Bikinitrening

Her ligger jeg og tørrtrener. Det er helt ufarlig, med unntak av noen tistler i plenen. Faktisk er det egentlig ganske deilig, og det gir meg ro. Selvfølgelig hjelper pysjen på den avslappede stemningen, men også lyset mot ansiktet, gresset under kroppen og et vindpust over tærne. Dette er bikinitrening. For så avslappet hadde det vært fint å klare å være selv med bikini på kroppen, stekende sol, andre bikinikledde rundt og et bølgende hav. Det blir likevel en helt annen sak, det der. Ofte finner du meg ikke der i det hele tatt.

Men jeg vil dit. Jeg ønsker meg tilbake til den bekymringsfrie tilværelsen som femåring i knallrød badedrakt og svømmebriller, med en klappeskive med nugatti i hånda og kronisk saltvannsvått hår. Derfor øver jeg litt hver dag. I pysj, i klær, i badedrakt, i bikini under et håndkle, i bikini oppå et håndkle. Jeg øver meg på å ha øynene igjen, musikk i ørene og null kontroll. Måltider tar jeg med ut, rigger meg til på et håndkle, kaster klærne og lar magen få puste på ordentlig. Det hjelper litt at ingen ser meg som øver i hagen. Men noen ganger blir jeg satt ut bare av at jeg ser. 

Neste nivå i bikinitreningen blir å flytte den ut av den skjermede hagen. Kanskje reise til hagen til mamma og pappa, eller til badesteder der ingen kjenner meg. Dette prøvde jeg i fjor, det kan du lese om her: Når en er en for lite. Når jeg tenker meg om, er det kanskje ikke så lurt likevel, for da er det andre vonde følelser og frykt som slår inn samtidig. 

Nei, tenk om jeg kunne være Thea fremfor en kropp. Hoppe-sa-gåsa-Thea, tørke-på-svaberget-Thea, den-røde-badedrakt-Thea, hei-jeg-heter-Thea-Thea. Det er en lang vei dit, og kanskje når jeg ikke frem i år, men jeg skal i hvert fall gjøre en solid innsats. I det minste kanskje jeg kan oppleve små øyeblikk av frihet, for det er det det handler om. Frihet til å være akkurat den man er akkurat slik man er akkurat her og akkurat nå. 

 

 

Hjertesommer

I går vasket jeg vinduer i bare bikini. Det var ikke varmt, det er uten tvil sommer. Sommer i Norge er ulikt alt annet. Det er å kjøre fort langs landeveier og forsøke å komme før regnet til hjemmet, løpe ut av bilen og rive all den tørre klesvasken ned fra snoren før det blir klissvått igjen. Sommer i Norge er å spise frokost på verandaen, iført pledd og ullsokker. Eller å steke på noen svaberg mens vesp summer rundt kurven med vannmelon og skillingsboller, og hoppe uti det svale vannet hver gang kysten er klar for brennmaneter.

Det er stygge tånegler godt skjult i noen lave sandaler. Bleke kropper, røde kropper, brune kropper. Sommer i Norge er eviglange køer på Zara, der alle skal finne den perfekte sommergarderoben, og å henge de nye plaggene i skapet til bruk den ene kvelden vi alle kommer til huske som den kvelden det var så varmt. Husker du den? Det er blomsterenger, rapsåkre og kroneis til en femmer på Rema. En himmel i lyseblått eller mørkegrått eller hagl som faller mot varm asfalt. Måkeskrik og snører med klesklyper med blåskjell på, som en gammel tante fryktløst gikk ut i tangen og hentet, slik at de voksne får noen minutters ro til solingen sin eller lesingen sin eller hva annet de heller vil gjøre enn å høre på gnålet til småungene som lurer på når vi kan kjøpe is og om vi kan bade snart og når skal vi gå hjem. Nøyaktig ett minutt får de, før ungene skriker Krabbe! Krabbe! og det var den freden. 

Du kan ligge på magen i gresset og lese en bok, mens du vifter bort maur som kommer kravlende fra øst og vest. Sommer i Norge er søndagsåpne matbutikker på gudsforlatte steder som plutselig myldrer av hyttefolk med slitne hytteklær og saltvannsfrisyre. Og søndagsåpne plantebutikker. There is no business like norsk plante-business om sommeren. Vi vil alle ha det pent rundt oss de få ukene i året der vi flytter livet ut. Det er nye hagemøbler, gigantiske griller, busker og basseng og frø til den grønnsakshagen du har pratet om å plante i evigheter. Det er jordbær som blir spist av snegler og bringebær fulle av bærfis, og noen snille naboer som vanner plantene og tar inn posten og parkerer bilen sin i oppkjørselen din mens du er på ferie.

