Hver morgen våkner jeg opp, stirrer ut av vinduet på denne pustende, pesende byen og tenker ok, du skal få en ny sjanse! Om det er meg eller Oslo jeg snakker til, er fortsatt uklart. Et bein svinger ut av senga og ned på sofalenet, jeg lander mykt med bare føtter mot gulvet, hører lyden av motorsykler som starter og en på skateboard nedover bakken. Unger på vei til skolen og et par høye hæler som fyker bortover asfalten.
Det er så mange liv samlet under samme himmel. Hvem er jeg i alt dette? Til nå har jeg klatret inn i høstens nye roller og spilt med. Student, ettromsboer i oppgang, kunde på Rema 1000, prøvemedlem på treningssenter, ny i yogaklasser, fotgjenger, bonde i byen. Rollene er meg, men alt ved meg som er konstant og naturlig, har forsvunnet i massene. Tiden har ikke strukket til, det har vært trangt om plassen.
Men i kveld, med kamera rundt halsen og intet annet mål enn å vandre inn i kreativiteten min igjen, gikk jeg gatelangs og plukket biter av meg selv. Motiv for motiv. Et selvportrett i en dør og gater i farger og lys. Plutselig fikk jeg lyst til å synge i klangfulle underganger. Kun mørket, som varsomt la seg over hustakene, førte meg sakte hjemover, og her inne kokte jeg te og satte meg ned og så gjennom alt jeg nettopp hadde sett.
Jeg tror det kan bli bra, dette her. Oslo på nytt og livet på nytt.
I et blått antrekk gikk jeg gjennom morgenen på vei til skolen. Allerede kjenner jeg igjen noen mennesker i gatene. De har en morgenrutine som treffer min på akkurat samme sted hver dag. Vi hilser ikke. Dette er Norge. Det er hyggelig likevel. Jeg foretrekker å gå, selv om jeg kan ta buss. Det er noe med at bussen er full, og hodet er fullt, og jeg er redd jeg ikke klarer å skrumpe meg inn blant de andre uten å renne over. Når jeg går, slipper jeg å være redd for at bussen er forsinket, eller at den skal bruke dobbelt så lang tid frem dit jeg skal. Jeg orker ikke å forholde meg til muligheten for å komme for sent.
Jeg startet senere enn vanlig, men våknet tidlig. Så tidlig at jeg rakk å gjøre ikke noen ting fornuftig i to timer før jeg måtte gå. Da jeg låste døren bak meg, var alt strøkent og plettfritt der inne. Man vet aldri hva som kan skje, det er greit å ha alt på det rene. Haltende kom jeg meg ned alle trappene og ut inngangsdøren. Den smalt igjen bak meg. Etter å ha kastet en pose restavfall, spritet jeg hendene og beveget meg i frisk gange opp bakken bak huset. Forbi en lekeplass med lekeapparater for barn og treningsapparater for voksne. En tv-benk som har stått og støvet ned utenfor en port hele helgen. Den lokale grønnsaksforhandleren som har en grønn løper på fortauet utenfor. Det seige på asfalten jeg tar et langt skritt over. Mylderet i Ullevålsveien, og bokhandelen på hjørnet der jeg svinger ned mot Pilestredet.
Hele veien tenkte jeg på at det er mandag, og at jeg må løpe, avbrutt av tanken på kneet og at det ikke kan/burde løpe nå. Men det er jo mandag, en ny start, og alt som har vært er visket vekk og må gjøres på nytt. Denne kroppen har ikke trent siden forrige uke, eller, i går da, og det kan jeg ikke tolerere. Jeg hører selv hvor ulogisk dette er, men intellekt er irrelevant i denne sammenhengen. Kroppen min vet vel ikke at det er mandag? Det er tvil i ordene. Eller, vet den? Trenger den mat likevel? Hva vil skje med meg nå, med kroppen, sulten, med dagen, med livet?
