Det var ikke sånn julen skulle bli. Men her sitter jeg nå på sjette dagen, i pysjen, sipper til et glass appelsinjuice med ingefær og hviler litt mellom hostekulene. Immunforsvaret klarte ikke å stå imot smitten fra alle familiære hold, og i samme sekund som jeg endelig skulle sette meg ned og bare nyte julen, besøke venner og ta vare på meg selv igjen, da fikk jeg influensa. Hurra.
Jeg har hatt god tid til å tenke, og stå i (eller rettere sagt ligge langflat i) angsten som kommer med å ikke orke annet enn å ta meg fra senga til kjøkkenet til badet til senga, riste puta og trykke i gang nye episoder av Gilmore Girls på Netflix. Jeg gjør hva som helst, har jeg tenkt, bare jeg får slippe denne vonde halsen og feberheten og apatien og kvalmen og øreverken og hosten og håpløsheten. Hva som helst, selv om det å krype under teppet og ikke gjøre noen ting mens jeg likevel spiser mine måltider, er noe av det mest krevende jeg gjør.
Tiden og roen har hatt effekt, selvfølgelig. I går stablet jeg meg opp på beina og fikk tatt en dusj, i formiddag ruslet jeg en tur rundt i nabolaget, innpakket i ull og boblejakke. Det går sakte i riktig retning, og jeg klapper meg på skulderen over egen innsats.
Jeg ser på dette som en siste prøvelse med vennlig hilsen 2017. Denne uken har virkelig satt mine vanlige tvangsrutiner litt i perspektiv. Antagelig har kroppen og psyken bare hatt godt av tvungen hvile. Jeg har verken fått trent som jeg pleier, spist som jeg pleier eller gjort som jeg pleier siden før USA-turen, men kroppen både ser og føles omtrent lik ut, som et standhaftig og håndfast bevis mot spiseforstyrrelsenes vrangforestillinger. Skal 2018 bli året hvor jeg, i egen høye person, knuser dette hjernespøkelset for godt? Det er jo lov å håpe, og viktig å tro.
Nå kribler det i hele meg etter hverdag og alt som kan hende i det nye året. Jeg er klar. Jeg ønsker meg bare å bli frisk igjen, slik at jeg kan fortsette den gode utviklingen jeg var midt oppi.
Et lite skravleinnlegg her altså, fra den sykes kjøkkenbord denne siste dagen i året. Jeg håper du går det nye året i møte med forventning og nye krefter. Uten krav, men med hjertet fullt av håp og sjelen full av drømmer.
Nydelig musikk flommer mot meg fra stua der lillesøster sitter og spiller julesanger på piano. En gang var det jeg som lærte henne det, og nå er hun tusen ganger så god som meg. Mamma har fyrt i peisen, og Nure, familiens hund, ligger fornøyd i kjent positur på ryggen inntil sofaen etter å ha fått en brødskalk med leverpostei. Pappa har reist på jobb, men vi to satt oppe i natt og så litt på TV og spiste kalde kjøttboller (pappa) og fruktsalat (jeg), etter at alle gjestene hadde dratt hjem og resten av familien hadde lagt seg. Broren min har også reist på jobb, og kanskje stikker jeg innom der senere med en gødtekæll (hvit kakemann) som han kan kose seg med mens han arbeider.
Vi var mange i går, hele 14 stykk, og manglet bare en storesøster. Vi feiret jul slik vi feirer jul, med kalkun og lett overkokte grønnsaker, mammas beste saus og fullt kjør helt til all maten sto på bordet og julefreden kunne senke seg. Siden vi var så mange, måtte vi finne en alternativ måte å gå rundt juletreet på, og endte opp med å holde hender og rekke hele veien rundt “rundkjøringen” i mine foreldres hus, altså gjennom begge stuene, gangen og kjøkkenet i en stor ring. Så sang vi “Så går vi rundt om en enebærbusk-busk” mens vi hoppet høyt på hver ekstra “-busk” og holdt på å le oss ihjel over egen jultregangoppfinnsomhet. Jeg vet ikke hvem som moret seg mest, den yngste eller den eldste generasjonen.
