og jeg skal ta av meg skoene og hoppe i dammene. La håret dryppe i det, sitte inne og høre på det. Lene hodet bakover og fylle ansiktet med det, øynene, ørene. Synge i det. Løpe fra døra til bilen med jakka over hodet og et halvkvalt leende. Sette vindusviskerne på fullt og se forbi det. Vaske sjela i det.
og jeg skal snu meg mot den og varmes av den. Snu meg fra den og tråkke på skyggene den maner fram. Hoppe i havet og kjøles i den. La isen smelte i den. La kroppen brunes i den. Se at gresset vokser, hvitveisen våkner. Lukke øynene og se rødt og oransje og gult danse bak lokkene mot verden. Vente langs et jorde på at den skal dukke ned bak trærne i det fjerne og farge himmelen i flammehav.
Gi meg snø
og jeg skal bade i den. Høre lyden av skritt mot den. Det knitrer på en måte som tenner fyr i hjertet. Samle fnuggene på hånden og kjenne varmen smelte kulden og se at snø blir til vann og så til ingen ting. Høre stillheten i skogen. Lage englevinger. At ett og ett og ett blir masse, massivt, lett og tungt.
Gi meg vind
og jeg skal stå imot den. Lå håret tørkes i den. La løvet fare, virvle, opp og bort og ned igjen et annet sted. Lene meg mot den og se om jeg faller. Se at jeg står. Kjenne kraft mot kraft og vinne kampen. Se fugler danse i den, der ingen bestemmer hvordan, men alle danser likt. Sette spor som forsvinner. Høre den ule og klage, krype dypt ned i pleddet og være trygg likevel.
Gi meg torden
og jeg skal rope i det. Lades opp og føle det braker helt inn i venstre hjertekammer. Trøste de som er redde for det. Telle tusen-og-en-tusen-og-to-tusen-og-tre til det lyse flerrer opp mørket og jeg venter på nye brak og tellingen starter igjen.
Gi meg natt
og jeg skal sovne i den. Kjenne kroppen finner hvile i den. Sitte våken og telle stjerner i den. Kjøre hjem og kjenne trygghet av den. La meg drømme. Høre pusten fra en annen i den. La timene fare. Kjenne varmen fra en annen i den. Lukke det ene øyet og dekke hele månen med min tommelfinger.
Kom med det, bare la det komme.
Men ikke steng meg inne i en sky av grått og ingenting. Da ser jeg verken lys eller skygger. Da finner tiden ikke sted. Da slutter jeg å se. Selv farger blir kun nyanser av sort. Da dør jeg sakte inni, dag og natt i ett og sammen, ingenting lover at mørket tar slutt.
Gi meg alt, så jeg kan være. Gi meg ingenting, og det sorte-hvite kryper inn og bader tankene i blekk.
Nå kommer jeg og tar deg. Du er død. Thea på boks.
I bilen har jeg en sekk med et skift og toalettsaker, treningsklær, te og suketter og havregrøtmiks, så jeg alltid har muligheten til å ikke reise hjem, men bort. Forsøke å ikke være alene. Det er et ensomt sted.
Med muligheten i bagasjen, ender jeg ofte på øde veier, for jeg har hørt at man blir smart av å kjøre nye steder. Dessuten går tiden litt fortere i bilen. Jeg går turer i ukjente skoger og handler i fremmede butikker i små byer jeg passerer. Alt for å utsette, aller helst unngå, den overveldende følelsen av livet som innhenter meg når jeg kommer hjem.
Jeg hater livet mitt. Alt ved det.
Alt som ikke er, men mest alt som er i steden.
Den midlertidige arbeidspraksisen, leiligheten, den evinnelige treningen, mitt daglige brød, eller knekkebrød. Kveldene på sofaen der jeg ligger på siden og klemmer en pute inntil meg, stryker over pelspleddet og snakker med meg selv i tankene. Meldinger med venner jeg sjelden treffer, familie jeg savner når de er borte, og flykter bort fra når de er nær. Klemmene jeg trenger, men bryter ut av i stunden.
Det går ikke over, det går forbi. Livet.
“Togene går
og andre mennesker klarer fint
riktig tog til riktig tid
du våkner alltid opp i feil by”
– fra “Alle snakker sant” av Siri Nilsen
Hvorfor? Jeg spør hvorfor?
Det føles helt meningsløst å leve midlertidig. Som om hver dag er en løgn og hver natt et hviskelær. Glem i går, i dag er alt på nytt. Igjen og igjen og igjen.
Jeg bruker all min tid på å få tiden til å gå. Jeg venter på lunsj, på i kveld, på i morgen, på helgen, på julen, på 2017, på å leve.
Jeg venter på at du skal komme og venter på at du skal dra igjen.
Jeg venter og jeg drikker te. Konstant. Jeg venter og jeg spiser, og løper, og kjører, og stirrer, og scroller, og drikker te, eller så setter jeg meg ned og reiser meg opp, går på do, vasker hender, går på do, vasker hender. Hviler ryggen mot veggen og baken mot gulvet og gråter litt mens jeg teller hvor mange dager det er til desember.
Hele tiden kjenner jeg et lammende, murrende neineineineineineineineineineineineineineineineineineineinei
Og da frister det å forsvinne igjen, til kampen mellom liv og død. I det fattige livet eide jeg i hvert fall viljen til å leve, kroppen regelrett nektet å gi seg. Følte de uante kreftene av overlevelsesinstinkt, holdt ut smerte og slo og slo og slo og trakk pusten dypt. Den fysiske livsviljen når resten sviktet.
Livet ga aldri mer mening enn når det holdt på å forsvinne.
Jeg hadde vel dødd, om det var meningen. Det må være en mening med at jeg fortsatt er.
Men det gir ingen mening.
Det skal gå over, sier de. Men det er ikke riktig. Det går ikke over, det går forbi.
Livet passerer, mens jeg står inne og er redd. Mennesker passerer, mens jeg gjemmer meg inne og er ensom. Så ubeskrivelig ensom.
Jeg var redd for å dø, og nå er jeg redd fordi jeg ikke lever.
Det rare er at hver gang jeg tenker det her, ja, stort sett hver time av hver dag, så er det en bitteliten, eksploderende tanke som popper opp. Som eselet i Shrek, som hopper opp og ned og roper “se meg, se meg, se meg, se meg, meg, se meg, meg, meg!”.
Det er jeg som pakker ned dette midlertidige livet og drar for å finne et nytt. Sier ha det for å kunne si hei. Til steder der de ikke selger Skyr, og det ikke er kjeler til å koke havregrøt eller vekter å veie eggehviter på eller tevann i ubegrensede mengder. Der Family Sports Club ikke eksisterer. Et sted jeg er mer redd for å være for redd til å ikke få gjort noe, enn å faktisk gjøre noe.
Så fjernt fra her og så nære nå.
