hits

Tilfriskningsprosessens kroppsfornektelse

Dette har visst blitt en vrlig tradisjon. S fort lvet spretter, gr garderoben min i svart. For innerst i skapet, under skjerfene og gavepapiret, ligger det som tidligere var mine sommerklr sirlig brettet og stablet i en oppbevaringsboks. Jeg blir nervs og ukomfortabel bare jeg pner lokket p den boksen. Det er som om selvflelsen rakner i de nette smmene. De er s fine, men de er ikke mine sommerklr lenger, de er verken min strrelse eller fasong. De passer meg overhodet ikke. Jeg passer ikke. Shortsen fr jeg knapt over leggene, blusen stanser blodgjennomstrmningen til underarmene, jeg satt fast inni sommerkjolen da jeg skulle prve den i gr, bom fast, et klaustrofobisk yeblikk, dette gr ikke lenger noen vei. N er det nok, tenkte jeg, et lite sekund tenkte jeg det, fr jeg ble overrumplet av det evinnelige hpet. Mens den ugjenkneppelige skjorten vrengtes av og jeg forbannet bde vret og kroppen, inns jeg at bde jeg og klesskapet p mange mter fortsatt str fast i tilfriskningens frste fase: fornektelsen.

Fornektelsen har mange forkledninger. Kroppsfornektelsen er en av dem. Jeg tror den kom tydeligst til uttrykk i min siste innlagte tid, der jeg ble veid ukentlig og hadde vektoppgangskrav. Uansett hvor besatt jeg var av det tallet p den vekta, s stokket det seg for meg om jeg ble bedt om si tallet mitt hyt. Tallet var brent fast i hodet, men stemmen sa forskjellige ting hver gang, byttet om p sifrene, trakk fra og la til. Ikke for lure noen, for behandlerne s ogs tallet hver uke, men for verne meg selv.

Fornektelsen fortsatte, selv om tallet mitt ble hyt nok og kroppen min fornyd nok og jeg begynte fle som et menneske igjen. Ved forrige legetime og vektkontroll, mtte jeg rlig innrmme at jeg ikke kan si sikkert hva jeg veide sist. Jeg bde vet det og kan ikke vite det og vet det ikke. Og for frste gang i mitt liv ba jeg om bli veid med ryggen til, s jeg ikke skal vite det jeg ikke klarer vite uansett. Det jeg ikke vet jeg har godt av. 

Fornektelsen fr meg til klippe av alle lapper i alle klr, bde de lappene med strrelse og alle andre lapper som strrelsen kan ha lurt seg p. Det er ganske upraktisk. Jeg har delagt et par plagg i vask av den grunn. T-skjorter med broderier tler visst ikke 60 grader, det kunne jeg ha sett p den forlengst resirkulerte vaskelappen. Fornektelsen fr meg til skvette av meg selv i helfigurspeil og fortvilet komme for sent til avtaler p grunn av kleskriser om morgenen. Og hver gang jeg gr i klesbutikker, som har vrt ganske mange ganger de siste ukene, rett og slett fordi jeg er helt ndt til ha noe ha p meg n som det er for varmt for vinterklr, s klarer jeg ikke finne en eneste ting som passer meg. For gjett hvem som prver plagg etter plagg i kun strrelse for liten og fler seg for stor for sommeren? 

Det er hpet i fornektelsen som fr meg til beholde alle de ubrukelige klrne og g tomhendt og patetisk selvhatende ut av alle prverom. Jeg fler meg fortsatt midlertidig her jeg veier det jeg ikke vet om jeg vet eller ikke kan klare vite. Jeg har flt meg midlertidig s lenge at jeg nesten har sluttet  tro p det de sier om at den flelsen vil forsvinne med tiden. Og det er en usikker og ubesluttsom tid. Kroppen vil forbli og hodet vil forbrenne. Jeg vil spise McFlurry med tante p drive-thru midt p natta, mens noe i meg bare vil ha mellomrom mellom lrene igjen. Jeg kan digge min sterke rygg og hate at alle overdeler strammer over den. Thea vil kjpe klr som passer, mens hodet vil passe klrne Thea har i en oppbevaringsboks i klesskapet.

Om kroppsfornektelse er frste fase i tilfriskningsprosessen slik fornektelse er frste fase i en sorgprosess, er jeg redd jeg vil forbli her, lenge. Etter fornektelse kommer nemlig sinne som fase to, og jeg har et snt sinneproblem. Jeg kan ikke huske sist jeg var sint p andre enn meg selv. Kanskje klarer jeg ikke vre sint? Eller kanskje driver jeg og fornekter at jeg egentlig er kjempesint? Kanskje m noe eller noen snart begynne provosere meg nok til at jeg kan komme meg ut av denne fornektelsen? Kanskje er det en start bli sint p klesstrrelsene i butikken i stedet for p kroppen i prverommet? Eller kanskje, kanskje skal jeg bare n med en eneste gang ta sommerklrne fra fortiden, lpe opp til St.Hanshaugen i pysjen og dumpe alt i en Fretexbox? 

 

 

4 kommentarer

Gabrielle

23.05.2018 kl.21:08

Vi m fortsette hpe at flelsen av vre midlertidig vil forsvinne til slutt, uansett hvor lang tid det tar. Det er godt vite at jeg ikke er alene om den flelsen. Klem til deg <3

Thea

24.05.2018 kl.21:54

Alene sammen er bedre enn helt alene. Unner deg s mye mer enn den flelsen, og har tro p deg og din prosess <3 Takk for klem og klem tilbake

Silje

24.05.2018 kl.10:04

Kjenner meg s godt igjen, Thea! S du er ikke alene. Vi fr tro at den flelsen skal forsvinne etterhvert med tiden.. Jeg valgte og gi "det gamle" tyet til Fretex, slik at jeg kunne unng ramle sammen hver gang jeg ikke fikk shortsen over leggen...Jeg heier p deg <3

Thea

24.05.2018 kl.21:56

Silje, takk for at du skriver <3 Det var kjempesterkt gjort, og slikt motiverer meg. Du er ikke alene, og heia oss som tror gjennom tvil og alt annet vondt. Vi er ikke midlertidige!

Skriv en ny kommentar