Dette forstyrret hele første forelesning, hele den neste også. Og da det ble lunsj, spiste jeg halve matpakka og lot resten være. Like sulten og like stengt inni eget hode, ble de to neste timene også forstyrret. Dagens tema var helse, sykdom, funksjonsnedsettelse og funksjonshemming, aktivitetsanalyse, dynamiske modeller for forståelsen av alle faktorene som påvirker aktivitet og livsutfoldelse. Og der satt jeg og fikk med meg en brøkdel fordi mitt eget hode ikke kunne la meg være i fred. Nedsatt funksjon, var det det du sa?
Resten av dagen har gått dritt. Nå ligger jeg på sofaen med dundrende hodepine og den laveste selvfølelsen jeg har kjent på lenge. Ukens hovedmål er å ikke løpe. Det er det eneste jeg har fått til i dag. Og på grunn av det har jeg ikke fått til noe annet.
Av og til tenker jeg at jeg har valgt studie på feil grunnlag. Er det et brennende ønske om å hjelpe andre, eller nok et forsøk på å finne det som kan hjelpe meg selv?
Jeg lager en ny fotomappe for hver måned i året. De pleier å inneholde et variert utvalg av bilder av trær, vann, himmel, vinduer, stier, meg og andre slike (u)viktige ting. Kameraet er ofte med meg ut i verden, som en måte å uttrykke noe jeg føler, eller for å få følelser av noe jeg ser, bryte en stemning og erstatte den med en ny. I mappen for august finnes det bare ett bilde, og det er vinduet i min nye leilighet. Akkurat nå er jeg til og med litt usikker på hvor i all skaporganiseringen kameraet havnet. Håper ikke det ligger i en av eskene i kjellerboden, for der er det ikke særlig kjekt å holde til for noe annet enn lufttette saker. Mangelen på bilder fra august forteller kanskje noe om at jeg verken har hatt tid til å uttrykke følelser på en kreativ måte, eller å ta til meg noe særlig input fra omverdenen, annet enn alt praktisk, akademisk og nødvendig. JEG.SAVNER.NATUR. med andre ord. Og så savner jeg litt overskudd til å kjenne etter og la alt rundt meg gi farge, form og mening i dagene mine.
Bilder brukt i dette innlegget er derfor av eldre dato. Det var godt å bla gjennom min kunstneriske dagbok og minne meg selv på at en tilstand av oversikt, overskudd og overbegeistring er innenfor rekkevidde. Kanskje ikke om jeg fortsetter slik jeg har holdt på de siste ukene, men med etablering av nye vaner som kan automatiseres, stadig mindre som må fikses og ordnes og å lande i et nytt liv her i storbyen. Jeg har vært student en uke nå, og mye har gått dritt og mye har gått mye bedre enn fryktet. Tilstanden er konstant og presserende en tilstand av å freake ut og bare ville vekk, men samtidig iblandet en god dose iver og spenning, inspirasjon og forventning, mestring og løsning. Hvordan det er å kombinere mitt spekter av psykiske vansker med studentlivet, det skal jeg skrive mer om senere. Til helgen, kanskje? I dag tenkte jeg å dele hva jeg har satt meg som mål for denne uken. Ikke mye til mål, vil du kanskje tenke, men for meg er disse livsnødvendige og utrolig vanskelige å få til. Her kommer de:
– Ha med og spise ordentlig lunsj hver skoledag
– Ta bussen til skolen i stedet for å gå, minst en dag
– Ha en fullstendig treningsfri dag
– Ha det gøy med gruppearbeidet
– Få en slags oversikt over ukens pensum
– Møte opp på åpen korøvelse til nytt kor
– En tur til skogs
Jepp, vi er der, det er der lista ligger. Foreløpig både hadde jeg med og spiste matpakke til lunsj i dag, dog ikke nok mat for en sulten kropp og et sultent hode, og alt ble spist i en stille korridor for meg selv. Forbedringspotensialet er stort, i det minste. Det har blitt en del gåing (les: mye), det har blitt en del trening i tillegg. Gruppen min er flott, så det punktet kan gå bra! Hodet er overveldet av alt som skal leses i bøker og på nett, men jeg har i hvert fall kjøpt bøkene, åpnet dem og sett litt i de aktuelle kapitlene uten å gå i svart eller hyperventilere. Korøvelse er på torsdag, HJELP! Men det kan bli skikkelig gøy. Skogen, kanskje i morgen? Jeg lengter til det myke, åpne, friske, grønne, vakre, fredelige, trygge, inkluderende, pustende.
