hits

Og så smiler jeg

Jeg har ikke tid til å bruke tiden min til å bare få tiden til å gå lenger. Hvilken deilig erkjennelse! Alt jeg vil gjøre! Jeg vet ikke helt hvem jeg har vært til nå, eller hvorfor alt livet har å by på, har vekket frykt i meg framfor interesse. Men nå forandres forsiktig alt det, så gradvis at jeg plutselig en dag bare innser at ingen ting er som før, og det gamle føles mer farlig enn det nye. Det er som at livet trekker meg i tusen retninger, og jeg er ikke vant til slik drivkraft og inspirasjon. Å ville så mye på en gang at alt blir litt panisk og manisk, som at jeg ikke har tid til en ting av gangen og en time av gangen, at jeg ikke har tid til hele veien dit.

Du har tid, hvisker jeg mildt når det blir litt stille i hodet. Du har tid, minner jeg om når livet snurrer fort og tvangen driver mer enn viljen. Du har tid, tenker jeg når jeg ser rundt meg og ser alt jeg enda ikke er.

Jeg har troen på at jeg kan bli. Alt jeg trenger og alt jeg har er vel tid.

Og det jeg vil er å synge, låne noter på biblioteket og spille piano til, melde meg på skrivekurs, ta timer hos sangpedagog igjen, finne meg et kor, se musikaler, se filmer, se himmelen speile seg i vanndammer og vinduer, løpe milevis i skogen, isbade, lage podcast med Sarah, vie hele dager til å høre på musikk og fotografere, bake masse, smake litt, lese på senga.

Kveldsmat og te med lillesøster, gå på kino, ofte, ta en helg på fjellet, skrive bok, ta med skiene på bussen til marka og finne et spor inn i skumringen, reise steder jeg aldri før har vært, huske på de fantastiske huskene i Gamlebyen, tulleringe med broren min, se mange solnedganger, gjøre yoga på et svaberg i morgenlyset, bruke tid med mennesker, bli bedre kjent med de jeg kjenner, bli kjent med enda flere, la meg føle det jeg føler og si det jeg vil si, flette håret og la sola skinne over hele ansiktet, bli forelsket, spise det jeg liker, smile på ordentlig, glemme å se på klokka, gi meg tid. 

Men. Noe må vike når noe får ta mer plass. Og det gir angst å slippe taket. Det vil ikke bli sluppet. Kan jeg leve i fallet, eller er det å reise seg det er? Det strekker seg etter meg, jeg dytter det bort, det slår imot meg, pusten ut av meg, så er jeg der igjen, men ikke for å bli. Enda en gang, og en gang til, men jeg vil slippe og slipper og strekker meg ut, enda en gang og en gang til, famler gjennom det ukjente. Er det andre grunner å bygge livet på? Kan det gi ro å bli fri? Kan jeg leve med sorgen over svunnen tid? Er det noe igjen å bli glad i?

Du har tid, tenker jeg når jeg ser rundt meg og ser alt jeg enda ikke er. Alt som venter. Og så smiler jeg.  

 

2 kommentarer

R

30.01.2018 kl.21:17

Så viktige tanker og ord, gode Thea. Lest dette flere ganger. Smil til deg fra meg.

Thea

01.02.2018 kl.12:31

Smil tilbake! Du er topp <3

Skriv en ny kommentar

Thea

Thea

25, Oslo

Jeg er ingen pusling, jeg driver med pusling. Først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett. Mer Thea. Jeg støtter Sunn Fornuft-plakaten, og alt den står for og setter fokus på.

Kategorier

Arkiv