Denne uken – ord for ord

Ukens beste:

En kuleis med sjokolade i beger til meg og en softis med sjokoladestrøssel til bursdagsfarmoren min. Jeg tok henne med til en isbar hun og farfar pleide å ta oss barnebarna med til da vi var små. Begge hadde en liten klump i halsen der vi satt rundt bordet som to forandrede mennesker. Farmor uten farfar og jeg som voksen. Vi snakket om da og nå og etterpå. Det var fint å dele dagen med henne. 

Ukens følelse:

Angst. Den kommer smygende om morgenen, like før jeg våkner. Så henger den der, som min lille, personlige uværsky, og gjør dagen mørk og uoversiktelig, uforutsigbar som været, og meg redd. Den hviler på puten min om kvelden og gjør det vanskelig å sovne. Den etterlater meg kald og urolig, og alle planer blir for store og alle drømmer blir mareritt. Maten er skummel og kroppen er skummel og hjemme er skummelt og jobben er skummel. Jeg vil gjemme meg, men den følger med. Det er umulig å løpe fra den, og hardt å løpe med. Jeg håper noe kan slippe så jeg kan se klart igjen.  

Ukens musikk, podcast, film og bok: 

Jeg er en lettbegeistret person. Lettoppslukt, lettrørt og lettbeundrende. Takk for at jeg finner slik en glede, trøst og inspirasjon i alt rundt meg, bare jeg minner meg på å være der, åpne øyne, ører og hjerte for inntrykk. 

Hør på denne: “Long live”, av og med Taylor Swift. Åh, Sarah, dette er sangen vår. Long live all the mountains we moved, I had the time of my life fighting dragons with you. 

Og hør på denne: The Robcast episode 74: A Good Morning with Elizabeth Gilbert. Dette er en podcast med to av mine favorittinspirasjonspersoner. Jeg tipser gjerne om flere siden, og tar imot tips tilbake med takk! 

Se på denne: “The Intern”. Har sett den to ganger på en uke, fordi jeg så den og ville se den med mamma også. Den gir både latter og tårer, om du er typen. 

Les denne: “Bjørnstad”, av Fredrik Backman. Denne elsker jeg allerede så mye, etter to kvelder med lesing på senga og en tredjedel på vei. Faktisk leser jeg den på svensk, da den ikke har kommet på norsk enda, desto mer å elske! Eller hur?

Ukens dårligste:

Definitivt at våren krympet seg for høststormer i april. De ser så kalde ut, de små, grønne knoppene på trærne, som gjennom vind og snø og hagl så gjerne vil vokse, vokse og springe ut. Det rareste skjedde en ettermiddag da jeg tittet ut vinduet og så sol og friskt vær, lot vantene ligge og pannebåndet ligge og kjørte mot skogen for å løpe på sti. På veien dit samlet det seg små skydotter til en større skydott, helt harmløs så den ut på avstand, men under den herjet vinden, og snøfiller og isklumper haglet mot ruta, og det hele blåste med meg til skogen og fulgte meg de første kilometerne innover blant trærne. Jeg stappet telefonen ned i tightsen og gjemte hendene i genseren og forsøkte å løpe meg varm. Med ett var vinteren over igjen, og sola tittet frem og jeg plumpet i en dam og hutret hele veien hjem. 

Ukens øyeblikk:

Jeg gikk tur med mamma og hunden deres en fin ettermiddag, og mamma hadde velsignet meg med noen strofer av “Det var julekveld i skogen…” tidligere på dagen og den spilte om og om igjen inni hodet mitt til jeg til slutt ikke orket mer og tok initiativet til å fjerne den fra hjernen ved å synge den høyt. Så gikk vi der, en i kåpe og en i dress (du kan selv gjette hvem som var hvem), og gaulet på den rareste julesangen som finnes, småkranglet om hvorvidt det var fir’ogtyve eller fir’ogfemti år siden noen hadde hørt i fra den eldste sønnen i huset i skogen (intern tekstdiskusjon), mens hunden brydd og overdramatisk lot som at han ikke ante hvem vi var. Vi lo så vi nesten ikke kunne gå. Og gikk litt til før vi gikk hjem og drakk te og så på to filmer i strekk. 

Ukens trening:

Tungt, det har vært tungt. Kroppen min er ikke helt i slaget, og det er kilde til mye bekymring. Enda jeg forsøker å ta bedre vare på den, reagerer den med utmattelse og kraftløshet. Tvangen i treningen tiltar jo mer usikker jeg blir på kroppen, og derfor kan jeg heller ikke la den hvile. Dette er ikke bra. Jeg vet. Jeg vet mye, men får gjort veldig lite med det. Jeg behøver hjelp og jeg skal si det nå. Men, jeg liker at skogen ikke er så fuktig lenger, slik at jeg kan løpe i grønn natur og suge til meg med grådig sjel. På en av disse turene var det at en diger rådyrbukk hoppet ut på stien rett foran meg, og vi ble skremt begge to og fortsatte å løpe i samme retning, den først og jeg etter. Stakkars, han glemte liksom at han kunne hoppe inn blant trærne til høyre eller venstre og med det bli trygg fra løperen som jaget etter, så vi fortsatte slik i noen sekunder, før han plutselig husket og tok sats og forsvant bak en gran og det ble stille igjen.  

Akkurat nå:

Sitter jeg nydusjet i ren pysj i ren fleecemorgenkåpe med te i koppen, varme i kroppen, middag i magen og blomster på bordet. Jeg er hjemme alene, etter noen netter borte, og forsøker å gjøre det til en hyggelig greie. Snart begynner Norske talenter, og ellers skal jeg lese bok og skrive litt før jeg legger meg akkurat sent nok til at jeg kanskje får sove litt lenger enn til klokka seks. Jeg savner storesøsteren min ekstra mye i dag, og har mye på hjertet som jeg må få følt av meg på et vis. 

I helgen:

Helgene mine er ofte blanke. Jeg blir sliten av planlegging, fordi jeg aldri får bestemt meg og derfor må planlegge for både hovedplanen, reserveplanen, den andre reserveplanen og hva som antagelig vil skje når ingen ting av det planlagte skjer og så videre. Jeg skal en tur i bursdag, og jeg skal en tur i skogen. Jeg har lyst til å ta bilder og bære med meg gyngestolen min ut på trammen slik at jeg kan sitte der og lese i vårsola, om den finner det for godt å stikke innom. 

Ukens spørsmål:

Hva vil du ha for å bli glad? Jeg spør kroppen, jeg spør magen, jeg spør hjertet og jeg spør sjelen. De tier og verker og skriker og knyter seg. Og dypt inni der et sted svarer et forsiktig lite glimt av håp at: det er nok at du spør. I dag er det nok. I morgen får vi se. Ikke glem å lytte. 

 

6 kommentarer

Siste innlegg