hits

Men i morgen skal jeg hvile

 

Nok en natt. Nok en morgen. Vkner opp. Hodet fylles av tanker. Jeg skal hvile i dag.

S mange tanker. Jeg orker de ikke, er sulten, er sliten, vil bare hre det bli stille. S, nei. Ikke i dag. I dag kan jeg ikke. I dag m jeg forbedre, forbrenne, fortjene. Da kan jeg spise frokosten uten angst, lpe ut dra og bli ferdig med treningen fr jeg rekker bruke opp energien p noe annet. Da blir det litt stille, nr kroppen kan presses og jeg kan bli sliten. Sliten av noe annet enn tanker. Det gjr litt vondt, det er godt.  

S fylles hodet av tanker igjen, en utmmelig kilde finnes der inne. Tanker, tanker, tanker. Av og til vil jeg kvitte meg med hele hodet. Skapes de i hodet, eller hvor kommer de fra? Tankene. Alt jeg m, hvem var det som sa at jeg mtte, den frste gangen, da jeg ikke visste hvor mye jeg kom til mtte til slutt? Hvem kan si stopp? Nr er det nok? Kan jeg noen gang finne hvile uten?

Om jeg fikk gjort det jeg skulle, nok kilo p stanga, nok kilometer i beina, nok pullups og nok timer med ashtanga flow, frst da kan jeg puste. Av og til holder jeg pusten helt til det, krampaktig, det fles nesten snn. 

Jeg kan lure p om jeg egentlig er sterk, om jeg egenlig er rask, eller om jeg bare er tvungen. 

Om jeg fikk gjort det jeg skulle, kan jeg spise lunsjen min ogs. Men bare min lunsj, ved mitt bord, med min gaffel og min tallerken. P min mte, den eneste mten som gr. For det er vel viktig at det gr. Jeg m vel gjre det jeg m gjre for f gjort noe som helst?

S fylles hodet av tanker igjen. Alltid igjen. Jeg gr dit jeg skal, er der, gr tilbake senere og s str jeg litt rett opp og ned fr jeg kanskje kan f spist noe middag. P den mten som gjr at jeg kan. 

Jeg skyver hviledagen foran meg som en annen snmke, det blir tyngre og tyngre for hvert skritt jeg gr. 

Men i morgen skal jeg hvile.

Den kroppen som til slutt legger seg p madrassen, har ikke noe annet nske enn det. Sovner med hpet. 

Nok en natt. Nok en morgen. Vkner opp. Hodet fylles av tanker. Jeg skal hvile i dag. Angst. Hva med kroppen? Mer angst. Kan jeg spise? Mer angst, mer angst, svette drper renner nedover ryggen, jeg sitter p toalettet og holder den skjelvende kroppen fast.

Helt til jeg sier det eneste mulige: Ikke i dag. I dag kan jeg ikke. M trene, forbedre, forbrenne, fortjene.

Men, i morgen skal jeg hvile. 

 

 

4 kommentarer

Gabrielle

18.01.2018 kl.21:38

<3

Thea

20.01.2018 kl.19:50

<3

19.01.2018 kl.17:35

Neste gang kanskje kroppen husker det den glemte i dag?

Thea

20.01.2018 kl.19:51

Som om jeg skulle sagt det selv ;-) Fine deg!

Skriv en ny kommentar