Det pleide jeg å si. For å forsøke å forklare dem at en spiseforstyrrelse går både utenfor og innenfor den fysiske rammen. Noen tror at bare de tynneste er syke, og at de tykkeste har valgt det og at de såkalt normale har det ok. De tar så feil. Jeg tok feil, jeg også, da jeg sa at det aldri handlet om kropp. Opprinnelig handlet det om helt andre ting, men kroppen ble nedgradert til et verktøy jeg kunne bruke for å reparere alt som ikke var bra. Dermed handler det meste om kropp likevel.
Det pleide jeg å si. Min lidelse har vært konstant, mens min kropp har vært i endring. En 11-åring ville bli gjennomsiktig, en 15-åring ville forbli barn, en 22-åring ville forsvinne, og en 23-åring ville bli normal, i kroppen. Fordi jeg trodde det ville gi meg et normalt liv, men så er livet mitt så fjernt fra det at nå vet jeg ikke lenger. Behandleren min spør meg stadig om jeg ønsker å gå ned i vekt igjen. Jeg har svart at jeg er like redd for å gå opp i vekt som å gå ned i vekt, og at det må være en positiv ting, for kroppens skyld. Men egentlig, helt ærlig, så vil jeg ikke være som jeg er nå. Lårene skremmer meg og ansiktet må jeg skjule bak mitt tykke hår. Genseren må være løs så ingen skal se hvordan jeg egentlig ser ut. Jeg klyper i alt som er for mye, og stenger meg inne for å holde kroppen bort fra verdensspeilet. En hjemsøkt av et hjemsøkt blikk som har gitt opp.
Det handlet aldri om kropp
Det pleide jeg å si. Og likevel ser jeg kropper og ikke mennesker. Der går en som er tynnere enn meg, der går en som jeg er tynnere enn. Deres kropper, min kropp, målestokker og gapestokker. Det er vanskelig for meg å omgås andre kropper som vinner over min. Det er en lettelse at min søsters kropp befinner seg på den andre siden av Atlanterhavet, for ved siden av henne er jeg et monster. Det er lettere å elske henne på avstand.
Det handlet aldri om kropp
Det pleide jeg å si. Men likevel takker jeg hver dag jeg våkner og fortsatt ikke er en fruktbar kvinne, selv om det burde skremme meg egentlig. Det er noe galt med meg, og det gir meg en følelse av makt over naturen. Det er lite som gjør meg så urolig og ukomfortabel som tanker rundt menstruasjon, seksualitet og kvinnelighet, det knyter seg i halsen bare å tenke på det. Det er skremmende, ekkelt, ikke noe for meg. Jeg er ikke noe for noen heller.
Det handlet aldri om kropp
Det pleide jeg å si. Og så løper jeg fort og synger brenn, kropp, brenn, inni meg, og gjør det vondt så løper jeg litt til. I skapet har jeg bukser fra barneavdelingen på HM, i tilfelle de tilfeldigvis skulle passe igjen. Og når jeg kjenner meg sulten, så lar jeg være å spise, og når jeg kjenner meg mett så spiser jeg litt til. Min kropp er så feil, at de eneste gangene jeg føler noe positivt om kroppen, er når jeg kan gi noe av den for å hjelpe andre som behøver det mer. Som å gi blod, eller donere hår, eller bære andres tyngde for en stund. Så kan du ha det så godt, eller vondt, kjære kropp.
Det handlet aldri om kropp
Det pleide jeg å si. Men kroppen er ikke slik den burde vært og jeg er ikke slik jeg burde vært, og så lenge det er to forskjellige ting, kan jeg ikke bli kvitt disse tankene. De sier kroppen blir mindre viktig etter hvert som den beroliges av fysisk stabilitet. Men hva med psykisk ustabilitet, hva da?
Så handlet det kanskje om kropp likevel. Fordi alt det andre det handler om er både ukonkret og ukontrollerbart, det vil liksom ikke repareres. Dessuten kan ingen se det heller.
Det er nok en lørdag, og det har vært nok lørdag nå. Om det er lyset som kommer eller lyset som går, det går rundt for meg.
Du kan si hva du vil om morgenstund, men når du våkner så tidlig at du klokken ni allerede har gått en times tur, hentet pakke på posten, handlet, spist frokost og en del av lunsjen, strikket en halv vott som ble for stor, rekket opp en halv vott, sett en episode One Tree Hill og redd opp senga, da er det ikke mye igjen av carpe diem-gnisten. På toppen av det hele presterer min pappa å skyte inn at “Hadde det ikke vært greit å sove litt lenger en lørdag?”, som om jeg med vilje våkner klokka seks. Til hans forsvar har jeg en mor som med vilje gjør det, og gjerne både baker 100 boller og luker blomsterbedet før sola står opp, uten sammenlikning forøvrig.
Så hva gjør man da? Når dagen knapt burde ha begynt, men i gjøremål og måltider allerede er halvgått? Spiser litt til av ren frustrasjon, drikker litt mer te, av ren kjedsomhet, trener kjernemuskulatur og Body Balance (gi meg litt mer av det, takk) på gruppetime, kjører til hjembyen på biblioteket for å låne neste sesong av One Tree Hill, fordi man innser at i natt stiller vi klokka og da behøves det enda flere episoder til å fylle tiden mellom klokken fem/seks i morgen tidlig og når man egentlig hadde lyst til å våkne, kjører innom foreldrene sine som kommer med slike irriterende utsagn og tilbyr deg å få avisen fra i går, enda den ligger i bunnen av papirinnsamlinga, snur søppeldunken på hodet og avisen renner ut og blikket fra naboen gjør at du legger alt pent tilbake og reiser fort derfra, kjører innom butikken og kjøper Pepsi Max, kjører hjem igjen og klokka er bare to. TO!
