(Et bilde fra i fjor, i lengsel etter åpent vann, grønn skog, bare tær og vår)

Nå skal jeg prøve å samle de riktige ordene til å formidle den enorme forandringen jeg er midt oppi og fortelle om stedet som gir meg rom til bli den jeg er. Det er ingen enkel oppgave. Jeg har forsøkt i flere uker, startet nye utkast hver kveld, men de blir for små, dette er for stort, dette er for godt til å være sant. Det er nesten som et eventyr. Og jeg tror det er sant. Jeg fant, jeg fant: 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Fontenehuset i Oslo

I morgen er det seks måneder siden jeg åpnet døra inn dit for første gang. Nå er det nesten vanskelig å gå derfra hver ettermiddag. Jeg trekkes mot den personen jeg får være der. På de siste seks månedene føles det som at jeg har kommet lenger enn hvor 16 år i det norske helsevesenet har tatt meg. Rundt og rundt gikk det, helt svimlende håpløst. Nå går det fremover, så fort at jeg knapt holder følge med egne fremskritt. 

Til nå har jeg vært varsom med å dele av mine personlige erfaringer fra behandling og oppfølging i helsevesenet. Først og fremst fordi det er svært individuelt hva man har behov for og utbytte av, men også fordi jeg dessverre har flere dårlige enn gode erfaringer. Jeg vil verken råde eller fraråde noen til noen ting, da det er utenfor mitt kompetanseområde, men jeg oppfordrer som alltid til å være åpen og ærlig og oppsøke hjelp når du trenger det. Likevel velger jeg altså å skrive om fontenehuset. Ikke fordi det vil være det riktige for alle, men fordi det kan være det riktige for noen. Og hvis de, som jeg, ikke visste om at det finnes et slikt sted, så vil jeg være en som forteller om det. 

Men, før jeg forteller mer om hva fontenehuset har betydd for meg, skal du få vite hva et fontenehus er. Kort sagt er et fontenehus et arbeidsfellesskap for mennesker med en psykisk sykdomshistorie. Det finnes fontenehus over hele verden, 14 bare i Norge, og det kommer stadig flere. Huset drives som et klubbhus etter fontenehusets standarder av husets medlemmer og en gruppe fast ansatte. Fokuset er frivillig og arbeidsorientert rehabilitering gjennom å gi medlemmene muligheten til å finne og bruke sine evner og ressurser og delta i de ulike arbeidsoppgavene på huset. Hver enkelt får den støtte og veiledning man ønsker ut ifra individuelle behov og livssituasjon, både på huset og i livet rundt. Fontenehusets grunnleggende verdier, frivillighet, relasjoner og likeverd, gjenspeiler seg i alt som skjer på huset; alle menneskemøter der, arbeidsoppgavene som gjøres, samarbeid og prosjekter, og mulighetene dette skaper. 

Du kan klikke på denne linken for å komme rett inn på hjemmesiden til Fontenehuset i Oslo og lese mer der. Dette er altså “mitt” hus. Jeg følte meg hjemme fra første sekund.

For å oppsummere dette, kan jeg si at:

Fontenehuset er et sted å finne, finnes og bli funnet. 

Fontenehuset er et drivhus for dypt begravd håp og spede drømmer.

Fontenehuset er et sted med åpen dør og høyt under taket. 

Fontenehuset er et nytt utgangspunkt. 

(et bilde fra Mølen for lenge siden, bare fordi det er så optimistisk og fint)

Det er vanskelig å beskrive følesen av å plutselig ha funnet alt det jeg hadde gitt opp å lete etter. Her var den, løsningen, liksom. Alt og alle jeg behøvde, under samme tak. Her var den genuine jeg også, viser det seg. Hun vokser frem fra dypet av meg selv i trygge, stabile og omsorgsfulle omgivelser. Hun som kan, hun som tør, hun som vil, hun som ler, hun som prøver, hun som vil være en del av et fellesskap og kan småskravle litt i trappa. Jeg vil nesten knuseklemme henne, så glad er jeg for å se henne igjen. Tenk at det er sånn jeg er. Tenk at jeg kan få være sånn. 

Livet var så lenge redusert til å handle om å overleve. Det er nye tider nå. Jeg tror det må kalles levestadiet. Nå skjer det. Det er nå det skjer. Jeg kan kjenne det, det er annerledes enn alle andre ganger jeg har trodd at alt skal bli annerledes. Det er tilstedeværelse av håp og fravær av tvil. Det er skritt for skritt med blikket frem og færre tap enn seiere. Jeg kan nesten ikke tro at denne tiden skulle komme. Min tid. Hva all denne tiden bringer med seg av spennende utfordringer, engasjerende prosjekter og herlige relasjoner, skal jeg skrive mer om snart. 

Og apropos å skrive mer her på bloggen. Kanskje har jeg ikke lenger det samme behovet for bloggen, slik jeg behøvde den til å tørre å si det jeg ville si, føle det jeg følte, holde meg med selskap i all ensomheten, støtte meg når jeg falt. Den var mitt ansikt utad, min stemme, min fortrolige og min forpliktelse til å ikke gi opp. Min sannhet der ute i verden. Jeg holdt fast og holdt ut og ville ikke la meg forsvinne igjen.

Nå kan jeg være hele meg uten bloggen, sårbar og sterk. Nå har jeg det jeg lengtet etter. Nå er min stemme min, mine ord mine, mine følelser mine, mine meninger viktige. Jeg blir sett og de ser et annet menneske enn den jeg trodde jeg var. Jeg ser meg og ser en annen enn den jeg trodde jeg måtte være. De ser hele meg, og de liker meg. Jeg ser hele meg, og selv jeg kan like meg, med en nysgjerrighet og et ønske om å forstå og å akseptere. 

Jeg skulle ønske alle de som har møtt meg før kunne se meg nå. Selv ansiktet mitt er mer levende. Jeg kan smile på tusen måter. Selv stemmen min er mer levende. Livet har fått nyanser. Selv skrittene mine er mer levende. Livet er innholdsrikt og engasjerende. Selv tiden min føles mer verdifull. Jeg kan våkne med forventning til dagen og prioritere det som gjør meg godt. 

Takk for at dere gjør livet mitt til et sted jeg vil være. Med dere mener jeg dere rundt meg, dere på Fontenehuset i Oslo, venner, familie, søskengjengen, dere forbipasserende som smiler tilbake. Mennesker trenger mennesker. Jeg trenger dere, og dere lar meg føle at også jeg trengs. Sammen. Sammen er vi. Dere er mennesker som får meg til å betvile alt jeg trodde og tenke nytt om meg selv. Og med en undrende, ydmyk forventning, avslutter jeg med noen ord inspirert av et av Trygve Skaugs dikt:

“Hva om
jeg er så bra
som du tror”

Dere er brikkene jeg manglet. Nå henger alt sammen, nå kan jeg se hva dette kan bli. Det er nesten som et eventyr. Og jeg tror det er sant. Jeg fant, jeg fant. 

(et bilde fra forrige uke, vakker vårstemning i skogen)