I dag er jeg litt pjusk, og det er kanskje ikke så rart, ettersom familien har ligget strødd med lungebetennelse og febertokter de siste dagene. Kanskje er det best å bare bli sittende her foran peisen, i pysjen, og lese julehefter og se på julefilmer og forsøke å ikke jages opp av at jeg hadde planlagt å løpe i dag.
Det har gått bedre enn på mange år, alt dette med maten og familien og treningen og rutinefravik. Det er godt. Jeg holder rundt den nye meg med varme, varsomme hender, så redd for å miste henne igjen. Akkurat her, akkurat nå, akkurat sånn, akkurat nok.
Med et julepyntet bilde vil jeg ønske dere alle en fredfull julehøytid. Hold sammen, vær nær, vær raus og vær god, mot deg selv og de rundt deg. Julen er både lett og tung, vakker og vond. Full av kjærlighet og fellesskap, full av lengsel og ensomhet. Alt stort blir lite og alt lite blir uendelig stort.
Det var annerledes å komme hjem denne gangen. Det var annerledes å være borte også. Alt er annerledes nå. Jeg føler meg ikke som den jeg var, men den jeg ønsker å være og er på vei til å bli. Jeg føler meg glad, lett, sterk og full av kjærlighet. 6 dager med Sarah ga inspirerende og vidunderlig påfyll av livskraft, fra et utgangspunkt som allerede var mye bedre enn på lang, lang tid.
Vi snakket mye om alt dette. Hvor annerledes alt er. At jeg kunne glede meg både til å komme til henne og til å reise hjem igjen, at vi funker så bra sammen, hvor langt vi har kommet, hvor langt vi har igjen og hvordan vi er klare for det som måtte komme.
Shit, altså. Jeg sprekker nesten av livsvilje og livsenergi. Det er så mye jeg vil gjøre, så mange jeg vil være med, så mye kjærlighet jeg vil gi og så mye essensielt jeg vil dele. Når man møter verden med åpne armer og sultent sinn, blir verden både større og mindre samtidig. Livet også. Det er deilig å ville leve.
På grunn av alt dette kan det bli vanskelig å sove i natt, men kanskje mest fordi reisen hjem var lang og søvnløs, og at dagen i dag ble forkortet fordi jeg sov helt til 12 (ny rekord!). Enn så lenge sparer jeg resten av ord og tanker til et senere innlegg og gir deg heller noen bilder fra mine siste timer i USA. Kanskje kan du se noe av dette jeg prøver formidle med ord i bilder.
I en nydelig New Mexico-solnedgang, løp jeg en runde i mine flunkende nye løpesko. Sarah har forsikret meg om at alle slanger er i dvale nå, men jeg holder meg til asfalt og løper årvåkent midt i veien likevel. Enhver pinne og sprekk får meg til å hoppe himmelhøyt. Plutselig ble jeg overrumplet av naturen likevel, for ut av kaktus og buskas kom det snikende en coyote over veien en 7-8 meter foran meg. Reaksjonen min var like kraftig som om det skulle ha vært en bjørn eller fjelløve, for nest etter slanger, er det det jeg er mest redd for her, med god grunn. De observeres til stadighet i utkanten av byen, og området min søster bor i er midt i villdyrenes rike.
Skrekken og forfjamselsen ble brått snudd til rødmende latter, for et par turgåere hadde sett både meg og coyoten, og vinket leende til meg og sa “it will probably leave you alone”. Coyoten løp bedagelig videre, og jeg også, dog litt mer på vakt. Vel hjemme, styrtet jeg inn i huset og til sengen der Sarah lå og sov middag, og vekket henne med min begeistrede villdyrhistorie. Hun sa bare “ok”, snudde seg litt irritert rundt og sov videre. Coyoter er visst like sjeldne og verdsatt her som brunsnegler er i Norge.
Hjelpes! Akkurat når jeg skriver dette er jeg alene hjemme, det er kveld og mørkt, og jeg er litt småengstelig og har låst alle dører og og lukket persienner for alle vinduene, og selvfølgelig begynner det å ule fra en hel flokk av disse coyotene i den svarte natten, så høyt at du skulle tro de var like utenfor. Det var de sikkert også.