Så mye uopplevd og uerfart. Selv om jeg er 24 på papiret, er jeg som en 14-åring i hodet. Med behov for å bli tatt vare på og behov for å lære å ta vare på meg selv.
Skal jeg overleve, eller skal jeg leve? Skal det gå forbi, eller skal jeg gå videre?
Vi lengter til solen når solen er borte og lengter til skyggen når den er.
Til et visst punkt, så lengter vi bare til å være inne med god samvittighet og skru varmeapparatet på fullt i bilen og tenne alle telysene som liksom ikke synes så godt når det er bare er lyst.
Lange jakker og kalde hender, løpe inn på badet om morgenen til varme fliser å tine føttene på.
Finn en feil, tenkte jeg i går. I t-skjorte og knelang tights på vei hjem i mørket uten refleks. Jeg burde hatt refleks, den mest innlysende feilen. Men den virkelige feilen føltes mer som: Har du noen gang sett en med t-skjorte og bare legger med refleksbånd rundt ankler og håndledd? Det er ikke normalt. Det er snart oktober. Det er ikke greit å kunne gå i sommerklær i mørket med behov for refleks.
Så regnet høsten inn.
Det er i grunn helt greit.
Det måtte selvfølgelig skje som lyn fra klar himmel. Med torden også. Akkuart da jeg var lengst vekk fra bilen på løpetur etter jobb. Det hjalp ikke å snu, for frem og tilbake var like langt. Så det ble vått.
Det ble så vått at jeg kunne slukke tørsten med dråper fra nesetippen mens jeg løp. Det ble faktisk så vått at ikke en millimeter av meg var tørr.
Å bære sin tyngde i vann. Med klær besto jeg antakelig av 90 % vann da jeg endelig ankom bilen. Så jeg kjørte hjem barbeint. Jeg satt på to poser.
Så regnet høsten inn.
Det er i grunn helt greit.
For jeg har nettopp klart å bruke 200 kroner på to nye puter til sofaen, og de har farger som passer best til høst. Og derfor måtte alle kubbelysene og alle dukene og alle teppene og alle følelsene av sommer vaskes ut og erstattes av mosegrønt og oransje og mørkerødt og blågrått. Og derfor ble det liksom også helt nødvendig å vaske gulvene og vaske vinduene og vaske den glassplata i stekeovnsdøra samtidig. Det lukter godt her nå.
Så regnet høsten inn.
Det er i grunn helt greit.
For jeg har så mange fine klær som venter på å varme meg gjennom dagene.
Og jeg har så mange gode supper og gryter med linser og bønner, tomater og sopp og ostesmørbrød som jeg skal lage. Som jeg skal spise. Selv epler er gode om høsten, og aller best er de røde som vokser på eget epletre i barndommens hage.
Jeg skal til og med lære meg å like kakao. Med bart. Og med krem på toppen.
Så regnet høsten inn.
Det er i grunn helt greit.
For skogen blir så fin, og trærne blir så spennende og ingen dag er lik i farger. Og alle lukter lukter av jord og fallen frukt, det lukter høst. Det kiler i nesa. Det blåser i halsen, og sandalene pakkes vekk og badedrakten legges lengst inn i skapet, under den blomstrete kjolen som ble brukt en julidag i Barcelona.
Nei, ingen dag er lik i farger. Før alt blir hvitt og det snart er jul. Snart jul.
Så regnet høsten inn.
Det er i grunn helt greit.
Så lenge man har et sted å komme hjem til og stenge mørket og ulende vinder og piskende regn ute. Og tenne lys inne, så mange lys, så ofte, at handlelista hver uke må få et nytt punkt: en pakke fyrstikker. Og noen å spille kort med hele kvelden og se på film med hele natten og drikke te med hele morgenen.
Og spise kveldsmat med. Det er også høst. “Det er lenge sia kvelds, med knekkebrød og te”, som han Ødd synger så fint.
Det er fint å komme inn fra høsten, og det er fint å være ute i den. Høsten egner seg godt på bilder.
Så regnet høsten inn.
Det er i grunn helt perfekt.
For er det ikke deilig å knuse blader mens du går, og plaske i sølepytter og stenge verden ute i en hette, dele en paraply?
Er det ikke deilig å kjenne at en tid er forbi og en nye er i vente? Vi har så mye å leve, selv om bladene visner bort.
I familien er jeg… den ordentlige. Ikke at de andre ikke er ekte. Ordentlig som i hun som alltid møter i god tid (les:altfor god), har høye hæler, matchende klær, en eim av parfyme, alltid veske, aldri spør om noen har sett mine nøkler eller telefoner eller bankkort, sorterer alle de hvite ankelsokkene etter slitasje og strikktype, klapper på hunden og vasker hender, i den rekkefølgen, lager mat til hunden og vasker hender, i den rekkefølgen, rydder vekk de innskrumpede potetene i kjøleskapet, sier til mamma at nå må du forte deg for å rekke jobb og løper etter med matpakka og lommeboka, sier til en stresset bror at jeg fant bilnøklene hans på badet, sier til en distrésøster at hun må huske å søke stipend hos Lånekassa, sier til pappa at det er godt vi er to som passer på, for han er i grunn ganske ordentlig han også. Jeg kunne ramset opp i det uendelige, men du skjønner tegninga.
På shopping er jeg… en sånn som går inn i butikken og rett til tilbudsstativene. Der finner jeg mangt som kunne vært fint, og prøver villig og tenker på alle pengene jeg sparer om jeg kjøper. Så tar jeg alt jeg prøvde, bærer litt rundt på det og henger det pent tilbake på plass. Med like full lommebok og like tomme hender, går jeg videre til neste butikk med gode intensjoner om å endelig få kjøpt meg noe nytt, durer rett til tilbudsstativet, prøver så mangt og finner stadig grunner til at jeg ikke trenger noe likevel, og at pengene bør spares til noe annet.
Men en gang hvert jubelår får jeg shoppingånden over meg og står der ved bilen etter en halvimes tid med mer i posen enn resten av året til sammen.
Dette er unntaket.
På byen er jeg… aldri. Med mindre du mener på kafé en lørdags formiddag eller ruslende i parken. Forresten, aldri det heller. Med mindre det er en svært billig kafé der jeg kan sitte og drikke en kopp te som ikke koster mer enn kanskje 20 kroner og snakke med en god person.
I bokhylla har jeg… en egen hylle dedikert til Harry Potter. Det vil si nærmere 60 centimeter med Harry Potter. Først alle på norsk, så alle på engelsk, så alle ekstrabøkene om fabeldyr og rumpeldunk. Ellers har jeg vel drøye 60 centimeter med kokebøker også, samt noen utvalgte favoritter på norsk og engelsk. Til å være en som elsker bøker, eier jeg i grunn få. Det er fordi jeg også elsker å spare penger, og derfor heller låner på biblioteket. Vis meg din bokhylle, og jeg skal fortelle deg hvem du er! Jeg? En gjerrig gomp som er over gjennomsnittet opptatt av mat.
