Akkurat nå har jeg det bra. Akkurat nå har jeg det så bra at jeg faktisk måtte snu puta da jeg la meg i går, fordi jeg hadde glemt å skifte på senga og fikk tåle en natt på baksiden. Glemt å skifte på senga! Nå begynner det virkelig å ligne på et ordentlig hverdagsliv. 

Det er med blandede følelser jeg sier det. Bedring er ofte forbundet med negative konsekvenser i psykiatrien. Så fort man har stablet seg på beina og tatt et skritt, nådd noen delmål, kommet ut av den depressive tåka eller klarer å trosse angsten, blir man gjerne sluppet. Utskrevet, avsluttet, nedmedisinert, mindre oppfølging, færre samtaler, må klare seg selv. Å oppleve bedring er ikke det samme som å være frisk, men det er et skritt i riktig retning. Og som med alt annet her i livet, er det ikke gitt at det bare går opp og fram fra der. Grunnen til de stadige svingningene i dagsform, motivasjon og symptomtrykk, tilbakefall og reinnleggelser, skyldes i mange tilfeller nettopp det at man blir sluppet og presset videre for tidlig. Man er ikke bra selv om man har det bedre. Om opplegget rundt deg endelig fungerer og gir effekt, hvorfor i all verden skal det bety at du ikke lenger har behov for det. Det er jo nettopp det du har behov for, det er nettopp det som gjør at du akkurat nå opplever bedring. Trygghet, stabilitet, aksept, samarbeid, støtte, utvikling, utfordring, ro, tid. Det tar så mye tid å bygge opp et menneske igjen, og tid er gjerne det siste som prioriteres. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Akkurat nå føler jeg meg ikke veiet og funnet frisk. Jeg føler meg sett og møtt som et helt menneske. Uten tall og uten fordommer. Spørsmålet er ikke lenger hvorfor skal vi hjelpe deg, men hvordan. Alt jeg behøver, virker det som, er at noen ser MEG. Det gir i grunn veldig mye mening. Hva er vi uten bekreftelse på at vi er? Alt jeg behøver, virker det som, er tid. Et liv er ikke bygd på en dag. Nok tid gir rom for prøving og feiling, mindre stress og mindre press. Alt jeg behøver, virker det som, er trygghet. At livet ikke er en pågående krise, at alt ikke må fikses hele tiden, at noe er trygt slik at jeg har overskudd til å møte det utrygge. Ingen ting gror i krig og kaos. Alt jeg behøver, virker det som, er mennesker. Vi er ikke skapt for ensomhet. Enhver vil bli gal av ensomhet. Mennesker trenger mennesker. Det er fantastisk å føle at jeg kan være noe for noen andre og at noen andre kan få være noe for meg. 

Å bli sett, å få tid, å oppleve trygghet, å ikke være alene. Fire grunnleggende ting, selvsagte og essensielle. Det burde ikke være så vanskelig. Med gode forutsetninger finnes det håp, en vei ut av det vonde, styrken til å fortsette å gå. Litt etter litt. Minutt for minutt. Tanke for tanke og forsøk for forsøk.

Jeg har klart å etablere en rutine som sørger for forutsigbarhet i dagen. Det innebærer at jeg spiser til faste tider, trygg mat, forsøker å spise nok mat, trener til faste tider, står opp og legger meg til faste tider, handler mat på faste dager, drikker te og kaffe i faste mengder. Akkurat nå er det så mye annet jeg utfordrer meg på som krever at jeg ikke kan bruke så enormt mye energi og tankevirksomhet på spiseforstyrrelsen. Adferden min rundt mat og kropp og trening er derfor ganske rigid, men stabil. Kontrollert, men forutsigbar. Ganske forstyrret, men ikke like forstyrrende som før. Det frigir kapasitet til å utvikle meg sosialt, våge å være meg selv i møte med andre, ha det gøy, være morsom, gjøre hyggelige ting, være litt mer spontan. Det bygger opp meg, og så, når jeg har et bedre utgangspunkt for å møte verden som et åpent og tryggere menneske, kan jeg endre fokus og arbeide mer mot å bli friere fra spiseforstyrrelsen. Kanskje vil jeg automatisk bli litt friere bare fordi jeg blir tryggere og ikke lenger behøver den for å mestre alt jeg føler og opplever. 

