Akkurat nå har jeg det bra. Akkurat nå har jeg det så bra at jeg faktisk måtte snu puta da jeg la meg i går, fordi jeg hadde glemt å skifte på senga og fikk tåle en natt på baksiden. Glemt å skifte på senga! Nå begynner det virkelig å ligne på et ordentlig hverdagsliv. 

Det er med blandede følelser jeg sier det. Bedring er ofte forbundet med negative konsekvenser i psykiatrien. Så fort man har stablet seg på beina og tatt et skritt, nådd noen delmål, kommet ut av den depressive tåka eller klarer å trosse angsten, blir man gjerne sluppet. Utskrevet, avsluttet, nedmedisinert, mindre oppfølging, færre samtaler, må klare seg selv. Å oppleve bedring er ikke det samme som å være frisk, men det er et skritt i riktig retning. Og som med alt annet her i livet, er det ikke gitt at det bare går opp og fram fra der. Grunnen til de stadige svingningene i dagsform, motivasjon og symptomtrykk, tilbakefall og reinnleggelser, skyldes i mange tilfeller nettopp det at man blir sluppet og presset videre for tidlig. Man er ikke bra selv om man har det bedre. Om opplegget rundt deg endelig fungerer og gir effekt, hvorfor i all verden skal det bety at du ikke lenger har behov for det. Det er jo nettopp det du har behov for, det er nettopp det som gjør at du akkurat nå opplever bedring. Trygghet, stabilitet, aksept, samarbeid, støtte, utvikling, utfordring, ro, tid. Det tar så mye tid å bygge opp et menneske igjen, og tid er gjerne det siste som prioriteres. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Akkurat nå føler jeg meg ikke veiet og funnet frisk. Jeg føler meg sett og møtt som et helt menneske. Uten tall og uten fordommer. Spørsmålet er ikke lenger hvorfor skal vi hjelpe deg, men hvordan. Alt jeg behøver, virker det som, er at noen ser MEG. Det gir i grunn veldig mye mening. Hva er vi uten bekreftelse på at vi er? Alt jeg behøver, virker det som, er tid. Et liv er ikke bygd på en dag. Nok tid gir rom for prøving og feiling, mindre stress og mindre press. Alt jeg behøver, virker det som, er trygghet. At livet ikke er en pågående krise, at alt ikke må fikses hele tiden, at noe er trygt slik at jeg har overskudd til å møte det utrygge. Ingen ting gror i krig og kaos. Alt jeg behøver, virker det som, er mennesker. Vi er ikke skapt for ensomhet. Enhver vil bli gal av ensomhet. Mennesker trenger mennesker. Det er fantastisk å føle at jeg kan være noe for noen andre og at noen andre kan få være noe for meg. 

Å bli sett, å få tid, å oppleve trygghet, å ikke være alene. Fire grunnleggende ting, selvsagte og essensielle. Det burde ikke være så vanskelig. Med gode forutsetninger finnes det håp, en vei ut av det vonde, styrken til å fortsette å gå. Litt etter litt. Minutt for minutt. Tanke for tanke og forsøk for forsøk.

Jeg har klart å etablere en rutine som sørger for forutsigbarhet i dagen. Det innebærer at jeg spiser til faste tider, trygg mat, forsøker å spise nok mat, trener til faste tider, står opp og legger meg til faste tider, handler mat på faste dager, drikker te og kaffe i faste mengder. Akkurat nå er det så mye annet jeg utfordrer meg på som krever at jeg ikke kan bruke så enormt mye energi og tankevirksomhet på spiseforstyrrelsen. Adferden min rundt mat og kropp og trening er derfor ganske rigid, men stabil. Kontrollert, men forutsigbar. Ganske forstyrret, men ikke like forstyrrende som før. Det frigir kapasitet til å utvikle meg sosialt, våge å være meg selv i møte med andre, ha det gøy, være morsom, gjøre hyggelige ting, være litt mer spontan. Det bygger opp meg, og så, når jeg har et bedre utgangspunkt for å møte verden som et åpent og tryggere menneske, kan jeg endre fokus og arbeide mer mot å bli friere fra spiseforstyrrelsen. Kanskje vil jeg automatisk bli litt friere bare fordi jeg blir tryggere og ikke lenger behøver den for å mestre alt jeg føler og opplever. 

Akkurat nå har jeg det så bra at jeg glemmer å skifte på senga. Det betyr ikke at alt er bra nå. Hver dag velger jeg mine kamper, ingen vil klare å kjempe på alle fronter samtidig. Hva må jeg gjøre for å få gjort det viktigste i dag? Hva må jeg gjøre for å sørge for mest mulig overskudd til å stå i det vanskelige? Hva må jeg prioritere og hva må jeg prioritere bort? Eller hvem. Hva er den neste riktige tingen å gjøre? Og den neste, og den neste, og den neste?

Endelig virker det.