På skolen var jeg… ufrivillig mønsterelev, som i en indre tvungen perfeksjonist med fritidsproblemer. Aldri en anmerkning, aldri en lekse glemt, aldri et verb bøyd feil eller et møkkete viskelær å spore. Jeg slukte alt, og skolen slukte meg. Og spyttet meg ut på andre siden med toppkarakterer og null ambisjoner. Tiden vil vise om jeg noen gang oppsøker denne altoppslukende arenaen igjen, enda jeg kan jo bli hva jeg vil. Takk for det, men alt jeg ville være og alt jeg ville bli, druknet i lekser og seksere og fremføringer og løkkeskrift. Livets skole, derimot, den skulle jeg gjerne gått om igjen.
Hjemme alene er jeg… som regel alltid. Slik blir det når man bor alene. Om du titter gjennom vinduet en sen septemberkveld, vil du se et strøkent bord, skinnende gulv, oppvask til tørk, klær til tørk, te på bordet, pysj på kroppen, strikketøy i henda og Farmen på TV. Og masse levende lys, jeg kalles ikke “fyrvokteren” for ingen ting. Pensjonisttilværelsen har allerede inntruffet på hjemmefronten, vi får se om jeg blir yngre med åra.
På jobb er jeg… profesjonell, men uten en profesjon. For tiden jobber jeg på en barneskole, og slik gikk det til at mønstereleven ble en mønsterarbeidstaker. Blant kollegaer er jeg stille og sjenert, i arbeidsoppgaver er jeg flittig og dedikert, blant elever er jeg streng og mild, rettferdig og snill.
I matbutikken er jeg… hun som titter mye og handler lite. Som kommer igjen og igjen, fra butikk til butikk, på utkikk etter best pris og lavest energiinnhold, sistnevnte er under reprogrammering. Du får gjerne gå foran i køen, om du har mindre i kurven enn meg. Og jeg sier alltid hei, om du sier hei. Med salig blikk og senkede skuldre, ser jeg på handlerunden som en fritidaktivitet heller enn et hverdagsonde. Jeg har alltid Coop-kort, eller Trumf, og har veska full av poser til gjenbruk. “Ha en fin dag!”, med blikkontakt og det hele. Jeg tror jeg er en trivelig kunde.
På Facebook er jeg… hun som aldri poster annet enn linker til egne blogginnlegg. Og som kanskje sender en bursdagshilsen i ny og ne, og svarer på Messenger en uke etter mottatt melding. Uff, det ene mer selvopptatt enn det andre. Jeg trykker sjelden “liker”, men blir glad for “likes”, joda, så, neida, så. Kanskje jeg går så langt som å si at på Facebook er jeg direkte egoistisk.
På treningssentret er jeg… fersk, med kun tre måneders erfaring. Hun som helst trener når det er få på senteret, eller på gruppetime, selv om den kombinasjonen ikke gir så mye mening. Jeg kan le litt for meg selv av hardbarkede menn i femtiårskrise på “Mage-rumpe-lår”-gruppetime, eller få vondt i hjertet av herjede blikk med bulende årer og innhule mager. Jeg er hun som løper til og løper fra, fordi oppvarming inne er så kjedelig. Du finner meg aldri på mølla, for det er dødens forferdelig. Selv etter to minutter lurer jeg på om jeg orker en meter til, så det orker jeg rett og slett ikke, mens ute kan jeg holde det gående i det uendelige. Det er rart, det der. Kanskje ser jeg litt sint ut, men det er bare fordi jeg er konsentrert og litt redd for folk. Jeg har ikke bag, men sekk, og har “treningshansker” (les: arbeidshansker, men ikke hagehansker) fra Biltema, tights fra HM og sko kjøpt på Nike Store på Manhatten. Litt av et syn, kan du si. Jeg er på treningssenteret for å trene på å trene mindre, et fokus som kanskje flere kunne trengt.
På McDonalds er jeg… så sjelden at jeg husker hver gang. Sist var en sen kveld i Oslo på vei hjem fra høgskolen med lillesøsteren min som selskap. Klokka var kanskje ti, jeg hadde på den beige lange jakka og et tubeskjerf i halsen. Det var litt kaldt, og søsteren min syntes det var rent for galt at jeg aldri hadde smakt en McFlurry før, så det gjorde jeg da. Jeg var 21. Det var gødt, for å si det mildt, enda så kaldt det var. Det skal gjøres igjen, for å si det optimistisk!
På strømpelesten måler jeg… 157,5 centimeter. Den halve centimeteren er viktig, for den utgjør forskjellen mellom lavest og nest lavest i søskenflokken, i min favør! I mine magrere tider minket høyden med over en centimeter, men nå har jeg heldigvis mer kjøtt på beina, bokstavelig talt!
På flyet er jeg… i himmelen. Jeg elsker å fly. Min første flytur, i en alder av 3-4 år, utbrøt jeg etter en hel time med luft under vingene: “Mamma, vi er i lufta!”. Litt treig i oppfattelsen, og null prosent flyskrekk, med andre ord. Jeg flyr gjerne alene, helst alene. Velger vindusplass på korte turer og kantplass på lange, fordi det er godt å ha fri tilgang til toalettet. Jeg kjøper én ting på flyplassen, og det er en pakke tyggis, det er en tradisjon. Og så unngår jeg propper i ørene. Du finner aldri min håndbagasje i bagasjehyllen. Nei, sekken, aldri koffert, stappes under setet, lett tilgjengelig og tyverisikret. Den er fylt med kamera, bok/bøker (tidsoptimist), “Kryssord for nybegynnere” og tilhørende kryssordpenn, et skift, fordi erfaringsvis kommer bagasjen min ofte ikke fram samtidig med meg, linseetui, hodetelefoner, vannflaske fylt opp på flyplasstoalettet, en frukt, kanskje en matpakke, hånddesinfeksjon, reisebok og opplevelseslister, samt høy grad av reisefeber, stadig stigende mot 41 grader.
På biblioteket er jeg… en rundbrenner. Dette punktet erstattet det opprinnelige “På nachspiel er jeg…”, sånn bare for å understreke min sosiale/kulturelle alder på 75. Til enhver tid har jeg lån ved tre-fire bibliotek, en reisende i bøker. På biblioteket er jeg ofte og lenge. Jeg låner masse, av ulik art, og fornyer og fornyer fordi jeg aldri får startet på bunken av bøker jeg har planer om å lese. Bibliotekarene er på hilser’n med meg, og jeg suger inn duften av trykksverte og gammelt papir. Kanskje jeg skal bli bibliotekar? I følge dette innlegget står det vel mellom det og kassadame, fordi jeg elsker den andre siden av disken på begge steder.
I diskusjoner er jeg… enig. Utvendig enig, innvendig ikke fullt så enig. Arbeider med saken. Hvorfor skal jeg ha mindre rett til en fri vilje og ytringsfrihet enn alle andre?
