Det bare skjer, sier mange. Jeg kan ikke kontrollere det. Jeg har mistet kontrollen. Det er ikke meg, noe annet styrer. 

Men hvorfor? De er ofte modige, de som stiller spørsmål. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De er ofte redde, de som svarer. Ansikter av stein skjuler alt. Fordi. Jeg vet ikke. Skuldrene løfter seg oppgitt og resignerende mot ørene og faller tungt ned igjen. Og den som spurte liksom sukker og lar det bli med det. 

I hodet farer tankene i full fart inn i bevisstheten, ut av bevisstheten. Bildene flakker bak lukkede øyne, øyelokkene som et kinolerret der livet minutt for minutt spilles av i dobbel hastighet. Åpner du munnen, detter bruddstykker av indre samtaler ut. Det er ikke rom for alt sammen i det talte språk, i tankene er rommet uendelig. Hvem har vel tid til å høre alt? Og om ikke de hører alt, vil de ikke forstå, og derfor kan du ikke si noe annet enn: Jeg vet ikke. 

Med hånden på hjertet, kan jeg si at det hjelper å si noen ting, eller i det minste å fundere litt over det. Jeg tror mange forstår veldig mye av hvorfor, i seg selv, men har vanskelig for å finne de rette ordene til å forklare og de rette menneskene å dele dem med.

Jeg nekter å tro at ting bare skjer, at kontrollen har sin egen vilje og evne til å skru seg av og på, at noe annet styrer deg. Hele min spiseforstyrrelse er veldig forståelig. Alt som skjer er logisk og naturlig. Kontrollen er min, jeg styrer, men jeg styrer jo ofte feil. Det er en frustrerende innsikt, å vite men føle seg ute av stand til å endre. Det er derfor det er en sykdom. Og sykdommer har den egenskapen at de verken er selvvalgte eller selvhelbredende. Sykdommer krever hjelp utenfra for å reparere det inni. Medisinen hjelper ikke med mindre du oppsøker den, ønsker den, stoler på den og bruker den. Og selv da kan det hende det viser seg at du behøver en annen form for medisin, oftere, sjeldnere, mer, mindre, tettere, løsere, strengere, friere. Jeg snakker ikke om medisiner man finner på apoteket, selv om mange også behøver den typen medisin, jeg snakker om medisinen i form av mat, hvile, aktivitet, samtaler, terapi, innleggelser, opplevelser, relasjoner, aksept, mestringsstrategier. 

En frustrerende innsikt er dog alltid en innsikt, i noen tilfeller innsnevret og gjemt inn i lag på lag med usikkerhet, selvforakt, håpløshet og vaner, men i den ligger alltid muligeten til forandring. Forstår du hvorfor, kan du også forstå hvordan. Ofte ligger løsningen rett foran deg, i alle de små, små valgene du gjør som til sammen utgjør alt. Ofte ligger også opprettholdelsen i de små valgene, en dominoeffekt av tanke-handling-tanke-handling-tanke-handling-tanke-handling. Når en handling ikke kan aksepteres som bare en handling, men må utløse en tanke. Når en tanke ikke kan aksepteres som bare en tanke, men må utløse en handling. Der ligger følelsen av å bli styrt, miste kontrollen og at det bare skjer. For det gjør det, med mindre du stopper opp og enten lar være å handle eller handler annerledes, aksepterer tanken som en tanke og fortsetter det virkelige liv. 

Ironisk nok skriver jeg alt dette på en dag der dominobrikkene smeller i bakken som endeløse trommevirvler. Og jeg vet hvorfor. Og jeg tror jeg vet hvordan. Så neste gang tanken som leder til handling som leder til tanke som leder til handling, dukker opp – for å være realistisk, la oss si om ett minutt – skal jeg i stedet finne et ark og en nyspisset blyant og skrive ned mine hvorfor. Jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme. Skriv det ned og del det med noen. Det er spiseforstyrrelsens største frykt, å bli gjennomskuet og synliggjort. Ut i lyset for å sprekke. Ut i lyset for å fastne frykten i stein du kan klatre på, hoppe over og forlate. Gjør det. Du trenger det for å slutte å trenge den. 

Det hviler en stille fred over frossent vann. Kun lyden av egen pust bryter gjennom og forsvinner i øyeblikket. Alle andre tider på året, er dette et av de styggeste og mørkeste stedene jeg vet. Jeg løper helst fort forbi og forsøker å unngå å puste inn den kvalmende stanken av råttent vann. Et hvitt dryss forvandler noe stygt til noe vakkert. Det lukter varmt av solstråler som tiner frostdekte barnåler i dag.