Akkurat nå har jeg det så bra at jeg glemmer å skifte på senga. Det betyr ikke at alt er bra nå. Hver dag velger jeg mine kamper, ingen vil klare å kjempe på alle fronter samtidig. Hva må jeg gjøre for å få gjort det viktigste i dag? Hva må jeg gjøre for å sørge for mest mulig overskudd til å stå i det vanskelige? Hva må jeg prioritere og hva må jeg prioritere bort? Eller hvem. Hva er den neste riktige tingen å gjøre? Og den neste, og den neste, og den neste?

Endelig virker det. 

En håpløs ingenting

var jeg

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

i høst da alt gikk galt

igjen

glad er jeg

nå

over hvordan det ble i steden

stolt er jeg

nå

over den som kom ut av dette

og forundret ser jeg

hver dag

på henne som er

meg

i meg

der var du jo

hallo

velkommen hit

kan du forlate meg alt og

forlat meg aldri

det er jo meg

jeg vil være

This one is in English. The words came to me this way. I hope you can understand and forgive me for this once in a blogtime. 

I had a new experience today, while running. The road was slippery, and whenever my feet hit solid, ice free ground, I speeded up and felt superpowerful. In the low November sun, nothing could stop my flow, not even the crossing lights downtown. I simply used those breaks to bump up my energetic running spirit, waiting, breathing, drumming heart longing for the green light that would let me take flight again. 

Ok, so this was the setting. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Usually I run with a smile, an innocent grin, beaming at nature and buildings and busses and castles and men in suits and the ocean and rivers and bridges and pigeons and posters and kids in strollers and dogs walking their owners. I feel high. But today I even cried. Like a runner’s cry. Not like sobbing, nothing dramatic, no sound. Just a single tear silently running down my left cheek every now and then, making it strangely wet and hot in the cold, dry air. It was a happy tear. Like it was nothing and everything all at once. A sensation so raw and beautiful, a thereness. 

Did you ever go?
 

Morgenen startet tidlig, gårsdagen falt til ro litt sent. Kroppen våknet med yoga og har hastet gjennom dagen på kaffe og slapseføre. Da jeg kom hjem, og fant den tørketromlede klesvaska der jeg etterlot den i et kaos på sofaen, og fikk spist litt mat, og fikk tatt igjen meg selv, ble jeg helt sigen. Det er deilig å være sliten, for jeg er sliten av bra ting. Ekstra deilig var det å krype inn i et lunkent dynetrekk, gjemme hendene i et par myke sokker jeg fant der inne, og blunde litt før alt skulle brettes sammen og ryddes bort. Nå er det gjort, og alle lys er tent og pysjen er på og ullteppejakka også. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg har fortsatt bra dager! Det skyldes antagelig en blanding av Fontenehus-håpet, kaffepiffen, jeg-skal-søren-i-meg-vise-dem-at-jeg kan-klare-bedre-selv-følelsen i møte med et dysfunksjonelt støtteapparat, yogaflyten, løpeeuforien, doblet dose stoffskiftemedisin, snøfallet på tirsdag og at jeg er omgitt av så mange fantastisk bra mennesker i min nye hjemby. 

Det var alt. Over og ut og beina høyt. Tenn lys i hver en krok og mørke sinn!

Er det noen andre som har knust is under skoene i dag? Mørket gir meg energi og kulden føles kjærkommen mot nesetippen som stikker opp fra skjerfet når jeg går. Ah, novemberen min. Jeg har faktisk en spilleliste på Spotify som heter nettop det, mye grunnet min faste tradisjon med November-musikken til Odd Nordstoga, den gjør ventetiden til julemusikk og adventstid litt kortere.

Ukene går og nærmer seg stadig et nytt år. Men før den tid er det mange dager som skal leves. I helgen har jeg gjort akkurat det, levd. Så når det går langt mellom nye innlegg her, er det gjerne fordi jeg er litt for opptatt med å være der ute, midt i det, hei, her er jeg. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg tenkte å liste opp en del ting som opptar tiden og hjertet mitt akkurat nå. Det kan være lurt å minne seg på hva man har og hvor man vil iblant. 

– Jeg er stolt av meg selv. Jeg har klart det. Kneet er bedre, jeg kan løpe på ordentlig igjen. Du skal ikke se bort ifra at livet mitt er litt sånn to be or not to be, to run or not to run. Hvert smertefrie steg sender bølger av lykke gjennom kroppen. Når det suser rundt ørene og damper av pusten, sola glimter frem bak trærne og jeg hører lyden av hjertet mitt innenfra. Når regndråpene sildrer nedover ansiktet og det går oppover i bakkene, da er jeg som best. Da elsker jeg livet og tenker at jeg er ikke så verst.