På Instagram er jeg… grønn. Vi ble aldri helt venner, et sted går grensen for hvor teknisk sosial en usosial praktiker kan bli. Min profil har seks bilder, alle postet som bidrag i en G-sport-konkurranse. Konkurransen var selve grunnen til at jeg opprettet en profil. Nå ler jeg av innlegg fra “joikinorge”, som: “Til alle som hadde “skole start” på mandag: Følg ekstra godt med i norsktimene i år“, eller “For skitten for skapet. For ren for vaskemaskinen. Velkommen til stolen!“, eller “Forrige uke fant jeg ut at jeg er fargeblind. Det kom helt ut av det lilla.“. Fredrik Backman sin profil er også til tider hysterisk festlig, dog på svensk.
På bussen er jeg… alltid ute i svært god tid, gjerne på plass et kvarter før avgang. Jeg sitter alltid på fjerde rad, på siden nærmest veikanten, og gir plass til alle andre som kommer på. Jeg har sekken eller veska på fanget, selv om alle seter er tomme, ingen skal kunne si at jeg opptar mer plass en jeg trenger.
I telefonen er jeg… nei, her snur vi om til: på telefonen er du… heldig om du treffer meg. Hardt rammet av telefonskrekk. Jeg øver meg nå på å ringe opp igjen minst ett tapt anrop om dagen, men som regel svarer jeg kun på melding. Karakterbrist. Beklager, alle dere tålmodige ringere.
I desember er jeg… frelst. Jeg gleder meg til jul allerede i januar. Men, ingen julelys eller julesanger, julemarsipan eller julefilmer før 1. søndag i advent. Der er jeg streng med meg selv. For å holde ut ventetiden før ventetiden, har jeg min egen “novembertradisjon”, der jeg ligger på gulvet den 1. november og lytter gjennom hele “November”-albumet til Odd Nordstoga, og gjentar prosessen hver dag frem til julemåneden er i gang. CD-en er kun tillatt i november, og ligger nedpakket i en koselig boks resten av året. Alt som har med julen å gjøre gjør meg lykkelig, aller best er adventsdagene med alle tradisjoner og koselige stunder. På min ønskeliste står det gjerne “Opplevelser”, og nesten alle gaver jeg gir bort er hjemmelaget, ofte strikket. Bakeren i meg er i fri utfoldelse, hvilket familiens gomme kakebokser og hungrige kakemomser neier og bukker for. Nå må jeg slutte å skrive om julen før jeg dør av lengsel.
Akkurat nå er jeg… klar for sofaen og en kopp te. Dagens innsats: godkjent!
Sånn, det var meg i et nøtteskall, eller, “Thea i et nøkkelhull”, som min storesøster – utvandret til Amerika med sviktende norskferdigheter – sier det så fint.
Du vet når du pusler. Og du sitter der med brikke nummer 146 av typen gråsvart himmel med et hint av måneskinn på, og du verken vet opp eller ned eller til siden. Og du legger den ned og tar opp den neste i haugen som er akkurat lik og akkurat like håpløs å plassere. Den mørke himmelen vokser mens motivasjonen svinner bort, og bildet blir ikke noe klarere av den grunn. I frustrasjon og kjedsommelighet lager du et kaos av de sirlig sorterte haugene, blander kanter med de uten kanter, blander mørkegrå med stripete og gule med grønne. Bare så du den neste timen kan sortere på nytt og skape orden igjen. Og bildet forblir like fjernt fra å heles, og rammen er fast, og brikkene inni er like langt fra sin rette plass.
Slik ble en blogg om pusling til en puslejobb i gråsvart himmel. Med nærmere seksti innlegg, er det kun et fåtall som skiller seg ut som noe ekstraordinært og motiverende. Mye tankesurr og mye smerte, forrige ukes innlegg kunne like godt vært skrevet for to måneder siden, eller i november. Jeg har puslet meg fast, er inne i et tvunget spor av hvor ofte jeg skal pusle, hvilke brikker jeg skal bruke, hvilke bilder jeg skal tydeliggjøre og hvor lenge jeg skal holde på.
Det var meningen å pusle i alle lysets farger, i alle sjelens mønstre, i alle hjertets slag. Kort og langt og tungt og lett. Dypt og høyt og stripete, bølgende. Slik at det skulle bli gøy å pusle, og jeg kunne fine nye og gamle sider ved meg selv og se at alt passer inn selv om alt ikke er likt.
Derfor skal jeg fremover lete i haugen av brikker og kanskje finne en rødstripete del av en lomme på en jakke som passer nedi det høyre hjørnet. Og den stjerna jeg aldri fant og trodde var borte. Rent demonstrativt legge et tydelig vindu helt for seg selv midt i ingen ting øverst til venstre, selv om resten av huset ikke er å se. Pusle litt mur og så pusle litt himmel. Pusle folk, og så la dem være i fred mens jeg leter etter trær og blomster.
Jeg er ingen pusling, men jeg driver med pusling. Og alle brikker er viktige selv om ikke alle brikker er like.
I bilen, med mangel på luft og for rask pust. Tårer som strømmet over i hikstende flommer. Det føltes som å bli kvalt, samtidig som jeg kjente jeg levde, med hver celle i kroppen i kampberedskap. Det var ikke annet å gjøre enn å svinge inn til siden, der det tilfeldigvis var en veikro med en liten parkeringsplass. Så satt jeg der, med bekker nedover kinnene, dundrende hodepine, vinduene åpne og dempet hulking. Til høyre for meg parkerte en bil med et eldre ektepar. De spiste sin pølse og stappe i stillhet, med flyktige blikk ned mot følelsesoverveldelsen som utspant seg i bilen min. Jeg har aldri følt noe slikt før, og vil ikke kalle det noe annet enn det. En overveldelse av følelser. De kom, stormet, og blåste vekk. Det krevde halvannen time på en parkeringsplass ved en veikro, å tørke meg opp og lappe meg sammen for å fortsette. Men det gikk over.
Hvordan det begynte? En helt vanlig onsdag. Jeg hadde fri, hadde sovet hos tante og løpt en tur, kommet hjem og kjent at jeg ikke ville være der. Senere på dagen var det korøvelse, og jeg har en drøy reisevei dit, så jeg tenkte jeg kunne kjøre tidlig og gjøre noe hyggelig på veien. Som å besøke farmor, eller titte i bruktbutikker, eller lese litt på et bibliotek. Helt fra jeg våknet, eller helt fra for lenge siden, så har jeg kjent på motvilje mot å synge. Jeg elsket å synge, og sang fordi jeg elsket det, overalt, når som helst. Nå øker pulsen, snører halsen, hiver pusten, renner svetten. Og det bare ved tanken på å synge.