Sommer i Norge er også latmannsliv på solsenger, bare vi husker på å snu oss hver halve time. Og noen må hjelpe til med å smøre ryggen. Og er du alene, får du bende, vri og strekke alle ledd i overkroppen til du får det til sånn halvveis. Bare husk at alt skylles av i all badingen, og prosessen må gjentas i det kjedsommelige. Hvorhen du går, så går folk i shorts. Selv om det bare er 12 grader. Og den befriende naturlige looken av solkrem i ansiktet og håret i en dott på hodet er helt innafor. Det er det for så vidt når som helst ellers også. 

Sommer i Norge er også å flykte fra den, eller rettere sagt å flykte fra Norge og til sommeren. For er det et sted du er garantert sol og varme, så er det utenfor landets grenser. Med knekkebrød og tubeost i kofferten, faktor 50 og lommebøkene fulle av fremmed valuta, er vi klare for en uke med solbrenthet og fulle strender hvor som helst med basseng og havutsikt. De obligatoriske badebildene, spisebildene og severdighetsbildene knipses i hundretall på kameraet, og øl og brus er billigere enn vann til middag. I det store utland viser verden seg som liten, og med hodet ned i telefonen, norske aviser i kiosken og kjentfolk på hver strand, føler nordmenn seg som hjemme og trygge. Koser seg. Har tid til å være sammen.

Men det kanskje aller beste med sommer i Norge, er de tidlige morgenene, de sene kveldene og at dagene er lange og glir over i hverandre og gir en følelse av å være uavhengig. Alt lyset. Lettheten. Man kan legge seg når man er trøtt og våkne når man er uthvilt. Kanskje har man fri fra alt som ellers opptar tid og tankevirksomhet, og stunder å fylle med muligheter og innfall. Sommer i Norge er mennesker på lading, og telefoner på lydløs og radio i bilen. Vi går tilbake til sommeren slik vi elsket den som barn, utedo og loff med sukker på, den rare følelsen av å ta på langbukser igjen etter en uke uten, markjordbær på et strå, et telt i hagen å sove i og myggstikk å klø på. Å sitte i timesvis og speide utover havet i armkroken til en du elsker og snakke om alt du drømmer om. Ingen tårer over salte kinn. Eller kanskje mange salte tårer som får tørke i vinden.

Fyll sommeren med ting som gir.

Og sola som får alt til å gro får stråle over oss. 

 

Jeg er her fortsatt

På toget sitter hun innerst ved vinduet på en av de plassene der det er mest mulig vindu og minst mulig vegg. Verden raser forbi utenfor, og noe raser sammen inni henne, raser sammen, samler seg og bygges opp, raser sammen, samler seg og bygges opp. Raser sammen. I en sliten termokopp er det grøt. Den spises lydløst, men ikke ubemerket, for lukten av kanel kan ikke unngå å sive ut av den lille boblen hun lager rundt seg og frokosten sin. Det er langt igjen, og allerede kjemper hun mot tunge øyelokk, klamme hender, klamme lår og den innsnevrede halsen som varsler at det enten kommer tårer eller panikk snart. Tårer eller panikk. Minuttene går for fort. De er nesten ved den stasjonen der så mange skal på at alle seter blir fulle, grøten må være borte før det. I magen. Og proppene i øret og blikket ut og bort og ikke se på alle som ser og tenker sitt. Hun tenker alt. Hun dro mot sin vilje i dag igjen, for om hun skal klare noe som helst, må hun i det minste klare dette. Hun er usikker på om hun vinner eller taper, for seier er tap og tap er seier, alt etter som hvilke deler av henne som bestemmer. 