Denne dagen kan oppsummeres som denne uken: destruktiv og tung. Destruktiv som i ensom, med spiseforstyrret spising, overtrening, overdrikking og nedsnakking. Tung som i tung kropp av slitne bein og full blære. Det er merkelig det der. Jo verre jeg føler meg, jo verre får jeg meg til å føle. Aller mest skulle jeg ønske at noen kunne komme flyvende til og hente meg opp herfra, le med meg av Radioresepsjonen, bre dyna over meg om natten og smøre matpakke til meg, si at jeg ikke får drikke brus hele dagen og at jeg må spise det som er til middag.
Nå er klokka halv åtte. Noen snapper meg Halloween-kostymer og Skal vi danse ruller over skjermen. Jeg har tatt opp strikketøyet, en genser denne gangen, fylt dagens trettende tekopp til randen og er varm i pysjen jeg har surret rundt i i hele ettermiddag. Jeg orker ikke tanken på å våkne opp til nok en slik dag i morgen. Så jeg har pakket plastbokser med oppveid havregrøtmiks og to sett treningstøy, og venter vel bare på styrke til å gjøre meg svak og invitere meg selv til mamma og pappa eller tante.
Velkommen tilbake til ditt fortryllende liv, Thea.
skrudde jeg av komfyren te koppen er tom nå glemte jeg å kjøpe suketter igjen må skrive en lapp hvorfor har den planta visna når begynner Farmen oi der fikk jeg en snap svarte jeg på Sarahs snap hvor mange kalorier var det i den middagen skal jeg skifte på senga skrevet 41 ord dette blir et teit innlegg styrke på mandag løp i går hvile i dag styrke i morgen løpe på fredag skal jeg ta med treningstøy i bilen på jobb fortsetter å skrive det var egentlig litt forstyrrende å høre på podcast samtidig som jeg skriver om jeg tar med treningstøy i bilen slipper jeg hjemom og slipper å bli fanget i kjøleskapet Fitbit Charge HR help battery drain søk må prøve å oppdatere æsj jeg vil vaske ansiktet burde henge det bilskiltet mer rett det irriterer meg hver gang jeg ser på det 10% på et kjøp på HM men jeg trenger ikke noe egentlig trente jeg i går ja tom for Pepsi Max sliten når begynner gruppetimen i morgen 19:15 hadde jeg plass på den jul sokolade nå skrur jeg av podcasten fått en mail må snart hente dataladeren sikkert reklame snille broren min som skifta dekk for meg i går så rar lyd fra takrenna det er varmt her må på do kan vente litt det var ganske koselig hos mamma i går hadde jeg nok garn til den genseren mamma har ringt egentlig er jeg ganske mett slutt slutt slutt å ta på den skorpa burde jeg gått en tur til løpe på lørdag eller søndag er døra låst løpe både lørdag og søndag er komfyren skrudd av
250 100 30 45 53 3 50 97×2 14 200 35 100 kanskje jeg skal begynne å skrive ned alt jeg spiser igjen kommer helt ut av tellinga 250 100 30 45 53 50 3 97×2 35 14 200 kan jeg spise mer i dag hvorfor er jeg så sliten denne genseren kunne trengt en vask 250 100 30 tller på fingrene slutt å telle på repeat hva spiller det for rolle kanskje jeg skal skifte på senga så kan jeg vaske en maskin og tørke i kveld for en irriterende lyd fra kjøleskapet står det skeivt om jeg pusser tenna kan jeg ikke spise mer i dag 250 100 30 45 lader den pulsklokka eller tenk om det ikke funker med oppdatering pulsklokke best i test 2016 søk skal jeg virkelig bruke så mye peger på en ny nei men nå slapp jeg å kjøpe nye dekk nei ikke mer pengebruk denne måneden nå har jeg lart meg uten så lenge men tenk om jeg teller feil og burde visst pulsen og hater den klokka vil ikke vite alt klør bak øret sa jeg takk for hjelpen i sta bensinprisene er vel rimeligere på onsdager hvorfor fylte jeg ikke da jeg var ute og kjørte 13.58 ikke så billig skal jeg kjøre til Esso beinet sover kanskje jeg skal feire jul hos Sarah refleksjon av orkide i vindu det gjør vondt i armen etter blodprøvetaking tåke sol opp sol ned søk har jeg noe bilde som passer til dette kameraet ligger i gangen stille uten podcast stygg ramme i grunn hvor mange dager til desember de lyshusene var søte de på Søstrene Grene trenger ingen ting nei du skal ikke spise mer frossen banan nå for mye for lat
18:02:
p3skam søk ikke noe nytt er jeg mindre enn i går nå skal jeg veie meg på mandag igjen kålruletter vil ned vil ikke ned stygg vannet i glasset har blitt varmt fiskesuppe så stille det er kjøleskapet bråker te nei tom for suketter jeg har jo flytende søtningsmiddel blir man oppblåst av det oppblåst flytende søtningsmiddel søk proteinpulver best i test søk krøllete duk jeg husker jeg kjøpte den koppen armen sover har klokka ladet noe litt angrer på at jeg dro på tur i dag burde løpt likevel maps.google.com velg på kartet veibeskrivelse bare 11,7 km da må jeg ta en annen runde hva skal jeg gjøre når det blir snø i skogen setter på vekkerklokke til i morgen det er kanskje lurt å koke egg i dag så det går fort i morgen tidlig SLUTT Å PELLE PÅ KVISA der var det gjort må hente papir støvsuge får jeg gjøre i morgen farris D-vitamin-mangel symptomer søk varmt orker ikke mer te må ha mer te tørre hender skifter for å gå og kjøpe suketter tar på pysj igjen sukettene eier ikke meg klør under armen orker ikke ut regner det låste jeg døra her var det mye sand på gulvet så mye rot er speilbildet i vinduet faktisk størrelse tenk om noen står utenfor varmt speilet på badet forstyrrer mer en speilet i gangen må lufte her der slutta kjøleskapet å dure kan ikke stole på speil der begynte dataen å dure er det aldri stille skriftstørrelse skal jeg slette alt dette det får bli som det blir kalorier squash søk genseren klør er jeg sulten 250 100 30 45 53 3 50 97×2 14 200 35 100 jeg kan ikke være sulten jeg er sulten
Mine tanker minutt for minutt. Omtrent 70 000 av dem om dagen, nesten 3000 i timen, nærmere 50 i minuttet. De er ikke enkle å fange opp, dette blir derfor litt kunstig, men omtrentlig. Er det rart man blir sliten? Ikke mange gode tanker. Ingen, faktisk. Er det rart man blir lei? Forsøk selv å skrive ned alt du tenker på i tre minutter. Du glemmer nok mange småtanker mens du fokuserer på å huske å skrive det du allerede har tenkt. Tenker du deg opp eller tenker du deg ned? Jeg ønsker meg en tenketank til jul, det hadde vært fint å oppbevare alt et annet sted enn i hodet. Da kunne jeg sett på dem når jeg vil og fått tid til å gjøre andre ting.