Fortsatt må jeg skynde meg langsomt, være forsiktig og vennlig oppmerksom mot hva kroppen forteller. Det er litt vanskelig, men jeg er på vei. Tiden i løpekrise har lært meg at kroppen overlever på mindre løping, at jeg blir sterkere av styrketreningen når jeg ikke sliter kroppen sånn, at jeg kan få runner’s high og lengsel etter løping av å høre på folk som snakker om løping på løpepodcast og på løpeteater, at hver tur kan være en nytelse og at jeg virkelig trenger alt det løpingen får meg til å føle og være. 

– Kaffen har tatt meg med storm. Etter for mange år utenfor det celebre selskap, lærer jeg meg nå å drikke kaffe. Det hele startet en kveld jeg fikk lillesøster på kveldsmat og vi gikk på butikken sammen og hun pekte ut en bra startkaffe og jeg la den i kurven blant rundstykker og pålegg. Altså, tenk så hyggelig å spise kveldsmat med en søster og ha selskap til den første slurken! Kaffen må være varm, svart og kruttsterk, og enn så lenge så trekker jeg et dypt pust, holder for nesen og svelger den ned mens ansiktet vrenger seg i bitre grimaser. Jo varmere jo bedre, for da smaker ting minst, og siden jeg uansett misliker smaken, kjører jeg på i styrke for å få maks ut av hver dråpe.

Du vil kanskje ikke kalle dette å bli tatt med storm, men allerede på dag seks kjenner jeg at smaken er litt mindre ille og hver slurk litt mer selvfølgelig. Koffeinet gir meg et velkomment piff, placebo eller ekte, det behøves. Den store ildprøven blir neste søndag, da det er familieselskap og jeg for første gang skal si ja takk når koppene sendes rundt. Betydningen av å være innenfor kaffefellesskapet er undervurdert. 

– Bilen er endelig skodd for vinteren. Den trengte nye dekk, og jeg kjente at jeg ikke orket å betale for nye dekk og håpet at alt bare ville gå over. Det gikk ikke over, selvfølgelig, og dekkene koster like mye uansett hvor lenge man venter, og det føltes ille å vite at den sto parkert i Askim i ukjørbar tilstand.

Jeg tok meg sammen og tog toget dit, gikk til bilen og kjørte bilen til dekkforhandleren, pugget dekkdimensjoner på veien og gikk målrettet til skranken og bare ramset opp min bestilling og leste KK og spiste en pepperkake mens jeg ventet. Så glad var jeg da alt var i orden (se bilde). Så kjørte jeg bilen tilbake til der den hadde stått, ba pappa om skyss til toget gjennom snøværet og reiste derfra med litt tommere lommebok og en nyervervet frihetsfølelse. Nå kan jeg reise og besøke bilen min når jeg vil og kjøre hvor jeg vil, og jeg elsker bilen min for det. 

– Om akkurat en måned er jeg på vei til USA, til Santa Fe og min favorittstoresøster, my person (referanse til de som trofast har sett Grey’s Anatomy). Vi får en uke sammen, sånn like før jul, og jeg gleder meg hvert sekund av hver dag jeg teller ned. Å ha henne der borte er for langt borte, altfor, altfor, altfor langt borte. Selv om jeg elsker at vi kan ha ringedate en tidlig lørdag morgen, og selv om jeg elsker alt vi snakker om på norsk og svensk og britisk og amerikansk engelsk, og selv om det er godt å vite at vi begge er der vi behøver å være, og selv om vi er nærmere enn noen gang før, så er det altfor, altfor lenge mellom øyeblikkene vi deler. 

Sist, men kanskje aller størst: 

– Du vet antagelig ikke hva Fontenehuset i Oslo er, men jeg kan si deg at det er fantastisk bra. Jeg hadde ikke visst hva det var jeg heller, om ikke jeg hadde hørt om det ved en tilfeldighet mens jeg fortsatt var ergoterapistudent i et auditorium på høgskolen, og om ikke jeg i et håpløst øyeblikk hadde sendt mail dit og plutselig fikk svar og håpet tilbake, og et hus hvor døren er åpen og fellesskapet stort. Kort sagt er det et arbeidsfellesskap for mennesker med en psykisk sykdomshistorie. Men det er så mye mer enn det. Arbeidet som gjøres av og for medlemmene der er slikt som bygger mennesker.

