hits

Maratonmennesket

Dette bildet er tatt etter at jeg kom hjem og fr jeg tok av sokkene. Etter det har jeg ikke smilt s mye, au au. Men fr jeg tok av sokkene, var jeg s fornyd at det fltes helt innafor ta en teit selfie med medaljen. Jeg tror det smilet kan vre et fint bilde p alt som gikk strlende p lrdag. Og det var mye som gikk over all forventing. Knrne holdt, magen holdt, smilet holdt, sola holdt, energidrikken gikk ned p hver drikkestasjon, til og med et par glass cola mot slutten, beina holdt, hodet holdt, stemningen var lftende, tidsmlet holdt, energien holdt, jeg var s klar og godt forberedt og gjorde mitt aller, aller beste. Samtidig var det faktisk en del uforutsette ting som ikke gikk s bra, men de fr ikke overskygge det faktum at jeg har lpt et maraton, p en bedre tid enn jeg kunne drmme om, og spurtet over mlstreken p 29. beste tid blant alle lpende kvinner. Jeg er visst et maratonmenneske, og regnes blant eliten, og det er jeg ufattelig stolt over. Det fortjener et lite superoptikjempefantafenomenalistisk klapp p skulderen. 

Jeg skal ikke g inn p detaljer fra lpet, det var tross alt MITT livs lp og en ganske personlig prestasjon. 42195 meter egner seg dessuten bedre til fots enn svart p hvitt. Men, jeg vil fortelle noe om hvordan det var komme i ml. Der var mlstreken! Over. Ferdig. S husker jeg ikke s mye, annet enn at jeg fant meg selv hengende over et gjerde, pustende inn og ut helt til hodet fltes trygt heve, og jeg fikk en medalje rundt halsen og en spurte om det gikk bra med meg. Joda. Jeg fikk en bolle i hnden, og spiste den i tre tygg. Jeg fikk to glass med noe gul vske oppi og svelget det ukritisk ned. Jeg fikk en vannflaske, tmte den i en lang slurk. Jeg beveget meg sakte og krampaktig ut mot folkemassene p Rdhusplassen og s frre og frre stjerner for hvert skritt. Flere og flere og flere og flere mennesker, s mye lyd, det var varmt og kaldt og herlig og forferdelige. Det fltes stort, men... Hva skjer n, tenkte jeg, hva skjer n? Og s skjedde det mest uforutsette av alle serist uforutsette ting som skjedde den dagen. Jeg begynte skjelve, begynte fryse, begynte grte. Ikke gledestrer, nei, de var bunnlst triste. Det var ingen krefter igjen til bruke p skjule dem, for jeg brukte de siste kreftene p se meg om etter et sted hvor jeg kunne vre alene i den ensomheten som ramlet ned over meg.

Kjre leser. Om du noen gang har tenkt til lpe et maraton, er det en ting jeg vil du skal huske: Et maratonmenneske trenger et maratonmenneske. Jeg tr pst at det viktigste du kan f nr du lper over den mlstreken, ikke er en bolle, eller en bar, eller vann eller medaljer. Det viktigste og eneste som kan gjre den voldsomme opplevelsen til et fullverdig, godt minne, er en klem. Noen som er der, ser deg og sier "Wow, du har lpt maraton!", s du kan forst at WOW, jeg har lpt maraton! Noen som venter deg i ml nr du er helt ferdig for vise at det er viktig vre der da, vre der og vise at du er viktig og det som er viktig for deg er viktig for meg. Jeg hadde ikke spurt noen om komme. 

Jeg ringte til de menneskene jeg flte det var greit ringe til selv i en slik ordls og trefull tilstand. Den listen var ganske kort. Ingen kunne ta telefonen. Ingen rundt meg vget se p meg, de overs medflende og lett brydd den flelsesoverflommende maratonlperen som tviholdt p sin telefon og ba om kontakt. Noen. Noen? Det fltes helt feil, rart, helt meningslst g derfra uten ha vrt der, p en mte. Uten ha blitt mtt, sett, bekreftet. Innerst inne visste jeg at jeg kunne skylde meg selv. For jeg visste at det var snn det kom til bli, hele veien visste jeg vel det, lange uker i forveien visste jeg vel det. Jeg gledet meg til lpe, jeg gledet meg mens jeg lp, helt til jeg nrmet meg ml og den ventende tomhetsflelsen. Jeg visste at jeg nsket og trengte noen der, men hadde ikke klart  sprre noen om det. Det fltes som be om for mye. Langt inni hjertet hpet jeg kanskje at noen ikke trengte bli spurt. Snn blir det nr man alltid er s forbasket selvstendig. Det gr bra. Jeg har sikkert nok med meg selv den dagen. Hvorfor lrer jeg aldri? Jeg fr vel ogs trenge noen? Hvorfor gjr jeg dette mot meg selv gang p gang p gang? 

Men s var det noen som svarte. Hei, Thea!  