For også dette tok spiseforstyrrelsen fra meg, i hvert fall for en stund. Det gjorde vondt å synge, med kramper i magen. Det var skummelt å synge, å lage lyd. På overlevelsesstadiet prioriterte kroppen rett og slett hjerteslag og 37 grader fremfor skalaer og volum. Det ble nok en arena der jeg aldri var god nok, og til forskjell fra annen kreativ utfoldelse jeg bedriver, definerer sangen meg som person. Om jeg synger bra, så er det bra, men om jeg ikke synger bra, ikke holder tonen lenge nok, eller ikke kommer høyt nok opp, så er det meg det er noe galt med. Med et mislykket strikkeprosjekt, eller et brød som ikke vil heve som det skal, eller 100 dårlige bilder før det kommer et fint, så klarer jeg å skille det jeg gjør fra det jeg er. Med objektivt blikk kan jeg vurdere resultatet, og jeg gir ikke opp eller graver meg ned om det er noe jeg ikke får til. I stedet kan jeg le litt av det, kaste det, slette det, og prøve igjen. Med sang er det noe annet.
Så på to år kom det ikke en tone. I april forsøkte jeg på nytt, og likte ikke det jeg hørte og hatet meg selv for det. Tonen stilnet. I sommer tok jeg igjen opp nnotene, begynte å synge, helt uhøytidelig og med lave skuldre, uoppfordret og intuitivt. Intimt, med bare meg. Det ingen hører, har ingen vondt av, og selv om jeg ikke var tilbake der jeg ønsket, så var det helt ok. Jeg har gaulet til Adele og Taylor Swift og Odd Nordstoga, og ikke hørt så mye etter, bare følt på hvor deilig det er å lage lyd og musikk i en kropp som er til. På oppfordring fra støtteapparatet mitt, både det profesjonelle og det personlige, sa jeg derfor at jeg igjen var klar for kor, og med en gang avgjørelsen var tatt, endret alt seg. Jeg sluttet å synge i bilen og begynte å grue meg til første øvelse. Det jeg fryktet ville skje, det skjedde. Fordi jeg var i en tilstand av redd. Når man er redd, er det vanskelig å puste riktig, nå høyt og lavt, synge fritt og upresset. I et kor er man ikke bare et kor, man er også en sanger. Og jeg trodde jeg ødela for de andre, ble helt opphengt i alt jeg ikke fikk til og alt de andre klarte bedre. Jo mer jeg tenkte på det, stresset med det og lyttet etter det, desto mindre mestret jeg av ting som før var lett og alt som før var gøy.
Så i den bilen, ved den veikroa, der kokte det ned til spørsmålet om å gi opp nå, eller se om det går over. Jeg bestemte meg for å gi opp nå, for godt. Aldri mer synge, slutte i koret og glemme. Fra veikroen fant jeg en motorvei der jeg bokstavelig talt kunne flykte i 110 i motsatt retning. Det var befriende, en bør løftet av mine skuldre. Jeg kunne puste igjen, kjente jeg var litt sulten. Kjente det gikk litt fort, bremset ned til 100. Kjente et savn, brått og inderlig. Som om noe hadde dødd inni meg og var etterlatt der på parkeringsplassen, kaldt og avvist. Lettelsen ble tyngre for hver meter jeg skapte mellom meg og sangen. Det ble en slags test, der jeg ukritisk og ikke-dømmende tillot meg å velge det som føltes best, for se hva den avgjørelsen gjorde med meg. Og den gjorde at jeg kjente en motvilje mot å kjøre i 110 i feil retning. Og den gjorde at jeg snudde, fant veien til korøvelsen, var redd, men sang likevel.
Jeg kunne fortsatt, men jeg valgte å snu. Det forteller meg at jeg trenger sangen i livet mitt. Om det er best å holde det på et uhøytidelig og personlig nivå en stund til, eller gjøre sangen sårbar og offentlig, som i et kor, det vet jeg ikke. Jeg skal kjenne på det en stund, kjenne hvorvidt jeg føler et press eller en dragning. Det er en stor forskjell. Men jeg vet at jeg må synge. Og derfor skal jeg ikke la meg tie.
Noen dager, nesten hver dag for tiden, vandrer jeg rundt som en hvileløs sjel. En tilstand av ro virker uoppnåelig. For uroen kommer innenfra, og jager meg i tanker, ord og handling.
Om jeg kommer hjem, parkerer i gården og låser meg inn, føles hjemme som borte og jeg ønsker meg vekk. Om jeg er på jobb, lengter jeg til dagen er slutt, men når klokka ringer og jeg igjen får fri, føler jeg meg helt fanget. Om jeg er sulten, og spiser noe, skulle jeg ønske jeg ikke hadde spist enda, så jeg kunne gjort det annerledes. Om jeg er med mennesker, vil jeg være alene, og når jeg er alene, vil jeg holdes rundt og kjenne varmen til en annen enn min egen kalde skulder. Når jeg er våken, vil jeg bare sovne inn, mens når jeg er trøtt, vil jeg leve.
Denne uroen er roten til mye vondt. Men i uroen forsøker jeg i det minste å finne ut hvor den kommer fra. Hva er det jeg jages av? Jeg tror det er hjertet mitt som hvisker meg i øret og rister meg hardt. Det vil ikke la meg hvile, fordi jeg ikke har det bra, og endring er det eneste som kan stilne desperasjonen. Hjertet styrer pulsen, styrer rytmen i mitt liv, og i tillegg til hjertets fysiske funksjon, tror jeg det er mye liv i hjertet. Sjel og ånd og slikt. Ønsker, drømmer, styrke og vilje. Det forteller meg at dette ikke er alt. Dette er ikke alt. Det beste har ikke hendt enda. Og det vil aldri skje om ikke jeg gjør noe annerledes for å ta meg til det stedet jeg kan finne ro og meningen med alt det her.
Rob Bell snakker om dette i sine siste podcaster, “Robcast”. Han kaller det “Welcome to your heart”. I går, i en tilstand av orkerikkeværehjemmeorkerikkeorkemermåutmåvekkmåfølenoe, kjørte jeg til mitt favorittsted og gikk en lang tur i skogen mens jeg lyttet til hans ord om hjertet som roper “Is this it?”. Is this it? Et spørsmål, svært påtrengende og ganske depressivt. Var dette alt? Jeg kan tenke meg mange svar, men det sterkeste budskapet er kanskje at når du tenker på dette, spør deg selv med lengsel i stemmen om dette var alt, om det ikke kan bli bedre en dette, så er du ikke fornøyd. Du finner ikke ro, for du lengter etter noe annet. Hjertet vil ha noe annet, og det har tro på at det finnes.
I skogen finner jeg litt ro. Det er noe med det grønne. Noe med det mørke, noe med solen som bryter gjennom og alt det levende, konstante, men samtidig voksende, i endring. Jeg hadde med kameraet mitt, og selv om jeg ikke forstår meg på blenderåpning og lukkertid, finner jeg glede og inspirasjon gjennom kameralinsa. Når jeg gjør ting som gir meg glede og inspirasjon, tenker jeg ikke “Is this it?” Jeg tenker ikke så mye, egentlig, bare er. Så jeg trenger mer av det. En ettermiddag i tomrom og ensomhet føles ikke like tom og ensom blant mose og greiner, dypt inni en bok, i strikkede masker, i korøvelser, rundt middagsbordet hos tante, i skrevne ord, i kreativitet og fellesskap. Jeg lar bildene tale for seg.
