungerer det? Hjelper det? Opplever pasienten bedring? Minsker symptomene? Er det god kjemi og fortrolighet mellom pasient og behandler? Er behandlingen helhetlig eller symptomrettet? Finnes det et bedre tilbud et annet sted? Hvordan er pasientens livssituasjon ellers? Er poliklinisk oppfølging tilstrekkelig? Hva skrives pasienten ut til? Hvorfor stagnerer vi nå? Er det samarbeid mellom hjelpeinstansene? Har pasienten et trygt nettverk rundt seg? Hvem taler pasientens sak? Hva mener pasienten selv om alt dette?

Noen ganger har jeg kvinnet meg opp og stått opp for mine rettigheter og meninger, kastet hvileputene opp i luften og sagt det alle tenker: at dette hjelper ikke, vi beveger oss i sirkler nå, det må finnes en annen vei. Det være seg manglende fremgang under innleggelse, dårlig kjemi med behandler, NAV-tiltak som virker mot sin hensikt, medisinering uten effekt, vektfokus (min helse måles ikke i et tall) eller feilbehandling. Dette har jeg gjort på en saklig og ydmyk måte, ingen putekriger, for jeg forstår at de fleste gjør så godt de kan med det de har av ressurser og kapasitet. Ofte har jeg selv funnet frem til alternativer, fremgangsmåter og informasjon, ikke fordi jeg er kravstor og manipulerende, men fordi det er like mye i min interesse som i hjelpeapparatet sin at behandling og tiltak som iverksettes, faktisk kan hjelpe. Det er ikke bare et liv som står på spill, det handler også om verdifull bruk av tid, ressurser og, ikke minst, motivasjon og håp.

Du vil ikke tro hva som ofte hender.

Det blir en kamp på makt og ære. Det blir konflikt, beskyldninger, tvangsutskrivelser (ja, det skjer også), forsvarstaler, manipulering av journal, brudd på taushetsplikt, nekting av videre henvisninger, påstander om dissosiasjon og passiv agressiv personlighetsforstyrrelse, tvangsinnleggelser, ingen svarer på henvendelser, baksnakking, strengere regler for besøk og kommunikasjon, enda strammere tvangsbelter, dobbeltkommunikasjon, muntlig avslag som aldri noen kan finne tilbake til, sykepleiere som støtter deg helt til du sitter på psykiaters kontor og de vender deg ryggen av lojalitet til sjefen, en ekstra øse med smeltet smør over fisken, overmedisinering, leger som ikke snakker med sykepleiere som ikke snakker med psykologer som ikke snakker med NAV som ikke snakker med deg, aktivitetsforbud, telefonforbud, besøksforbud, hjemreiseforbud, kjøreforbud, alt du sier betviles, alt du deler vrenges på, nei, svaret er nei, det er ikke aktuelt, dette blir stående i journalen din.  

Og jeg som trodde vi hadde samme mål. 

Å finne riktig behandling, riktig dose, riktig måte å kommunisere på, riktig balanse mellom frihet og ansvar, riktig sted, riktig hyppighet, riktig kjemi, riktig tempo og riktig samarbeid er krevende. Det er kanskje denne kompleksiteten og hårfine balansen som gjør at så mye blir feil, som gjør det lettere å ha en standardmetode enn en individuell løsning. Men i behandling betyr ikke nødvendigvis i bedring, medisinert betyr ikke nødvendigvis friskere, i arbeid betyr ikke nødvendigvis i utvikling, hjemme betyr ikke nødvendigvis trygt, samtaler betyr ikke nødvendigvis samarbeid, “frisk” kropp betyr ikke nødvendigvis friskt menneske.

Under alle hvileputene, om vi løfter og flytter litt på dem, finnes løsninger som ikke bare fyller et rom, men dekker et behov. Det krever innsats og arbeid å finne dem, fra utsiden og innsiden. Det krever innsats og arbeid å kave i hvileputer også, men det gir ikke samme resultat. Det er også helt nødvendig å huske på at den kanskje viktigste ressursen i behandling faktisk er pasienten selv. Ikke fordi pasienten har løsningen, men fordi pasienten har opplevelsene og erfaringene. Det er ikke alltid den som kan mest vet best. Pasienten er ikke en gruppe eller en diagnose, men et individ, et ressurssterkt menneske. Kanskje med den svakeste stemmen, den med minst makt og innflytelse, den mest ambivalente av dem alle, den som opplever fra innsiden, kjenner på kroppen, den som har alt å tape eller alt å vinne, den som er sliten nå og stadig møter motgang.

Det må være lov å stille spørsmål, det må legges til rette for å finne svar, det er mange veier til mål. Det er ikke bare et liv som står på spill, det handler også om verdifull bruk av tid, ressurser og, ikke minst, motivasjon og håp.