hits

Hele jeg i en haug i gangen

Det gr bra. Det gr bra. Det gr bra. Det gr som regel bra helt til det ikke gjr det lenger. Der, der var det fullt.

I dag ble det snn. Hele jeg i en haug i gangen. Rakk akkurat dit fr jeg falt.  

Ti minutter tidligere. Jeg hadde allerede falt i tanker hele ettermiddagen, hentet meg inn igjen hver gang, holdt tett, fullstendig forseglet. Det var noe med en sms p telefonen, noe med en samtale i gr, noe med en ting som skjer til helgen, noe med hvordan det der ble sagt, noe med smertene i kneet som er tilbake, noe med sommeren som kommer og er helt planls, noe med hsten som kommer og er helt mlls, noe med noe som skjedde p Gaustad i gr, noe med noe jeg ikke tr snakke om, noe med at jeg alltid henger litt etter sosialt, noe med noe jeg spiste, noe med at jeg savner, noe med en venninne jeg er bekymret for, noe med at jeg aldri er nok, noe med at jeg er 26, noe med kjrlighet, noe med familien min. Plutselig var jeg helt ute av meg. Det blir umulig for meg vre rundt andre mennesker da. Det fles som at alle tankene blir ord, alle flelsene trer, og jeg vil ikke at noen skal sprre, lytte, se, bry seg. Tenk om ingen bryr seg. Holder tett, fullstendig forseglet, hper det holder. Hper ingen spr, for det gr ikke bra n. 

Jeg svelget trene som vget seg fram, sa jeg er sliten

sa jeg m g, fortet meg ut og ned trappen, gikk hjemover opp alle bakkene, det var rd mann i det frste lyskrysset, ventet et sekund, et hikst, gikk p rdt, tenkte at det er for langt hjem, n kommer mrket, jeg kan ikke stoppe trene fra flomme over, over lekeplassen, knuste bittesm kastansjentthylster under sandalene der jeg nesten lp ned den siste bakken, rundt svingen, opp trappene hjemme der hndverkere hadde stablet verktykasser og esker i hele avsatsen i 2. etasje, kom meg forbi uten mte blikk, kjente blikk brenne i ryggen, en trapp til, flte meg kvalm av flelser, nkkelen i den ene hnden, den andre hnden holdt nkkelhnden fast, fikk vridd om. Lste opp. Inne. 

Mitt rom. En skjelvende kraftlshet fikk alt til rase nr jeg kunne la det rase, umulig holde oppe veggene, murene, hendene, trene, kroppen. Hele jeg i en haug i gangen. Fortvilelse, sinne, redsel, bunnls trishet. Hvordan havnet jeg her p ti minutter? Det gr bra, det gr bra, det gr bra, sier jeg, helt til det ikke gjr det. 

Jeg reiste meg fra gangen til slutt, rettet p drmatta, helt trevt i det ene hjrnet. pnet vinduet. Mitt fine vindu. Satte meg i vinduskarmen. Sitter her, fr sol p trne. Skriver litt. Hrer p trist musikk. Eva Weel Skram har en ny en som treffer hardt. Fler meg trist og helt tom. Vet ikke hvor jeg skal begynne. Nr det skal slutte. Hvordan jeg skal fikse. Hvordan jeg kan slutte vre enten eller, fullstendig sammen eller fullstendig fra hverandre. Fler at jeg har mange, men at ingen har meg. Er redd ingen vil. Er redd ingen fr. Er redd det en gang vil vre for langt hjem. Er redd det mrket, alt det er, alt det tar.

Er ikke s stor, egentlig. Kan bli en liten haug i gangen. Jeg er sliten, jeg m g.

Er ikke s liten, egentlig. Kan si det som det er. Jeg er helt ute av meg, kan jeg f vre her?

 

 

4 kommentarer

Astrid

19.06.2018 kl.18:44

Kjenner meg s alt for godt igjen i det du skriver. Takk for at du fr alt kaoset ned p papiret i ord <3

Thea

30.06.2018 kl.22:47

Tenker p deg og hper du fr sagt eller skrevet ut noe av ditt kaos ogs <3

Alfhild

19.06.2018 kl.22:26

Eg veit💖 Goe kjake t deg😘

Thea

30.06.2018 kl.22:48

h<3 Goe kjake tilbake te deg!

Skriv en ny kommentar

Thea

Thea

26, Oslo

Jeg er ingen pusling, jeg driver med pusling. Frst rammen rundt, kroppen, og s alt inni. Sorterer og prver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett. Mer Thea. Jeg sttter Sunn Fornuft-plakaten, og alt den str for og setter fokus p.

Kategorier

Arkiv