Mine tanker, minutt for minutt, den nye storsatsingen på NRK. Det får bli med tanken.
føttene akkurat der de passer perfekt for å komme nærmere dit du vil
trygt fram dit du skal
du vil dit, du tenker du klarer, du gjør det du må for å flytte deg videre
Ser du for langt, vil du snuble i humper og røtter og steiner og føtter
Skritt for skritt med blikket ned. Det er sånn det går, nedover. Ser du for kort, vil det stoppe opp, bakken der fremme kommer brått på og stupet fyker du
ut over og ned
Ser du rett ned, ser du ikke stien for bare deg
Skritt for skritt med blikket bakover, det er sånn det går feil vei
om så bare for et sekund, et blikk over skulderen, det blir rot i hodet og utakt i føttene og er det dit du vil tilbake?
Ser du fram og ser noe annet enn deg selv på toppen av den bakken du vegret deg for, ser du fram og ser deg selv ligge langflat i grusen og gjørma du vet dekker grunnen rundt neste sving, da ender du der. Du ser, du tenker, hjernen analyserer og plasserer
føttene akkurat der de passer perfekt for å komme nærmere dit du ikke ville, men tenkte på
stødig fram dit du ikke skulle, men endte likevel
Skritt for skritt med blikket fram
tankene har makten over alt det som skjer, både nå, om ti meter, tre timer, fire dager, et halvt år. Hvor hviler du blikket, hva ser du på, hva tror du vil skje?
For det vil det
og kanskje ser du samtidig det smilet du passerer, løvet som faller, vannet formet som et hjerte i veien og speilbildene av
I dag skal du få et lynkurs i hvordan slutte med Pepsi Max. Du også, Thea. Jo, takk, Thea. Møte seg selv i døra og alt det der.
1. Ikke kjøpe Pepsi Max
ikke kjøpe om kvelden, ikke morgenen etter, ikke etter møtet, ikke etter jobb, ikke mens du handler på butikken, ikke på automaten du kjører forbi, ikke på vei til trening, ikke på vei fra trening, ikke gå kveldstur rundt om Bunnpris
(eller klare alt det og så kjøre til bensinstasjonen like før midnatt, kjøpe en stor flaske, åpne den i bilen, miste korken i rundkjøringa, bli tvunget til å drikke en god del for at det ikke skal skvulpe over i svingene, drikke enda mer, mens du er i gang, helle nedpå bunnslevet mens du svinger inn i gården hjemme, låse deg inn og sitte der tomhendt igjen og tenke at “i morgen, da slutter jeg”.)
2. Ikke kjøpe store flasker
ikke kjøpe en firepakning med store flasker i Sverige, ikke kjøpe 5 for 79, ikke kjøpe 2 for 40, ikke kjøpe 10 for 100, ikke kjøpe 1 for 29,90, ikke kjøpe en billigvariant for 16,90
(eller klare alt dette og så finne deg selv i en kasse i en butikk der det med vilje ikke finnes noe kvantumsrabatt eller billigvarianter og kjøpe en ekstra stor, ekstra dyr variant og gjøre av med den på tre minutter og tenke på alle pengene du kunne spart og tenke at “i morgen, da slutter jeg”.)
3. Gjøre det vanskelig for deg selv
teipe rundt og rundt kork-flaskebunn med sterk teip, merke flasker med dato, lage streker på flasken over daglig dose eller timesdose, legge treningen til sent på dagen, ha på trangt skjørt
(eller klare alt dette og så stå der, med trangt skjørt og gjenteipet fredagsflaske på en torsdag og klippe over teipen og tenke at “dette var jammen sløsing med teip” og “dette var jammen sløsing med tid” og drikke til alle strekene er drukket forbi og skjørtet buler og magen rumler, og pakke lommene på løpejakka fulle av toalettpapir og legge om løperunden til steder med toaletter på veien og tisse fire ganger mens du knyter skolissene og tenke at “i morgen, da slutter jeg”.)
4. Bare kjøpe små flasker
ikke kjøpe seks for 89,90, ikke kjøpe dem i Sverige til redusert pris, ikke kjøpe en om morgenen, en etter jobb og en til kvelden, ikke kjøpe billigvariant, ikke kjøpe Cola Zero i stedet for, ikke kjøpe et brett med bokser
(eller klare alt dette og trykke på telleknappen på telle-appen på telefonen hver gang du velger liten fremfor stor eller velger ingen fremfor liten, og så, etter 10/20/50/5 slike trykk, feire alt det sparte med å kjøpe to store til helgen og drikke alt på fredag kveld og tenke at “i morgen, da slutter jeg”.)
