hits

Det er en verden der ute, det er vel der vi skal være. 

Dette må være den lengste skrivefrie perioden siden all puslingen startet her inne. Jeg kjenner det både som en lettelse og en skuffelse. Jeg vil leve på ordentlig, men også formidle det ekte, det nære, det vanskelige og det som er bra. Nå har det første hovedprioritet. Likevel stilner ikke tankene, og det kan være frustrerende å kjenne at jeg ikke klarer å finne tiden eller evnen til å få de skrevet ned. 

Mennesker fyller nå mange av rommene og funksjonene bloggen har hatt for meg, og jeg trives i deres selskap. I hvert fall helt fram til det punktet der det blir for mye sammen og for lite for meg selv. Da kan det hende jeg rømmer til skogs i soloppgangen, eller noe annet som får være bare mitt. Etter noen timer, eller dager (ikke i skogen hele tiden, altså), der jeg kan lande i egen fortrolighet og gjøre slikt jeg behøver, vil eller føler jeg må, er jeg full av lengsel etter fellesskapet igjen og klar for å vende tilbake til det sosiale liv. Denne bølgende balansen av fellesskap og alenehet er ny. Det er nytt at jeg lengter til å være alene, og det er nytt at jeg siden lengter til andre. Jeg føler meg ikke lenger ensom alene. Dette er godt nytt.

Jeg er heldig, jeg har mange, og noen får ha meg. 

 

Faktisk vil jeg si at jeg liker livet mitt akkurat nå. Når dagene er gode, er det helt ok å være den jeg er. Gjøre det jeg gjør. Hverdagen er overkommelig, selv om jeg ofte føler meg trukket i tusen retninger uten et tydelig mål. Det handler mye om vanskeligheter med å sette grenser, og at jeg dessuten er ekstremt flink til å legge til mer, men ekstremt dårlig til å trekke fra noe annet. I helgene setter jeg derimot kravene på pause og forsøker å finne ro og tilstedeværelse. Hva har JEG lyst til i dag? Etter omtrent 27 burde-/må-tanker, dukker det kanskje opp en ørliten, nærmest unnvikende tanke fra mitt intuitive og ærlige indre. Og noen ganger er jeg heldig og lytter akkurat da. 

Den siste tiden har jeg kjempet mot sterke krefter i møte med en del nye faktorer som trigger i gang spiseforstyrrelsen ytterligere, men jeg klarer meg. Jeg vil klare meg. Det tar energi og sluker kapasitet, og tankene mine er som regel opptatt med sitt repetitive mønster. Jeg beveger meg ustøtt på en kronglete vei mot et sted jeg ikke vet hvor er eller hva som finnes der, og faller raskt ned i dikene. Men så kommer livet og drar meg opp igjen. Jeg vil klare meg. Jeg vil klare også dette. 

Og jeg vil skrive snart igjen. Det er rart, jeg kjenner nesten at jeg savner bloggen som en venn. Et sted å bli kjent med meg selv. En stund hvor jeg har lov til å være med hele meg, uansett hvordan dagen er. Noen ganger, sånn som i dag, litt fjernt og svevende, andre ganger smertelig rått og direkte. 

Til neste gang, lov meg å lytte litt ekstra godt etter når tankene taler for deg. Hva vil du, sånn egentlig?

Det er en verden der ute, det er vel der vi skal være. 
 

 

6 kommentarer

Alexandra Dagfinrud

27.02.2018 kl.22:14

<3

Thea

15.03.2018 kl.21:27

<3

sys

06.03.2018 kl.00:46

https://youtu.be/SKlbCjNCDn4

Thea

15.03.2018 kl.21:32

<3

Gabrielle

15.03.2018 kl.21:22

Savner tekstene dine! Jeg håper du har det bra <3

Thea

15.03.2018 kl.21:32

Gabrielle! Så rart at du skulle skrive akkurat nå, når jeg sitter og forsøker å skrive noe om den ubeskrivelig utrolige utviklingen jeg opplever om dagen. Jeg har det bra, bedre enn på veldig, veldig lenge. Jeg savner å skrive, men gleder meg over å leve i stedet.

Det kommer en tekst snart, når jeg får landet følelsen den skal formidle. Til da, håper jeg du har det bra. Og så glad jeg ble for å høre fra deg <3

Skriv en ny kommentar

Thea

Thea

25, Oslo

Jeg er ingen pusling, jeg driver med pusling. Først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett. Mer Thea. Jeg støtter Sunn Fornuft-plakaten, og alt den står for og setter fokus på.

Kategorier

Arkiv