Jeg søkte skogens ro, i sakte tempo, litt for sakte. For plutselig, ut av det grønne, ble jeg angrepet av noen små, innpåslitne blodsugere. Hjortelus. Fra fullstendig ro, til oppkavet IIIIIIIIIHHHHHHHÆÆÆÆÆ! De var i håret, i t-skjorta, på kameraet, i ansiktet, i nakken, på leggen, på armen. Og jeg var 30 minutters gange fra bilen, og måtte samme vei tilbake gjennom en skog full av flere. De slipper seg ned fra trærne, har ikke vinger, kravler og fester seg, suger og klyper. Så jeg tok beina fatt, løp og ristet på hele kroppen, det klødde og krøyp og alt rundt meg gikk fra harmoni til krigssone. Meg mot hjortelusa. Endelig ved bilen, ristet jeg håret og klærne, og ut falt den ene etter den andre. En kravlet nedover neseryggen, og jeg knuste den mellom fingrene. Fortsatt kjenner jeg det krype, selv om jeg har finkjemmet hver millimeter av meg selv.
Hva vil jeg, da? Om jeg tror på at dette ikke er alt? Jeg vil ikke være alene, jeg vil ikke være hjemme, jeg vil ikke fastne, jeg vil ikke sulte, jeg vil ikke overspise, jeg vil ikke tie, jeg vil ikke slukne.
Jeg vil føle meg viktig i andres liv. Jeg vil kjenne meg hjemme hjemme, jeg vil utvikle meg, jeg vil være i balanse mellom sult og metthet, jeg vil snakke, jeg vil synge, jeg vil løpe, jeg vil sove, jeg vil drømme og jeg vil tro, på meg selv.
Så hva må jeg gjøre for å holde hjertet mitt med varme hender? Jeg må slutte å bare ønske og begynne å handle. Slutte å gjøre destruktive ting for å straffe meg selv for alt jeg ikke får til, og begynne å kjempe imot og bli stolt av det jeg mestrer. Jeg må begynne å eksistere i eget liv, for akkurat nå føler jeg meg levende kun når jeg er sammen med andre. Som om jeg opphører å være når jeg er alene. Som om livet mitt er på liksom, og min rolle er å være statist i andres liv. Det er ikke noe å vente på. Det må gjøres nå og nå og nå
Et lite frø, et potensial, bryter overflaten. Der blant de store, sterke i en skog av likedan. Hver vår blir blader grønne, hvert år ett til i ringer. I sommerbrisens pust, det rasler lett og vokser rett og opp og opp og frem.
Så visner røtter, visner årer, visner drømmer, tørker tårer. I skyggene som kaster seg fra solen som blir borte bak et fjell av meg selv. De fargerike sidene blir brune, tynne, skjøre. Med ett en ensom løvinne, tett i tett med trær med nåler. Næring når ikke inn gjennom murer av greiner og hardbarket skall. Og ut skinner ingen ting. Ingen ting.
I barken blir det risset inn, fra utsiden, fra inni. Dype sår, tapte år, knekte greiner og forvitrede røtter. Noe kan nok andre se, annet vil de helst se forbi, mens mest er gjemt for godt. For vondt. Uten stemme taler det i størrelse og farger. Stor nok, eller for liten. Følger mengden, eller forblir. Når du skal være grønn, men er gul, eller knopp fremfor blad, i utakt med naturen, en utenfor, en feil.
En kropp, en stamme, ringer av år, går rundt og rundt. Gode sirkler, onde sirkler. Livet presses ut og mørket tegner barken askegrå. Det er for dunkelt, der inne, livet må ha lys for å leve. Ytterst på en grein, over toppene, i et blad, lagres det som er igjen av det som engang var i frøets opprinnelse.
Det kan ikke holde, for nå er det høst. En tid er omme og noe nytt er på gang. Du må være klar når noe skal slippes og annet skal slippes til. Sommerens stråler kunne ikke bygge opp alt som hadde rast ned, gjøre stammen og røtter til et trygt sted.
Det er ikke meg, det er fremmed her inne. Det ser ikke ut som det skulle ha gjort. Jeg må puste, jeg kveles, må vekk fra forviklede røtter og piskende greiner og den giftige stammen som ikke vil rokkes på. Må ut i det bladet og finne meg selv. Men nå er det høst. Hva har jeg igjen, om jeg lar meg falle? Vil noe ta meg imot? Hva venter der nede? En haug av dumme valg, forakt og skyld, et skammens hull til å synke ned i?
Eller kan noe nytt plantes i jorden som likevel spaddes opp, og så kanskje en dag står det et tre der som kan kaste skygge over de hullene.
Jeg griper fast, så redd for å miste meg selv, eller det jeg trodde jeg var. Det slipper, jeg glipper og faller. For tung til å sveve, for lett til å fly.
På bakken er bakken et tyngende sted. Som limer meg fast, andre farer av sted. For en stund kan jeg klamres til sålen til en, og tråkkes på samtidig som jeg beveger meg videre. Det regner, det blåser, med dråper som lim. Jeg slenges mot ruter, ser gjennom glass, inn i liv.
Så sakte dagene tikker av gårde, og for hver dag litt mindre hel. Løses opp, tørkes ut, knuses sammen i knusktørre hauger av skjebner. Vi er helt alene, men alene blant fler. Og noen forstår, og noen kan se, men hva hjelper det?
Ja, hva hjelper det? Jeg bærer ingen frukter. Og høyt i toppen har blanke stjerner sluknet for godt. Ingen hage har plass til et herjet tre. Om jeg vil ta plass, så hugges jeg ned. Det er ingen allé som venter meg hjem.
Så må jeg igjen sakte sope meg sammen, forsøke å samles, blåst bort ifra stammen. Og finne det hullet som venter på meg, med en haug der ved siden, til å bre over restene av et liv og håpe at dette ikke er slutten, men starten på noe nytt.
Igjen kun et blad, og snart faller sne.
Men det er ikke kaldt, for jeg kan ikke kjenne. Det er ikke mørkt, for jeg kan ikke se. Jeg er ikke alene, for jeg har meg selv, og om håpet finnes, klamrer jeg meg til det. Det eneste sikre er at ingen ting er fast, selv dette vil en gang være den gang da.
Og solen vil skinne, og isen vil smelte. Hver vår blir blader grønne, hvert år ett til i ringer. I sommerbrisens pust, det rasler lett og vokser rett og opp og opp og frem. Onde sirkler, gode sirkler, utenpå hverandre og rundt og rundt igjen.
Selv noe lite kan bli stort. Selv noe tapt kan bli funnet. Jeg var en gang, kan bli igjen. Med tiden til hjelp, og troen på den.