Nå kommer jeg ikke til å tørre å reise meg fra denne stolen før Sarah ringer på. Det frister ikke akkurat å løpe mer alene heller. Men det var så deilig å løpe igjen. Å være ute av treningsrutiner og langt vekk fra treningssenteret, stresser meg veldig. Jeg prøver å tenke at kroppen sikkert har godt av en litt annerledes uke, og at litt løping, yoga, klatring og shopping er bra nok aktivitet. Likevel føles det som at kroppen forfaller og at jeg ikke kan spise når jeg ikke trener hardt og mye, enda fornuften vet bedre. Jeg vet bedre. Det er bare vanskelig å tro på det. Jeg har antagelig veldig godt av å måtte stå i dette, i hvert fall for en kortere periode på tur.
Leggene mine er fortsatt ganske ømme etter en løpetur tidligere i uka med et par lånte barfotsko. Barfotsko er ikke min greie, men er man løpedesperat nok og ikke har fått kjøpt nye løpesko enda, får man tåle litt smerte. For i en koffert, et eller annet sted i verden, ligger løpeskoene jeg pakket til turen, sammen med mine favorittklær, favorittløpeklær og favorittundertøy, julegaver, stoffskiftemedisiner, pulverkaffe og te og norske suketter. En koffert full av alt jeg trenger i livet mitt akkurat nå. I morgen har den vært borte i fem dager, og da settes det visstnok i verk nye tiltak fra flyselskapets side. Jeg vurderer å be om forlengede mellomlandinger på hjemreisen, så kan jeg lete selv!
Hele oppholdet her er derfor litt rart, for i stedet for å gjøre hyggelige søsterting, som å løpe og ta bilder og gjøre yoga og bade i varme kilder og bake julekaker og kjøpe julegaver og drikke kaffe og se på julefilm, bruker vi formiddagen på å sitte i telefonkø hos American Airlines, og jeg tråler gjennom butikkene på jakt etter truser, sokker, genser, bukse, BH, treningstøy, løpesko og barberhøvel og alt annet jeg behøver etter hvert som dagene går. Når vi er ferdige med å gjøre alt det, er vi lei av butikker og at alt plutselig dreier seg om ting og undertøy og bagtags og rettigheter.
Så slik går nå dagene. Og alt dette til tross, så har jeg det så fint her med Sarah. Vi er totalt forskjellige på absolutt alle måter, men fungerer overraskende bra sammen. Hun er fryktløs, og jeg er engstelig. Vi behøver hverandre for å havne i en slags sunn balanse. Hun jekker meg opp, og jeg jekker henne ned. I går for eksempel, befant jeg meg plutselig i baksetet til en rask bil på vei til et enormt klatresenter i Albuquerque sammen med Sarah og en av hennes bestevenner. Han er brannmann. Han hadde en pistol under setet, hånddesinfeksjonsspray som luktet lavendel og viste Oppdrag Nemo på en skjerm i dashbordet mens vi kjørte. Jeg trodde jeg ikke ville tørre å klatre, at jeg ville bli sliten av å være så sosial, at spisingen ville gå til helvete og at dagen ville bli altfor, altfor mye. Men det gikk bra. Alt gikk bra. Jeg hadde det supergøy, følte meg supersterk, spiste når jeg var sulten, lo masse og glemte å være redd.
Å være her er som å være på en psykisk helsereise. Jeg skal nyte hvert sekund av de siste dagene, koffert eller ei. Nå kom Sarah hjem, og da snurrer vi julefilm og tenner i peisen. Natta!
Det er topp her, vi har det topp, og her er masse bilder fra en uklar fotoshoot i pysj oppå det store, litt støvete speilet som ligger på gulvet, av alle steder, på min søsters soverom. Jeg har ny genser, lånt kosebukse og mitt siste rene par med sokker på, for allerede i London måtte kofferten kaste inn håndkleet og erklære seg slått, med det flyplasspurtetempoet jeg holdt for å rekke neste flyvning. Så før jeg forteller noe mer om de to søstrenes eventyrdager i Santa Fe, skal jeg følge opp forrige blogginnlegg med resten av reisen min hit. Den seilte raskt og selvsikkert inn på topp to-listen over verste flyreiser noensinne.