Hei, sa jeg. Unnskyld for at jeg grter, jeg bare og s brt jeg litt enda mer sammen og sa ikke s mye p en stund, og da var det godt ha en der i den andre enden. Jeg hadde sluttet grte innen vi la p. Jeg kom meg over til borggrden foran rdhuset, hentet bagen min, kjpte en panini p 7-eleven, husker knapt at jeg spiste den, men husker at jeg endelig begynte smile igjen, trklet meg gjennom sperringene og publikum i sentrum, tenkte Herregud, THEA, alts, det her er helt sjukt, du klarte det! S kjpte jeg en McFlurry med Smash og ekstra sjokoladesaus, spiste den helt ukritisk mens jeg gikk mot bussen, nei, jeg var ikke p vei til bussen lenger, plutselig var jeg utenfor jobben til lillessteren min, sto der i k med mine tresalte kinn og medaljen dinglende rundt halsen og ble sluppet inn av en forstelsesfull vakt i dra og fant henne der inne, jeg fant henne, og klemte og klemte og det hjalp. S gikk jeg mot en buss som kunne ta meg litt nrmere hjemme, humpet nedom butikken, kom meg med noen siste kraftanstrengelser opp alle trappene i oppgangen min og spiste litt til og satt en stund p balkongen, og kanskje frst da kjente jeg meg helt fornyd og ok. Snn. Dette gikk bra. Med en teit selfie av medaljegliset, fikk jeg liksom lagret den fornyde og stolte flelsen. Jeg skal prve huske dagen for det, og ikke for alt det andre. Elitemaratonmennesket meg!


Dette ble en tekst om ha lpt maraton, men kanskje mest om medaljens skyggeside. Du skal slippe hre om to mil med selvforskyldte leggkramper etter forebyggende teiping av knrne, om trne under sokkene som viste seg trenge legetilsyn og nesten ikke er gangbare, om at jeg for frste gang i mitt liv poppet en pakke micropopcorn til meg selv da jeg endelig kom hjem, og om hvordan kroppen egentlig fles helt upvirket og restituert allerede, med unntak av nevnte tr. Dette ble en tekst som handler om det som de aller fleste tekstene mine i bunn og grunn handler om: at mennesker trenger mennesker trenger mennesker trenger hverandre. Ogs sterke, selvstendige og avvisningsfryktende maratonlpere. Jeg kan liksom ikke f sagt det nok, for jeg vet, , ja, jeg vet, hvor lett det er overbevise/undertrykke seg selv om noe annet. Neste gang skal jeg passe p ha noen lpe til, s alt jeg har lpe for ikke druknes i trer. For det blir nok en neste gang, selv om jeg et lite sekund langt uti der sverget aldri mer, noensinne, mens jeg smilte lurt og lp videre. 


 

 

9 kommentarer

SiljeSolsikke

18.09.2018 kl.23:27

HERREGUD s fantastisk Thea! S helt utrolig kjempeballongmegafantastiskfantastisk! Jeg skulle nske jeg kunne sttt der og heiet og tatt deg i mot <3 Jeg tenkte p deg!

Thea

19.09.2018 kl.16:25

Silje, godeste <3 Liker uttrykket ditt med dobbel fantastisk til slutt. Klem

Victoria Larsen

18.09.2018 kl.23:55

Helt rtt! :-)

Thea

19.09.2018 kl.16:21

Bukker og neier, tusen takk :-)

Milli

19.09.2018 kl.00:54

SuperThea!!! Tenkte p deg, og skulle nske jeg var i mlomrdet da du krysset streken. Kjenner meg igjen. Stiller gjerne som support en hvilken som helst annen gang 👯‍♀️🎉

Thea

19.09.2018 kl.16:22

S god du er! Mennesker som sttter mennesker <3

Silje

23.09.2018 kl.09:43

Gratulerer s mye med VEL gjennomfrt! Ikke bare selve lpet, men alt som har vrt i forkant:) Og neste gang du lper lp, fr bloggheiagjengen heie eller starte sammen p startstreken! For det finnes ikke noe bedre enn f en god klem etter sitt livs lp :) Jeg er sabla stolt av deg:-D

Thea

23.09.2018 kl.11:36

Hei, SIlje! Jeg ser at den ene kommentaren din ikke ble godkjent automatisk, det var rart. Men denne kom i hvert fall gjennom, og tusen takk for hvert ord. Det setter jeg virkelig stor pris p. lpe et helt maraton var skikkelig stort for meg, nettopp p grunn av alt som har skjedd og m skje fr startstreken. N har jeg meldt meg p maraton neste r ogs, s det blir flere muligheter til gjre dette til en opplevelse som handler om noe strre enn lpe 42195 meter. Klem til deg <3

23.09.2018 kl.15:22

S rart, fant den ikke - s la igjen en til jeg:) Ja, kjenner igjen den flelsen s godt. Og vet at det ligger mye hardt arbeid bak det, p alle mulig mter! Du er en tffing! Nyt sndagen <3

Skriv en ny kommentar