Denne uken har jeg vært på ferie, og tok samtidig en litt uplanlagt og etterlengtet pause fra telefon, blogg og havregrøt. Her kommer en liten rapport over hvordan det gikk. 

Ved tidligere anledninger har jeg som regel vært hun som står forhindret igjen på gårdsplassen og ser at andre helt uanstrengt reiser avgårde på sommerturer, leirskoler, hytteturer, kanoturer, klasseturer, familieferier og ovale weekends. Ikke denne gangen. Denne gangen ble jeg med. Ikke uanstrengt, men med.

Faktisk betalte jeg for turen på en dag jeg egentlig hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle reise av alle de dumme grunnene jeg alltid finner for at å reise på tur med andre er helt umulig for en som meg, for jeg visste at jeg egentlig ville reise og at jeg ikke ville klare å la være å dra når jeg først hadde betalt. Noen ganger kan det lønne seg i livet å være økonomisk anlagt (den finere beskrivelsen av min indre gnier). Turfølget var kanskje det tryggeste turfølget en kan ha, nemlig en stor gjeng med flotte folk fra Fontenehuset i Oslo. Å bli hjemme fra en slik mulighet ville ha vært helt tullerusk. 

Turen gikk til Horten, som er et særdeles undervurdert reisemål. De fleste forbinder kanskje Horten med Moss, men fra nå forbinder jeg Horten med flotte løvskoger, kveldsbad med gode venner, kyststier, kubbspill i solnedgang, kosete lam, skattejakt og beachbar, regnbue over den langgrunne vika, steinen jeg satt på til jeg fikk samlet meg igjen, lunsj i det fri, gjentatte overtrøtte forsøk på å filme en morsom boomerang til Instagram, skravling på brygga, at jeg endelig klarte å stupe slik som bestefar alltid stupte fra flåten, de vågale spurvene som spiste potetgull fra hodene våre på stranda, og alt annet feriefint og sommerlig som en sommertur til Horten hadde å by på. 

12 ting jeg lærte av å være på sommertur med Fontenehuset i Oslo (i vilkårlig rekkefølge):

1. Min verden er full av fine folk.

2. Det finnes andre som er like begeistret for å ligge og flyte på ryggen i bølgene som meg.

3. Det finnes andre som er like lite begeistret for bållukt i håret som meg.

4. Hotellfrokost overgår faktisk havregrøten.

5. Vi byfolk synes det er eksotisk og spennende å handle på Europris. 

6. Jeg har blitt en slik person som aldri fryser. 

7. Det er mulig å vinne Ticket to ride selv om alt tilsynelatende går rett vest en stund. 

8. Noen ganger kan jeg redde meg inn igjen med yoga. 

9. Det er veldig hyggelig å løpe sammen med andre. 

10. Det er veldig hyggelig å spise sammen med andre. 

11. Det er veldig hyggelig å dele rom med andre. 

12. Noen ganger er det mer utfordrende å komme hjem fra tur enn å være på tur. 
 

I dag våknet jeg hjemme i egen seng igjen, og jeg kan fortelle at møtet med livet og havregrøten ble ganske brutalt. Jeg som trodde det var turen som skulle bli en utfordring, mens utfordringene egentlig lå hjemme og ventet på meg. Derfor har i dag vært en Thea-forsøker-å-ta-vare-på-Thea-dag, og det gikk ikke så bra, så det er planen for søndagen også. Overgangen fra å leve i en sommerturboble og være rundt fine mennesker hele tiden til å komme hjem til kampen for tilværelsen og surre meg stadig lenger inn i mitt eget utrivelige selskap, forteller meg at det kanskje ikke er sommerturer jeg bør være redd for, men heller rutinene og tankene som vil holde meg borte fra livet og slike etterlengtede opplevelser av fellesskap, varme og latterkramper.