Alt handler om synsvinkler, stemninger, fokus, forventning, sammenheng. Variabler av tid og tilstedeværelse som former inntrykket. Ingen ting er det det er gjennom øyne som ser det de tror de ser og at alt er bestandig. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Så kanskje også det ansiktet som stirrer tilbake på meg i speilet har noe fint ved seg? Når øynene lyser varmt mot noen jeg er glad i. I det smilet jeg møtes med når jeg smiler mot. Når jeg gransker, med det mørke draget av forakt, ser jeg det. I ditt milde, åpne blikk, både lettet og fylt av lengsel, ser jeg meg selv som en som kan savnes. Som alt bak ansiktet. Det er fint.

Jeg er tom for ord i alles ord om kropper og press og svettefest. Så jeg stiller heller et spørsmål:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Survival of the fittest

Har vi misforstått totalt?

som snø som faller

at vannet trekker mot laveste punkt 

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

som å våkne fra å sove

at tannkremen spyttes ut i stedet for å svelges

som å skru på lyset for å se

at føttene finner det minst glatte stedet å trå på en vei av is

som å lengte til varmen når man er kald

at d kommer etter c kommer etter b kommer etter a

som å tisse når man er på do

at man holder seg hele veien dit

som å slippe rattet for å bytte gir

at solen smelter snø 

som å hviske på biblioteket

at bølgene puster inn og ut over møtet med land

som å løfte handleposen inn i bilen

at i morgen er det torsdag

Tenk om det var like lett å se seg selv med andres øyne

at man er lik og ulik, men ikke feil

Tenk om det var like lett å begynne å spise og å slutte å spise

at tiden er din til å fylle med hva du vil så lenge du er her

Tenk om det var like lett å se på kroppen som en kropp

og livet som et liv

og maten som mat

og tanker som tanker 

og følelser som følelser

og seg selv som alt man er

Dette er kjøkkenet mitt. Det ser tomt ut. Det foregår mye i kjøkkenets skygger. Det foregår mye i skyggene på andres kjøkken. Ser du nøye etter, kan du så vidt skimte konturene av et menneske som mistet seg selv og fant maten. Et menneske innerst i hjørnet der, som strekker seg på tå opp i den delen av skapet hvor alle de skumle karbohydratene er samlet øverst, innerst. En skygge som farer forbi komfyren, åpner nok et skap på vei til kjøleskapet, på evig jakt etter det som kan stoppe jakten. Min skygge belyst fra toppen, som uansett hvor jeg snur meg, alltid følger med meg, foran, bak, rundt og under. Dette er beretningen om meg og maten. 

Mamma spurte meg i dag hvordan det går med maten. Det kommer like overrumplende hver gang, og hver gang ser hun like forskremt ut som meg. Slik mange utenforstående ofte spør uten å helt ville vite svaret. For jeg tror ikke det er mulig å forstå for en utenforstående til en som er fullstendig inneforstått med akkurat hvordan det er. Jeg svarte slik jeg alltid gjør, for å berolige og forhindre flere spørsmål. For jeg vet at hun vet at det er mye hun ikke vet og som hun heller ikke vil eller kan vite eller forstå.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Det går greit, mamma.

Både mamma og jeg vet at greit er et svært relativt begrep. Greit i denne forstand, er langt fra greit, men etter at det var opp og avgjort, kunne begge titte ut av kjøkkenvinduet mens vi samlet oss, fant igjen pusten og fortsatte praten om tåka og de glatte veiene. Og jeg slurpet ekstra høyt med teen, og hun kremtet sånn som hun pleier, og alt ble ufarlig igjen. 

Maten og jeg har et elsk-hat-forhold. Jeg elsker mat og jeg hater mat, og sånn går det med maten. Det innebærer at jeg aldri får fred for den. Mat er det første jeg tenker på når jeg våkner, og det siste jeg tenker på før jeg slokner om kvelden. Noen ganger drømmer jeg om mat, ofte fantaserer jeg om mat, jeg elsker å spise mat og jeg elsker å klare å ikke spise mat. Kroppen min får nok mat, men den vet aldri hva, hvor mye eller når.