Så, ja, min idylliske blogging fra Gardermoen tok brått slutt da jeg ventet på flyet og tiden gikk og min neste flyvning nærmet seg for fort og jeg nærmet meg London altfor sakte. To timer etter tiden landet vi på Heathrow, og jeg bykset oppover trappene til sikkerhetskontrollen, og fikk beskjed om at jeg aldri kunne klare å rekke flyet mitt videre, og at jeg måtte gå til en skranke og få booket om hele reisen. Så da løp jeg til en skranke og ventet svettende i kø før mannen bak skranken så med bekymret blikk på mine billetter og måtte gå på bakrommet for å rådføre seg med sin overordnede om hvordan han kunne løse dette. Han kunne ikke løse det, sa han, og så gransket han meg fra topp til tå, fra to trippende føtter til to rødblussende kinn, og sa “I think you should try and run for it. You might make it!”. Så jeg kastet meg rundt, ble huket tak i av en kvinne i uniform og geleidet en bakvei til sikkerhetskontrollen med kortest kø, galloperte gjennom den og nærmest fløy nedover terminalene. Hjertet sank da jeg innså at jeg måtte ned en etasje og på et tog til en annen terminal, men jeg kom meg dit og tok tre og tre steg av gangen i rulletrappene opp igjen. Pustet og peste og kjente det verke i kneet, men så øynet jeg gaten og klarte litt til.
Der var alt stille. Ingen kø, ikke noe stress, ikke noe fly. Dette flyet viste seg nemlig også å være forsinket fordi det både måtte vaskes og trengte to nye hjul. Det skulle altså bli en slik dag. Ingen informasjon om det noe sted. Jeg hadde løpt så fort at det brant i halsen. Min første innskytelse var å finne et toalett. Min andre bekymring var å finne noen som kunne finne ut om bagasjen min var på vei til dette flyet som altså ikke var her, og om når dette manglende flyet skulle dra, og når jeg ville lande i Los Angeles med alle disse forsinkelsen. Bagasjen var på vei, sa de, flyet skulle gå om en time, vi ville ta igjen den tapte tiden over Atlanterhavet. Ok, sa jeg. Thank you so much. And you are 100 percent certain that my bag is going to make it? YES! sa de da.
Dessuten hadde jeg mistet mitt fine, reservert sete ved midtgangen, fordi noen som hadde trodd at jeg ikke kom til å rekke flyet hadde gitt det til noen andre. Nå fikk jeg i stedet et sete midt i midten av flyet, min marerittplassering, tatt i betraktning min selskapsblæres lave kapasitet. Men trøbbelet ga seg ikke her. Da flyet endelig ankom gaten og vi fikk gått ombord, ble vi sittende der i en time til for å vente på en maskin som skulle fjerne is fra flyvingene. Mine fire fine timers mellomlanding i Los Angeles krympet stadig, og allerede der på rullebanen i London visste jeg at det ville bli akkurat like høyt tempo på neste flyplass.
Omsider kom vi oss avgårde. 11 timers hvile i lufta ble ganske fort 11 timers pine i lufta. Kroppen min er visst ikke skapt for å sitte stille. På begge sider av meg satt det sånne passasjerer som aldri behøver å strekke på beina eller gå på do eller hilse på naboen. I det minste var kaffen god, og jeg så på Love Actually og forsøkte å ikke tenke på at jeg måtte tisse.