Det kalles et studieforberedende kurs, men for henne er det mer et sosialt eksperiment. Først togturen, med grøten i koppen og skjelving gjennom kroppen, så pustebesværet gatelangs i storbyen, inn i det røde mursteinshelvetet av seriøse bygg og inn en dør til, og enda en, og opp noen trapper, bortover en seterad og innerst, øverst, med fullt overblikk, synker hun ned og kjenner hjertet hopper over et slag annenhver gang det forsøker. Det er for varmt og for kaldt, og måtte hun som satt ved siden av i går finne samme plass i dag, for det er trygghet i gjenkjennelse. Det småprates før det prates stort og noen noterer flittig. Hun noterer seg hva som skjer inne henne. Og tre timer går før hun klarer å skrive noe som helst. Seks små ord. På midten av arket hun skjuler i fanget, med tynn blyantskrift, nesten usynlig, så lite at bare hun forstår, og det forstår hun så altfor godt:

Det jeg frykter mest er pausene

Så mye fikk hun med seg. Pause er det hver time. Da passer hun på å gå på do, i bygget ved siden av, for der er det ingen andre. Hver gang hun låser døren bak seg, kan liksom noe slippe, men da er det tårer som vil komme, og hun vil løpe til toget igjen, og slike krefter må holdes tilbake selv om ingen ser. Så det kan liksom slippe, men ikke likevel, og derfor blir hver tur bare falske pustehull som for hver gang knytter nevene enda strammere og dytter pusten opp i halsen og munnen ut i en smal strek og låser kjeven fast så det blir vanskelig å si noe som helst. Slik går pausene og slik går timene, og hvert minutt der virker det fjernere og fjernere at dette kanskje skal bli den nye hverdagen hennes. Livet hennes. Hun i livet, i live, på randen til å dø av angst, bli tykk og lat og stryke i alt. 

 

Dette tenker hun på nå. Hun har ikke dødd av angst, hverken dag en, to, tre eller fire. Det er bare en dag igjen, i morgen, med samme togtur, samme gater, samme mursteinsbygg og samme folk. I går slo hjertet alle slag. En av pausene i dag gikk hun ikke fra setet sitt i det hele tatt. Ikke hun som satt ved siden av heller. De snakket litt om noe lett og så litt om det som skremmer. Alt annet har gått ganske på tverke, enda så mye kontroll hun har forsøkt å holde på det. Det har blitt for lite mat og for mye drikke, og av og til for mye mat også, og for mye gåing og et vondt kne som ikke klarer å løpe og som må løpe likevel, og mange forsøk på å sovne som ikke går, og mange poser og bokser med det ene og det andre hun kanskje kan klare å spise utenfor hjemmet, og en hel del tanker om hva hun burde, må og skal, som ikke helt stemmer med hva hun egentlig burde, vil og kan.

Om noen spør hva hun har lært, så skal hun svare dette: 

Jeg er her fortsatt 

 

 

Krigeren

Det skal ikke så mye til. Å synke ned i en stilling, brystet opp, hodet stolt og hender som stråler energi ut fra fingertuppene. Den vide himmelen og gress mellom tærne. Var det en snegle jeg tråkket på? Skuldrene ned, kjenne kroppen tung mot bakken, presse ned i den og løftes opp. 

Og slik ble en stresset, selvhatende, skamfull og destruktiv kvinne en kriger

som hilser solen

ønsker pusten velkommen

og danser fra hjertet

Jeg er i yoga-flow igjen. Og jeg elsker det. 

Lyset i meg hilser lyset i deg,

Namaste 


 

Ser du fortsatt plankene nå?

Noen stygge, råtne planker,

taggete og dekket av alger.

De ser nærmest rustne ut,

som om man kan skjære seg på dem. 

 

Men så er det vannet. 

Og et eller annet med himmelen og lyset,

og vinden som er så stille at krusningene hviler.

 

Noen ganger må man se ned for å se opp. 

Ser du det jeg ser?

En hel liten Manhattan skyline der nede i vannet.

 

Du kan se det fine om du ser etter. Det utrolige i det vanlige. Det spennende i det kjedelige. Det gode etter det vonde. Det sterke i det svake. Mulighetene blant hindringene. Du kan se bare skyggene, eller du kan se lyset rundt. Og når du først har valgt, så er det det du ser. Ser du fortsatt plankene nå?

 

 

 

En historie fra et svært forstyrret perspektiv

Forrige uke var litt av en uke. Jeg tenkte å fortelle en høyst forstyrret historie om hvordan en spiseforstyrrelse også kan se ut, og hva det finnes å lære av det. 

