hits

"Vi skal ikke alltid måtte klare alt alene"

Først ble jeg halt under en løpetur i morges. Det var det kneet, liksom, igjen. Jeg kan visst ikke løpe fra noen ting. Og nå som behovet for nettopp det er så uendelig stort. Så skulle jeg vaske klær, og var ganske ute av meg og ikke helt tilstede på grunn av kneet, og klarte å legge fra meg alle nøklene mine i kjellerboden og låse den utenfra med hengelåsen, og med det låse meg ute fra både bod, kjeller, inngangsdør, telefon og leilighet.  

Deretter brukte jeg en god stund på å bare være helt tom og tenke at kanskje det går over om jeg bare venter litt. Noen andre kommer til å ordne opp. Men i treningsklær og tøfler, i en oppgang hvor det tilsynelatende ikke var noen andre enn meg hjemme, ville ingen andre ordne opp. Til slutt kom det en reddende naboengel, som, tross alt hun skulle rekke, brukte av sin tid for å hjelpe meg. "Vi skal ikke alltid måtte klare alt alene", sa hun, og øynene viste at hun så langt utover og forbi det at jeg var låst ute. At jeg er litt lost. Vi fikk skrudd av hengslene på døra, og jeg fikk ut nøklene og skrudde døra på igjen.

Etter det gikk jeg inn til meg selv, og hadde ikke mer å gi. Så jeg begynte å koke suppe, som alltid roer meg ned. All verdens grønnsaker og krydder kokte og putret seg sammen, egentlig både så og luktet det uspiselig ut, men i det minste var det sunt. Det er det viktigste. Jeg helte den gurkemeiegule massen i blenderen, og den var så varm at vakuumet fikk lokket til å poppe av og halve suppeporsjonen til å eksplodere utover kjøkkenet. Noen andre får ordne opp, tenkte jeg, mens jeg la meg fortvilet ned i lasset med tørketromlet klesvask på sofaen. Men ingen andre gjør det, det er bare meg her, så etter noen minutter slik, mens suppen rant i renner nedover veggene, fant jeg fram papir og klut og skulle begynne å vaske. Da glapp lokket på flasken med vaskemiddel, og innholdet skvulpet seg utover gulvet sammen med min siste rest av tålmodighet.

En halv tørkerull senere, var de fleste overflater rene. Alt annet med suppe på, slang jeg i vasken, satte på springen, skrubbet og skyllet med en voldsom intensitet, og like etter at det var for sent, innså jeg at også kjøkkenvekten hadde havnet der. Nå virker ikke den lenger. Den tåler visst ikke vann så godt. Hva skal jeg veie havregryn på i morgen tidlig? Hvordan skal den dagen gå?

Resten av dagen har fortsatt å deise i bakken som dominobrikker. Kanskje burde jeg bare gå og legge meg nå. 

Jeg skjønner at det ikke skal være så lett, livet. Men må alt jeg gjør bli så vanskelig?

 

4 kommentarer

Alfhild

22.01.2018 kl.16:13

Kan ikkje løpa frå nokon ting Thea! Everywhere you go, you always take the weather with you☺ Håpa dagen din tek seg opp! ❤Suss og kjake

Thea

29.01.2018 kl.08:35

Klemmer tilbake <3

Elisabeth

22.01.2018 kl.17:08

Kjære fine, gode og herlige deg! Noen dager er bare sånn, helt dritt - Rett og slett! Det hører liksom med til livet har jeg forstått, så har man de gode dagene som skal veie opp for de dårlige slik at vi havner i balanse. Hvis det er til noen trøst så har jeg også noen sånne dager, det har sikkert naboen din også, og naboen til naboen. Det er bare det...at vi stort sett bare forteller andre om de gode dagene. Men tro meg...vi har det på samme måte som deg - alle sammen. Du er fantastisk Thea, husk på det du, når dagene er grå.

Klem fra Elisabeth

Thea

29.01.2018 kl.08:39

Kjære Elisabeth! Jeg skal huske på det, når dagene er grå, når livet strømmer mot meg, når det blir ensomt. Og så kan jeg tenke på deg og på at det finnes mennesker som deg. Fantastiske mennesker, rause og varme. Alt annet enn grått.

Klem fra Thea

Skriv en ny kommentar

Thea

Thea

25, Oslo

Jeg er ingen pusling, jeg driver med pusling. Først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett. Mer Thea. Jeg støtter Sunn Fornuft-plakaten, og alt den står for og setter fokus på.

Kategorier

Arkiv