Jeg tror det er mange som kjenner meg som tror de vet akkurat hvordan det er med meg og maten. For det første tror de at jeg er veldig sunn. For det andre tror de at jeg er veldig rigid, altså at jeg spiser faste måltider og følger en plan. For det tredje tror de at jeg ikke liker mat. For det fjerde tror de at jeg bruker stadig mindre tid på å tenke på mat nå som jeg har så mye annet å tenke på. For det femte tror de at jeg har det bra med maten så lenge jeg spiser mat. For det sjette er det sikkert tusen andre ting de også tror, tror jeg. Jeg vet at det meste de tror er feil og at det kommer de aldri til å tro på.

I mine barneår, gikk jeg fra å nyte mat til å nekte meg mat. Min måte å håndtere livet på, var å stenge alt og alle ute, også maten. Jeg var ofte redd, både for å dø og for alt mulig annet, men jeg var aldri redd for maten. For jeg visste at den var utilgjengelig for meg, med mindre noen tvang den i meg, og da var jeg selvfølgelig livredd. Fristelser fristet meg ikke, min munn var lukket og jeg var flink til å utholde sulten. Anoreksi var en merkelapp, og jeg var et prakteksemplar. Denne merkelappen henger igjen i andres antagelser om meg, enda jeg vokste ut av den tvangstrøya for lenge siden. 

Nå kaller jeg meg ikke anorektiker lenger. Jeg er så uspesifikk som å si at jeg har spiseforstyrrelser, i flertall, og det med hodet i sanden, fordi alt ved meg frembringer kvalmende skamfølelse og mindreverdighet. Jeg er feil nå, var riktig før. Selv om jeg vet at begge deler er like sykt. Min hverdag dreier rundt to ting: å spise og å gjøre bot. Noen ganger mer det ene enn det andre, noen ganger i perfekt ubalanse, for det kan aldri bli en trygg balanse når man hele tiden må gjøre opp for seg. Min belønning er mat, min straff er mat eller forbuk av mat; i form av annen mat, mindre mat, ingen mat, eller trening. Jeg kaster ikke opp, ikke av mangel på vilje, men av mangel på evne. Doskålen og jeg har bukket for hverandre flere ganger, men selv lukkemuskelen nederst i spiserøret, streiker mot mine indre demoner, akkurat som at kroppen streiker og nekter å slutte å være sulten, enda så mye jeg ønsker det. 

Forfatteren Karin Sveen, som selv har vært alvorlig syk av spiseforstyrrelser, sa en gang: “Mat er mager trøst, det er derfor det skal så mye til”. Det skal så mye til. Uansett hvor mye jeg spiser, blir jeg aldri mett. Antagelig er dette bare nok et bevis på at spiseforstyrrelser handler om så mye annet enn mat. Men hva er jeg egentlig sulten på?

Jeg kan, også nå med hodet i sanden, helt ærlig innrømme at jeg er helt totalt avhengig av mat. Når du ikke ser meg, er jeg som regel travelt opptatt med å spise eller å holde meg fra det. Avhengigheten er som en hvilken som helst annen avhengighet, både i sin kortvarige rus og sin langvarige pine. Den eneste forskjellen, er at jeg ikke kan slutte med mat for å bli fri. Kanskje nettopp derfor er jeg aldri så rolig som når jeg er på matbutikken, hvilket er mitt eneste fristed for mat. Der kan jeg være rundt all maten og samtidig være trygg på at den forblir der den er. Jeg kan se på den, lukte på den, liksom kjenne smaken av den og ta på den, og likevel er den totalt og vidunderlig utilgjengelig. Et annet frirom er trening, da det fysisk er svært vanskelig å spise og trene samtidig. Før var jeg også trygg fra maten hos andre, men nå er alles skaper offer for mitt jag etter tilfredsstillelse, og det har vist seg umulig å sette kroken på døra igjen. 

Så, ja, jeg spiser sunt, jeg spiser rigid, det er mye mat jeg ikke liker eller våger spise, jeg kan virke uanfektet og tankeløs, jeg har det fysisk bedre nå som jeg spiser, til en viss grad.

MEN. Jeg spiser også usunt, jeg spiser også ukontrollert og hemmelig, til enhver tid, jeg elsker å spise mat og jeg hater at jeg spiser mat og det er stadig nye ting jeg våger spise før jeg blir livredd over hva jeg har gjort, jeg går aldri et sekund uten å vie maten en tanke, jeg har det psykisk helt jævlig og også fysisk ganske ille, nå som jeg spiser. Du får bare se en brøkdel av min kake av liv, og den brøkdelen forsøker jeg å pynte så fint og friskt som mulig, mens resten av kaka er en eneste røre av kaos, fornedring, kontroll og kontrolltap. 