Vi starter med begynnelsen. Mandag morgen. Jeg våknet og kunne ikke forstå hvor jeg var. Det var en seng over hodet mitt, og dynetrekket luktet sånn gammelt og trygt som det bare gjør etter å ha ligget på i månedsvis uten kroppslig kontakt. Det tok litt lenger tid å innse det da, men jeg la to og to sammen, hyttelukt og køyeseng, stillhet og fuglekvitter, kvernet de få våkne hjernecellene og kom frem til at jeg altså befant meg i underkøya på familiens hytte. Jeg hadde bråreist dit kvelden før, om det kan kalles å bråreise når man både rekker å pakke med seg strikketøy og ferdigkokt havregrøt. Uansett, jeg sto opp tidlig og tuslet barbeint inn på kjøkkenet for å bruke siste skvett av medbrakt vann til å lage en varm kopp te. Tok en tur på utedoen mens kokeplata ble varm, satt på huk og vasket hender i fjorårsgammelt, kaldt vann i en slags fiffig kjele med kran på og klarte knapt å reise meg fra stillingen. Men det måtte jeg, for inne fra kjøkkenet kom faretruende lyder av dyrebare vanndråper som kokte over og dryppet ned på gulvet. Det braket i knærne og magen samtidig, hvilket minnet meg på at det var på høy tid med både hviledag og frokost, og jeg manøvrerte den stive kroppen i åtte hoppende steg rundt utemøbler og over den høye terskelen og brant meg på det kokende vannet og innså at dette kom til å bli en skikkelig tuvlete dag. 

Både vannkjelen og koppen måtte gjennom en grundig skylleprosess før det nådde standarden for akseptabel hygiene, selv på en hytte. Teen ble helt grei. Jeg glemte å putte oppi sukettene, og da jeg kom på det, var den blitt så kald at de ikke ville løse seg opp. Alle som har tygget suketter vet at det gjør man helst ikke. Det gikk ned, det var alt vannet jeg hadde igjen. Jeg svelget siste slurk med en kunstig søtsjokkgrimase og åpnet kjøleskapet for å finne boksen med grøten. Ikke en morgen uten. Mikroens tilstand tilfredsstilte ikke akseptabel hygiene, og å bruke våtservietter inni der ville bare gjøre det hele verre. Derfor fant jeg frem en kjele med et litt tvilsomt belegg i bunnen og lukket øynene og klorte inni håndflatene før jeg klarte å helle grøten oppi der. Alt man kan tolerere. Jeg forsøkte å trøste støvet på hjernen med at det skulle kokes, det ville bli greit. Eller så ville jeg dø. En av to. Det gikk sikkert greit.

Komfyren har stått der siden jeg var liten og bestefar kokte pølser og stappe på den. Den er altså gammel, kanskje like gammel som meg. Plata bruker om mulig enda lenger tid på å bli kjølig igjen enn den bruker på å bli varm. Den var allerede skrekkelig varm etter tekokingen. Dette glemte jeg å ta i betraktning. Det skulle jeg nok ikke ha gjort. 

Til nå er det ikke så veldig forstyrret, alt dette jeg beskriver. Med unntak av litt bakteriefrykt og det faktum at den trofaste grøten var med, kunne dette vært en helt vanlig historie om et helt vanlig menneske som våkner opp i en helt vanlig hytte og skal lage seg en helt vanlig frokost. Så lenge jeg får gjort som jeg har tenkt og som jeg pleier, går det ganske uforstyrret hen. I dag skulle ikke være en sånn vanlig dag. Jeg skulle nok ha tatt med stekeovnens alder og kokeplatas temperatur i betraktning. Min glipp. Mens jeg løp rundt i BH og truse og lot deodoranten tørke under armene, som jeg alltid gjør, spredde det seg en tynn, tynn røyk inni hytta, og det luktet som om noen forsøkte å brenne sokkene sine. Det var fortsatt flere søvnige enn våkne hjerneceller, og her måtte jeg legge både to og to og fire og fire sammen mange ganger før jeg innså at røyken og lukten kanskje hadde en sammenheng, og at det ikke var innbilning, og at det ikke gikk over men tiltok, og at det kanskje mest sannsynlig var mitt verk. Eller grøten sitt. Litt begge deler. Det freste fra kjøkkenet, og hjertet dundret utenpå brystet da jeg kom til og trakk den glohete kjelen av plata for sent og vurderte situasjonen som ytterst kritisk for grøtens del. Plastikkgaffelen jeg hadde funnet som det mest hygieniske rørealternativet, sto som plantet opp fra midten av kjelen, den hadde jeg glemt igjen der til smeltepunktet. Og det fortsatte å frese og boble og ose i det som føltes som minutter, selv etter at grøten var reddet. Den viste seg å være forbi stadiet der man kan redde alt som ikke er fastsvidd, den var veldig forbi det stadiet.

