Neste gang kanskje kroppen husker det den glemte i dag

Jeg har en litt rar og emosjonell dag i dag, slik sånne dager kommer og går. Et høyt nivå av stress og angst, kombinert med fysisk utmattelse og mange utfordringer og saker som hender som jeg vil være tilstede i. Likevel har jeg ikke klart å være tilstede i noe av det i dag.

Jeg har brukt dagen til å gjøre slikt som føles trygt, fulgt tankene uten å tenke på hva det gjør med meg, hvilket har gjort dagen bare verre og verre. Som å utsette måltider, trene til tross for at kroppen signaliserte at den ikke orket, trene litt hardere enn vanlig fordi kroppen var sliten, la være å ta telefonen, bli stående foran speilet og forsøke å finne noe å ha på meg i så lang tid at jeg ikke rakk til Fontenehuset slik jeg hadde tenkt, bli for sulten og så spise meg for mett, stå over neste måltid igjen, gå, gå mer, drikke litt for mye kaffe, sitte litt for lite ned, bli litt for fastlåst i eget hode og tenke at dårlige dager ikke kan bli bedre. 

Det er for så vidt riktig. På den måten kan ikke dårlige dager bli bedre. Men det kan bli en bedre dag i morgen. Først må jeg bli klar over hva det egentlig er som skjer, hva er det egentlig jeg tenker? Hvorfor tenker jeg slik i dag? Hvorfor føles det trygt å agere på tankene? Antagelig føles det velkjente trygt, men det betyr ikke at det er trygt eller riktig. Den andre måten, den snillere måten, kan med tiden bli den velkjente og trygge, men ikke om jeg fortsetter å handle som før. I hjernen min er det en firefelts motorvei inn i spiseforstyrrelsen og en gjengrodd sti ut av den. Det er vel ikke annet å gjøre enn å legge ut noen spikermatter, sette opp skilt om veiarbeid og omkjøring og begynne å grave/hugge/tråkke meg mot et annet mål. 

Likevel må jeg være realistisk og akseptere at noen dager klarer jeg ikke bedre. Noen dager klarer jeg ingenting. Ofte kommer disse dagene, eller periodene, etter dager og perioder der jeg har klart masse. Dager som har vært bra. Og midt oppi de dagene er dette så langt borte, og midt oppi dette er de så langt borte.

Jeg frykter mørket, det destruktive i meg, av og til blir kanskje den frykten så stor at det tynger meg, tvinger meg ned i det. Det er bra jeg frykter det, at jeg kan kjenne at jeg ikke vil ha sånne dager som i dag, at jeg kan kjenne at det “trygge” ikke er trygt lenger og aldri har vært det. Uansett hvor mange ganger jeg må erfare og bekrefte det for meg selv. Neste gang kanskje kroppen husker det den glemte i dag, at problemer ikke løses med nye problemer, kaos blir ikke mindre av mer kaos, at jeg ikke blir mindre sliten av å bli mer sliten, at angst ikke forvinner av mer angst, at jeg ikke blir mindre sulten av å bli mer sulten, at jeg ikke blir mindre fastlåst av å grave meg ned i kan ikke, er ikke, vil ikke, burde ikke, orker ikke, behøver ikke. 

Det er helt vanlig at det svinger, og hver gang lærer jeg noe nytt eller blir minnet om noe jeg allerede vet. 
 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg