Hun spiser, alt vel!

Alle blikkene i rommet, de ser på deg og munnen og tallerkenen du holder i skjelvende hender. De ser en annen vei, men ser på likevel. Så nysgjerrige. Søker bekreftelse og trygghet. Søker sannheten, men finner den egentlig ikke. Kollektive sukk gir gjenlyd, samtalen stilner og starter igjen. Hun tygger. Hun svelger. Hun spiser. Alt vel. Eller han spiser, alt vel, bare for ikke å glemme at dette ikke er en jentegreie.  

Tro ikke det. Det du ser, er ikke alt. Det du ser er ingen ting av betydning. Alt er ikke vel, likevel.

Det er mange måter å spise på. Spise og faste, spise og overspise, spise og kaste opp, spise og løpe, spise såkalt fyllstoff, spise og gjemme, ikke spise og spise, spise bare synlig, spise bare skjult, spise og ikke tenke på annet enn spisingen, spise og overskygges av redsel, skam, skyld, hat. Ikke tenke på annet, bare tenke på det. Det er skillet mellom alt vel og ikke vel likevel. Tiden det opptar utover selve handlingen. Planleggingen i forkant, konsekvensene i etterkant. Tankene rundt, inni, følelsene, eller fraværet av dem. 

Et sted jeg var innlagt, fikk jeg høre at så lenge jeg spiste, hvilket jeg hadde skrevet under på at jeg måtte for å i det hele tatt få lov til å være der, hadde jeg ikke anoreksi. Et annet sted innførte de veiing av all maten min, slik at vi kunne ha kontroll på det. Takk for det! Kontroll, det var akkurat det jeg trengte enda mer av. Jeg veier ikke lenger agurken, men mye annet, i perioder nesten alt. Tretten år etter. Eller så skulle spisingen ta akkurat 30 minutter, eller skje klokken 8, 12, 16 og 20. Flere tall, kom med dem, jeg er god på tall og å følge regler. Bare ikke foreslå frokost klokka 07.57 i stedet, eller at jeg må være ferdig på 29 minutter. Det går ikke, da blir det ikke noe. 

måltidsfrekvens

Det skapes en forventning om at selve spisingen skal bli en berg-og-dalbane av skriking og gråting og lukkede munner, at tiden skal dras ut, og kanskje blir det sånn, men ofte ikke. Og om det blir sånn, undrer jeg, kanskje det blir sånn nettopp fordi andre tenker at det skal skje? Den ekle stemningen slike forventninger skaper kan gjøre at nettopp forventningen blir virkeligheten. Hva som skjer før og etter, derimot, og alle sekundene imellom, det er en annen sak. Det er der det er berg-og-dalbane.

Så, om ikke du kan hjelpe med annet, gi meg i hvert fall matro når jeg spiser. 

For meg handler det lite om spisingen, i hvert fall ikke i så stor grad som man skulle tro. Diagnosenavnet er kanskje misvisende og forenklet. På samme måte som at kroppen ikke er en målestokk for psykisk helse, er ikke spisingen det heller. Det bildet du ser av selve handlingen er veldig innsnevret, du ser bare den lille delen som du får lov til å se, og dette er en viktig detalj, alt det vi skjuler for hverandre, eller tilfeldigvis ser. Et bittelite hjørne av et bilde som er tusen ganger større, millioner ganger større.

Som er alt. 