Det skal skrekkelig mye til at jeg ikke spiser grøten min. Jeg helte den ned i en pose med fordums søppel og gråt noen modige tårer. Det vanlige var over og det forstyrrede nådde et helt nytt nivå i det øyeblikket. 

Skap og skuffer åpnet og lukket seg i en voldsom fart. Fantes det havregryn der? Og linfrø og kanel og salt og ekstra lett melk og proteinpulver og eggehviter og vann og kardemomme og vaniljeessens og og og visp og hakkede, ovnsristede mandler? Kjøkkenet hånet desperasjonen og bød frem en pakke Smash som gikk ut i august, en pose First Price risengrynsgrøt med en foruroligende farge og oppgasset forpakning, en åpnet boks billig sjokoladepålegg, fire oppskårede skiver kneippbrød fra Coop, en frossen halv burger, en utskvist tube majones, en klump sukker og Mariekjeks og masse sitronpepper, til og med en øl. Det var kanskje best å bare dø. Butikken var stengt, frokosten var ødelagt, jeg var så sulten at jeg var helt redd, og alt brast i flammer og svidde bunner. Livskiten gikk ut av meg. Uansett hvor forberedt jeg hadde vært slik at frokosten skulle bli akkurat som hjemme, slik at morgenen ikke skulle bli forstyrret av alt det forstyrrede, så kom livets ironi og bare ta deg en øl og en kjeks and you’re good to go! Kunne jeg ikke bare få en fin morgen på hytta? Bare en?

Jeg løp på do igjen, vasket hendene på huk under kjelekrana igjen, tok såpe på fire ganger fordi alt plutselig var så utrygt og uhåndterlig. På et tidspunkt der kan jeg erindre barnåler i håret og fjell som skrapet opp ryggen mens jeg gjorde situps i fortvilelse. Noen pullups i takbjelkene på den overbygde uteplassen. Et par converse får duge, tenkte jeg, for jeg hadde jo ikke tatt med treningstøy, fordi jeg ikke skulle trene denne dagen, og snørte tøyskoene stramt på føttene og planla å løpe til jeg glemte at jeg var sulten. Kanskje ville jeg nå Mysen innen den tid, og så kunne jeg gjenta den møysommelige prosessen med å veie og måle og koke og krydre og vispe og kjøle ned og røre inn og koke opp igjen denne hersens grøten. Det stoppet opp i et par sekunder, tankekjøret, og i et vakuum stivnet jeg i lufta og så klart og tydelig for meg utfallet av handlingene jeg var ved å gjøre. Om jeg løp derfra i truse og BH, slik jeg på det tidspunktet var antrukket, i den forfatningen jeg var i, uten annet mål enn å bare løpe til jeg ikke var sulten lenger, hva godt ville komme ut av det? Det kunne til og med ende med at noen tvang meg inn i en bil og leverte meg på en avdeling der disse sidene ved meg hører hjemme. Høylydt sukket jeg, sparket i lufta og slo meg selv i ansiktet, overraskende mildt, og knøt av meg skoene igjen. Møtte et skremmende oppsyn i refleksjonen min i vinduet og trakk pusten dypt inn gjennom nesa og ut gjennom munnen. Inn gjennom nesa og ut gjennom munnen. På yogisk kalles det rensende pust. 

Det endte med at jeg gjorde det eneste fornuftige. Jeg ble, og løste problemene der med det jeg hadde til rådighet. Nød lærer naken kvinne å spinne, eller noe sånt. Jeg raidet kjøkkenet en gang til og fant det mest holdbare å ha på to frosne polarbrød fra fryseren. Brukte en plastikkniv til å smøre et tynt lag av det forbudte sjokoladepålegget over de kalde skivene, spiste det hele stående i undertøyet på kjøkkenet mens P4 spilte Killing me softly på radioen.

Så levende har jeg ikke følt meg på lenge. 

