Jeg kan ikke huske sist jeg gledet meg til sommer. Jeg tror jeg gleder meg litt nå.

Gjennom vinduet mitt i 3. etasje kan jeg kjenne den svake lukten av sjasminblomster, den er nesten sterkere enn lyden av ungene som leker oppe på lekeplassen, sykkelen som suser ned bakken, tankene i hodet hele tiden. Om kvelden legger jeg meg under et tomt dynetrekk og sovner i lyset, våkner i lyset morgenen etter, tidlig og håpefull, lyseblå himmel. Jeg kan løpe langs havet og bade før jobb om jeg vil, pakke en veske med pledd, bok og vann og lese et par timer i en park om jeg vil, eller sole meg helt for meg selv. For det liker jeg godt, om jeg skal være helt ærlig. Og det skal jeg. Jeg kan ikke huske hvordan det føles å ha på langbukser faktisk. For jeg kan ha på shorts om jeg vil, og ha bare skuldre, om jeg vil. Og det vil jeg. Noe annet er umenneskelig i denne varmen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg kan smelte bort og spise en is bare fordi. Jeg kan og jeg gjør det, tar sommeren tilbake. Det er på høy tid. Under sola, gress under tærne, en underlig følelse av å passe inn her i Oslo, kjenne meg som en av de som bor her og er byen. Høre til. Vi er Oslo, parkene er hagen vår, stup uti havet vårt, vær her med oss. Jeg tror jeg vil det. 

Så får det heller være at noen dager ikke er like gode som disse har vært. Noen dager vil jeg ikke noe. Noen dager kan jeg ikke noe. Noen dager er alt feil, også jeg. Noen dager trenger jeg fire forsøk på og av og på og av og på og av og på og av bussen mot stranda, noen dager finner jeg ingen klær som passer og løper to mil for å roe meg ned etter det.

Men det har skjedd noe med meg etter at jeg skrev om kroppsfornektelsen. På sett og vis kan jeg ikke kalle det fornektelse lenger, for det er vanskelig å fornekte noe jeg har satt ord på, vanskelig å dekke over noe som er sagt høyt. 

Her og nå kan jeg kanskje kjenne et lite snev av bekreftelse. Bekreftelse er vel nesten det motsatte av fornektelse? Fra “nei og nei!” til “ja-ja…”. Fra “dette er ikke min kropp” til “dette er kroppen!”. Dette er meg, slik er jeg. Noen ganger er den viktigere enn noe annet, og da skygger kroppen for sola og livet og folka rundt meg og mitt sanne jeg. Men noen ganger er det tusen andre ting som er viktigere enn den. Som i dag, hvor vi lagde juice på Fontenehuset og det ble superviktig å skrelle epler i en sammenhengende skallremse, så vi kunne kaste den bakover over hodet og ønske oss noe. Jeg ønsket meg noe, helt hemmelighetsfullt og lattermildt. Epleskall havnet oppå hylla med vannmugger og under komfyren og i en krøll på gulvet. Juicen ble god. Jeg ble der hele dagen og hadde det fint sammen med fine mennesker.

I dag har jeg trua, altså. Natta!