I går spiste du ris, så i dag blir det bare salat til, men det ser de ikke, for du later som at den er der under de grønne bladene. Tallerkenen fylles opp av magert ditt og fettfritt datt, grønnkål og tomater, rent kjøtt og helsekost som du ikke kan uttale navnet på en gang. Quinoa? Whey grass? Kanskje spiser du bare det som er veldig “sunt”, eller fritt for både det ene og det andre, uten at det ligger noen reell latokse- eller glutenintoleranse i grunn. Og bare det, ellers får det være. Knekkebrød meg magerost. Eller alt annet, etterpå, når du er alene, og tre bæreposer med alt det forbudte fortæres på ti minutter. Egg på brødskiva, ja, gjerne, det er godt, men plommen forsvinner i servietten, og tomatskivene oppå dekker over for alt det gule som ble borte. Hvor ble det av middagsrestene fra søndag? Ingen har sett dem. Andre enn du, og toalettet som fikk alt opp igjen. I kantina på skolen sitter alle og spiser lunsjen sin. Alle inkludert deg. Så det går bra med deg. Bortsett fra at du ikke spiste noe før eller siden, bare der, så det skal synes hvor bra dette går. Tallerkenen er inndelt i hvitt og brunt, røde og grønne ting, runde former skilt fra kantede, varmt og kaldt hver for seg. Alt spises i bestemt rekkefølge, må ikke blandes. Av og til kan det se helt normalt ut, ingen lurerier på tallerkenen eller lange dobesøk etterpå, men alt var forbrent på forhånd, med en lang løpetur og burpees i garasjen. Og en tur til etterpå, før du kan tillate deg å kapitulere på senga etter midnatt. 

Det er mange måter å spise på. Ikke alle er tegn på friskhet, og ikke alle er tegn på sykdom. Du skal være ganske unik, om ikke du vier mat og kropp en tanke, eller føler på dårlig samvittighet eller burde og skulle. Jeg ønsker for all del ikke å sykeliggjøre flyktige tanker omkring dette. Det er forskjell på flyktige og fangede. Fanget. 

For egen del, kan blikkene, og ubehaget rundt den kollektive lettelsen eller de godtede uttrykkene, gjøre at det ikke blir noen spising i det hele tatt. Ingen spising betyr at det ikke går bra, i deres øyne. Så kan de snakke om det bak ryggen min i stedet for hvor godt jeg ser ut og hvor fint det var for dem å se meg spise gryterett og kake. 

Eller de kan snakke til meg, med meg. La mat være mat og la meg få spise i fred. 

Gjør heller det, og la ikke spisingen min være et offentlig samtaleemne når jeg har gått, en friskhetsskala eller noe skummelt som skal ligge mellom oss og gnage og verke og skape avstand. 

Jeg kan ikke ro uten Å’er

Du sitter i bilen, på vei fra A til Å. Stedet du er gir deg nærmest nervøst sammenbrudd, det er for mye folk, for mange inntrykk, for kaotisk til å tenke klart. Bygningene strekker seg langt, langt opp, så himmelen forsvinner. Du kommer til et kryss, med både gangfelt og rødt lys. Du burde byttet fil, for du skal til venstre i neste kryss. Du ligger i høyre fil. Bilen ved siden av deg tuter, det kommer en trikk der bak. En syklist sniker seg frem i det trange rommet mellom deg og fortauskanten. Så skifter det farge fra rødt til grønt, bilen kveles i forfjamselsen. Pulsen stiger. Enda en tuter. Mens du starter på nytt, ringer telefonen. Rett før det er for sent og det blir rødt igjen, får du bilen i gang og kommer deg gjennom. Til venstre, du må til venstre. Der strømmer de på, alle tenker at nestemann får slippe deg fram. Du ligger i høyre fil, skal svinge til venstre. Det går ikke. Krysset kommer for fort. Sangen på radioen hjelper ikke, av med den, full konsentrasjon på veien. Høyre, Du må kjøre dit. Det blir feil vei, enveiskjørt gate. Det er vanskelig å snu, En gutt kommer på skateboard, fyker forbi rett foran bilen. Et nytt kryss. Var du ikke her i stad? Det går rundt for deg. Du aner ikke hvor du er på vei, men må bare kjøre, for alle de andre gjør det. Du skulle bare fra A til Å, men forviller deg dypere inn i resten av alfabetet for hvert sekund som går.

De siste dagene, ukene egentlig, har hver dag føltes litt som en sånn kjøretur. Jeg henger fortsatt her, langt fra landing, og mangelen på en desitinasjon gjør at jeg forviller meg inn i dragsug, mørke smug, uoversiktlige kryss. Når jeg snubler, snubler jeg ned i dype traktorspor med høye kanter, så himmelen forsvinner. Så velkjente, på vei til tryggheten, På vei hjem. På vei tilbake. Dit sola aldri skinner og følelser forsvinner. Jeg vil jo egentlig ikke dit. Eller vil jeg? Er jeg mest redd for å forbli syk, eller for å bli frisk? 

