Du vet det går bra, når du har hatt en mildt sagt usedvanlig jævlig uke

og du ikke har gjort deg ensom ett eneste minutt

og du ikke har lagt deg sulten en eneste kveld

og du ikke har løpt mer enn du hadde tenkt, faktisk litt mindre, faktisk

og du sov tre timer på sofaen i går ettermiddag i stedet for å gjøre rent

og du har tatt alle telefoner som har ringt

og du fortsatt finnes her

og du ikke har latt noen kjøre over deg, 

eller bestemme hva du skal føle

og du ikke har hørt på trist musikk mer enn kanskje to ganger

og du har hørt på nesten to episoder med Radioresepsjonen

og du ikke har tenkt at du er feil

og du ikke har hatt helt kontroll

og du ikke har flyktet fra noe av det, bare vært

vært her, i det usedvanlig jævlige og kjent at søren heller, der kom jeg ned fra den fine skyen min, der deiset jeg i bakken, der var den Sommeren over og der var alt det fine forbi, og nå kommer mørket, kulda, fortiden, roten til alt ondt, Thea-destruksjonen, men, nei, egentlig ikke, 

du bare fikk en mulighet til å kjenne på at når det ikke går så bra, så går det bra med deg for det, så er du snill mot deg for det. Du kom kanskje litt ned på jorda, men denne jorda er ikke den samme som den du har krasjet i før. Denne jorda er visst rund, ikke firkantet. Myk og varm og uten skarpe kanter, uten underganger, full av det du trenger, full av de du trenger, 

og du har sagt at det går ikke så bra nå, men kan jeg bare få være her?

 

Selvfølgelig kan du det. Velkommen! 

<3 

 

 

Hei, Spiseforstyrrelse.

Jeg vil med dette bekrefte at jeg ikke lenger har behov for dine tjenester. For å være ærlig, var jeg ganske sårbar, desperat, ensom og ikke helt meg selv da jeg slapp deg til for 15 år siden. Klok av skade, innser jeg nå at jeg verken ønsker eller trenger et videre samarbeid, da jeg har funnet nye og bedre løsninger hos annet og bedre selskap. Mennesker trenger mennesker, skjønner du, og mat, og en hel del andre ting. Det har jeg endelig skjønt.  

Det føles feil å skulle takke deg for det som ble mine underganger, så i stedet vil jeg si noen ord rett fra hjertet som jeg vet vil provosere deg noe veldig. Du er så lett å trigge. Du er også svært grunn, og hjerteløs, og hjelpeløs. Stakkars deg. Heldig er jeg som er alt annet enn det. Her får du:

– Du var viktigst for meg, men ikke nå lenger. Alt er viktigere enn deg faktisk. Du havner like under stryking av stretchlaken på viktighetslisten. Du har virkelig nådd bunnen

– Jeg misliker sterkt dine negative holdninger til ost og sjokolade

– Jeg elsker ost og sjokolade, har spist begge deler senest i dag, så, in your face

– Jeg misliker sterkt dine positive holdninger til eggehvite og ensomhet

– Du burde vært meldt til barnevernet og mistet omsorgsretten for lenge siden

– Jeg overtar den omsorgsretten, jeg, takk

– Du vet den svarte buksa? Den ble for liten, så jeg ga den bort og kjøpte en ny som passer

– Det var alltid noe som skurret med deg. Du er helt ustabil, ren bakgrunnsstøy. Få deg et liv, det funket for meg! 

– Du vet alle hemmelighetene våre? Vel, ikke nå lenger, for å si det sånn. Jeg fortalte dem til noen

– Ja, også den om da vi spiste alle de vaflene da ingen så

– Og den om da vi sov nakne oppå dyna med vinduet åpent og kuldegrader på sykehusrommet så vi kunne fryse oss litt tynnere

– For ikke å glemme alle de med sondeernæringsapparatet som vi stilte på og justerte mengder og blandet ut innholdet i posene med vann og manipulerte til å stoppe før det skulle og da vi rømte ut av vinduet fra barneavdelingen og da vi trodde vi lurte alle men lurte ingen med den vekta og den natta vi løp i trapper til vi besvimte og at det var vi som teipet under vannkranene så sykepleierne fikk megasprut over hele seg når de skulle vaske hendene. Vi var bare et barn, jeg unnskyldte oss med det

– Jeg er lykkelig uvitende om hva jeg veier, og badevekta mi ligger, som du sikkert husker, på bunnen av Glomma, der jeg slang den over Fossumbrua den gangen mot dine ville protester. Plopp, sa det

– Du førte meg bak lyset så mange ganger at alt ble helt mørkt, din jævel

– Du er så gjennomskuet, du

– Jeg er sint på deg

– Du sa alltid at vi bare kunne være sinte på meg, sinte og slemme og skade meg, og så stygg jeg var, sa du. Du er slem, du

– Jeg er fin, jeg

– Du vet den dumme greia vår om at jeg ikke fikk lov til å la noen bry seg eller være glad i meg? Folk bryr seg. Jeg bryr meg. All is love

– Din definisjon på en god dag: Når vi spiser for lite og trener litt ekstra

– Min definisjon på en god dag: Når hjertet er sprekkferdig av mennesker

– Jeg har mange gode dager nå, etter min definisjon

– Jeg har svært få gode dager etter din definisjon. Ser ikke vitsen faktisk, det er jo så mye gøyere å ha overskudd til å føle, leve, bade, flørte, moppe taket, le

– Hahaha, du er patetisk, jeg er morsom

– Jeg hater å være sulten

– Det har jeg alltid gjort

– Jeg tror jeg hater deg litt

– Jeg tror jeg liker meg ganske godt

– Jeg vet andre liker meg, i hvert fall

– Jeg vet det plager deg

– Men når det plager deg, så fortsetter jeg bare å spise lunsjen min sammen med alle de fine menneskene og setter deg på lydløs og bla-bla-bla-ha-ha-ha liksom. Hva sa du, sa du? Jeg hører ikke. Bryr meg ikke. Hysj på deg!

– Det er artig å være spontan og se hva som skjer. Det er det motsatte av kontroll. Du liker kontroll. Oooops, sorry! 

– Jeg sluttet å regne med deg for lenge siden. Og du klarer ikke å holde tellingen på alle de kaloriene selv. 1-0 til meg

– Jeg vet jeg var villig til å dø for deg, men så raus er jeg ikke 

– Du har dessverre ingen rettigheter på meg

– Jeg skal bruke livet mitt på å gjøre livet vanskelig for deg 

– Jeg er så mye mer enn du lot meg

– Jeg lar meg være det

– Du sa alltid at det var håpløst. Jeg ER håp, jeg nå. Du tok feil

– Du hadde aldri noe fint å si

– Du er utrolig kjedelig

– Jeg er alt annet enn kjedelig

– Vi passer ikke sammen

– Det er ingen som vil ha deg

– Jeg er god

 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men det er tross alt fredagskveld og jeg skal se på film. Takk for ingenting, livet kaller. 

 

Med vennlig hilsen 

Thea Wolff Kristensen

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare henne. Smiler bare videre, på en sånn måte at det er vanskelig å slutte. Ser ned. Sier Vi sees neste mandag mens jeg stormer så forsiktig jeg kan mot døra. Tar veska mi over skulderen, forsvinner ut i korridoren og ned trappene før hun rekker å se at kinnene mine blir varme over det solbrune. Hjertet bare dunk-dunkdunk-dunkdunkdunkdunkdunkdunk. Frisk luft.

Hun kjenner meg virkelig ikke så godt enda. Hele våren har vi nesten bare snakket om barndom, relasjoner, familie, selvforakt. Virkelig gravd ned i dypet, og der var det mange tårer, blant annet, og mye annet vondt, men etter hvert også en slags romslig omsorg for den lille, tøffe, unge, store, redde, sterke, voksne meg. Og så ble det sommerferie, og nå er den over. For første gang var den sommerlige behandlingspausen etterlengtet. Ikke et sekund var jeg redd for å bli overlatt til meg selv med ansvar for meg selv. Jeg kan ta det ansvaret nå og stole på at jeg er i ganske gode hender. Lot meg selv få spise uten å tenke så mye, bade uten å tenke så mye, tulle uten å tenke så mye, løpe uten å tenke så mye. Når jeg tenker etter, har jeg faktisk hatt ganske fine tanker om meg selv, det lille jeg har tenkt mens jeg har vært.

Du virker så annerledes, kommenterer hun. Hele jeg er annerledes, det ser jeg vel selv også. Du trenger ikke behandlerbriller for å legge merke til det. Sommeren har satt sitt preg uten å forminske, slik den alltid gjorde før. Tvert imot, har jeg vel aldri følt meg mer storartet! Liksom at sola har fargelagt meg helt ut i kantene, med farger og mønster jeg ikke i mine villeste fantasier kunne forestille meg at ville passe. Tenk om dette er sånn jeg er? Jeg bare føler meg så bra, sier jeg. Det er helt sant. Det har ikke skjedd noe spesielt, jeg har ikke gjort noe spennende, ikke reist noe langt, bare vært ute i eviglange dager, tatt båten til øyene, bare Oslo, litt ferie, litt hverdag. Men det har vært ekstraordinært og spennende i all sin enkelhet likevel, all sin nyhet av frihet. Frihet, det er kanskje det jeg har fylt sommeren med aller mest, frihet og mennesker. 