Jeg ser til söta bror, de har forstått ett og annet på en måte vi bør lære av. Ta for eksempel ordet sunt, hvilket på svensk er nyttigt. Det kaller jeg en nyttig definisjon av et svært subjektivt begrep. Selv på nynorsk har de innsett at hva som er sunt er både relativt og individuelt, og kaller det derfor helsesamt. Sunnhet for deg og sunnhet for meg er ikke det samme, men det er ikke så lett å se når vi taler i sunt og usunt. Hva med å snu fokuset mot hva som er nyttig for meg, og hva som er nyttig for deg. Er det ikke da lettere å forstå at vi ikke er like, og at vi derfor har ulike behov?
Ved et raskt Google-søk på ordene sunn og sunnhet, fikk jeg frem bilder av personvekter, løpende kvinner og menn, glass med vann og grønne epler med målebånd rundt. Overskriftene ville ta meg videre inn på temaer om sunn livsstil, sunn aktivitet og sunn mat. Det sunne fokuset er rettet mot en allmenn oppfatning av at det vi allerede gjør ikke er godt nok, og at oppskriften for et langt liv og god helse er å leve enda sunnere. Men hva vil sunnere si? Å spise grønne epler, drikke vann og kroppsliggjøre sunnheten i centimeter og kilogram? Å spise lavkarbo, lavkalori og laktosefritt, drikke grønn te, trene daglig og sove 8 timer hver natt? Å bli vegetarianer, gå ned 10 kilo, gå opp 5 kilo, melde seg inn i et treningssenter, gå tur i skogen, gjøre knipeøvelser på do? Å løpe bakkeintervaller, drikke tranebærjuice, spise hampfrø og yoghurtnøtter? Å rense kroppen, bake med sukrin og mager kesam, løfte 100 kilo i markløft, eller spise godteri kun på lørdager? Å hate kroppen, eller å godta kroppen? Å undertrykke sult, eller å føle på metthet? Å spise hver 3. time, eller faste annenhver dag? Har kroppen din egentlig mer nytte av å spise en hel sunnifisert kake med 15 helsekostingredienser i ensomt selskap enn et stykke rykende varm brownies på jentekveld? Og hva med psyken oppi det hele?
Det er en jungel, og vi ser ikke skogen for bare trær. For sunnhet er ikke objektivt. Alle gode råd er ikke gode for alle, og i hvert fall ikke alle på en gang.
I min prosess mot et liv uten spiseforstyrrelser, møter jeg utfordringer og situasjoner der jeg rett og slett må stenge samtaler, meninger, medier og mennesker ute. Min kostplan bygger på Helsedirektoratets kostholdsråd med et mål om energibalanse. Mine treningsmål er å skape et naturlig forhold til fysisk aktivitet med fokus på mestring, overskudd og variasjon. For meg er det mer nyttig å ha en hviledag for mye enn en for lite. For meg er det nyttig å spise grovt brød. For meg er det nyttig å drikke lettmelk. For meg er det nyttig å spise pizza på restaurant. For meg er det mer nyttig å velge en burger fremfor en salat til lunsj. For meg er det mer nyttig å kjøpe vanlig yoghurt fremfor mager yoghurt. For meg er det mer nyttig å gjøre yoga enn å løfte vekter. Hvorfor? Fordi jeg er meg, og fordi mine mål ikke er dine mål, og fordi det som kanskje er sunt for deg ikke nødvendigvis er sunt for meg. Om jeg skal spise mer fiber nå, så kommer jeg snart til å lette og fly rundt som en oppblåst ballong på uttømmingsferd. Jeg trenger mer karbohydrater og mindre proteiner. Jeg trenger mer fett og mindre salat. Jeg trenger mer hvilepuls enn makspuls.
Men det er meg, og det er nå, og i en annen tid, i et annet liv, vil behovene være annerledes.
Våre behov avhenger av ulike faktorer, der både fysiske, psykiske og sosiale forskjeller er med på å definere hva vi har nytte av og ikke. Om vi drar sunnhet inn i individet, skaper vi problemer og uhelse, og ikke minst forvirring. Du kan lese en hvilken som helst artikkel om kosthold på KK, se video av en treningsøkt på en fitnessblogg, eller se et slankeprogram på TV, og sitte igjen med flere spørsmål enn svar. 1000 tips og smarte løsninger, en drøss av selvutnevnte eksperter som omtaler sin måte å leve på som den sunneste og beste. Slik gikk jeg ned 8 kg! Slik blir du kvitt søtsuget! De 10 sunneste matvarene! De 10 sunneste grønnsakene! Laks er sunt! Ikke spis banan! Slik får du sprettrumpe og mageruter! 10 steg mot et lykkeligere liv! Slik kommer du i løpeform!
Mitt råd: Løp så fort du kan motsatt vei!
Spør deg heller: Hva er nyttig for meg? Jeg tror både du og kroppen din vet mer om det enn hva en artikkel i VG eller en reklame fra Coffee Slender kan fortelle deg! Selvfølgelig er det generaliserte retningslinjer for mennesker i ulike livssituasjoner. Det kan være mennesker med overvekt, undervekt, gravide, barn i vekst, eldre, syke og toppidrettsutøvere. Det er ikke noe galt i å stole på informasjon fra sikre kilder, tvert imot er det helt nødvendig, men husk at dette gjelder enkeltindivider, og ikke befolkningen som en helhet.
Det er skremmende mange, tilsynelatende “friske” mennesker, som lever på dietter og går ekstremt til verks både med kosthold og trening. Behovene for forandring skapes i et ideal som er uoppnåelig og retusjert, der det vanlige ikke lenger er godt nok. Epler slutter å bli sunt når du spiser seks hver dag, og i stedet for middag. Løping slutter å være sunt når det blir noe du må gjøre for å bøte for eller fortjene. I sunnhetsbegrepet utydeliggjøres det kanskje hvor grensen går for hva som er passe og hva som er for mye av det gode. Mens i nyttebegrepet ser man fort galskapen i det ekstreme.
Felles for oss alle er vel at vi hadde hatt nytte av å ikke høre så mye fra så mange hold om hva vi behøver. Det er ikke nyttig å lese og høre så mye om hva som er sunt og hva som er usunt. For svaret sitter vi gjerne med allerede, kroppen er en finurlig sak, og om vi lytter og kjenner etter, så er den det nærmeste vi kommer en ekspert på våre behov. Men det er vanskelig å høre når andre snakker høyt, og det er vanskelig å stole på når vi har et negativt og selvkritisk forhold til kroppen vår.
Uansett hvem du er, hva du gjør, hvor gammel du er og hvordan du ser ut, er det nyttig for deg å lytte til kroppen, kjenne hva som føles riktig og hva som føles feil, hva som bygger deg opp og hva som bryter deg ned. Sunt for deg er ikke det samme som sunt for meg. Så ikke hør på alt som sies og ikke tro på alt du ser. Lær deg å være kritisk og stole mer på indre signaler enn ytre påvirkning. Det finnes nok av dem som vil påvirke deg, der pengefortjeneste har større verdi enn personlig nytte. Når du står overfor et valg, så spør deg selv: Har jeg nytte av dette, eller har jeg bedre nytte av noe annet?