På samme måte som det ikke er mulig for meg å finne ro i rot, er det umulig å ro i rot. Navigere. Ta avgjørelser. Det finnes ikke den lille ting som ikke får gjennomgå av min totale ubesluttsomhet. Alle muligheter holdes åpne, helt til alle muligheter har gått fra meg. Noe må denne hjernen jobbe med, og planlegging av hva som kan skje, er et fint tidsfordriv. Jeg får ikke gjennomført noe, opptatt som jeg er med å planlegge alt sammen. Det er ofte slik at gamle vaner, dumme mønstre og mestringsstrategier lurer meg inn i en opplevelse av kontroll når alt annet er ukontrollerbart. Spiseforstyrrede tanker har presset på, og de kommer fordi jeg er stresset, føler meg tvunget til å være sterk, håndtere, vite hva jeg vil, er usikker. En slags livskrise og identitetskrise. Hva skal jeg? Hvem er jeg?

Uten, hvem er jeg uten? Jeg har ikke noen svar, så det er lettest å drukne det i tvang og angst og sult og metthet og slit. Det blir vanskeligere å være sterk og stå imot, når man er sliten. Føler seg liten. Ubrukelig. Ute av stand til. Jeg trenger tid, men all tiden gir for mye tid til kanskje, muligens. Dit, hit, nei, her, der. Den veien, eller den stien, fortsett å gå, fortsett å gå. Gjørma i traktorsporene suger meg ned, jeg vasser i burde, skulle, føler, syntes, ville, mener, tenker, rot. Rot, rot, rot. 

At mai ble juni, og juni ble juli, det er ikke til unngå, og ikke til å håndtere. Det har gått tre måneder siden jeg kom hjem fra siste innleggelse, burde jeg ikke ha en plan nå? Kvelden før fristen for omprioritering av studieønsker gikk ut, satt jeg der med ti muligheter som verken kjentes overkommelige eller fristende ut. Jeg vil bli noe, jeg vil jobbe, jeg vil lære, men jeg tør ikke, kan ikke, klarer ikke. Jeg er ikke klar for det, er redd det vil være starten på selvutsletting og tilbakefall. Å bestemme meg for resten av livet, når jeg akkurat har oppdaget det, det er ikke mulig. Ikke for meg i hvert fall. Så jeg gjorde det eneste fornuftige og ansvarlige. Jeg blåste en lang marsj i det. Jeg skal ikke studere i år. Sånn, da var det sagt. Ikke lenger en mulighet. Lettere skuldre, en ting mindre å virre rundt i. Jeg skal ikke flytte ut av hjembyen min heller, sånn, der var det sagt også. Askim er kanskje ikke det mest spennende stedet å være, men jeg er på hilser’n med kassadamene på Rema, kjenner alle stiene i skogen, kan spontanovernatte hos tante og plukke epler av mitt eget epletre. Jeg skal flytte, må flytte, helst i går, men ikke så langt. Bare innombys. Det føles som hjemme, og det føles trygt. Det er viktig for meg å være trygg. 

Kanskje finner jeg meg en koselig liten jobb. Kanskje kan jeg reise litt, oppleve friheten som jeg følte på i Barcelona. Kanskje skrive litt mer, brette tulipaner av fargede ark, strikke meg en genser. Kanskje jeg kan finne noen nye stier. Kanskje jeg kan være litt mer sammen med vennene jeg har. Kanskje jeg kan begynne å glede meg til jul allerede i september, og lage julekort og spille scrabble og høre på podcaster om alt og ingen ting. Bake brød. Synge. Kanskje jeg endelig skal få lært hele “River flows in you” på piano.  Det frister, uendelig mye mer enn å begynne med noe som ikke føles riktig. 

Jeg kan ikke ro i rot. Herremildemåne, jeg har ikke noen destinasjon engang, ingen Å å komme meg til. Jeg kan ikke ro uten Å’er! Så jeg får vente til alt rotet har lagt seg litt. Bare trekke inn årene, la vinden blåse meg dit den vil og ha tid og fred til å ligge på ryggen i båten og vugge opp og ned med stjernehimmelen som tak og horisonten der borte i det fjerne.