Mange har forsøkt å forberede meg på denne fasen. Jeg velger å kalle det en fase, for jeg nekter å innfinne meg med at det er sånn her jeg skal ha det resten av livet. De har sagt at det er normalt å aldri føle seg mett, at det er normalt å utvikle bulimi og overspising etter lange perioder med restriktiv anoreksi. De har sagt at det ikke er noe å skamme seg over. Og de har sagt at dette ikke er en mindre alvorlig eller feil måte å være spiseforstyrret på. 

Men det når ikke inn i mitt skjøre selvbilde. Det kan ikke høres over de stygge tankene. Det er ingen lettelse i alt dette tunge. 

Det er frykt. Og jeg står ansikt til ansikt med den over alt, alltid. Og det skremmer livskiten ut av meg. Og jeg tenkte du kanskje burde få vite det. 

Jeg kjørte til en øde skog og gikk innover blant trærne. Det slo meg at fargene var uendelig sterke akkurat der. Det samme hadde slått meg samme morgen, noe trakk blikket mitt mot utsiden på vei mot kjøkkenbordet. Varme stråler farget landskapet gyllent, og vinduenes levde liv skred frem. Sola gjør slikt med alt rundt oss. Man legger liksom ikke merke til det som er tapt eller glemt før det igjen synliggjøres av lyset.

Utenfra ruver skogen som noe dunkelt og hemmelig, dens stier er bare synlige når man går på dem, stammene får først sin suverenitet på nært hold. Den klare, grønne fargen, som går i hverandre og i jorden og blir en overveldende masse av natur, den var tydelig. Øynene mine har savnet farger i vinter, og her lå de gjemt, midt i alt det grønne. Idet jeg trer inn, er jeg ikke lenger ensom, eller mørk, skogen opptar meg og holder meg i seg. Du kan ikke vite det med mindre du er der også. 

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Beina blir alltid slitne av å gå. Om det er bevegelsene eller inntrykkene eller all farten jeg må holde igjen, vet jeg ikke. Når jeg går, kan jeg midt i en bakke stoppe og bare se opp på himmelen over toppene og kjenne at pusten er tung og at tyngdekraften gjør neste skritt vanskelig. En rot i stien, et ustøtt skritt over isen, kan sakne farten til stillstand og avmakt. Når jeg løper blir jeg aldri sånn sliten, for det er ikke jeg som løper, det er noe annet. Jeg løper gjennom, mens jeg går inn i. Jeg løper fra, mens jeg går mot. Det er forskjellen.  

Innenfor de trygge, velkjente ytterkantene av skogen, er det høye lyder som ikke hører til der. Det er noen som meier ned, noe som faller, noe tungt mot bakken, igjen og igjen. Alle luktene er for intense, sluppet fri og i friheten opphører. Store, enorme flater med skog er ikke skog lenger. Det får meg til å gråte. Jeg har nettopp spist lunsj, og så yoghurt, og så hele matpakka jeg egentlig skulle ha til i morgen, og det får meg til å gråte også. Jeg føler jeg er døende midt i livet. Her faller trærne som korn i regnet. 

Det skifter så øyeblikkelig. Som om jeg blunker og åpner øynene til en verden jeg ikke passer inn i lenger. Fremtiden er ikke lenger en lengsel, men en flukt. Mens jeg går innover i skogen, oppå skogen av trær som en gang sto og nå ligger flatt mot bakken, tenker jeg på at det tar så lang tid å vokse, og så kort tid å bli lite igjen. 

Det er glatt i skogen. Noen steder er stien bløt og mørk av fuktig jord, andre steder dekket av tynn is og snø. Det slår meg at de sikkert hugger skogen nå mens de fleste ser på skogen som utilgjengelig. Det er ingen spor av mennesker der, bare hjulspor og lyder av teknikk. Det gjør meg urolig, så jeg snur før jeg får se hendene bak maskinene. Jeg tenker på lysets hastighet og hvor mye jeg ønsker å fjerne meg derfra så raskt at ingen vil huske at jeg har vært der. Om et menneske faller i skogen, og ingen er der til å lytte, kunne du hørt lyden av lengsel da?

