hits

Et krater av følelser under en stjerneklar himmel

Hver gang jeg begynner å skrive, er det som at noe stopper meg. Tankene snurrer og summer kontinuerlig i bakgrunnen, truer i forgrunnen, men de vil ikke festes i ord, jeg klarer ikke å fullføre en tekst, jeg våger ikke trykke publiser. Dette skjer flere ganger om dagen nå. Listen over halvferdige dikt og påbegynte tekster i arkivet blir stadig lenger.

Jeg blir småkvalm av å lese overskriftene der inne. De skriker mot meg, jeg tenker at de kan aldri slippes ut. De skriker fra inni meg, kastes tilbake i møte med tykke vegger rundt mitt lille, dirrende hjerte. Det holder hardt, slår og slår forgjeves. For hva har man et hjerte til om ikke for kjærlighet? Hva skjer med et hjerte som holder alt annet enn kjærlighet? Det er smerte i hvert slags ekko av ensom fortielse. Jeg tror ikke jeg kan tåle å slippe opp det som holder meg sammen, jeg er redd skrikene vil kastes tilbake i møte med deres tykke hjertevegger. Hva skjer med en sorg som ingen vil ta imot? Jeg gråter ikke. Jeg sier ingenting. Det er som en tung bør av frykt jeg bærer med meg. Stenger ute, stenger inne. 

Jeg er redd det jeg trenger å si ikke er noe de ønsker å høre. Og jeg kan ikke si det før jeg kan si det til dem. Det er en riktig rekkefølge her, og det er den. Jeg kan ikke si det, men klarer snart ikke la være.  

Det er rommet i meg som alltid er låst. Det brenner der inne nå. Et slags inngjerdet minefelt av for vonde, for personlige, for utleverende og for komplekse følelser, minner og tanker. Det har gått lett å sirkle rundt dette og skrive om alt som foregår i ytterkantene av kjernen, hvordan det indre trigger og hemmer, uten å pirke borti noe som kan eksplodere inn i slike ringvirkninger at hele min eksistens blir et krater av sorgredselsinnefortvilelseurettferdighethatsmerte. Ingen vil føle alt det på en gang.

Så jeg gråter ikke. Sier ingenting. 

Men nå brenner det altså der inne. Noe slo gnist og tok fyr. Varmen smelter selv de tykkeste veggene, røyken legger seg over de fine tingene som jeg håpefullt har spart på rundt omkring. Det lukter av tap, og flammenes lys er så sterkt at blikket dras mot kilden og der er det. Jeg ser alt helt tydelig nå. Det er tapt. Og jeg tror jeg ikke har noe annet valg enn å la det brenne ut mens jeg stille mister mer og mer og mer og mer. 

Men så ser jeg henne. Hun ligger sammenkrøllet under stuebordet. Hun er i brannen, hun er brannen, det er hennes historie som brenner. Hun venter på at det skal bli trygt å komme fram. Hun håper at noen skal komme og dra henne ut derfra. Jeg ser på og venter også. Det må vel komme noen. 

Det må komme noen, men ingen kommer. Jeg ser meg rundt og ser bare meg. Det er vondt å se på. 

Hun venter på noen, og jeg kan ikke vente lenger. Løper inn der, tar tak rundt den lille kroppen. Hun ser bort når jeg ser på henne, hun gjør seg tung. Hun er den tyngste børen av frykt jeg har holdt i armene mine. Hun er helt blek av alt det innestengte og så veldig varm. Hun sier ingenting. Hun gråter ikke. 

Utenfor synker vi sammen. 

Det er over nå, sier jeg. Hun rister på hodet. Hun har mørke øyne, skremmende kjente. Hun rister på hodet. 

Nå begynner det.

Sorgredselsinnefortvilelseurettferdighethatsmerte.

Ingen vil føle alt det, men det er det vi gjør. 

Fra da er hun min bør. Hennes lille, dirrende hjerte. Jeg kan romme. Jeg kan tåle. Hele henne. 

Hun gråter ikke. Hun sier ingenting. 

Jeg er her nå, sier jeg. Nå begynner det. 

 

Hva skjer med et hjerte som holder alt?

Det slår ned i oss der vi synker sammen. Hele vår eksistens. Et krater av følelser under en stjerneklar himmel. 

Jeg ser meg rundt og ser bare meg. 

 

 

Én kommentar

09.06.2018 kl.18:32

Du trengte nok et bad. Er ikke lett, dette livet. :) Håper du har noen å dele det med.

Skriv en ny kommentar

Thea

Thea

26, Oslo

Jeg er ingen pusling, jeg driver med pusling. Først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett. Mer Thea. Jeg støtter Sunn Fornuft-plakaten, og alt den står for og setter fokus på.

Kategorier

Arkiv