Dette skrev jeg i fjor, og jeg vet at du leser det, igjen og igjen, og trenger å høre det, igjen og igjen. Derfor vil jeg løfte frem vår søsterkjærlighet en gang til, for det kan aldri sies nok ganger at jeg er uendelig glad i deg. Og at jeg er fordi du er fordi vi er. Og om bare seks dager, så sees vi igjen. Tenk det. Jeg kan nesten ikke vente. Kjærlig hilsen meg <3
Aller kjæreste Storesøs
Det er på tide å bli personlig. Fordi du er viktig, og fordi vi er viktig. Fordi det er så mye vondt og vanskelig rundt oss, må vi dele det gode og det som er kjærlighet. Fordi du føler du må leve i skyggene. Og du holder rundt lyset mitt, selv om du har mer enn nok med å beskytte din egen flamme fra å knuses av alle boksene som regner ned over oss og vi ikke passer inn i. Og fordi i går da vi snakket så bare lyttet jeg, og gråt med deg, og klarte ikke si noe gjøre noe være noe annet enn en med ører og et åpent hjerte og uendelige mengder med kjærlighet. I dag har jeg ord, og jeg håper du hører meg gjennom bokstavene, over havet, dypt inn i landet, dypt inn i hjertet. Du sa en gang
I feel so close to you sis. I think it is exactly how we work you and I, like two sides of a heart. Which means we are two pumps but one pump, and, well, quite literally, we have each other’s back. Bloody but oh well.
(british accent) all the bloody shit we’ve had to get through, all the bloody shit ahead, but it’s like the muscle, it’s like there is magic in the fibers now. Big magic.
På et vidunderlig vis, som om vi er den perfekte tilknytningen mellom to motsetninger, finner jeg alltid det jeg trenger å høre i deg. Du er så langt borte, men likevel er du den nærmeste. Du er min person. Og når hjertet ditt slår villt, eller det nesten står stille, så kjenner jeg det. Og når du kjemper der i bølgene, eller surfer på toppen av dem, så er jeg der med deg. Alltid med deg. Selv bak lukkede øyne, lukkede ører, lukket munn, ser jeg deg, hører deg, skulle ønske jeg klarte å si det til deg. Du har måttet tåle så mye av meg, selv om du sier du valgte det og du ville det og du så meg. Du så meg alltid. Og du ser meg fortsatt. Og jeg ser deg, hør meg når jeg sier JEG SER DEG. Og mest av alt skulle jeg ønske andre kunne se hva livet ditt har kostet deg og hva det koster deg å være der du er nå, hva du trenger for å forbli der og vokse derfra.
Når jeg tenker på mine stormer, mitt mørke, min fortvilelse og mine tap, er det som at de bare er krusninger i dine bølger. Dråper i dine hav, et pust i dine vinder. En hvisking i dine skrik. For mitt mørke har blitt sett, og mine stormer har blitt roet og mine tap har til dels blitt erstattet, mens dine,
du har måttet være i det, virvles rundt og kastes frem og tilbake. Helt alene. Det var ikke plass til alt i oss, men de gjorde mest plass til mitt. Den plassen du trengte var det ingen her som kunne gi deg, så du dro for å finne et sted der du fikk være. Hjem. Å høre til. Å passe inn. Og du fant det. Livet ditt fikk nye røtter, og greinene dine danser og strekker seg langt fra stammen. Det er så fint å se på.
Fra jeg åpnet øynene mine inn i denne verden, har du kjent meg. Av alle mennesker jeg noen gang har møtt, er det deg jeg har vært sammen med aller mest. Du sov øverst, jeg sov nederst. Jeg kastet lakkskoene dine i do, fordi, fordi jeg var den plagsomme lillesøsteren og min oppgave var å gjøre livet litt surere for deg. Til jeg skjønte, og du skjønte, at vår oppgave var å gjøre hverandre gode. Gjøre hverandre godt. Og det har vi gjort, og min flamme brenner fordi du holdt rundt den når jeg ville slukne. Og jeg vil leve fordi du har vist meg at det finnes kjærlighet i verden og at det finnes kjærlighet i meg, i slike mengder at det gjør vondt og tar pusten fra meg på en gang. Jeg trodde jeg ikke var i stand til å være glad i, at ingen ville ønske å holde rundt meg, men du får klemme meg, og du får være nær meg, som hjertekamre som slår dunk-dunk,
dunk-dunk.
Vi er så forskjellig, men likevel ett. Og slik vi har levd, slik vi har vært mot oss selv, slik skal vi ikke lenger leve. For vi skal leve. Når vi ikke passer inn i firkantene, så får vi sprenge hull i taket så stjernehimmelen kommer inn. Når gjerdene vil holde oss inne, så får vi slå ut vingene og fly over. Når bølgene vil knuse oss, får vi dukke under og vente til øyeblikket der vi kan bryte overflaten og komme opp for luft, åpne munnen og la det strømme inn. Kanskje føles det som om du lever i skyggene, du er fanget i noe som holder deg fast og holder deg fra å gjøre det du må gjøre for å kunne gjøre noe som helst. Men det er ikke skygger uten lys, og du har lys bak deg, i deg, gjennom deg, strømmende ut av deg.
“Turn our face stubbornly towards the light, and keep it there” – Elizabeth Gilbert
Aller kjæreste storesøs. Jeg er fordi du er. Og jeg er så uendelig stolt av deg. Det du har i deg, det er nok til å tenne gnister i de mørkeste, våteste, mest vindfulle hjørner i menneskenes dyp. Jeg tror at de vil se det. Jeg tror ikke de kan unngå å se det, for det er der allerede, og det blender meg.
Og jeg er glad i deg, du vet, du vet, du vet,
du vet hvor mye
Jag älskar att vi är systrar