5. Kjøpe en stor eller en liten og bare drikke ett glass om gangen
ikke kjøpe mange flasker og ha boden full og legge inn nye til avkjøling i kjøleskapet hver gang det blir tomt, ikke drikke alt på vei hjem, kun drikke den kald, kun drikke den fra glass, kun drikke ett glass til kvelden/hvert måltid/etter trening/etter å ha vært på do/etter å ha vært flink til å ta den telefonen/i hver reklamepause/etter å ha vasket opp/til det er tomt
(eller klare alt dette og så finne frem yndlingsglasset i TV-pausen og fylle det passe fullt med kald brus fra nyåpnet flaske, drikke alt før du får lukket kjøleskapsdøra, fylle enda et glass og enda et glass, og bære med deg siste rest til sofaen og tømme glasset før du får satt deg ned og tenke at “dette var jammen sløsing med glass”og tenke at “i morgen, da slutter jeg”.)
6. Oppbevare flaskene i bilen
først kjøpe en bil, så ikke det skal være så skamfullt å bære hjem alle flaskene fra butikken, legge flaskene i bagasjerommet, ikke stoppe langs veien og gå bak og knerte en, ikke stoppe langs veien og hente en som kan ligge i dashbordet, legge all annen bagasje i forsetet, så ikke du har noen grunn til å åpne bakluken, ikke åpne bakluken når du parkerer, ikke ta med flasker inn, ikke gå ut og “hente noe” i bilen hvert femte minutt, ikke hente en flaske inn, ikke gå ut med en tom halvliter og fylle den opp og ta med inn
(eller klare alt dette og så våkne opp til en ny morgen med stort sug og løpe forventningsfull til bilen, åpne bakluken, la haken falle til brystet og banne høyt inni og le høyt utenpå og gråte litt også fordi det har vært minusgrader og alt det sorte gullet har blitt is, og ta med en flakse inn og fylle kjøkkenvasken med varmt vann og drikke hver en dråpe som sakte tiner og legge flasken i mikrobølgeovnen og trykke på “defrost” og drikke hver en dråpe som sakte tiner og kjenne at de tinte dråpene smaker høykonsentrert Pepsi Max-saft og fortvilet innse at 1,5 liter sort brus ble til 0,5 dl høykonsentrert Pepsi Max-saft og en enorm, flaskeformet hvit isklump og tenke at “dette var jammen sløsing med drikke” og tenke at “i morgen, da slutter jeg”.)
7. Drikke bare på besøk
aldri kjøpe selv, bare drikke om du er borte, bare drikke om du får det servert, bare drikke sammen med andre
(eller klare alt dette og så kjøre 15 kilometer liksom for å gi tante en klem fordi tante alltid har Pepsi Max i kjøleskapet og du alltid er velkommen på besøk hos tante og tante alltid spør om du vil ha og tante alltid sier “du vil ha” og tante alltid er der til å drikke sammen med og hos tante tør du selv å ta når ingen ser, for tante sa en gang at det bare var å ta, og plutselig er flasken tom, enda den ikke var åpen engang for tre minutter siden da tante reiste på jobb, og så føle du må skjule dine spor og kjøpe en ny flaske, løpe til butikken, kjøpe en til henne og en til deg og legge den ene inn i kjøleskapet og håpe den er like kald som den skulle ha vært når hun kommer hjem og drikke den andre mens du går ned trappen og reise hjemover og tenke at “i morgen, da slutter jeg”.)
8. Bare slutte
Eller bare slutte, skriv det her og si det der og aldri noensinne bruke halve månedens matbudsjett på dette fyllet som du egentlig ikke liker engang og som gjør deg oppblåst og væskefylt og tissatrengt, gir deg hodepine og brune tenner og forstyrret metthetsfølelse og en mage i krise, som ødelegger treningsøkter og får deg til å føle deg så jævlig at du må være hjemme og drikke mer fordi det nå er så galt uansett
(eller klare alt det og lukke dataen, pakke sekken, gå fra bibliotekt der du satt og skrev, gå innom butikken på vei til bilen, som egentlig vil si å gå omveien til butikken og så tilbake til bilen igjen, ikke kjøpe en halvliter, bare en pakke yoghurt og skinke, ikke stoppe på en annen butikk, ikke dra på besøk til tante, ikke stoppe ved automaten, fordi du vet at i kjøleskapet ligger det allerede en flaske som er kald og uåpnet og som du kan tømme før du for siste gang tenker at “i morgen, da slutter jeg”.)
For å beskrive denne uken med ett ord: Sliten. Jeg prøver forgjeves å snakke meg opp, fyrer ut forslag lik en desperat forelder til en overtrøtt fireåring. Vil du sove? Vil du løpe? Vil du spise? Vil du lese? Skal vi dra? Skal vi være hjemme? Vil du strikke? Vil du la være å trene? Vil du på yoga? Vil du ta telefonen? Vil du være alene? Vil du se på TV? Vil du bare stirre i taket? Og alle svar er nei. Nei, jeg vil ikke, orker ikke, klarer ikke.
Mørkt og ullent.