Nå skal jeg legge vekk data og bøker og alt som krever mer hjernekapasitet enn litt hjernedød serietitting. God kveld, god natt, sov godt, og takk for støtten og alle gode ord <3
Mitt nye vindu er vakkert. Det er også mitt eneste vindu. Fra senga som ruver høyt over et skap, rett ved en sofa og et fjærkast fra kjøkkenbenken, ser jeg tvers gjennom nypusset glass og ut mot et tre i bakgården. Tre netter har jeg klatret opp i den senga og krøpet sammen under kreppet sengetøy, tømt alle tankene fra hodet ned på en blokk jeg stikker mellom madrassen og sengekanten, forsøkt å sove, forsøkt å sove, skriblet ned flere lister, forsøkt å sove og sovnet etter hvert. Våknet tre morgener av lys og lyder som virker fremmede, som nå er en del av mitt liv. Det er Oslo jeg puster inn og puster ut og til tider kveles av. Jeg er her.
I dag er det søndag. Siden torsdag har all tid gått med til å få meg og mitt hit. Med liten plass kreves smarte løsninger, og det tar tid og gjentatte forsøk å organisere seg inn i et nytt hjem. Mine prioriteringer har vært merkelige og i følgende rekkefølge: vaske-trene-flytte-bære-vaske-utpakke-vaske-sove-kjøre-trene-utpakke-flytte-vaske-spise-trene-reorganisere-vaske-puste-gå på do-pusse tenner-omgås folk. Det har føltes som at alt haster. Jeg aner ikke hvor all kraften til å gjøre kom fra, men den er helt brukt opp nå. Det som hastet var å bli ferdig, så fort som mulig, for selv om jeg liker flytting, blir hodet okkupert av det, og jeg kan ikke ha et hode okkupert av flytting og samtidig skulle gjøre andre ting. Nye ting og skumle ting, så fryktinngytende, livsforandrende, forventingsfylte ting at hjernen går i svart og sender dårlige repriser av klesskapsorganiseringsprosessen bare jeg prøver å tenke på det, antakelig for å roe meg ned. Dette, flyttingen, var ikke målet, men veien til kampen for målet. Alt har knapt begynt.
I dag er det søndag, jeg anser meg som nesten ferdig. Det er den første dagen her hvor jeg ikke har så mye å gjøre at det bare er å starte i et hjørne og jobbe seg halvveis gjennom, den første dagen jeg rekker å kjenne etter at jeg ikke er helt her enda, og at jeg savner natur og stillhet, og at skolen starter dagen etter i morgen, og at jeg føler meg litt redd og alene i en egen boble i en gate i en by med masse nok til å knuse meg eller gjøre livet rikere. Det er trygt her nå, meg i mitt hjem omgitt av ting i sin skjønneste orden, men verden venter på meg. Livet likeså.
I dag er det søndag, og den startet med havregrøtsfrokost i sofaen til en episode New Girl, deretter koking av bløtlagte kikerter, etterfulgt av hummuslaging og porsjonering og nedfrysing av dette. Før du dømmer, hever øyenbrynene, spør hvorfor, eller hva jeg skal med det, eller hvor jeg tar det fra, ikke gjør det. Bare aksepter det og takk skaperen for at ikke alle er like og at du i hvert fall ikke er som meg. Som sagt, merkelige prioriteringer. Du skulle bare visst. Etterpå løp jeg fire trapper ned i fellesvaskeriet i kjelleren for å begynne på det ekleste punktet på dagens liste. Bevæpnet med tørkerull, to billige oppvaskkoster, desinfiserende såpe og bøttevis med vann, skrubbet, skyllet, børstet, desinfiserte og renset jeg det svære uhyret av en vaskemaskin i nesten en time, alt inni og utenpå. Det tror jeg ingen har gjort før. Det var helt nødvendig. Nå kan jeg vaske klær. Det var helt nødvendig. I morgen begynner alt.