Det finnes ingen bilder fra disse timene. Og om det hadde fantes, så hadde de grunnet bekledningen ikke vært skikket for bruk. Opplevelsen er fortsatt forbilledlig lagret og herved delt. Jeg sto der og slikket sjokolade av fingrene og kjente sulten sakte forsvinne, med en blandet følelse av å gjøre noe riktig galt og riktig riktig på en og samme tid. Er det dette som kalles fremskritt?

 

 

 

 

 

 

Om å lære kroppen å kjenne


En sang for dagen: To Be Human (Sia, Labrinth)

Jeg har liksom nettopp oppdaget at jeg har en kropp, at jeg er en kropp. Og at det i grunn er fordelaktig, det er kanskje der nyoppdagelsen ligger. Hva skulle jeg ha gjort uten? Det skjer saker og ting som jeg ikke vet helt hvordan jeg skal forholde meg til. Noen sier jeg må bli venn med kroppen. Andre sier jeg skal lytte til kroppens behov. Atter andre sier at kroppen og jeg ikke er to, men en, og at det er viktig å forstå helheten. Til slutt kommer noen og sier at jeg ikke bør bruke tid på å lytte og kjenne etter så mye i det hele tatt. Full forvirring!

Det kom helt bardumsk på meg, denne kroppstilbakevenningen. Vettskremt sto jeg der med et helt forsvarsløst nytt liv mellom hode og tær, og kjente meg uegnet, skrekkslagen og med et rent intuitivt behov for å ta vare på det. Være glad i det. En kropp som trenger mat, drikke, bevegelse, søvn, varme, nærhet, og det slo meg at jeg ikke egentlig helt vet hva nettopp denne kroppen trenger. Så bør jeg forbli redd? Redsel er den mest fremtredende følelsen i meg i møte med noe ukjent. Likevel må jeg innrømme at jeg er en smule nysgjerrig også, og at selv jeg forstår at det er mer hensiktsmessig enn redsel. Kroppen fungerer helt ok på egenhånd, men med meg på laget blir vi kanskje et dream team? I hvert fall kan vi ha glede av vår felles enhet på en annen måte. Derfor tenker jeg det kan være lurt å møte denne nye oppdagelsen med tre fokus: 

– Lytte

– Lære

– Prøve

Jeg vet for mye om saker som er helt uvesentlig for å tilfredsstille min kropp. Jeg vet faktisk så mye at det er vanskelig å tilfredsstille akkurat min kropp, for jeg har sluttet å lytte. Når kroppen sliter i oppoverbakker, eller det rumler i magen etter min liksom perfekte lunsj, søker jeg løsninger i ytre fakta og andres erfaringer. Sliten betyr utrent, betyr må trene mer. Sulten betyr svak viljestyrke, betyr bør kontrollere enda strengere. Dette er rent forstyrret. Rent logisk vil sliten bety sliten, må hvile mer. Og sulten vil bety sulten, må spise mer. Forstyrret tankegang og logikk er ikke forenelig. Det er heller ikke rigiditet og fleksibilitet. Fremfor å lytte og agere, bør jeg lytte og anerkjenne. Det er tross alt et av naturens største underverk jeg har som læremester. 

Neste punkt er å lære. Jeg trodde jeg var utlært, men det viser seg at jeg er ekspert på feil ting. Det er ikke det at jeg ikke er lærevillig. Av og til kan det virke som at det er helt fullt i topplokket, og alle lagrede fakta spilles av i dobbel hastighet konstant. Tall og oppskrifter, næringsstoffer, dietter og ulike treningsprogrammer fester seg fortere enn det skulle burde gå an, og det er helt umulig å lære det av meg. Jeg kan bedømme vekt og næringsinnhold på tilnærmet alt jeg spiser uten så mye som å forbrenne en kalori i tankeprosessen. Om det finnes tilgjengelig informasjon om noe innenfor dette interesseområdet, har det nesten en magnetisk tiltrekningskraft på meg. Jeg sluker det, altetende, ukritisk. Som en svamp suger jeg til meg alt som forsøker å påvirke meg og skviser samtidig ut det lille av kroppslige signaler. Men, nettopp fordi min kropp er unik og tilsynelatende lever sitt eget indre liv, har all denne kunnskapen ingen verdi for mitt kroppsmaskineri. Mens jeg utenfra teller pulssoner og kalorier fra karbohydrater og optimaliserer restitusjon mellom knebøysett, går alt litt halvveis inni av neglisjering og likegyldighet til kroppslige behov. Det er essensielt å lære min kropp å kjenne, fremfor å blindes av noe jeg leste på en blogg eller så på instagram. Jeg bærer allerede sannheten og oppskriften inni meg. 