Til tross for at jeg hadde høstferie forrige uke, og attpåtil var på en liten helgetur, våknet jeg på mandag med en råtten kropp og bomullshode. Uansett hvor mye jeg har spist, har jeg vært sulten. Etter 8 timers søvn, er jeg fortsatt trøtt. Under en løpetur, var jeg bare sekunder fra å stupe ned i en mosehaug og bli der, hadde det ikke vært for at det var bitende kaldt og langt hjem. Knærne verker, det stråler i smerte oppover leggene for hvert skritt. Magen funker ikke som den skal, og tar meg på do i ett sett. Hjernen er frakoblet, alt andre sier flyter inn og flyter ut. Tårene er bare en tanke unna, eller en trist sang, eller et blad som faller ned i elva. Smilet strekker aldri til. Helt forknytt i eget sinn, har jeg tilbragt hver kveld i en kroppslig sammenbretning i sofaen med skuldrene opptil øreflippene og innbitt strikket fastere og fastere på et genserprosjekt.
Jeg vet det er viktig å lytte til kroppen, men jeg aner ikke hva den vil. Signalene den sender er tvetydige, og jeg er for sliten til å lese mellom linjene. Dessuten har jeg ingen grunn til å kjenne det sånn, tror jeg.
Av og til tar jeg meg i å tenke at jeg er tilbake i den apatiske, underernærte tilstanden jeg levde i så lenge, og at jeg er totalt brukt opp. Og så ser jeg meg i speilet og kvepper til av den sterke, solbrune kroppen som slår imot meg. Det er ikke logisk at jeg er nær ved å dø av sult to timer etter frokost, eller at en løperunde skal føles som et maraton.
Gjenmurt.
Som et litterært bilde på min nåværende tilstand, kan jeg fortelle at jeg føler meg som haugen av nyvaskede og tørre treningsklær som resolutt ble dyttet fra tørkestativet og ned på det støvete stuegulvet, av den praktiske grunn at jeg hadde ett stykk vått dynetrekk som trengte plassen. Jeg trår over haugen hver gang jeg skal på badet, og hentet meg nettopp en fleecehals fra under løpejakka og superundertøyet. Kanskje orker jeg å moppe litt rundt den etterpå, og sakte men sikkert forsvinner den vel, etter hvert som jeg behøver innholdet eller slutter å legge merke til den.
Det hadde kanskje vært lurt å gå en tur til legen. Det kan rent fysisk være noe galt, som jernmangel eller hormonelle forstyrrelser. Men så tør jeg liksom ikke det, for innerst inne frykter jeg at legen vil finne meg fysisk frisk, konkludere med at jeg er overtrent og foreskrive et par uker med mye hvile og tilstrekkelig inntak av næringsrik mat. Enda hvor mye jeg forteller meg selv at jeg trener for lett og for lite, og spiser for ofte og for mye, så er sannheten at jeg nok overdriver det meste jeg gjør. Om styrketreningen og løpingen føles som maraton, er det ingen ting mot kampen det vil bli å la være.
For en depressiv samling av ord dette ble. Jeg skal legge meg litt på gulvet, muligens oppi haugen av klær, og se om det går over nok til at jeg kan få en grei kveld og ha noe å bidra med igjen i morgen. Kjære kropp. Hva vil du ha for å bli glad? Tegn mottas med takk.
Til tross for alt fokuset samfunnet og medier retter mot psykisk sykdom, er fokuset mot individet relativt uendret. Vi deler så mye, men likevel så lite av det som betyr noe. I dag er det Verdensdagen for psykisk helse , og i den anledning ønsker jeg å rette lyset mot den mørke, skjulte og selvutslettende følelsen som både skaper og opprettholder psykisk sykdom. Den evinnelige skammen, roten til mer vondt når du allerede er nede.
Aldri har vi vært så sosiale, men aldri har vi følt oss så alene. Jeg snakker om oss vanlige, som verken gjenkjennes på gaten eller får priser for vår åpenhet. De usynlige psyke, med arr dype som helvetesgapet og like skremmende å komme over. De usynlige psyke, med sår som aldri kan lukkes, fordi skammen strøs over, tyter ut og forpester tilhelningen. I følge Store Norske Leksikon, er skam en “sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Skam er nært knyttet til selvfølelsen, og får en til å føle seg liten, med ønske om å skjule seg”. Med andre ord, når du føler deg som minst og bare vil synke ned i jorden, utenfor og rar og feil, da er det skammen som driver deg fra andre og inn i ensomheten av selvhat og fornedrelse. Det kan sees som en ond sirkel, en dans med djevelen på skulderen. Så opphengt i det de andre ikke må se eller innse, at du aldri er helt tilstede og aldri kan være deg selv.
Vi lever i en skamproduserende tid. Vi lager serier om det, slår opp forsider i tabloidaviser der kjente fjes snakker åpent ut. Gjennom utallige overskrifter og artikler, danner det seg en holdning blant oss om hva skam er og hva man bør føle skam over. Ærlighet og åpenhet om skamfulle ting, gjør dem ikke nødvendigvis mindre skamfulle. Det skaper gjerne en enda større platform der skamfølelsen kan vokse fra. Skambelegging uten belegg for det. Det meste som ikke passer inn i den såkalte perfekte malen, gir grunnlag for skam. For eksempel en uteblitt treningsøkt, behovet for å gjøre ingen ting, McFlurryen du spiser på vei fra jobb, å stryke på eksamen, å se for mye på TV, å ikke gå ut hver fredag. Relativt vanlige eksempler, som selv den beste blant oss kan kjenne seg igjen i. Det var ikke mye skamfullt ved dette før, jeg kan faktisk huske en tid der det var avvikende fra normen å trene jevnlig, ha full timeplan hver ettermiddag, ha toppkarakter i alle fag, spise smoothie på vei fra jobb og ikke ha sett Gullrekka, uten skammenligning forøvrig.
