Kjære hodet mitt. Hva er det som skjer? Hver gang jeg nesten tenker en psyk tanke eller nesten synker ned i en meningsløs vond følelse, overstyrer du og bare nei, app app app, se her! Føl dette! Husker du dette? Vil du ikke heller dette? Hører du dette? Wow, skjer virkelig dette? Smak på dette! Bare smil! Gjør dette! Følg med nå, følg med nå, ser du dette? Vær heller her, det er dette som er viktig! Det er dette du har godt av, det er dette du drømte om den gangen du sluttet å tro på at livet var noe for deg men ikke klarte å slutte å leve. Det var derfor, fordi noe i deg visste at alt er for deg, at du en gang skulle komme til å ligge i sofaen og høre på regnet gjennom det åpne vinduet og føle deg alt annet enn ensom, faktisk helt hjemme, varm, trygg, bra, sterk, glad, forventingsfull, viktig, ekte og hel. Helt hel.
Kjære hele meg. Tusen takk for standhaftigheten, muligheten, resiliensen. Et liv i tusen knas og mange manglende biter. Funnet, samlet, puslet sammen på en helt annen måte, slik jeg vil, slik jeg trenger. Limt med det sterkeste limet i verden, en sammenhet, og sånn, der var alt på plass. Nå kjører vi! Dette er historien om Thea, Vol. II. Den begynner nå.
Det er sikkert fartshumper på denne veien også, og grøftekanter å synke ned i, og omveier og bomveier og landeveier og motorveier og lukten av våt asfalt og enveiskjøringer og rundkjøringer og tunneler og broer og svinger og noen som ringer og steder å kjøre fra, steder å dra, noen som venter og noen som henter deg når det plutselig sier stopp, eller det ble for bratt opp, eller du bare har en jævlig dårlig dag og nå trenger du en klem, Thea. Hei, hvor det går, ser du utsikten, Thea? Ser du hvor langt du har kommet, Thea? App app app, ikke for fort nå, det er dette som er livet. Time etter time, etter time, etter time. Vil du bli med?
Jeg tror av hele mitt hjerte, at selv et hjerte som til slutt bare banket på trass, kan funke som bare det, til tross, og eksplodere i et fyrverkeri av følelser over himmelen og bare følg med nå, følg med nå, ser du dette? Skjer virkelig dette? Det er aldri for sent å la leve.