Som liten tok jeg ofte med alle følelsene mine inn i et skap eller under en seng eller langt inn i skogen eller låst inn i kroppen eller bak noen esker på loftet.
I kveld er jeg der med henne og holder
holder ut
holder rundt
holder fast
du skal ikke tro
Du skal ikke tro
at du er noe
du skal vite det
mot en annen verden
jeg sukker
og lukker øynene for det jeg så og kjenner noe knuser inni meg
mens jeg henter en feiekost og skulle ønske livet ikke var så dyrt og at hjertet ikke var så bart
som det det er i dag
jeg sukker
og lukker ordene i tankene i historiene om hvordan det var å være meg en gang
mens jeg leter i hylla etter en annen bok å sovne til her jeg ligger våken og
skulle ønske det kunne ende godt
jeg sukker
og lukker noen ute for å kjenne hvordan det er å faktisk høre til og føler det
gjør vondt å få vite at det betyr så mye å bli sett selv når jeg er liten og
jeg er stor nå, slutter aldri å lære
jeg sukker
og lukker opp en annen verden der jeg verken knuser eller knuger fortiden i hendene og
tror jeg drømmer men våkner og kjenner at det er helt på ekte at jeg
tross alt har det bedre nå selv om i dag gjør ganske vondt
venter noen på meg og jeg går dit
på trygg avstand
det vil alltid være dine
ord mot
mine følelser
Hverdagen kurerer bare nesten alt
På tirsdag våknet jeg ekstremt tidlig og hoppet helt merkelig uthvilt ned fra sengen med et sterkt behov for å pusse vinduer i morgenlyset. Så det gjorde jeg, før jeg kokte kaffe og nøt den klare utsikten ut mot bakgata og de halvt isete, halvt grusete fortauene der. Den formiddagen gjorde jeg mer enn jeg føler jeg fikk gjort hele påsken. Hele dagen var jeg bare on fire. Uovervinnelig. Alt som hadde tynget og fortvilet gjennom den solfylte påskeuken, krympet og gjemte seg i møte med en helt vanlig tirsdag. Et par dager til på samme måten, og innen torsdag følte jeg meg som meg selv igjen. Tilsynelatende.
(Bildet er forresten fra mars i fjor. Til tross for all min vandring/løping utendørs, har jeg ikke sett snurten av farger denne våren.)
Det triste er at det ble helg igjen allerede på fredag, og nå er jeg litt tilbake der jeg var for en uke siden. Ikke bare psykisk er det liksom grått og ullent, vondt, men til og med kroppen sender sterke signaler om at jeg ikke har det så greit inni meg. Magen er vond og urolig, hodet verker, beina føles som bly, knærne protesterer under vekten av meg, pulsen hamrer, halsen svir, jeg føler meg ikke mett eller påfylt av energi når jeg har spist, stemmen er grøtete, jeg har mistet den forhatte menstruasjonen igjen, får ikke sove og våkner ved soloppgang like trøtt, musikk irriterer, lys blender, det er liksom tungt å puste.
Mandagen fikser kanskje noe av det i morgen, og så tar tirsdag en støyt før jeg på onsdag er i et godt driv, men likevel. Hverdagen blir en smertestillende og ingen varig løsning på mine underliggende gnagsår. Og brått er det fredag igjen.
Det kommer mange helger framover, mange ettermiddager, mange kvelder, bursdager, helligdager, nasjonaldager, feriedager. Det er kanskje ikke så bra å samle opp all gørr til disse stundene der jeg er mye alene i eget hode på kroppen min, og mine primitive og prioriterte avledninger er å presse kroppen enda hardere på trening og regulere følelser ved å regulere mat. Det gir mye mening for meg nå hva som er drivkraften i sykdommen min, hva og hvem som trigger og hva mye bunner i, og jeg vet at jeg må begynne å jobbe med det parallelt med alle småtingene jeg jobber med her og nå, fra minutt til minutt.
Det er kanskje på høy tid å grave dypt for å komme videre. Ned i følelsene, slippe de fri, gråte litt, heve stemmen, slå i bordet, sette grenser, bli var egne behov og interesser, spenne bein på destruktive runddanser, se med nye øyne på gamle relasjoner og med gammel visdom på nye, stå i valg og avgjørelser, relasjoner, relasjoner, sa jeg relasjoner? Hva gjør det med oss når jeg skal være meg?
Våren har i hvert fall et enormt potensiale til å vokse og fargelegges i varmen og lyset som forhåpentligvis kommer krypende med litt tid og tålmodighet. Og litt tro. Det tror jeg helt sikkert.
det er liksom greiere sånn
det er en del ord inni meg som vil ut
men ordene mine var aldri ment for å såre noen
og jeg vet ikke hvordan disse vil tas imot
så da holder jeg de inne,
og så såres jeg i stedet
det er liksom greiere sånn
peace out, og alt det der
det går i tusen knas
i hodet
i hjertet òg
Jeg kan lappe sammen meg
det kan jeg