Når selv så små ubetydeligheter bygger opp om skammen, hvilken innvirkning på selvfølelsen har da de store avvikene? Ensomhet, arbeidsløshet, vanskelige familieforhold, fysisk og psykisk sykdom, barnløshet, rus, alkoholisme, vold, fattigdom, overvekt, undervekt, frafall fra skole. Rekken er uendelig, og for hver dag i vår ekspanderende verden, blir den lengre og infiltrert i alle livets faser og områder.
Skammen er ødeleggende utenfor vår forståelse. Skammen overskygger, suger ut gleden, tapper deg for energi og binder deg fast. Jeg liker å se for meg skammen som et tre. Om skammen er et tre, så ligger det i vår natur å føle skam. Stammen i skammen kan være mange år, tykk og hardbarket. Du har røttene som stadig blir lengre og går dypere, vikler seg inn i alle områder og kroker i menneskesinnet. Greinene griper utover, kaster skygger over ansiktet, blir mange og tette. Skammen blir tyngre og tyngre jo mer den vokser. Den fester seg til deg og til bakken så hardt og så komplekst, at å fjerne skammen blir en oppgave like uoverkommelig og umulig som å trekke opp en hundre år gammel eik med rota.
Skammen skremmer, både i fortid, nåtid og fremtid. En skamfull vil se det som sin plikt å forhindre at andre skal lide for egen ulykke, verken i handling eller ord. I utgangspunktet handler skam om hva andre tenker om noe som angår en selv. Men skammens paradoksale natur fjerner skammen fra sammen og gjør det til en ensom ting. Ved å trekke alt innover seg fremfor å snakke om det, blir skammen bare mer bekreftet. Andre slipper ikke til og får ikke mulighet til å avkrefte. Det du ikke vet, får du ikke gjort noe med. Skammen fører til tomme samtaler som “Hvordan går det?” “Bare bra!”, for sannheten skremmer skammen, som egentlig ikke har rot i virkeligheten.
Elizabeth Gilbert sa en gang at “Terrified people makes terrible decisions“. Jeg tror dette i aller høyeste grad gjelder for skamfullhet. Skammen skremmer deg til å ikke snakke om skammen, og det er kanskje det mest skadelige du kan gjøre mot deg selv. Skam bygger på antagelser om andres antagelser, og så gjør du sånn fordi du tror andre tenker sånn og ender med å velge det du tror er rett, men likevel så feil, gang på gang. Til slutt har du bygget opp et liv rundt deg som ikke er ditt, en væremåte og en personlighet som bunner i å skjule alt du ikke er, fremfor å vise alt du er. For du er så mye mer enn du lar deg selv tro. Innerst inne tror jeg du vet det, og det er kanskje det mest skamfulle av alt.
Skammen kan ramme de beste blant oss. Kanskje er det nettopp de som fremstår som mest vellykket som har mest å skjule. Skam er en så ubehagelig følelse at vi gjerne gjør det vi kan for å slippe å kjenne den. Ofte utløser det et enormt behov for å unnvike ved å distrahere seg og distrahere andre med et prestasjons- og opplevelsesjag på skole, jobb og sosialt, en overdreven vellykkethet på alle andre områder i livet. Noen sier at spiseforstyrrelser legger grunnlag for mye skam, andre sier at skam legger grunnlaget for spiseforstyrrelser. Slike forenklede bilder finnes sikkert for de fleste psykiske lidelser. Angst skaper skam og skam skaper angst. Depresjon skaper skam og skam skaper depresjon. Jeg tror skam både kan være en viktig årsak, en uheldig virkning og en opprettholdende faktor for psykisk uhelse.
Du snakker som en som vet hva du snakker om, tenker du kanskje? Ja, jeg skammer meg mye over det meste. Det finnes vel flere ting ved meg jeg skammer meg over, enn ting jeg ikke skammer meg over. I perioder har jeg skammet meg så mye over å være utenfor studie- og arbeidsliv, at jeg har reist hjemmefra hver morgen og parkert et øde sted og vært i skogen hele dagen, så ingen skal spørre hvorfor jeg er hjemme, eller hvorfor jeg har tid til å trene eller gå på butikken på dagtid. Skammen over å oppleve angst i sosiale sammenhenger, har gitt meg rollen som taus, seriøs og effektiv. Jeg benytter enhver sosial anledning til å være til nytte, slik at ingen skal gjennomskue min manglende evne til å være nær og snakke med.
Skammen over alle mine livshull, om man kan kalle dem det, alle år av mitt liv som jeg har viet til selvutslettelse og isolering, gjør det også vanskelig for meg å slappe av blant andre mennesker. Jeg frykter spørsmål som andre stiller helt naturlig. Så mye frykter jeg dem, at du antagelig ikke vil se meg der i det hele tatt. Jeg blir nok heller hjemme, der ingen ser og ingen spør og ingen trenger vite. Først alle Hva-ene. Hva studerer du? Hva jobber du med? Hvor gammel er du? Har du kjæreste? Hva har du gjort siden videregående? Forgjeves forsøker jeg å smyge meg unna mens jeg sakte leter etter det hullet jeg kan synke ned i. Jeg skulle så gjerne hatt et enkelt svar til å fylle alle livshullene som krever nedsynkbare hull når de stilles spørsmål ved. For uansett hva jeg svarer, vil det komme et hvorfor, eller et hvordan eller et nytt hva. Du spør kanskje av nysgjerrighet, eller av ren formalitet, kanskje bare for å være hyggelig eller unngå pinlig stillhet? Men om jeg svarer sant, vil du forakte meg, og om jeg lyver, vil du gjennomskue det.
Skammen over kroppen min og at jeg sliter med spiseforstyrrelser, den deler jeg åpenbart her på bloggen, men ikke ansikt til ansikt. Derfor har de fleste jeg treffer bare et feilaktig inntrykk av at jeg er veldig sunn og aktiv, noe som igjen fører til at det er vanskelig for meg å spise lunsj på jobb, gå i bursdager eller være sammen med andre over flere timer. Hva om de gjennomskuer mine rutiner? Hva om de hører mine tanker? Hva om de spør? Ta deg en bolle, da, Thea. Det er fredag!
Sakte men sikkert vil mitt lille liv rakne i sømmene, og så står jeg der helt naken. Nei, du skjønner. Ehm, altså, det startet da jeg var 11 år… – …og nå er jeg 24 og det er ikke slutt enda. Det er ingen som spør som har tid til å få vite alt det, eller som ønsker det i utgangspunktet. De fleste blir først forfjamset, så litt flaue, og så forsøker de galant å bytte tema eller avslutte samtalen. Og skammen vokser. Ingen vil fortelle om den, og ingen vil visst høre om den heller.
Skammen har mange egenskaper og evner til å vokse og bli sterk, men skammen mangler det viktigste, nemlig evnen til kommunikasjon. Skam er en taus ting. Den defineres i et behov for å skjule deg for ikke å bli oppdaget eller avslørt. Igjen handler det om antagelser og forventning. En skamfull forventer å bli møtt med forakt, og antar at andre vil snu ryggen til og forlate. Det du er, er så ille, at jeg ikke kan vedkjenne meg deg. Det du har gjort, er så feil at ting aldri kan bli riktig mellom oss igjen. I all sin uverdighet opphører også verdien i å dele skammen. Delt skam er ikke halv skam, delt skam er dobbelt skam. Ikke bare er det skamfullt det du er/gjør/har gjort/ikke har gjort, det er også skamfullt å erkjenne at du føler slik. Og den du deler med vil vel skamme seg over deg også? Tar det aldri slutt?
Som et tre der du ikke kan se stammen for bare greiner. Men det er en stamme der inne, stammen i skammen. La oss finne den. Er vi født med skam, eller skapes den av hva vi gjør og tenker? Er det andre som pålegger oss den, eller er den selvpålagt?
Skam er uten tvil et nyttig barometer for riktige og gale beslutninger, en pekepinn for samvittigheten om hva vi bør gjøre. Men skam er utvilsomt aller mest unyttig og direkte skadelig. Ved å fokusere på skammen rundt tanker og handlinger, retter du samtidig pekefingeren mot hva man skal føle skam over, hvilket ofte fører til at enda flere føler enda mer skam. For å være helt ærlig så ser jeg ingen ende på denne sirkelen. Jeg har ikke noe godt svar på hvordan vi bør rive skammen opp med rota.
Det jeg vet, er at skammen gjør en av to ting. Den skaper avstand, eller den skaper nærhet i vårt forhold til andre mennesker. Den skaper avstand når vi skammer oss bort, den skaper nærhet når den deles og møtes med avkreftelse. Et viktig poeng er at det meste vi føler skam over, er ting vi verken kan gjøre noe med eller er skyld i selv. Skammen privatiseres, vi blir trær i en skog fremfor en skog av trær. Alt ansvar ligger på individnivå. Hvorvidt vi lykkes med skole, jobb, samliv, trening og kosthold, er vår feil eller vår fortjeneste. Det er ikke nødvendigvis slik, eller, det er ikke slik. Punktum.
Du kan godt si at jeg har hatt millioner av valg der jeg kunne valgt annerledes og sluppet å være spiseforstyrret i over halve livet mitt, men likevel er det ikke min feil at det endte slik. Det er ikke noen andre sin feil heller. Det er heller ikke noe jeg kan gjøre ugjort. Men jeg kan gjøre noe med den opprettholdende faktoren SKAM ved å vise alt jeg er, fremfor å skjule alt jeg ikke er.
Først skjedde dette. Det var en typisk septemberkveld, i hvert fall typisk for i år, med klar himmel og knusktørre jorder. Jeg satt inne og ville ut, og tok med kameraet for å kjøre et sted og ta bilder av solnedgangen. Hver gang jeg kjører hjem om kvelden, uten kamera, ser jeg de mest fantastiske solnedganger og de perfekte steder å forevige dem fra. Den ene gangen jeg kjørte hjemmefra, med kamera, fant jeg ikke noe bra sted før jeg hadde kjørt en times tid i ring og sola hadde gått ned. Innen den tid var jeg mildt sagt irritert på meg selv, på trærne og husene som sto i veien spesielt, på sola og på hele verden generelt. Det var ikke annet å gjøre enn å snu og kjøre hjemover, Selvfølgelig sto det tre elger på et jorde. Selvfølgelig stoppet jeg, så fort at bilen bak nesten meiet ned sidespeilet mitt i forfjamselsen, enda jeg både hadde blinket, bremset og kjørt inn til siden.
Elgene kunne ikke brydd seg mindre. En mor og to kalver. De spiste det siste grønne på et jorde på vei mot gull. Jeg satt der i over et kvarter, og tok mer enn hundre bilder fra vinkelen inni bilen med vinduet sveivet ned. Alle hundre-og-et-eller-annet bildene ble uklare, fordi det er noe galt med fokuseringen (les: fotografen). Til slutt så elgmoren seg lei på meg som satt der og knipset, og tenkte å utfordre mine skills ved å forflytte seg over til jordet på den andre siden av veien, i motlys. Da gikk jeg ut av bilen, lukket døra så det virkelig smalt og beveget meg mot dem. De var ikke mer enn 10-15 meter unna, de kunne både se, høre og lukte meg. De løftet ikke så mye som et nesehår. Med unntak av de to gangene en av kalvene bykset i retning skogen i bakgrunnen, bare for å bli sett hånlig og oppgitt på av sin mor, og sakte trasket tilbake til familiens matauk. Jeg så meg lei på elg. Forsøkte til og med å skape litt bevegelse ved å klikke på dem med tunga, men uten effekt. Annet enn noen naboer som sto på en veranda og så på og så på meg med blikk som kunne tale. La elgen være i fred, er du helt dust, eller?!