Føttene tråkker seg videre.

Unnskyld, unnskyld, unnskyld

Unnskyld, hvisker jeg til alle de nedverdigede trærne som ligger som et grønt teppe over avgrunnen. 

Dette kjennes fremmed. Liksom helt meningsløst. Kanskje savner jeg bare noen å snakke med. Og at noe kunne vært bestandig i alt. 

Hva vil du, hva skal du, hva bør du, hva gjør du?

Hvordan vil du, hvordan skal du, hvordan bør du, hvordan gjør du?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvorfor vil du, hvorfor skal du, hvorfor bør du, hvorfor gjør du?

Det blir stille,

du ser bare et blikk som vender bort og inn, lydløse lepper og brystet mitt som hever og senker seg. 

Ikke fordi jeg ikke vet,

ikke fordi jeg ikke vil.

Alt er brettet ut og lagt fram, over, under, side ved side. Jeg snubler meg fram for å finne det som passer, det som føles varmt å dvele ved. Skyver unna andres forventninger og løsninger, fordi jeg vet selv når noe gir lys og annet tar.

Noen ganger er det fint å falle. 

Bare falle litt i tanker. 

Det er ikke et skritt tilbake, det er snart et skritt fram.

Ser du veien?

Det finnes en innbitthet i meg

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

om jeg så må klyve i leirete bakker etter fingre rundt buskaskvist

eller balansere på tynne, tynne, tuster av kornaks på åkre fulle av elvebredder

eller vasse i turbukse, støvletter og ankelsokker gjennom iskaldt sølevann til knes

og det er så mørkt at det eneste lyset er refleksjonene av den tåkedekte månen som speiler seg i slapset på stien som slynger seg langs den ruglete kanten av en elv som ble for full og seg over. 

Det er ingen skam å fortsette,

samme vei tilbake er ingen vei tilbake.

Jeg snakker til meg selv og maner meg videre, humrer litt bak skjerfet så frostrøyken gjør det vanskelig å se, så våt at føttene sklir framover og bakover på våte ullsåler, buksen klistrer seg i isete, stive rysjer rundt leggene. Så kald at det er varmt, så teit at det blir komisk. 

Gjennom snø og vann, over is som holder og is som ikke gjør det,

Thea skal fram,

det er kunsten å gå.

Jenta mot strømmen har ikke nyttårsforsetter! Når hadde de egentlig en oppbyggende effekt? Aldri i mine erfaringer, i alle fall. Det ligger noe i det at fokus på endring med en negativ tilnærming, som “jeg skal ikke…”, “jeg skal slutte…”, “jeg må…”, “-stopp, -forbud” og lignende, øker fokuset mot uhensiktsmessige tanker, egenskaper og vaner, og får deg til å knapt tenke på annet. Du trekkes mot indre demoner fremfor å vende dem ryggen.

Ved å bruke formuleringer som har en positiv forsterkning, som “jeg vil…”, “jeg kan…”, “mer…” og “jeg ønsker/drømmer…”, inviterer du til mestringsfølelse og engasjement. Når positive følelser, opplevelser og vaner ønskes velkommen, blir det mindre plass til alt du misliker og som holder deg fast i usunne sirkler. Det kommer av helt praktiske årsaker. Du får ikke mer tid, du bare bruker tiden du har på en bedre måte for deg selv. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Jeg kan strekke meg til å si at jeg har to nyttårsløfter som jeg tar svært alvorlig i all mostrømheten. Det første er at jeg ikke har nyttårsforsetter, fordi jeg ikke har tro på det. Det andre er at jeg ikke skal slanke meg i år.

Allerede har jeg mislyktes så til de grader på begge områder. Min skulderdjevel har alltid et indre, hemmelig mål om å gå ned i vekt. Et evig nyttårsforsett. Sjekk, sjekk. Og med det kommer den velkjente bakken jeg siger ned med bakglatte ski på beina. Det går trått oppover og framover, med slike forutsetninger. Så, nei, det er tid for å slutte med sånt noe og endre tankesett. 

