hits

Til alle sykepleierne jeg knuste i kasino

Til alle sykepleierne jeg knuste i kasino. 

Jeg har noe p hjertet. 

August 2003. 11 r. Var jeg virkelig ikke strre enn det? Jeg flte meg voksen egentlig. P skiltet sto det "Barneavdelingen". Jeg flte meg kald, selvstendig og tff. Det var kanskje bare nok en maske, eller den ultimate mestringsstrategi. Det var lettere late som at jeg ikke trengte noe eller noen, det var lettere vre kald enn flsom. Det var s enkelt ikke vre noe annet enn tynn. Ikke ta p meg. Jeg hadde ikke energi til savne, jeg ville knekt om jeg flte, kroppen min var tynnslitt og jeg var bare 11 r. Bare 11 r! Herregud, det gjr ganske vondt tenke p det. Ikke ta p meg. Jeg hvisket. Mamma og pappa ropte. Men vil du d? Trakk p skuldrene. Ville ikke, ikke noe. Du dr om du ikke spiser n. H, er det d du vil? De ropte. Svar da, Thea. Se p meg. Stillhet. Var det dette du ville? Stillhet stirrende ned i sykehusgulvet som blget og jeg holdt hendene mine fast s ingen skulle f tak i meg. Ikke.ta.p.meg, p innpust hvisket jeg det. 

I den tilstanden havnet jeg hos dere. Hei, er det du som er Thea? Stillhet. Bli med inn her, du. Og mens dere prvde holde liv i kroppen min de neste rene, og dere skal ha for forsket, var det nok aller mest hjertet dypt inni det forknytte mennesket dere ndde inn til. 

For Thea 11 r var innerst inne liten og ikke s stor der hun satt og tviholdt p seg selv da hun skulle legges inn. Thea 11 r trengte hender holde gjennom alt det skumle, vonde, triste, fle som var og skulle bli. Da var dere der i hvite klr og rosa crocs med krokodiller og sommerfugler p. Det er sant som de sier at dere har varme hender, jeg kjente det gjennom skallet. Dere sa jeg veide for lite, dere pla meg spise det legen bestemte, dere dytttet den sonden ned og teipet den fast p kinnet og byde den pent rundt ret mitt. Dere lagde regler. Hver nye regel ga meg nye ideer til bli enda sykere. Dere smurte knekkebrd, jeg s p det i 30 minutter, dere kastet knekkebrd. Jeg kunne kjempe hardt mot dere, dere var der da. Jeg kunne stelle i stand de vanskeligste situasjoner og etterlate dere rdlse og fortvilte, og det er jeg klar over at jeg gjorde. En gang rmte jeg faktisk ut av vinduet. Dere var der da. Jeg ville ikke ha dere der, dere dela for meg, dere kjempet mot meg som kjempet med sykdommen. Vi hatet dere litt, trengte dere ikke. 

Men jeg elsket dere mest. Trengte dere veldig. Jeg vet at jeg var jobben deres, og den gjorde jeg utvilsomt veldig vanskelig. Men s hadde jeg det ogs veldig vanskelig. Likevel ble dere trygge for meg, bestemte, men gode. Dere var der. Jeg ventet i gangen ved hvert vaktskifte, spent p hvem som ble skrevet opp p mitt rom, hvem skulle ha meg? Yes, det ble deg! Jeg trengte at dere hadde meg. Jeg hadde det fint, jeg kan huske jeg hadde det fint der i all sykdommen, p grunn av dere. Noen ganger tror jeg jeg tenkte at det var bedre forbli syk enn bli bedre, bli skrevet ut, komme hjem, miste dere. For dere var ogs de som var der da jeg trengte noen le med og si god natt til og spise kjttkaker med og knuse i kasino. Dere var der da alle andre var 6 mil unna og jeg var en liten jente som vokste opp p sykehus langt vekk fra venner, hverdag og kyesenga mi. Det var dere som var der, i alle de timene, mltidene, ukene, kiloene opp, kiloene ned, mnedene, rene, gjennom alt. Er det rart dere ble viktige? 