Endelig landet vi i Los Angeles. Der var det 25 grader. Der løp jeg til innreisekontrollen, og fikk en rask kø. Så løp jeg til bagasjebåndet, fordi man må sjekke ut og sjekke inn bagasjen sin igjen det første stedet man lander i USA. Ingen koffert dukket opp. Jeg sto der og så etter den med slitne tårer i øynene, helt til det var 15 minutter til mitt siste fly skulle gå. Jeg fant nok en skranke, og nok en gang fikk jeg beskjed om å løpe, jeg kunne klare å rekke flyet. Kofferten var kanskje sendt hele veien fram. Så jeg løp, gjennom nok en sikkerhetskontroll, og stoppet hvert femte minutt for å spørre om veien. Og da jeg trodde jeg var framme, var jeg ikke det, for jeg måtte ut på rullebanen og ta en buss til en annen del av terminalen. Bussene skulle til å kjøre der jeg raste ned trappene, men en snill dame ropte “We have a runner!” gjennom walkie talkien, og jeg følte meg så absolutt som en, og den ene bussen ventet på meg og jeg hoppet på og suste bortover, hoppet ut og løp inn første dør og selvfølgelig til den innerste gaten, og der var alt stille. Småfly har det sjelden travelt. Kofferten din er sjekket helt inn til Albuquerque, sa de. Ok,sa jeg. That was great news! Og før flyet lettet fikk jeg med meg en flammende rød solnedgang, før vi steg oppover, oppover, til Los Angeles bare var millioner av lys der nede. Jeg fikk sovet en halvtimes tid, og hørte litt på Podcast og var så glad for at stresset var over.
I Albuquerque ventet Sarah, men ingen koffert. Den er sist registrert i London. Hurra. Men jeg er her, og jeg kunne ikke hatt det bedre. Og alt var verdt det. Nå får jeg kjøpt meg sånne ting jeg trenger her jeg er på ferie uten bagasjen min, og får attpåtil refundert utgiftene. Snakk om service! Jeg håper bare den kommer før jeg reiser hjem igjen, at ikke den er borte, for i den ligger blant annet mine to yndlingsbukser og favorittløpeskoene, samt disse 1200 fluortablettene som er sårt etterlengtet.
Nå er klokken ett på natten, og jeg er så våken som jeg bruker å være i nidraget om morgenen i Norge. Jeg får vel forsøke å legge meg likevel. En strålende fin dag ønskes deg fra en kjøkkenøy midt i et hus midt i ørkenen midt i natten i USA.
God morgen, eller formiddag, eller hva er egentlig klokken? Jeg har sovet en time i natt, og har allerede rukket å spise en nattfrokost, tatt buss til Gardermoen, sjekket inn og gått gjennom sikkerhetskontrollen og helt til den borteste gaten, og så hele veien tilbake og ut av tollen igjen og til innsjekking igjen og gjennom sikkerhetskontrollen igjen og hele veien til den borteste gaten igjen, og reisen har bare såvidt begynt. Et forsinket fly var årsaken til den doble runden på Gardermoen, for å se om hele reisen min kunne bookes om fordi det kun er en bitteliten sannsynlighet for at jeg kan rekke flyet fra London til Los Angeles når flyet fra Oslo til London er så forsinket, og om ikke jeg kommer meg til Los Angeles i tide, mister jeg neste fly til Albuquerque og da frykter jeg at denne allerede eviglange dagen blir uendelig mye lengre. Men om alt går som det skal, om jeg så må spurte meg gjennom flyplassene på veien, så er det kun 24 timer, kun 86400 sekunder, til jeg er framme og kan kaste meg rundt halsen på Sarah igjen!
Jeg smiler her jeg sitter, og har 35 kroner i norske kontanter som snart skal brukes på dagens andre kopp med kaffe. Jeg hører på julemusikk, lader telefonen, skriver blogg og har det helt topp. Reisefeber og søsterlengsel gjorde det nærmest umulig å pakke i går, og så måtte jeg jo få med meg Norges åttendedelsfinaleseier mot Spania, og delta på desembers siste yogatime i Norge, og smøre matpakke og gjøre leiligheten klar for å klare seg uten meg en ukes tid. Alt ble pakket og klart til slutt, og i bagasjen kan man finne både bikini til å bade i varme kilder, løpesko, julekort, Firkløver, strikkeprosjekt, notatblokk og trykkblyant, kamera, Snøfall på DVD, fire Jordan oppvaskkoster og 1200 fluortabletter (dette kan bli vanskelig å forklare i tollen, you see, my sister really loves these Norwegian Fluor pills, and her teeth will thank you every day for the next year if you will just please let me bring them to her. I promise you they are not drugs or anything, you can taste every flavour if you want. and I can really recommend them if you ever visit Norway. Thank you very much and have a wonderful day!).
Det har blitt lite skriving her den siste tiden, og jeg kan fortelle at det er rett og slett fordi jeg er ganske opptatt med å ha det ganske bra, og de få stundene jeg har hjemme for meg selv, bruker jeg på å spise og restituere og sove og bli klar for verden igjen. Livet mitt er fullt av innhold, og det er deilig å reise fra noe bra, til en superuke med storesøster, og faktisk glede meg til å komme hjem igjen.
En stor klem fra amerikafareren som nå kjenner at energinivået er dalende. Det er på høy tid å pakke ned dataen og pakke opp frokostmatpakken og fylle på med både mat og koffein. Lykke til til alle som har førjulsinnspurt på jobb og skole og i alt annet som livet krever. Nyt tiden og vær god mot deg selv og de rundt deg. Vi skrives fra Santa Fe <3
Dette skrev jeg i fjor, og jeg vet at du leser det, igjen og igjen, og trenger å høre det, igjen og igjen. Derfor vil jeg løfte frem vår søsterkjærlighet en gang til, for det kan aldri sies nok ganger at jeg er uendelig glad i deg. Og at jeg er fordi du er fordi vi er. Og om bare seks dager, så sees vi igjen. Tenk det. Jeg kan nesten ikke vente. Kjærlig hilsen meg <3
Det er på tide å bli personlig. Fordi du er viktig, og fordi vi er viktig. Fordi det er så mye vondt og vanskelig rundt oss, må vi dele det gode og det som er kjærlighet. Fordi du føler du må leve i skyggene. Og du holder rundt lyset mitt, selv om du har mer enn nok med å beskytte din egen flamme fra å knuses av alle boksene som regner ned over oss og vi ikke passer inn i. Og fordi i går da vi snakket så bare lyttet jeg, og gråt med deg, og klarte ikke si noe gjøre noe være noe annet enn en med ører og et åpent hjerte og uendelige mengder med kjærlighet. I dag har jeg ord, og jeg håper du hører meg gjennom bokstavene, over havet, dypt inn i landet, dypt inn i hjertet. Du sa en gang
I feel so close to you sis. I think it is exactly how we work you and I, like two sides of a heart. Which means we are two pumps but one pump, and, well, quite literally, we have each other’s back. Bloody but oh well.
(british accent) all the bloody shit we’ve had to get through, all the bloody shit ahead, but it’s like the muscle, it’s like there is magic in the fibers now. Big magic.
På et vidunderlig vis, som om vi er den perfekte tilknytningen mellom to motsetninger, finner jeg alltid det jeg trenger å høre i deg. Du er så langt borte, men likevel er du den nærmeste. Du er min person. Og når hjertet ditt slår villt, eller det nesten står stille, så kjenner jeg det. Og når du kjemper der i bølgene, eller surfer på toppen av dem, så er jeg der med deg. Alltid med deg. Selv bak lukkede øyne, lukkede ører, lukket munn, ser jeg deg, hører deg, skulle ønske jeg klarte å si det til deg. Du har måttet tåle så mye av meg, selv om du sier du valgte det og du ville det og du så meg. Du så meg alltid. Og du ser meg fortsatt. Og jeg ser deg, hør meg når jeg sier JEG SER DEG. Og mest av alt skulle jeg ønske andre kunne se hva livet ditt har kostet deg og hva det koster deg å være der du er nå, hva du trenger for å forbli der og vokse derfra.
Når jeg tenker på mine stormer, mitt mørke, min fortvilelse og mine tap, er det som at de bare er krusninger i dine bølger. Dråper i dine hav, et pust i dine vinder. En hvisking i dine skrik. For mitt mørke har blitt sett, og mine stormer har blitt roet og mine tap har til dels blitt erstattet, mens dine,
du har måttet være i det, virvles rundt og kastes frem og tilbake. Helt alene. Det var ikke plass til alt i oss, men de gjorde mest plass til mitt. Den plassen du trengte var det ingen her som kunne gi deg, så du dro for å finne et sted der du fikk være. Hjem. Å høre til. Å passe inn. Og du fant det. Livet ditt fikk nye røtter, og greinene dine danser og strekker seg langt fra stammen. Det er så fint å se på.
Fra jeg åpnet øynene mine inn i denne verden, har du kjent meg. Av alle mennesker jeg noen gang har møtt, er det deg jeg har vært sammen med aller mest. Du sov øverst, jeg sov nederst. Jeg kastet lakkskoene dine i do, fordi, fordi jeg var den plagsomme lillesøsteren og min oppgave var å gjøre livet litt surere for deg. Til jeg skjønte, og du skjønte, at vår oppgave var å gjøre hverandre gode. Gjøre hverandre godt. Og det har vi gjort, og min flamme brenner fordi du holdt rundt den når jeg ville slukne. Og jeg vil leve fordi du har vist meg at det finnes kjærlighet i verden og at det finnes kjærlighet i meg, i slike mengder at det gjør vondt og tar pusten fra meg på en gang. Jeg trodde jeg ikke var i stand til å være glad i, at ingen ville ønske å holde rundt meg, men du får klemme meg, og du får være nær meg, som hjertekamre som slår dunk-dunk,
dunk-dunk.
Vi er så forskjellig, men likevel ett. Og slik vi har levd, slik vi har vært mot oss selv, slik skal vi ikke lenger leve. For vi skal leve. Når vi ikke passer inn i firkantene, så får vi sprenge hull i taket så stjernehimmelen kommer inn. Når gjerdene vil holde oss inne, så får vi slå ut vingene og fly over. Når bølgene vil knuse oss, får vi dukke under og vente til øyeblikket der vi kan bryte overflaten og komme opp for luft, åpne munnen og la det strømme inn. Kanskje føles det som om du lever i skyggene, du er fanget i noe som holder deg fast og holder deg fra å gjøre det du må gjøre for å kunne gjøre noe som helst. Men det er ikke skygger uten lys, og du har lys bak deg, i deg, gjennom deg, strømmende ut av deg.
“Turn our face stubbornly towards the light, and keep it there” – Elizabeth Gilbert
Aller kjæreste storesøs. Jeg er fordi du er. Og jeg er så uendelig stolt av deg. Det du har i deg, det er nok til å tenne gnister i de mørkeste, våteste, mest vindfulle hjørner i menneskenes dyp. Jeg tror at de vil se det. Jeg tror ikke de kan unngå å se det, for det er der allerede, og det blender meg.
Med årets beste julekalender, er hver dag en forundringspakke.
Jeg samler øyeblikk og fine steder, delt tid og latter, klemmer og nedtelling til førjulsreisen, julekakebaking, julesang i bilen, en vakker dørkrans jeg går forbi, den store månen på himmelen. En løpetur i den blå timen, et lys som brenner stille, en fortrolig samtale over kjøkkenbenken, et nestenfall i den isete bakken, følelsen av fellesskap, fine komplimenter, elleville kommentatorer når håndballjentene vinner, et julekort blant reklamen i postkassa, min første kaffekopp hos farmor, all den herlige julemusikken, duften av nellik og appelsin, en morsom snap fra en morsom bror, å smile til en fremmed og få et smil igjen.
Mørketiden kan være tung, så de som kan får bære lyset. Jeg klarer å bære og skinne litt nå. Jeg merker at verden møter meg på en annen måte når jeg møter verden med åpne armer. Jeg er mottakelig og kontaktbar. Jeg gir, og jeg tar imot av raushet, omsorg, varme, omtenksomhet, interesse, tid, engasjement, kjærlighet, samarbeid og tillit. Det er godt å være litt viktig, å gjøre en liten forskjell, å føle på alt det fine som menneskemøter skaper.
Litt dårlig bildekvalitet til tross, legger jeg ved et par snapper fra den siste uken. Sosiale medier for meg handler ikke om influencing og perfekte vinkler, men om å holde kontakten med de jeg er glad i. Med venner, familie og søsken spredd over hele verden, er det et verktøy for å gjøre avstanden mellom oss så liten som mulig.
Jeg ønsker deg mange fine øyeblikk i desember, og takk til alle som bidrar til mine!
Husk at noe lite kan være noe stort. Fra hjerte til hjerte, del varmen <3