Akkurat nå er det det viktigste som skjer i livet mitt, og det får ting til å skje i livet mitt. Det kan være min trygge base og grunn for vekst. Jeg klyper meg i armen og håper det ikke er for godt til å være sant. Og om du tenker at du kunne trengt noe sånt du også, så kan du lese mer om hva det er og kanskje finnes det et nær der du er. 

Finn noe som fyller novemberen din og ta vare på deg selv midt i alt <3 

Fellesnevneren i mitt liv og alt det har vært, er meg. Ingen annen. Det kan gi håp. Jeg vet at det finnes så utrolig mye i meg som lengter til å få være her, lengter til å slippes fri og bare få leve, være dyp og sterk, le inderlig og elske fryktløst. 

Når jeg tenker tilbake på den jeg var som barn, minnes jeg en jente med mange følelser som aldri fikk slippe ut, men også mange inntrykk som fikk slippe inn. På en eller annen måte klarte den innesluttede kroppen å suge til seg verden i alt hun så, luktet, leste, kjente og hørte. Kanskje var det nettopp alt det vonde og tause som skapte behovet for og evnen til å samle på det gode. I et rom i hjertet fyltes det opp av øyeblikk og stemninger, det ga meg en varmende følelse av kontakt og tilhørighet. Etter hvert som jeg havnet dypere inn flukten fra meg selv, var dette personlige rommet inni meg det eneste som kunne bryte onde sirkler og selvskadende mønster, gi meg et sårt tiltrengt sekunds ro og trygghet. Selv når det har vært så tungt at jeg ikke har visst om jeg vil leve mer, har døren inn i dette rommet vært åpen. Alle de gangene alt annet ved meg har forsvunnet inn i en tåke, blitt ødelagt og lagt på is, fortrengt og hatet, har jeg fortsatt hatt dette. En liten, skinnende skattekiste full av verdier som aldri kan tape seg. 

Det er vanskelig å forklare, det er på en måte bare slik jeg er og aldri noe jeg har fundert over, før det slo meg i helgen at dette kanskje er en av mine mest essensielle egenskaper, det som gjør meg levende. Jeg elsker alt det lille som gir mening i alt det store, og kun et lite blaff av slik tilstedeværelse kan fylle hele tomrommet i meg i lang tid. Når jeg går rundt i verden ser jeg ikke forbi, jeg ser på, og oppdager spennede, kule, fine, triste, vakre, interessante og levende ting overalt. Spor etter mennesker med kjærlighet og omtanke, smarte løsninger, fargespill. Tanken på alle som lever parallelt og likevel separat kan gjøre meg svimmel, alle menneskene som alle kjenner mange andre mennesker som ikke kjenner hverandre som passerer hverandre på gaten og hvor mye liv en bygård rommer. Alle rutinene, kjedelige, selvfølgelige og likevel helt unike og nødvendige. Jeg kan kjenne lukten av frost blande seg med at noen et sted i nærheten steker pannekaker denne ettermiddagen, huske at storesøsters pannekaker alltid var perfekt tynne, at vi en gang fryktløst kunne spise tosifret antall av dem, se for meg huset som var hjemme og hvor rart det er der nå uten oss i. 

Kanskje har jeg trodd at alle har det sånn, at liv tiltrekker seg liv, og at også du fortrylles inn i nærværet av noe utenfor deg i deg, og ikke kan annet enn å smile når den lille gutten på fortauet synger Ja, vi elsker en sen novemberkveld og moren tar ham varsomt i hånden og haster over gangfeltet før det blir rød mann. Ser du form og farge bak funksjon, hører du alle lydene fra en full skolegård i storefri når du går forbi, ser du mannen som går på akkurat samme måte som bestefar gjorde, og har du sanger du aldri kan høre nok ganger og et personlig forhold til et tre i skogen du alltid lekte i da du var liten? Bærer klærne dine på minner, har du et hemmelig sted i skogen der det alltid er plass til din sorg, og holder du alltid på samme sted på gelenderet i trappen du går ned? Gjør du det fint rundt deg bare for deg selv, kan du le når ingen ser?