Det var godt å skrive litt nå. Det var lenge siden jeg formulerte tanker til setninger, ikke bare handlinger. Den kommende tiden kan bli jævlig eller jævlig bra. Det er bare en måte å finne det ut på. Bloggingen vil bære preg av dette, at jeg finner ut det, og jeg kan ikke love hva som kommer eller hva som uteblir. Jeg antar at det er flere enn meg som åpner døra og trer ut i nye landskap, vennskap, bokskap og kontorlandskap nå, så vi får alle sende hverandre litt varme og bære over med at ikke alt blir som før før alt har blitt mer vanlig.
Takk for at du leser. Og om du altså har lest, så har Oslo-Thea planer om å ha det så mye hyggeligere, kulere, mer spontant, sosialt, gøyere, mer uforutsigbart og ustrukturert enn alle andre tidligere versjoner til sammen. Alle dere som jeg savner og aldri får sett: vår tid kommer nå. Alle dere jeg vil bli kjent med: se opp (eller ned, i mitt lave tilfelle)! Dette mennesket er sulten på livet, hun er bare redd for å vise det.
Den siste tiden har vært ganske tung. Det er fortsatt slik. En stor, stor livsforandring nærmer seg med stormskritt, og jeg bare venter mens alt går til helvete og tenker at det blir sikkert bedre. Snart blir det bedre, bare litt til. Men jeg flytter jo ikke fra meg selv. Hvilken forandring vil Oslo gjøre om ikke jeg også endrer meg?
Det er august. Det regner følelser og tordner tanker, tårene blåser sidelengs. Mitt vern mot alt er å løpe fra det, eventuelt gjemme meg. Jeg har gjort begge deler. Denne gangen er jeg redd jeg har gjemt meg så godt at jeg ikke kan finnes igjen, og det sitter langt inne å komme fram av meg selv.
Kroppen min er vant til å løpe, og den har aldri sviktet der, før nå. Litt vondt i kneet av og til, har blitt til veldig vondt i kneet hele tiden når jeg løper, går i trapper, går i bakker, reiser meg opp og sitter på huk. Hadde jeg sakket farten før, ville kanskje ikke skaden blitt så stor, men jeg klarer ikke å stoppe før det er umulig å la være. Og nå er jeg der. Det er 13 dager siden jeg løp sist, og jeg går på veggen og i oppløsning. En så lang løpepause har jeg ikke hatt i hele min 7 år lange løpekarriere. 14 dager tvungen fri foreskrev jeg, og håpet at også kneet ville bli bedre. I stedet har jeg styrketrent og flyttet og båret og styrketrent og gått og gått og gått og gått og gått. I dag, i en oppoverbakke i skogen, skulle jeg bare teste om formen var like borte som jeg føler det, og etter tre løpesteg sviktet kneet under meg i et smerteinferno av en annen verden, og håpet brast. Desperasjonen nådde et nytt nivå, jeg tror ikke jeg orker flere følelser jeg må tåle nå. I saktere tempo tar alt meg igjen og henger over meg.
Løpingen, som pleier å være min smertestillende, har blitt det motsatte. Uten får jeg ingen hvile. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og alt som går dritt. Jeg vil ikke sitte i ro med alt det. Litt motvillig innser jeg at løpingen ikke bare er viktig, men faktisk helt nødvendig. Løpingen er mitt oppkast og mitt sultende. Det er kanskje bulimisk? En måte å fortjene, rettferdiggjøre og bli kvitt mat. En måte å bli fridd fra følelser. Mitt dop. Min motgift og min gift.
Hva gjør jeg med meg selv? Hva gjør det med meg? Hva gjør jeg nå?
I det minste blir det fine bilder på vandring gjennom skogen.