Ved å kalle 2017 for The How to be here Year, er jeg allerede inne på noe essensiellt. For å faktisk klare å få til å være i kropp og sjel på samme sted til samme tid med drivkraft og tilstedeværelse, er jeg nødt til å legge til rette for det først. Med nok mat ofte nok, nok søvn, balanse mellom aktivitet og hvile, trygghet og sosialt påfyll jevnlig. Min fokuspille er rett og slett en tilfreds kropp uten unødvendig stress. Stress kan for meg også være å ha undertrykte følelser, si ja og nei basert på andres ønsker fremfor egne behov, dobbeltkommunikasjon, for mye rutine og for lite avbrekk og fri, perfeksjonisme, for mye egentid, for lite egentid, føle meg mislykket og underdanig, halvferdige prosjekter og løse avtaler. Ofte er det helt unødvendige tanker om alt dette som fjerner meg fra her og nå og får hjertet til å dunke fort og blikket til å flakke.

I år ønsker jeg å bli mer tilstede. Med mange pirrige nyttårstanker og deilig inspirasjon, ser jeg positivt på fremtiden. Med en rekke små ting, kommer de store vendepunktene, og stadige drypp av mestringsfølelse er veldig sunt. Her kommer min liste over alt jeg vil gjøre mer av og tilføye i livet jeg trer inn i: 

– si masse mer nei, standhaftig og uforventet: Jeg er så føyelig at jeg nærmest kan være for en Golden Retriever å regne, enig i alt alle sier og mener.

– si masse mer ja, genuint og overstrømmende: Hvorfor si nei til bra ting for å være hjemme og gjøre masse dumme ting?

– drikke appelsinjuice og melk: Gud, som jeg savner flytende kalorier.

– “endelig er det fredag”-følelsen: Når uka er en eviglang mandag av ting jeg må, blir alle dager mer grå. 

– ekte sukker på havregrøten: Jeg kastet nettopp min siste pose Sukrin, farvel rådyr metallsmak og velkommen knasende farin!

– mer McFlurry, mer pasta, mer ost og mer hjemmebakt: Mmmmmmmmmm.

– lese mer på senga: Det er jo så koselig. Det er på tide å friske opp i Harry Potter-manien!

– bruke mer tid og penger på morsomme, spennede og påfyllende ting: både slikt jeg kan glede meg til og slikt som bare skjer helt spontant.

– variere mer mellom ulike antrekk: Kroppen bestemmer ikke hvorvidt et plagg er fint eller ikke, jeg er lei av å være så kjedelig.

– flere fine øyeblikk over en lav terskel: Drikke morgente i morgensola på trammen, se flere stjernehimler, kjenne regn mot varme kinn og la håret danse i vinden, ofte.

– 1) kjøpe smør og olje, 2) steke mat i det: Nå er jeg lei teflonsvidd og kokt mat.

– mer fett og mer karbohydrater: Rett og slett mer god næring til min trofaste kropp.

– bade mer: Ute, altså. Gjenoppdaget badegleden i fjor, og nå venter jeg bare på varmere vær.

– spise oftere sammen med andre: Yes! Sammen med og samme mat i samme porsjoner. 

– mer treningsfri: Det er god trening det!

– stå opp så sent jeg kan: Klarer jeg slå 11:23-rekorden?

– dyrke mine kreative sider: Den følelsen av å skape noe ut av lite og la ideer få liv. 

– reise et sted jeg aldri har vært før: …og reise tilbake dit jeg liker å være. 

– flytte: … til et sted med flere muligheter for sosialt, kulturelt og faglig påfyll.

– bli mer yogi: Namaste!

– aldri mer enn en dag i ensomhet: En dag i hulen, ok, men så er det ut!

– se mer film: Det krever både evnen til å sitte i ro og være tilstede, innebærer ofte sosial hygge og noe godt attåt, så her er det sjanser for måloppnåelse på   mange områder!

– være spontan så ofte jeg kan: Behøver jeg si mer? Jeg får en rus av å befri meg fra tvang og rutiner på den måten. 

Mer av alt dette, slik at jeg kan melde meg av styrketimen en helt vanlig torsdag, ta på meg kjole og høye hæler, ta toget til Oslo og overraskelsesbesøke en venninne, møte lillesøsteren min for en McFlurry og ta toget hjem før jeg slenger meg på sofaen med en deilig porsjon havregrøt med sukker på til kveldsmat, drikker appelsinjuice og ser på Star Wars og bare kjenner at Dette har vært en dag med høy måloppnåelse! 

Lista over hva jeg vil mer, er lang og variert. Uten press, kun styrt av drømmen om noe annet, mer helt og tilfredsstillende. På den måten kan jeg kjenne mestring over valg jeg tidliger ikke turte ta, eller fikk dårlig samvittighet for, eller som resulterte i innstramminger og helvete i morgen. 