Jeg har det skikkelig bra akkurat nå. Og idet jeg sier det, blir jeg litt redd og usikker på om det er greit. Jeg er tross alt her fordi jeg er syk. Hun leser meg godt, selv om jeg smiler fortsatt. Det er like riktig og viktig å føle de gode følelsene her inne. Hun smiler med øynene. Ok, sier jeg. Takk. Hun sier hun synes det er hyggelig å se meg sånn. Jeg sier at jeg synes det er rart å ikke være den kjedelige, monotone, triste, analyserende, alvorlige pasienten. Vi snakker litt om det, og litt om andre ting, og så, like før jeg skal gå, sier hun at hun nesten skulle tro at jeg var (…)

og det lå liksom i luften, det er i hele hodet mitt, det bare lyser lyst og lett forstyrrende, og ganske fortryllende, og jeg vil ikke snakke med henne om det. Ikke det. Hun kjenner meg virkelig ikke så godt enda. Hva vet vel hun? Og hva vet vel jeg om noen ting? Jeg bare føler noe nytt og fritt og blir faktisk litt frustrert over å ikke helt forstå eller vite eller klare å tenke klart eller tenke en tanke fullt ut eller slutte med denne smilingen.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare henne. Slutt å forstå meg så godt, kanskje. Det har ikke du noe med, kanskje. Jeg vet ikke helt noe egentlig. Jeg har ikke et språk for dette. Smiler bare videre, kjenner det irriterer meg at følelsene mine tydeligvis sitter utenpå. Ser ned, og der sitter jeg visst med hjertet i hånden også, kan liksom ikke holde det fra å slå fortere, føler meg sårbar og litt tullete, blir helt varm i kinnene. Vi sees neste mandag, det er det eneste jeg får sagt, stormer forsiktig ut av rommet, ned trappene, ut og fyller lungene med frisk luft. 

 

 

Jeg sitter stille i et hjørne og tenker og kjenner energien sakte forsvinne i kaffekopp nummer fem. Det tar på å være ekte, helt fullstendig tilstede med full kraft, hele registeret av følelser og kapasitet hele dagen. Ubegrenset, føles det som. Et stort system som skal gå rundt, rene lynnedslaget gjennom kroppen stråler ut av to brune øyne og lyser opp rundt meg så selv jeg blir litt blendet. Det er herlig. Bam! Men det kan bli ganske stille etter stormen, litt tomt og rart. Liksom hva skjedde nå? Hvor ble det av mørket mitt? Ligger det under eller er det over? Kan det vær så snill være over?

I morges var det nesten litt kaldt med shorts. Det betyr at denne sommeren, som for alltid vil bli stående som min store frigjøringssommer, eller badesommer, eller bare Sommeren, nærmer seg høst. Og hverdagen min skal bli annerledes, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om det. Men, nei, nei, ikke gå, du gode følelse. Det er bare tidlig august. At det skal bli annerledes, betyr ikke annerledes på en dum måte. Det kan bli kjempefint. Det blir i hvert fall utrolig spennende. Jeg vet bare at jeg ikke vet helt hva som vil skje med meg når jeg ikke får vært like mye på det stedet som har bygget meg opp dette siste året. Alle menneskene i det, jeg kommer til å savne å være med dem, og hvem skal jeg smile til utenfor? Hvem skal jeg le med over matpakka mi? Hvem skal få lov til å se den jeg er når jeg er den jeg vil være? Noen kommer opp trappa, noen synger på kjøkkenet, noen gir noen en klem i gangen. Det er så fint å være akkurat her akkurat nå.

Den siste slurken med kaffe er lunken, men det går bra. Det tar tid å tenke på alt dette. Jeg har virkelig ikke lyst til å bli trist når jeg er glad. Hei! Noen slår av en prat, vi deler en latter, noen ser meg inn i øynene og henter meg hit igjen. Det føles litt bedre. Jeg vil ikke bruke tiden her på å grue meg til den forsvinner. Dette stedet forsvinner ikke, selv om jeg skal ta et halvt skritt videre. Hjemme er visst der hvor hjertet er, og det har endelig funnet hjem. Fontenehuset i Oslo er det beste som har skjedd meg, det største, det viktigste, det jeg trengte. Noen ganger er det alt man trenger.

Og jeg har kanskje hatt den beste måneden i mitt liv i sommer, tenk det, og jeg skal begynne på Erfaringsskolen i september, holde foredrag, og synge mer, og spise med andre hver dag, og løpe lange turer i marka, og bade når jeg har lyst, og danse vilt til Footloose i gangen, selv om det bare blir tull fordi jeg er helt håpløs på dansing, herregud, føle meg fin og gjøre godt alt jeg har gjort meg vondt, og ikke glemme men endelig huske å leve mens jeg gjør det, og åpne hjertet om jeg tør det, og sitte med beina dinglende i vinduskarmen, drømme meg bort under skyene, puste dypt og befriende og glede meg til å våkne i morgen igjen. Livet.