Jeg vil ikke si at jeg er takknemlig for å ha hatt det vondt. Derimot er jeg takknemlig for at smerte og frykt, skam og sorg har åpnet opp og lært meg å føle. Jeg kan føle. Jeg kan føle det vonde, og jeg kan føle det gode. Ikke bare kan jeg føle, jeg kan også sanse, jeg kan skape, jeg kan minnes.

I dagene mine er det fargerikt og lærerikt å være. De er fulle av musikk og tett knyttet til alt rundt meg. Jeg er hun som løper smilende i regnet, mimer sangtekster og hopper ned trappa i takt med sangen jeg hører på, trekker pusten ekstra dypt forbi ethvert bakeri, legger hodet vennlig på skakke og hilser blygt på kvinnen som alltid sitter på trappen og tar seg en røyk når jeg går på yoga torsdag morgen. I sølepytter ser jeg speilbilder, det renner kanskje en enslig tåre nedover kinnet mitt på bussen når jeg tenker på at jeg skulle ønske du var her nå, høye hæler gir meg selvtillitt og best er det om de klakker i takt med Taylor Swift i hodetelefonene, jeg snakker ofte ironisk til meg selv og ler av min fantastiske, munnrappe humor, jeg kan glede meg en hel uke til å synke ned i førersetet i bilen min og kjøre hvor jeg vil med høy musikk og tid til omveier. 

Jeg har et uendelig rikt liv. Verdien av et øyeblikk er opp til den som er i det. Min glede er like stor som noen annens. Jeg velger å gjøre livet rikt. Det er det som gjør meg levende. 

I dag fikk jeg høre at det virker så trist inne på bloggen min, fra en som står meg nær. Det gjorde litt vondt. Jeg tenkte først at det var trist å høre. For i min verden er det ikke enten eller, det er både òg, og det håper jeg mine tekster gjenspeiler. Kanskje bør jeg bli flinkere til å skrive det i ord, og ikke bare i bilder eller mellom linjene.

Min andre tanke var at jeg ikke kan fortsette slik som jeg gjør, at jeg ikke kan leve splittet på denne måten; åpen og lukket, nær og på avstand. Denne bloggen er på ingen måte privat, men likevel blir den det, da det skrevne ofte forblir usagt. Det er to forskjellige verdener; mitt indre og mitt ytre. På den måten er det mange lesere jeg aldri har møtt, som likevel vet mer om meg enn mine egne foreldre. Våre samtaler handler om alt annet enn hvordan vi har det. Og av og til når noen nære titter inn, er det av en grunn, av bekymring eller nysgjerrighet, og ofte finner de bekreftelse på det de lette etter og ikke alt det andre som også ligger der.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er en lettelse å få være i fred med det jeg deler. Samtidig blir det en byrde jeg både får og pålegger andre. Når jeg har funnet en måte å slippe ting ut, minsker behovet for å gjøre det på ordentlig. Men å skrive er ikke det samme som å fortelle. Å skrive er ikke det samme som å gråte. Å skrive er ikke det samme som å skrike. Å skrive er ikke det samme som le. Å skrive er ikke det samme som å snakke sammen.

I det siste har jeg fundert på om denne bloggen av disse grunner kanskje virker mot sin hensikt, i det minste for min egen del. Likevel kan jeg ikke komme bort fra hvilken forskjell det har gjort i livet mitt å ha et fristed hvor tanker, kreativitet og følelser får gi mening og stemme til delene av meg som en gang tiet. Til tider er det en livreddende forpliktelse, til tider en kilde til motivasjon. Det er også et sted for mestring, forståelse og selvinnsikt, samt nærhet til noe eller noen når jeg føler meg alene. 

Målet med bloggen har alltid vært åpenhet, men ikke på bekostning av åpenheten. Jeg ønsker å påvirke, og la meg bli påvirket, men jeg ønsker ikke å skremme, trigge eller dra andre ned i samme mørke som jeg ofte forviller meg inn i. Jeg ønsker å vise at alt ved oss er menneskelig, og at å åpne opp for følelser i seg selv og med andre er skummelt og vakkert samtidig, men jeg ønsker ikke at internett blir hovedkanalen for denne kontakten. I tiden fremover vil jeg øve på å være hele meg, også der ute. Det vil ikke utelukkende være en befrielse, det er en grunn til at det er lettere å late som. Men å late som kan aldri bli ekte, og jeg ønsker ekte.