Til slutt var jeg lei av elg. Elgmett. Og uten et eneste klart blinkskudd kjørte jeg hjem og fant på veien det perfekte solnedgangsstedet som jeg vendte tilbake til dagen etter for å ta over hundre uklare bilder av en sol på vei mot vest.
When life hands you Urge
Så skjedde dette. Enda så nedverdigende jeg syntes det er, så må jeg innrømme at jeg har en svakhet for flasken. Slike plastflasker på halvannen liter med sort gull. Pepsi Max, eller Rema 1000 sin Cola X, som er mye billigere. Jeg vil gå så langt som å kalle meg avhengig. Om ikke jeg passer på, kan det brått helles nedpå både to og tre liter på styrten. Det er nok mer tvang enn lyst. Noe å fylle på med uten innhold. Det finnes ikke godt, eller godt for meg, men jeg gjør det likevel. Den eneste måten jeg kan begrense meg på, er å ikke reise til Sverige, hvor det er helt latterlig billig, eller å ikke kjøpe mer en en halvliter hver gang. Det svir litt ekstra med halvlitere, siden literprisen er så høy når flasken er så liten. Uansett. Dette er en uholdbar uvane som jeg forsøker å legge av meg. I sommer sluttet jeg, og var tørrlagt i tre måneder, før jeg var så dum å ta en slurk og så en til og så to flasker på rappen. Da var det gjort. Du kan selv tenke deg.
På lørdag hadde jeg hatt en hel formiddag uten, fordi fredagens kvote var drukket opp før midnatt. Det tok meg alt jeg hadde av selvdisiplin å karre på meg klær og komme meg ut av døra. Antagelig har koffeinet i brusen en betydelig effekt på meg, da jeg ikke får i meg koffein på annet vis. I bilen på vei til besøk, led jeg av kraftige abstinenser. Jeg hadde ikke annet valg enn å kjøre omveien om sentrum og brusautomaten ved solstudioet langs hovedveien. I lommeboka lå det en skikkende mynt, 20 kroner, akkurat det en halvliter koster. Motoren gikk, og jeg hoppet ut og småløp frem til automaten, puttet pengene på, trykket på riktig knapp, riktig knapp (!), og ventet, og ventet, og ventet, og så kom lyden av noe fallende, lyden av noe som treffer, og alt falt i grus. Der lå en Urge på automatens bunn.
En Urge, with carbos. Mitt eneste minne med Urge, er en gang på hytta en sommer jeg var omtrent sju år. Noen hadde vært så snille og kjøpt en brus til meg, og høflig som jeg var, drakk jeg villig opp. Aldri noensinne har jeg vært så spinnvill, verken før eller siden. Det var en tilstand lik en overtrøtt Kiwi-Tina på Red Bull. Jeg husker ikke annet av det enn hva jeg har blitt fortalt, men det har likevel gjort meg så livredd for påvirkning at jeg verken har smakt kaffe, alkohol eller energidrikker.
Så jeg stod der med en Urge. En Urge. Uten så mye som en mynt igjen i lommeboka. Ville helst gråte. Ville helst kaste Urgen på mannen som gikk forbi eller riste den hardt og helle innholdet nedover automatens tastatur. Jeg gjorde ingen av delene. Behersket satte jeg meg inn i bilen igjen, dyttet Urgen inn i det allerede overfylte dahsbordet og kjørte videre. Jeg kjørte forbi tre butikker uten å stoppe. Jeg så det som et tegn fra et eller annet klokt og beskyttende om at dette må ta en slutt. Broren min fikk flaska, for han kunne trengt litt piff.
McFlurry
Og så til slutt. Det er ikke mer enn to uker siden jeg skrev på bloggen om min første, og eneste, McFlurry. Selve begivenhetne fant sted for ganske nøyaktig tre år siden. Og ironisk nok gikk det til at jeg nå har opplevd min andre, og definitivt ikke min siste. Det er helt drøyt, men også denne gangen i Oslo, med min lillesøster. Og det var helt himmelsk vidunderlig. Det får meg til å fortvile over alt jeg har gått glipp av i mine år med nei takk, jeg har spist/er ikke sulten. Det ga meg smaken på mer. Søsteren min har mer erfaring enn meg, så jeg stolte på hennes smak og dømmekraft da hun bestilte en stor Oreo McFlurry med ekstra sjokoladesaus og jeg med stødig røst sa “Jeg tar det samme!”. Jeg ga meg ikke lov til å angre. Da hodet ville google kaloriinnholdet i McFlurry, sa jeg regelrett stopp og skrudde av telefonens mobildata. Og jeg spiste alt sammen, og det var helt fantastisk fra første munnfull til siste dryppende, smeltede sausedråpe. Det gjorde meg mett og tilfreds på en måte jeg ikke er vant til. Det var behagelig. Det føltes helt riktig.
Tre episoder av skjebnens ironi på så kort tid. Hva vil dette si? For det første: Ikke kjør rundt og vente på riktig tid og riktig sted. La ting skje og vær der du er når du er der. For det andre: Når livet gir deg Urge, er det på tide å bli tørrlagt. Punktum. For det tredje: Det du fokuserer på og gir energi, tiltrekker du deg. Det du vil, vil skje, så lenge du lar det gjøre det. Mat er mat, og til syvende og sist spiller det ikke så stor rolle om du blir mett av en fiskesuppe, en baguette eller en McFlurry, så lenge du har noen, for eksempel en kul søster, å være med, lar spist være spist og lar livet gå videre.
