hits

Neste gang kanskje kroppen husker det den glemte i dag

Jeg har en litt rar og emosjonell dag i dag, slik snne dager kommer og gr. Et hyt niv av stress og angst, kombinert med fysisk utmattelse og mange utfordringer og saker som hender som jeg vil vre tilstede i. Likevel har jeg ikke klart vre tilstede i noe av det i dag.

Jeg har brukt dagen til gjre slikt som fles trygt, fulgt tankene uten tenke p hva det gjr med meg, hvilket har gjort dagen bare verre og verre. Som utsette mltider, trene til tross for at kroppen signaliserte at den ikke orket, trene litt hardere enn vanlig fordi kroppen var sliten, la vre ta telefonen, bli stende foran speilet og forske finne noe ha p meg i s lang tid at jeg ikke rakk til Fontenehuset slik jeg hadde tenkt, bli for sulten og s spise meg for mett, st over neste mltid igjen, g, g mer, drikke litt for mye kaffe, sitte litt for lite ned, bli litt for fastlst i eget hode og tenke at drlige dager ikke kan bli bedre. 

Det er for s vidt riktig. P den mten kan ikke drlige dager bli bedre. Men det kan bli en bedre dag i morgen. Frst m jeg bli klar over hva det egentlig er som skjer, hva er det egentlig jeg tenker? Hvorfor tenker jeg slik i dag? Hvorfor fles det trygt agere p tankene? Antagelig fles det velkjente trygt, men det betyr ikke at det er trygt eller riktig. Den andre mten, den snillere mten, kan med tiden bli den velkjente og trygge, men ikke om jeg fortsetter handle som fr. I hjernen min er det en firefelts motorvei inn i spiseforstyrrelsen og en gjengrodd sti ut av den. Det er vel ikke annet gjre enn legge ut noen spikermatter, sette opp skilt om veiarbeid og omkjring og begynne grave/hugge/trkke meg mot et annet ml. 

Likevel m jeg vre realistisk og akseptere at noen dager klarer jeg ikke bedre. Noen dager klarer jeg ingenting. Ofte kommer disse dagene, eller periodene, etter dager og perioder der jeg har klart masse. Dager som har vrt bra. Og midt oppi de dagene er dette s langt borte, og midt oppi dette er de s langt borte.

Jeg frykter mrket, det destruktive i meg, av og til blir kanskje den frykten s stor at det tynger meg, tvinger meg ned i det. Det er bra jeg frykter det, at jeg kan kjenne at jeg ikke vil ha snne dager som i dag, at jeg kan kjenne at det "trygge" ikke er trygt lenger og aldri har vrt det. Uansett hvor mange ganger jeg m erfare og bekrefte det for meg selv. Neste gang kanskje kroppen husker det den glemte i dag, at problemer ikke lses med nye problemer, kaos blir ikke mindre av mer kaos, at jeg ikke blir mindre sliten av bli mer sliten, at angst ikke forvinner av mer angst, at jeg ikke blir mindre sulten av bli mer sulten, at jeg ikke blir mindre fastlst av grave meg ned i kan ikke, er ikke, vil ikke, burde ikke, orker ikke, behver ikke. 

Det er helt vanlig at det svinger, og hver gang lrer jeg noe nytt eller blir minnet om noe jeg allerede vet. 
 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Thea

Thea

25, Oslo

Jeg er ingen pusling, jeg driver med pusling. Frst rammen rundt, kroppen, og s alt inni. Sorterer og prver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett. Mer Thea. Jeg sttter Sunn Fornuft-plakaten, og alt den str for og setter fokus p.

Kategorier

Arkiv