Sunnhet på svensk er nyttig. Dessuten kommer du langt med sunn fornuft.
Jeg elsker å gå på butikken. Jeg hater å gå på butikken.
Blant hylle opp og hylle ned med fristende, deilig, skummel, trygg, ny og velkjent mat, føler jeg meg avslappet. Det er godt å være rundt all den maten, og vite at jeg kan kjøpe den om jeg vil, eller la være. Foran en hylle med kjeks, kan jeg stå og diskutere med meg selv hvilken jeg liker best, hvilken som er sunnest og hvilken som inneholder mest sjokolade, for så å gå resolutt og putte to røde tomater i en pose i stedet. Deretter runder jeg brødskjæremaskinen, puster dypt inn et par ganger, slik at lukten av bakst kan trekke inn i meg og kanskje stilne suget etter noe ferskt, mykt og mettende. Ved brusen tar jeg en flaske Pepsi Max, enda jeg slutta forrige uke. Så går jeg en runde til, ned langs skapene med meieriprodukter og forbi frokostblandingene, vender om blant nøtter og potetgull og tilbake til brusen. Setter flaska tilbake blant alle de andre, fordi jeg tross alt slutta forrige uke. Tar opp lista jeg skrev før jeg gikk. To av tingene har fått plass i kurven, de andre ti skal jeg kjøpe i andre butikker, i flertall.
Men kurven er ikke tom av den grunn. Der er både det ene og det andre, som enten var på tilbud eller på den indre har-lyst-på-handlelisten. Dessverre tar mange av de varene turen tilbake i hyller og disker før jeg ankommer kassa for godt. Men en stund er de “mine”. En stjålen stund kan jeg se for meg hvordan det ville være å dra hjem og slenge en pizza inn i stekeovnen, helle noen pistasjnøtter i en skål og knekke sjokolade i mindre biter til dessert. Fylle et fat med spisemoden mango og ananas, norske moreller. Blomster på bordet. Skjære brød på den ubrukte fjøla og legge noen skiver i fryseren og noen i brødboksen, som til nå har stått til pynt. Å handle er en illusjon, en fin en. Til spørsmålet om pose er avkreftet og jeg rusler hjemover med ingen ting av det jeg hadde lyst på og mange ting som erstatning.
Jeg anser det som en fritidsaktivitet. Derfor handler jeg ofte.
Vel, det er flere grunner til at jeg handler ofte. Først og fremst fordi det roer meg ned. Både selve handlingen, å vite at jeg skal handle, å komme hjem med det jeg har handlet, å fylle opp lagrene av toalettpapir, te, Q-tips, frosne jordbær og yoghurt, å se at jeg ikke trenger noen ting, at jeg ikke kommer til å gå tom før jeg skal handle igjen. Hamstring, jeg tror det er en del av diagnosen. Da jeg flyttet, fant jeg en hel eske med shampoo, balsam og tannkrem, ubrukt selvfølgelig, sånn i tilfelle jeg skulle gå tom en søndag kveld. Alt kjøpt på tilbud, selvfølgelig. Om jeg så har tre pakninger av favoritteen i skapet, og tar siste pose av den første, så kjøper jeg en ny, fordi det er så godt å ha tre.
En annen, kanskje vel så viktig, grunn, er at jeg aldri blir ferdig med å handle. Det kommer av at alle butikker har ulike priser, og alle butikker har ulike varer, og de forskjellige variantene av varene har ofte bittebittelitt ulikt næringsinnhold. Jeg vet, selvfølgelig, hvor de selger den billigste agurken, hvor de selger frossen sei med lavere energiinnhold enn noe annet sted, hvor de alltid er utsolgt for bringebær. Det ligger ikke i min natur å kjøpe agurken til 15,90 på Rema når den koster 10 på Kiwi. Merkelig nok fungerer hjernen min sånn at om jeg kjøper agurken til 15,90, så har jeg “tapt” 15,90, mens om jeg kjøper den til 10 kr har jeg “tjent” 5,90. Ikke spør meg hvorfor, jeg er faktisk ikke dum eller svak i regning, bare litt spesiell. Det er også fullstendig uaktuelt å ta til takke med havregryn fra Coop, som faktisk inneholder 0,5% mer karbohydrater enn de fra Axa (ikke faktisk, dette er bare et av mange oppfunnede eksempler!). I enkelte tilfeller trumfer lavest energiinnhold prisen på varen. Jeg betaler gjerne dyrt for å leve magert.
Det jeg ikke tenker på, er vel det at energi må jeg ha uansett. Mat må jeg kjøpe uansett. Om innhandlingen krever fire ulike butikker for å handle alle varer billigst mulig og magrest mulig, så kjøper jeg alltids mer enn jeg hadde tenkt, både i kroner og kalorier. Intensjonene er gode, eller, kall det gjerne syke, men effekten dårlig. Det tar tid, det koster penger, og ved å kjøpe erstatninger for vanlig mat, magert og fritt for det ene og det andre, blir jeg aldri fornøyd. Mine forstyrrede spisevaner, mitt ustabile blodsukker, min kontroll og mangel på den, alt starter der i butikken. Hvordan morgendagens lunsj på jobb kommer til å bli, avgjør jeg ved innkjøp av en fettfri Skyr fremfor et godt brød og pålegg. Det går faktisk ikke an å lage gode, næringsrike middager når du verken har olje, smør, poteter, pasta eller hele egg i skapet. Å spise seg mett på Double 0 fra Yoplait og gulrøtter med magerost, det er både kostbart, kjedelig og trist. Å drikke seks glass med Fun light på styrten til gullrekka på fredag, i mangel på selskap og fredagskos, det er både skvulpende ubehagelig, ensomt og trist.
Savnet etter den handlekurven jeg drømmer om å fylle, med ting jeg liker og ting jeg har lyst på og ting jeg skulle ønske jeg våget å ha i kjøleskap og fryser, gjør at jeg handler og handler og handler og handler og aldri blir ferdig med det.
Koste hva det koste vil så må jeg slutte å spare inn og knipe inn for enhver pris! Etter forrige helgs statusoppdatering, har jeg bedt om tettere oppfølging, med kostplan og aktivitetsplan og avtaler rundt disse som jeg må forholde meg til. Derfor dro jeg på butikken i går, med en helt annen liste enn jeg pleier. Jeg gledet meg, gikk blant hyllene med iver og forventning til gode matpakker og etterlengtede middagsporsjoner. Og dukket skuffet opp på andre siden av kassa med akkurat de samme varene som sist, alt det jeg ikke skulle ha og ingen ting av det jeg hadde avtalt og lyst på. Jeg prøver igjen i morgen. Ønsk meg lykke til!