Gjøre mer av det som gjør meg bra, gi mer f* og stå opp for meg selv. Det er mitt liv, så det så!

2017 – How to be here

Dette blir et bilingualt innlegg, bare fordi jag är så himla peppad för detta nya året. Norsk mangler den svenske snerten og den engelske finurligheten, men fungerer som en fin, rød tråd gjennom det hele. Dessuten finnes det tre herlige ord (uthevet i fet skrift) for følelser, egenskaper og tilstander vi ikke kan beskrive med kun ett ord på norsk, og derfor tenker jeg dere kan nå, først som sist, bare lære dere disse og bruke dem innimellom alt det norske vi beskriver med. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

10-9-8-7-6-5-4-3-2-1 (på engelsk), under julelys i søsterklemmer. Telte ned eller telte opp, det slo gnister av stemningen. Så mange mennesker med så mye tid bak seg og så mye ny tid foran seg. For en som vanligvis spanderer mye tid på å tenke, har jeg de siste dagene brukt utenkelige mengder tanker på nettopp det. Jeg kjenner meg:

resilient (Capable of returning to an original shape or position, as after having been compressed) (Som i fu** everything that’s happened, nothing can bring me down or hold me back, here I come)

exhilarated (to feel happily refreshed and energetic)

och så himla peppad, med fare for å gjenta meg selv, SÅ HIMLA peppad, for dette året! (peppad som i SÅ KLAR og positiv i troen)

Storesøsteren min er veldig flink til å lage høytidelige seremonier rundt slike ting som dette, og tente lys på gulvet, la fram blanke ark og fargestifter med peppad musikk i bakgrunnen, og jeg bare… eh…. jeg kan ikke bli resilient, exhilarated och peppad på kommando. Akkurat da hun ville fange 2017 i kloke, store ord om mål og mening, tenkte jeg på den iskalde halvliteren (som forøvrig er en god del mer enn en halvliter i amerikansk flaskemålestokk) med Diet Pepsi  i kjøleskapet, og om jeg skulle ta en slurk nå eller vente til etterpå, og hva jeg hadde spist på den meksikanske restauranten, og om ikke magen kjentes litt uggen etter chili, refried beans og blue corn tortillas og alt vannet som måtte til for å slukke chilien, og hvor mange timer jeg hadde igjen av mitt USA-eventyr og mye annet som ikke lar seg forene eller forskyve med langtidsframtidstanker. 

Dagen etter, derimot, og alle dager siden, har jeg samlet mye av dette ned på papirer, i flertall, det formelig flyter her hjemme. Jeg har hørt på nye podcaster, som har en enda mer peppande effekt, forelsket meg i Star Wars, med all girlpower resilience som medfølger prinsesse Leia og Rey på deres universreddende eventyr (May the force be with you, OH YES!), skrevet og snappet og ringt med søsteren min, fordi vi liksom ikke klarer å bli ferdige med alle samtalene vi har pågående samtidig (og jeg blir smittet av exhilaration til jeg knapt får sove om nettene) og forsøkt å fange drømmene i drømmefangeren som henger bak hodeputen min. 

Oi. Det ryker nesten av tastaturet. 

Jeg kjenner allerede nå at dette må bli et innlegg i flere deler/Volumes/Vol.. For å unngå at det skal ha en berusende eller høyaktiverende effekt. For jeg tror at så mye energi fanget i knappe 700 ord gir en av de to. Så jeg velger å fortsette med Vol. II, III osv. i morgen eller dagen derpå og framover. Både for egen og andres del. Vol. II vil inneholde blant annet en liste over ting jeg vil tilføre livet mitt, og jeg kan røpe at det for eksempel dreier seg om appelsinjuice, “endelig er det fredag”-følelsen, ekte sukker på havregrøten og å si mer genuint JA og mer standhaftig NEI. 

2017 – The How to be here Year – og hva som skal til for å befinne hele meg selv på riktig sted, til riktig tid, med gode tanker og evne til å se framover

May the force be with you, kjære lesere. Og ikke vær redd for å bruke det nye året på endring gjennom å kjærlig, nysgjerrig og energisk tilføre fremfor å dekke over, tvinge frem eller forby. The soul feeds on love, positivity and achievement. That’s all I’m saying.