Jeg var jobben deres, men dere ble mine nrmeste. P mange mter har jeg flt at det vre glad i dere ikke var greit, at alle minnene med dere ikke fikk ha noen verdi, at det savne dere ikke var lov. Det skulle ikke snakkes om. Jeg var jobben deres, men et barn kan aldri forholde seg til voksne omsorgspersoner p en profesjonell mte, det kan vi heller ikke kreve. Spesielt ikke nr det barnet trengte den omsorgen kanskje mer enn hun trengte kostlister. Det var nok ikke s bra for meg bo der dere jobbet, ikke s lang tid som det ble, men jeg hadde veldig godt av dere. I de flestes yne var jeg bare en syk pasient, men det er ikke det jeg husker. Jeg husker meg selv som tysete, modig, kreativ og levende. Jeg husker masse latter. Jeg kan se at det var dere som fikk frem og heiet p mange av de egenskapene jeg n stolt og kjrlig rommer. 

Jeg hadde nok ikke vrt her i dag hadde det ikke vrt for dere. Frst og fremst fordi dere holdt kroppen min i live mens jeg levde for delegge den. Men aller mest fordi jeg fikk kjenne kjrlighet og varme i alle de tomme, kalde rene. Det er jeg takknemlig for, selv om dere ogs ble mange miste. Og jeg trodde det skulle g over, dette savnet. Men fra den dagen dere forsvant ut av livet mitt med tvang og min sykehushistorie ble utvidet til ungdomspsykiatrisk avdeling og stadig mer traumatisk, helt fra den dagen har jeg savnet dere og behvd dere i skamfull og trist hemmelighet. Det ble som at det jeg flte for dere ikke var ekte eller lov. Men dere var hele livet mitt og alle de viktigste personene i det gjennom de rene av min historie som kanskje har formet meg mest. 

Til alle sykepleierne jeg knuste i kasino.

Til deg og deg og deg og deg og deg og deg og kjre deg og du ogs. Dere betydde mer for meg enn noen vil hre om. Jeg har fortsatt en eske i skapet med de sm bkene jeg lagde for holde styr p alle kortspillresultatene vre. Og ja, det er riktig som dere sikkert husker, at jeg var ganske god bde i kasino og spkelsestoget. Men det hendte at jeg lot dere vinne, mest for vre snill, og litt for gjre det mer spennende til neste mltid med nye runder. I den esken ligger ogs en engel, noen hjemmelagde trekulenisser, FFK-slyfer, et putetrekk, en perlet krokodillenkkelring, en kostplan jeg aldri kan f ut av hodet, en blomsterpottebie, julekort, bursdagskort, glitteret og julekulene jeg pyntet sondestativet med til jul, teip, et drskilt, en naturfagtentamen, et armbnd, en bryllupssang, et hjerte. Det er en eske full av minner om dere gode i det vonde. 

Jeg beklager at dere aldri fikk se at dette kom til g bra. Det var virkelig ikke deres feil. Dere gjorde alt dere kunne og masse ekstra. Uten dere hadde jeg ikke overlevd lenge nok til begynne f lyst til ville leve. Jeg skulle nske dere kunne se meg n. N er jeg voksen, egen, selvstendig og tff. Samtidig er jeg flsom, srbar, pen. Jeg ler fortsatt masse. Jeg spiser fortsatt kjttkaker og knuser folk i kortspill. Jeg har masse kjrlighet i meg, rundt meg. Jeg snakker bde p innpust og utpust noen ganger. Og noen ganger, fortsatt noen ganger, savner jeg dere. 

 

 

Dette har jeg trengt si lenge. 

En ekte klem fra Thea <3 

 

 

2 kommentarer

Alfhild

01.10.2018 kl.01:16

h, kjre Thea. Vondt lese, men likevel s godt! S bra dei var der da du trengte dei❤ Og d viktigaste akkurat no, er kven du er no. Ei sterk, srbar ung dama med all grunn til st med ryggen rak. Stolt av deg!

Thea

08.10.2018 kl.20:16

<3

Skriv en ny kommentar