Etter lytting og læring, blir det forhåpentligvis presserende å behandle meg selv på en annen måte, prøve noe annet og annerledes. Man kommer ingen vei uten å prøve. Å prøve betyr ikke at man må lykkes, men det er lærdom i å prøve, uansett hvordan det går. Å prøve er skummelt, men det er kanskje enda skumlere å la være. 

Jeg risikerer alt og ingenting på en gang i denne prosessen. Alt jeg trodde var viktig og riktig står for fall, mens alt som er viktig og riktig på ordentlig blir tilgjengelig. Det er vinn, vinn, vinn, vinn, for meg! 

 

Har jeg plutselig fått følelser for livet mitt?

Ansiktet i sola. Føtter som flyr over bakken. Alle lyder, så intense. Alle farger, så sterke. Hvor var de før? Hvor gjemte denne meg seg da? Noe er på gang. Som når du legger deg med reisefeber, eller spretter opp om morgenen for å ikke gå glipp av et eneste øyeblikk. Det kan kanskje være en gryende form for fremtidsfeber? Har jeg plutselig fått følelser for livet mitt? Jeg lengter og drømmer, savner og fordømmer, og blir skrekkslagen og optimistisk på en og samme tid.

En lang rekke bra dager. I dag ikke fullt så bra. Men det går bra likevel. Det er vanskelig for meg å akseptere at også jeg kan ha det bra, for jeg er redd at andre ikke gjør det. Jeg er redd for å bli misforstått, mistenkeliggjort og sett ned på. For om jeg har det bra, hvorfor kan jeg ikke være som alle andre og leve opp til forventinger om prestasjon og mening? Prestere på eksamen, eller gå på date, eller invitere på middag, eller ta en ekstra vakt på jobben? Om jeg har det bra, er det feil å få lyst til å gå på yoga en fredagskveld? Kjøpe ny pysj? Høre på samme sang 24 ganger? Kjøre til en annen by og gå på kino? Løpe kjempelangt? Kjøpe blomster til mamma? Sende en mail til en nær venn? Lene ansiktet mot himmelen og la regnet skylle over alt som spenner seg? Se på film hele kvelden? Lage salat til lunsj? Spandere to timer mellom hylleradene på biblioteket? Le høyt av en podcast? Be om hjelp? Si jeg er glad i deg? Danse i sofaen? Dusje altfor lenge? Synge igjen? Spille piano igjen? Kjøpe en ny trykkblyant, i tilfelle jeg kanskje kan behøve den om jeg skal studere? Sove på hytta? Få lyst på is? Lese Harry Potter og se at magien fortsatt lever? La være å rydde ut av bagen, la oppvasken stå? Rope høyt ut i bilen at Gud, hvor deilig det er å leve i dag? Gråte høyt i bilen, fordi det er deilig å leve i dag?

Være så grenseløst, ubeskrivelig glad for at det er deilig å leve i dag?

Det har gått over en uke siden sist jeg skrev. Jeg har vært opptatt med å gjøre saker. Føle på saker. Ta opp saker. Gjøre ingen ting. Alle har behov for å leve litt uten forklaring, også mennesker som er syke. Syke mennesker er like glade som friske mennesker er lei seg. Mennesker som er syke er også friske. Mennesker som er friske er også syke. Både/og, ikke enten/eller. Vi er alle bare mennesker. Alle har lov til å ha det bra. Å ha det bra skal ikke kreve forklaring, eller unnskyldninger, eller krav. Men litt tilstedeværelse er aldri feil. Det krever deg, uten å kreve av deg.

Det betyr forskjellig ting for hver enkelt av oss, men oppfordringen min er lik for alle: Gå dit livet er. Drit en lang marsj i hva andre måtte mene om det. Det er bare du som kjenner hva glede er for deg. Det er bare du som vet hva du trenger for å vokse. Alle er tjent med mennesker i vekst. Gå dit livet er, så ofte du kan. Gjør det for deg, og gjør det for livet ditt, og gjør det for alle som er så heldige å få møte deg der.