Ok, kanskje bittelitt, da

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare henne. Smiler bare videre, på en sånn måte at det er vanskelig å slutte. Ser ned. Sier Vi sees neste mandag mens jeg stormer så forsiktig jeg kan mot døra. Tar veska mi over skulderen, forsvinner ut i korridoren og ned trappene før hun rekker å se at kinnene mine blir varme over det solbrune. Hjertet bare dunk-dunkdunk-dunkdunkdunkdunkdunkdunk. Frisk luft.

Hun kjenner meg virkelig ikke så godt enda. Hele våren har vi nesten bare snakket om barndom, relasjoner, familie, selvforakt. Virkelig gravd ned i dypet, og der var det mange tårer, blant annet, og mye annet vondt, men etter hvert også en slags romslig omsorg for den lille, tøffe, unge, store, redde, sterke, voksne meg. Og så ble det sommerferie, og nå er den over. For første gang var den sommerlige behandlingspausen etterlengtet. Ikke et sekund var jeg redd for å bli overlatt til meg selv med ansvar for meg selv. Jeg kan ta det ansvaret nå og stole på at jeg er i ganske gode hender. Lot meg selv få spise uten å tenke så mye, bade uten å tenke så mye, tulle uten å tenke så mye, løpe uten å tenke så mye. Når jeg tenker etter, har jeg faktisk hatt ganske fine tanker om meg selv, det lille jeg har tenkt mens jeg har vært.

Du virker så annerledes, kommenterer hun. Hele jeg er annerledes, det ser jeg vel selv også. Du trenger ikke behandlerbriller for å legge merke til det. Sommeren har satt sitt preg uten å forminske, slik den alltid gjorde før. Tvert imot, har jeg vel aldri følt meg mer storartet! Liksom at sola har fargelagt meg helt ut i kantene, med farger og mønster jeg ikke i mine villeste fantasier kunne forestille meg at ville passe. Tenk om dette er sånn jeg er? Jeg bare føler meg så bra, sier jeg. Det er helt sant. Det har ikke skjedd noe spesielt, jeg har ikke gjort noe spennende, ikke reist noe langt, bare vært ute i eviglange dager, tatt båten til øyene, bare Oslo, litt ferie, litt hverdag. Men det har vært ekstraordinært og spennende i all sin enkelhet likevel, all sin nyhet av frihet. Frihet, det er kanskje det jeg har fylt sommeren med aller mest, frihet og mennesker. 

Jeg har det skikkelig bra akkurat nå. Og idet jeg sier det, blir jeg litt redd og usikker på om det er greit. Jeg er tross alt her fordi jeg er syk. Hun leser meg godt, selv om jeg smiler fortsatt. Det er like riktig og viktig å føle de gode følelsene her inne. Hun smiler med øynene. Ok, sier jeg. Takk. Hun sier hun synes det er hyggelig å se meg sånn. Jeg sier at jeg synes det er rart å ikke være den kjedelige, monotone, triste, analyserende, alvorlige pasienten. Vi snakker litt om det, og litt om andre ting, og så, like før jeg skal gå, sier hun at hun nesten skulle tro at jeg var (…)

og det lå liksom i luften, det er i hele hodet mitt, det bare lyser lyst og lett forstyrrende, og ganske fortryllende, og jeg vil ikke snakke med henne om det. Ikke det. Hun kjenner meg virkelig ikke så godt enda. Hva vet vel hun? Og hva vet vel jeg om noen ting? Jeg bare føler noe nytt og fritt og blir faktisk litt frustrert over å ikke helt forstå eller vite eller klare å tenke klart eller tenke en tanke fullt ut eller slutte med denne smilingen.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare henne. Slutt å forstå meg så godt, kanskje. Det har ikke du noe med, kanskje. Jeg vet ikke helt noe egentlig. Jeg har ikke et språk for dette. Smiler bare videre, kjenner det irriterer meg at følelsene mine tydeligvis sitter utenpå. Ser ned, og der sitter jeg visst med hjertet i hånden også, kan liksom ikke holde det fra å slå fortere, føler meg sårbar og litt tullete, blir helt varm i kinnene. Vi sees neste mandag, det er det eneste jeg får sagt, stormer forsiktig ut av rommet, ned trappene, ut og fyller lungene med frisk luft. 

 

 

6 kommentarer
    1. Jeg kjenner meg igjen i at det var nytt en gang, og at språket ikke alltid helt strekker til for alt det nye. Men det vil det gjøre, etter hvert <3 Og det vil også føles trygt(og fint!)! <3

    2. Thea. Jeg mener det: vær så snill å gi ut bok!! Slik skrivekunst er svært sjelden. Vær så snill

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg