… vil jeg:

være kreativ. Ta bilder i skumringen, ha julekortverksted på stuegulvet med papir, perler, knapper og glitter i skjønn forening, strikke ferdig nok en genser (forhåpentligvis til meg selv denne gangen), bake julekalender. Sistnevnte høres kanskje noe spesielt ut, men det er undervurdert hvor koselig det kan være og hvor godt det kan smake med et pent pyntet hjerte til frokoststunden de 24 første dagene i desember, og det er innenfor min dumme grense for hva som kan gjøres uten angst og dårlig samvittighet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det nærmer seg den tiden av året der alle ting får forstavelsen jule-, og med det blir alt så mye koseligere og varmere. Noe til felles som gjør det unikt. Julenøtter, julekaker, julete, jule-tv, juleblomster, julelys, julemorgen, julekveld. Tradisjon tro venter jeg med slikt til helgen, den første i advent, men da skal det ikke spares på stemning. Spillelista på Spotify er allerede klar, da er det over med November, og inn med Hei, hå, nå er det jul igjen! 

Her ser du noen av årets julekortdesign! Jeg testet ut ideer på lørdag og oppdaget til min forskrekkelse at jeg allerede har en hel eske med hjemmelagde kort, da jeg liker produksjonsprosessen best, så jeg må huske å sette av tid og hode til å skrive også! Dessuten har nærmere 3000 hvite perler blitt snøfnugg, og hva jeg skal gjøre med alle dem, vet jeg ikke helt enda. Kanskje lime utenpå julegavene? 

… skal jeg:

passe på å vanne svibelen min (eller er det en amaryllis, eller er det det samme?) og snu den rundt jevnlig så ikke den vokser rett mot vest og dør. Dessuten skal jeg spise, sove, hvile, jobbe, trene, og forsøke å ikke bruke altfor mye energi og tankevirksomhet på planlegging og vurdering/justering av dette. På lørdag skal jeg stå opp tidlig og kjøre foreldrene mine til Gardermoen, og da tenkte jeg å benytte sjansen til å kjøpe litt julegaver på vei hjem og kanskje, kanskje spise en McFlurry oreo med ekstra sjokoladesaus (min nye kjærlighet).

Jeg kommer antagelig til å bruke mye tid på å gruglede meg til prisutdeling av Sunn fornuft-prisen, som er førstkommende mandag på Villa Sult i Oslo. Tusen takk for alle stemmer, jeg er helt målløs! Det er bare å benytte seg av stemmeretten frem til 23. november, det er visst lov til å stemme flere ganger. Du kan stemme her! I tillegg har jeg fått et ærefylt og spennende oppdrag neste uke som jeg må forberede meg til, og jeg veksler mellom fullstendig panikk og enormt engasjement. Mer om dette i et senere innlegg. 

… er stikkordet:

for kroppens beste. Nylig hadde jeg et skikkelig møte med meg selv, over en toalettskål med to fingre i halsen og en veldig ambivalens til det. Heldigvis resulterte det kun i en streng formaning om at dette aldri noen gang er greit, og aldri noen gang skal skje. Før jeg løp alt av meg i kveldsfrosten. Og la meg med tidenes tyngste følelse av fortapthet i mitt mørke rom.

Noen ganger handler selvkontroll og -regulering om å klare å gi slipp på det. Jeg legger merke til at kroppen min prøver å fortelle meg ganske mye hele tiden om hva den vil og ikke vil, jeg er bare så dårlig til å lytte. Den er for eksempel kjempesulten på karbohydrater, og det er ikke så rart, for det er jeg veldig redd for. Den er også ganske sliten hver gang jeg trener, og tilstanden etter å ha trent er nærmest falleferdig. Med andre ord er det diskutabelt hvor oppbyggende det kan være. Neste uke vil bli veldig travel, så jeg vurderer å ha en treningsfri uke, for det tror jeg både fysikk og psyke hadde hatt godt av. Vi får se!

… håper jeg:

det kommer litt snø. Og at jeg kan ha produktive timer med både kreativ utfoldelse og skriving hjemme. 

… er jeg takknemlig for:

varmekabler på badet. Og for min kjære, store, rare, varme, spesielle, morsomme og frustrerende familie. Takk til tante og hennes dobbeltseng og begeistring for mine strikkede greier. Takk til lillesøster og kusine, for felles Harry Potter-mani og kino midt på natten og taco til kveldsmat og brownies til dessert. Takk til mamma, for en stor pakke med luft og et lite brev med mange ord. Takk til pappa, for at han inviterte på middag på fredag og for at han alltid er så god. Takk til bror, for at han i seg selv er hysterisk underholdende, og for tips om NRK Underholdning på Facebook. Takk til storesøster, for at hun kommenterer blogginnlegg med Oh. My. God. og at hun ringte meg på Snap på lørdag og vi snakket i flere timer mens jeg gjorde rent og hun bakte pai. Takk til besteforeldre som kommer med sjokoladekalender og sier at de har klart å stemme flere ganger på pad’n. Og til alle dere andre spesielt som utgjør mine nærmeste og mine beste. Det ser ut som at jeg må takke sosiale medier generelt, også, her var det mye av det. 

... tipser jeg om:

bloggen til den svenske forfatteren Fredrik Backman, latterkrampemaken til skrivetalent skal man lete lenge etter. Vi har presis lik humor. Tipser også om alle bøkene hans. Og hans Instagram-profil. Alt Backmansk, egentlig. 

… hører jeg på: 

Somewhere Only We Know, med Lily Allen. Ja, stort sett den, i grunn. 

Jeg håper du gjør uken fin, og at den gjør seg fin for deg! 

“Psykisk sykdom kan ikke måles i fysisk tyngde”

Så ble de stående, disse ordene, som selve grunnen under mine føtter, mitt forsøk på å sette spor. De kunne like gjerne vært skrevet i dag, som for fem måneder siden. Jeg skulle ønske jeg kunne si at de fem månedene har gjort en forskjell. Og det har de kanskje, både for meg og for mange andre, selv om jeg på mange måter føler meg akkurat som da. For når jeg snur meg og ser bakover, ser jeg avtrykk av steder jeg en gang sto og nå har beveget meg bort fra. Spor etter valg og spor etter andre som har gått med meg eller passert meg. Når jeg ser bakover, ser jeg hvor jeg har vært, og hvor mye det krevde av meg å være der. Grove, dype spor etter tyngede tanker, lettere avtrykk av fine øyeblikk, selv noen som går feil vei.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er først når du løfter foten at sporet blir synlig, og rekken av dine skritt mot jorden kan lede andre på riktig vei, eller på avveie. Omveier, bomveier, snarveier, motorveier, skogsveier, hjemveier. Alltid på vei fra noe, til noe, uoppmerksomt kanskje bare rundt og rundt. Ofte har du mer enn nok med å holde deg gående, subbende i noen andres spor. Ofte kan de ta deg videre, men kanskje ikke fram. 

Der og da kan det være vanskelig å forstå at det gjør en forskjell hvor du setter ned foten. Du kan velge å stå opp for deg selv, eller å sette deg stille ned. Du kan velge å bane vei gjennom tujahekker, løpe oppover steinrøyser og skape rørelse i fastgrodde tanker. Før du vet ordet av det, ruller og buldrer det bak deg, og verden slik du så den, vil rase sammen og gi plass til en ny. 

På fem måneder har jeg lært at det som hjelper er å gå et annet sted enn dit tankene vil. For hver gang du bryter et mønster, blir det lettere å skape nye. Det kan bli interessante kart av slikt. I praksis er det krevende. For å komme med et eksempel, var jeg ute på en løpetur her om dagen og plumpet ned i et gjørmehull med begge beina. Med gjørme til anklene, så jeg noen fine, dype vanndammer i veien foran meg. Jeg tenkte jeg kunne løpe oppi i stedet for å hoppe over, så kunne skoene vaske seg selv, men det viste seg å ikke være så lett. Autopiloten slo inn, og selv om jeg forsøkte å planlegge at høyre bein skulle treffe midt i der og venstre bein skulle treffe midt i der, så ville hodet, som er programmert til å unngå vanndammer, treffe en fotlengde før og galant ta sats og unngå plasket. Jeg bommet på de fire første forsøkene. Jeg måtte stoppe, snu og prøve igjen, i sakte fart og med et sterkt fokus på å gjøre det motsatte av det som jeg vanligvis ville ha gjort. Det gikk til slutt. 

Fremover vil jeg fortsette å gå, det gjør ingen godt å bli stående mens livet snurrer videre. Jeg er glad jeg har tyngde nok mot bakken til å tåle litt vind. For å ha tyngde mot bakken vil ikke si at livet er lettere. Snarere tvert imot. Jeg er glad jeg har tyngde nok mot bakken til at jeg kan stå opp for det jeg mener. For å ha tyngde mot bakken betyr ikke at det ikke fortsatt er kamper å kjempe. Jeg er glad jeg har tyngde nok mot bakken til at sporene etter meg er synlige for meg selv og andre. For å ha tyngde mot bakken betyr ikke at det ikke fortsatt er en lang vei å gå. Jeg er glad jeg har tyngde nok mot bakken til å erkjenne at jeg ikke alltid kan være sterk. For å ha tyngde mot bakken betyr at man er et menneske. Det betyr at man har muligheter. 

Du kan ikke se på et avtrykk mot bakken hvor du er på vei eller hvor du kommer fra. Det kan du ikke se på et avtrykk mot vekten heller. Så ikke la det som står der bli stående som en definisjon på hvem du er eller hva du trenger. Det er alle skrittene dit og alle skrittene derfra som betyr noe. 

Jeg skulle ønske jeg kunne si at de fem månedene har gjort en forskjell. Og det har de, både for meg og for mange andre, selv om jeg på mange måter føler meg akkurat som da. For aldri hadde jeg trodd at jeg skulle ha så mye å si og at andre ville høre. Her sitter jeg og føler og skriver, og der sitter andre og leser og føler. Åpenhet gir fellesskap og gjenkjennelse. Det kan bidra til å ufarliggjøre og skape debatt. Åpenhet har en pris, men mest av alt gir den belønning i form av rom til å være mer hel og mer seg selv og mer til stede. Psykisk sykdom kan ikke måles i fysisk tyngde. Det at du ser godt ut, betyr ikke at du har det bra. Derfor må vi tørre å snakke om det, våge å dele og med det stå sammen i kampen mot spiseforstyrrelser. Det er den eneste måten og veien ut, med tydelige spor i riktig retning. 

Min takknemlighet til alle dere kan ikke så lett beskrives med ord. For aldri trodde jeg at åpenhet ville bli tatt imot med åpne armer. Tusen hjertelig takk. 

Nå drøyer og drøyer jeg her, fordi jeg ikke liker så godt å drive selvpromotering, men om du leser dette og tenker at mine tanker kan gjør en forskjell for andre enn meg selv, så kan du stemme meg frem til Sunn fornuft-prisen her. Uff, der var det sagt. Det hadde vært utrolig om jeg hadde vunnet. Uff, der var det sagt også. Og selvfølgelig blir jeg enormt takknemlig for engasjement og støtte. Til slutt ville jeg bare si det. 

Innlegget “Veiet og funnet frisk” er nominert i kategorien Beste innlegg, og det har tidligere vært publisert i Aftenposten. 

Du følger asfalten til den blir grus, og så svinger du inn mellom søppelkasser og postkasser, forbi en hekk og til høyre innerst der. Så går du ned og rundt hjørnet og bortover langs veggen. Der er det en dør.

Innerst i blindveien, der bor jeg

Det er så koselig så, å stå ute i novemberkvelden og stirre inn.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er bare det at innerst i blindveien ender man ofte ved en feil. 

Og så vil man bare snu, og så er det kanskje litt trangt, og så blir veien dit man skulle litt lengre og litt vanskeligere enn man hadde tenkt. 

Innerst i blindveien, der lever jeg

Det er så ensomt så, å sitte inne i novemberkvelden og stirre ut

For det er bare det at innerst i blindveien kommer ingen forbi.

Og så vil man bare vekk derfra, ut og treffe mennesker og føle seg litt mer til rette en man kan sånn helt i ytterpunktet av farbar vei. 

Innerst i blindveien, der stamper jeg

Det er så slitsomt så, å komme hjem i novemberkvelden og bare ville reise igjen.

For det er bare det at et hjem bygges ikke av fire vegger. Et hjem bygges av relasjoner og minner, og de er det få av i indre enfold.

Og så vil man bare tenke at det kanskje hjelper å gjøre det ekstra fint der, henge en krans på døra og en stjerne i vinduet og sørge for at de fire veggene har bilder på seg og at kanskje noen ringer på en dag og sier hei. 

Innerst i en blindvei, der tvinges jeg til å ta et valg

For det er greia med blindveier, at man vil liksom ikke forstå at de er det før man kommer innerst og ser at det ikke går så mye som en kronglete liten sti å følge videre derfra. Om man ser bort ifra jernbanen som går på den andre siden av den lille dalen nederst i hagen, men den er liksom ingen løsning heller, selv om det suser forbi en mulighet hver endeløse time på tunge dager. Nei, man må samme veien ut, bare nå med vissheten om at den veien ikke var så lett å gå i utgangspunktet, og så vet man ikke engang helt veien videre. For den er ganske vanskelig å se, innerst i en blindvei. 

Og så vil man bare gi litt opp, og tenke at det er greiest for alle å bare bli der innerst i blindveien, der verden er liten og privat og man gikk fra å være ny til å bare være, og ingen stiller spørsmål og ting kan være ganske forutsigbart i all uforutsigbarheten. Man vet for eksempel at kjøleskapet innholder bare det man har kjøpt, og at løpeskoene er tørre i morgen bare man setter dem på varmekablene på badet i kveld. Og så vet man at man ikke trenger å uroe seg for at noen skulle finne på å stikke innom, for da hadde de nok gjort det allerede. Man vet også at det tar syv minutter å kjøre til jobb, og har nettopp funnet en fin tolvkilometer på grus og sti. Og så vet man at det er ganske sikkert at man kan bli der og forbli i den grøten av alt det vanskelige som snart har kokt seg ned til essensen i det hele og begynner å svi og brenne i kjelen, for ingen forventer at man skal endre på det. Ingen, ikke engang du.  

Jeg tror ikke jeg kan fortsette å leve innerst i en blindvei, jeg er ikke ferdig med å gå, ikke klar for å slå meg til ro med at dette var alt og det var her jeg skulle ende. Jeg trenger at veien fortsetter videre, det er lettere å komme seg gjennom svinger og drøye bakker når man er i bevegelse.

Det hadde vært fint å sitte inne og se at liv passerer utenfor, og bare åpne døra og gå ut i det. 

“Det er eg som er i rørsle
Det her er mitt initiativ
Det er eg som har serven
serven i mitt liv​”

Mot alle Odds, er mine ord fattige. Mot alle Odds, er følelsene mine grå. Mot alle Odds, er mine toner stille.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så jeg er glad for alle Odds, evig takknemlig for at stillheten brytes og tanker blir ord og ord blir til handling og jeg forblir. For at musikk kan plukke meg opp og pusle meg sammen, igjen og igjen og igjen. Jeg kan ikke riktig sette fingeren på hva det er, men det er noe med Odd Nordstoga som gir meg en følelse av å være ivaretatt. Han har sanger som kan løfte meg fra en sammenbrutt haug av følelser og salte tårer, sanger som kan kjøre meg til jobb og følge meg hjem i mørket. Noen tekster gjør meg lattermild og noen får meg til å gråte. Av andre vil jeg bare danse. Selv den hundrede gangen jeg lytter til en sang, hører jeg noe nytt. 

I fjor på denne tiden, reiste jeg land og strand rundt som en halvgal groupie. Ikke mindre enn tre konserter på en og samme turné. Jeg delte Odd først med pappa, så med lillesøsteren min, og til slutt helt alene. Nå føler jeg det er på tide å dele Odd med alle dere. Om folk spør meg hvilken musikksmak jeg har, så sier jeg at den er something Odd. For Odd er litt av alt, og kan tilfredsstille enhver sjanger, kanskje med unntak av black metal. Til min store glede er Odd på turné igjen, så jeg ser meg nesten nødt til å gjenoppta fjorårets suksess. 

Dessverre er det lite Odd på Youtube, men på Spotify ligger alt. November-albumet, som er min etterlengtede november-tradisjon, er en fin start. Andre favoritter er Dagane, Bestevenn, Diesel og bensin, Aleine, Kunsten å gå, Liten narr, Texas og Kom heim. 

“Det er ikke slik at du ikke har en bestevenn“

Jeg vet det, jeg vet det. Men det synker liksom ikke inn før

“Så lei med meg aleine du, aleine eg og du”

og skogen legger sine stier fremfor meg, og små små snøkrystaller blunkes opp og ned på kalde øyevipper. Da kaller det noe der bak, der fremme

“År går, år går
Kom heim til menneska, venn
Kom heim”

det kommer til å fikse seg. Dette er bare for nå. Og det eneste sikre er en bøtte full av lengsel og vissheten om at det er ikke over før det er over

“For alt du eig for sikkert
er ei bøtte full av lengt
og ho ligg der framme i tida
full med det du hadde tenkt “

om du bare kan holde ut, holde ut litt til, så venter et sted, en venn, en stemning, et sekund i morgen der alt er glemt og alt er bra. 

“Men eg veit ein stad der snoen ligg kvit

og isen har reist, og fisken den bit

Og i morgo, i morgo skal eg dit

Eg veit ein stad der sjeli blir kvit

og rein av alt det som glefser og bit

Og i morgo, i morgo skal eg dit”

Mot alle Odds har jeg ingen ting av betydning å si. Men for alle Odds har jeg alt. Noen ganger trenger man ikke mer enn en sang og en skog og en solnedgang for å føle seg levende. 

“Dagen er ikkje din

Det er stengt for deg som for oss er fritt

Nei, ingenting av dette her er ditt

Og snøen ligg kald på ei jord av stål

Og det er ingen som har tenkt på å gjort opp bål

og slå ut med armar og bjode inn

på varme hender mot kalde kinn

Men draumar er til for å finnast

og den her har eg tenkt til deg”

Tusen takk, Odd, for at jeg får lære meg kunsten å gå, komme hjem og ikke være så aleine. 

For tross alt, mot alle odds, blir mine ord flere. Mot alle odds, blir følelsene mine sterkere. Mot alle odds, stilnet ikke tonen av mitt liv.

(Alle tekster i kursiv er hentet fra tekstbanken på Odd Norstogas nettside, http://oddnordstoga.no/#tekstar) 

Så satt jeg der igjen og måtte være en annen enn meg selv. Løgnene kommer like naturlig som ønsket om å slippe dem. Jeg kan skrive alt om det, og hvem som helst kan se, men om du spør meg ansikt til ansikt, får du ikke ta del i min sannhet. Du ser bare kroppen min, men tankene mine får du aldri. Dobbeltmoralen har sin bakside. 

Andre ser nok på meg som “hun sunne”. Men bare fordi noen ser hva jeg spiser, eller hva jeg ikke spiser, til lunsj, betyr ikke det at de vet alt om meg. Forgjeves forsøker jeg å ikke vekke oppsikt og ikke havne i fokuset for andres observasjon, men folk trekkes mot mine forstyrrede sider som kikkere trekkes mot ulykker. Bare se, ikke røre, men kanskje spørre? Skal du ikke ha en baguette, siden det er fredag? Spiser du bare sunt? Er du en sånn som er flink med maten? Hvor får du viljestyrken din fra? Heldige deg som blir mett av det der. Var du på trening i går? Kommer du på trening i dag? Ta deg en kringlebit, her, ta denne!

Nei, ellers takk. Nei, jeg gjør ikke det. Neeeeei, det tenker jeg ikke så mye på. Ellers takk, men jeg er forsynt. Kan vi ikke snakke om noe annet nå?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Når ble min spising noe det var greit å mene noe om? Har jeg noen gang spurt tilbake? Prøver jeg ikke å bytte tema hver gang dere tar det opp?

For tre måneder siden tok jeg et valg om å ikke dele noe om min fortid eller min vanskelige presens på min nye arbeidsplass. Å bli stemplet var det siste jeg ville, det blir noe sykt å leve opp til. Angeren kom krypende etter hvert som jeg ble svar skyldig. Når noen spurte hvorfor jeg var der, hvor gammel jeg var, hva jeg hadde studert, hva mine planer var, hadde jeg bare svar som malte meg ut av mitt skjøre selvbilde. Jeg vet ikke helt hva jeg vil, jeg er 24, jeg har ikke valgt studie enda, jeg prøver å finne ut av hva jeg vil. Mislykketheten vokste for hvert skeptiske blikk. Spørsmålene stilnet etter hvert som de gjorde seg opp en mening om meg. Nå er det ingen som spør lenger. Jeg vasser rundt i skam og blekner bort i gale inntrykk. 

Hadde jeg bare hatt et svar klart da, som kunne forklart uten å utlevere. Forsvart uten å sverte. Som: Jeg har hatt det tøft og nå forsøker jeg å få det bedre. Eller: Mitt liv har vært preget av sykdom, men nå prøver jeg å bli frisk. Kanskje de hadde sluttet å spørre da, og kanskje jeg kunne gått rundt der med hevet hode uten mindreverdighetskomplekser?

Jeg er her fordi jeg jeg ikke har noe annet sted å dra. Jeg er her for øve meg på å spise sammen med andre. Jeg må være på jobb på dagtid for å lære meg at jeg kan trene på kvelden. 

Jeg er ikke her for å finne ut av hva jeg vil bruke livet mitt på, jeg er her for å finne ut om jeg vil leve i det hele tatt. 

Hver gang jeg må lyve blir jeg stresset. For hva skjer om de noen gang oppdager dette? Tenk om noen vil bli venn med meg på Facebook, der mitt innerste ligger brettet ut? Som frontfigur for åpenhet, er jeg sirlig lukket ansikt til ansikt.

Tilbake til hele meningen med dette. I går toppet det seg på jobb, og ironisk nok skjedde det samtidig som mailen om Sunn fornuft-nominasjonen tikket inn.  Jeg er sint. Og når jeg er sint, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal være det, og så prater jeg det bort eller smiler det forbi. Men nå er jeg sint, og jeg skal forsøke være det til jeg finner en måte å konfrontere sinnets opprinnelse på. Så hvorfor er jeg sint? Jo, jeg er så eitrende sint på at andre skal bry seg så mye om matpakka mi at jeg mest vil ta hele boksen og hive i veggen så det virkelig ljomer i kaffekoppene deres. Når ble matpakka mi så jævla interessant? For å unngå blikk og spørsmål, har jeg forsøkt alle mulige strategier for å ikke vekke oppsikt. Jeg har forsøkt å kopiere flertallets matpakke, jeg har forsøkt å fordype dem i andre samtaleemner, jeg har forsøkt å sitte nærme og langt unna. Jeg har forsøkt vennlig avvissning av spørsmål, spist fort og spist sakte, med gaffel og med skje, eller bare noen skiver brettet ut av et papir. Det har vært egg, brødskiver, rundtstykke, omelett, yoghurt, knekkebrød med tubeost, frukt på siden. Men samme hva jeg spiser, så mener noen høylydt noe om det, selv om sidemann spiste akkurat det samme i går uten at det ble bemerket. Det skjer ikke sporadisk, det skjer HVER ENESTE DAG! 

I går nådde det den beromte grensen for hva jeg kan tolerere. Jeg kom inn til lunsj etter de andre, fordi jeg hadde hatt inspeksjon, og satt meg på en ledig plass. Opp av veska fant jeg fram en boks med salat og egg, et rundstykke pakket på siden, et eple. Skjenket meg en kopp te og begynte å spise. En tittet opp fra sine knekkebrød med leverpostei og satt stille og betraktet gaffelen min som rørte rundt i salaten. Så sa han, med den etter hvert så velkjente tonen: Det så sunt ut! Mellom to tygg løftet jeg på skuldrene og mumlet noe sånt som at jeg var tom for pålegg. Ha! Da lo de godt, alle lærerne. Om de hadde vært single, sa de, og deres kjøleskap hadde vært tomt for pålegg, da hadde de ikke finni brokkoli der, eller tomat. Haha! Da hadde det heller vært en pizzarest fra i går. For hva spiste jeg egentlig til middag? Sikkert bare sunt, eller? Og hva var det andre jeg hadde med, rundstykke? Det så grovt ut! Ho må ha dagens dose med fiber, vet dere. Her sitter jeg med mine polarbrød med syltetøy, og jeg med min byggrynslunsj, uff, vi burde skjerpe oss, dere! 

Maten vokste i munnen min. Lårene limte seg til stolen, og jeg kjente en dråpe rant nedover ryggen. Kroppen min reagerer så tydelig på slikt, med varme og rødme, svette og økt puls. Men min reaksjon uteblir. Mest ønsker jeg å forsvinne derfra, og etter noen minutter gjorde jeg det, rømte til toalettet og ble der til neste time begynte. 

I en drømmeverden, med en annen personlighet, skulle jeg ha reist meg opp, kremtet litt og sagt med rolig og behersket stemme at: Dette finner jeg meg ikke i! Og så, kanskje med en litt mindre rolig stemme: Du, ja, du med dine Husmann med leverpostei, du med dine to skiver med ost på, du med din baguettefredag, du med din energibar, du med din jordbæryoghurt, du med din Byggrynslunsj, du med dine polarbrød med tubeost, du med bare kaffekoppen, alle dere. Jeg ser dere. Og jeg ser deres matpakker. Men, herregud, jeg bryr meg vel døyten om deres matpakker. For hva dere spiser er like lite min sak som det er min sak om dere sover på magen eller ryggen, om dere drikker vann eller melk, om dere trener styrke eller løper eller ligger på sofaen, om dere bruker stillongs eller votter, om dere dusjer på morgenen eller på kvelden, om dere går på do en gang i timen eller bare hver tredje, om dere får tilstrekkelig med fysisk kontakt eller drikker i helgene. 

Og nå ville nok stemmen verken vært rolig eller behersket lenger: Faktisk, så har jeg ikke mer pålegg i kjøleskapet fordi det pålegget jeg kjøpte for å smøre matpakke i går, det spiste jeg opp på vei hjem fra butikken fordi jeg var så sulten og ikke torde å lage middag. Og så ville jeg ha kastet salaten med eggene i veggen. Dette rundstykket har jeg med fordi jeg kastet brødet jeg kjøpte fordi jeg var redd for å ha så mange karbohydrater i fryseren. Og så ville jeg ha kastet rundstykket i taket. Dette eplet har jeg med fordi det er den eneste frukten jeg er trygg på å spise i offentlighet. Og så ville jeg ha kastet eplet i gulvet. Disse klærne har jeg på fordi magen var for stor i dag, og denne halsen har jeg på fordi jeg er konstant kald fordi jeg ikke tør å spise nok mat de timene jeg er på jobb fordi dere bryr dere så jævla mye om hva jeg spiser og ikke spiser til lunsj.

Faktisk så er denne matpakka like lite bra for meg som den kringelbiten der er bra for deg. Faktisk så er jeg nå tom for ideer til matpakker som jeg tør å ha med og som dere ikke vil finne interessante nok til å snakke om, og tom for utvalg av mat jeg tør å ha i kjøleskap og fryser hjemme, at jeg kanskje må begynne å spise havregrøt til lunsj også. Faktisk så skal jeg ut og løpe i ettermiddag, fordi jeg er så utrolig sint og føler meg så fæl at jeg ikke orker tanken på en ettermiddag til der jeg tenker på alt jeg burde ha sagt og alt jeg burde ha spist og alt jeg ikke burde ha spist og fordi jeg gruer meg så mye til lunsjen i morgen at jeg nesten vurderer å si at jeg har fått omgangssyken! Og faktisk, så syntes jeg dere alle burde tenke litt mer på hvordan dere snakker til og om andre mennesker som dere ikke vet så mye om, og faktisk så syntes jeg dere alle burde sjekke hovedoverskriftene på klikk.no og kanskje oppdage et kjent fjes med en ukjent historie som nå er i ferd med å ta en helt ukjent vending.

Og så ville jeg ha tatt koppen min og smelt den ned i vasken, tatt veska mi over skulderen og snurret hodet dramatisk rundt så håret sto i alle retninger, og trampet ut derfra og aldri satt mine bein der igjen. 

Du har Luksusfellen, Sinnasnekker’n og Hellstrøm rydder opp. Men hva med med dem som havner i strikkefellen? Ikke bare er strikking dyrt, det er tidkrevende, tar plass og er konsentrasjonsbetinget. Noen hevder også det er usosialt, du kunne like så godt sitti der med nesa ned i telefonen i sofaen en fredagskveld, enn dypt begravd i et innviklet mønsterdiagram. Andre mener det er plagsomt forstyrrende lydmessig, mens atter andre, med fobi for spisse ting, må rett og slett vrenge øynene eller forlate rommet når pinnene trekkes fram. 

Jeg har havnet i strikkefellen, i produksjonsklasse. Min familie og mine venner er ganske mettet på strikkede gaver, så det hoper seg opp i oppbevaringsboksene mine av alt som aldri får noen eier. Akkurat nå består lageret av tre gensere, en kjole, to halser, tre vesker, fire par grytekluter, seks luer, et putetrekk, ni småkurver, en babykjole, to par babytøfler, et par vanter. Jeg tror det var alt. For ikke å glemme de to skoeskene med julekort og bursdagskort og pakkelapper, men det er et helt annet tema i alt jeg lager i for store mengder. Ofte tenker jeg at ingen vil vel bli glad for dette, dette er en kjedelig presang, og så kjøper jeg noe annet i stedet. Ofte tenker jeg også at det ikke er fint nok, enda jeg har brukt timesvis på å perfeksjonere. 

Det verste med å havne i strikkefellen, er derimot noe annet. For innimellom storproduksonen av gaver uten mottaker, forsøker jeg å strikke noe fint til meg selv. Mange ganger er dette litt større prosjekter enn luer og grytekluter, som en genser, eller, gud forby, en kjole. Allerede kvartveis opp i strikketøyet, kjenner jeg at dette var en dum ide. For det første klarer jeg ikke ull mot huden andre steder enn på hode og hender. Da hjelper det lite at det er Alpacca eller noe annet fint spunnet. For det andre er det noe med det at jeg ikke klarer å unne meg det, enda så mye hardt arbeid det ligger bak. Noen andre vil alltid ha mer glede av det enn meg, tenker jeg. For det tredje blir jeg aldri fornøyd nok. Kanskje var det et dumt fargevalg, litt for stor eller litt for liten størrelse, eller rett og slett ikke min stil.

Sist, men ikke minst, så er jeg ikke en person som bruker tykke ullgensere, lange jakker, lekre ullkjoler og strikkede skjørt. Det blir for varmt for meg, for klumpete under ytterklærne, og det er flaut. Tenk om noen spør om jeg har strikket det selv? Det blir som å gå rundt som en reklame for eget strikkeverk. Så dypt synker selv ikke jeg. 

Du må begynne å selge, sier folk til meg. Men jeg er ingen selger, og hvem er vel interessert i å bruke penger på noe jeg har laget? Den enkleste løsningen på å rekke seg opp og ut av strikkefellen er vel å slutte å strikke. Så lett, så rett, men helt vrangt. For jeg elsker prosessen frem til jeg sitter der og har festet siste tråd, pakker det vekk i silkepapir og starter på noe nytt. Sånne som meg trenger noe å pusle med. 

Det er en flott unnskyldning til å ikke være så snakkesalig i sosiale sammenhenger, det reduserer stress og fjerner fokuset fra tanker som ikke er bra for meg å tenke for grundig på. Som med alt annet jeg gjør, blir jeg avhengig og overdriver. Det er for å ikke rakne helt. 

I det siste har strikkefellen gått til hodet på meg. Jeg blir stressa over alt som må oppbevares. Alt garn til prosjekter jeg aldri får startet på, ligger i en eske i stua, og det tyter over kanten. Sofaen er et eneste rot av pinner og nøster, oppskrifter, halve ermer og fordeler og bakstykker. Det er nesten kvalmende, svimlende mengder av penger jeg har brukt, timer jeg har brukt, og til hvilken nytte? Om noen har en lur ide på løsning på denne floken, bare rop ut. Få deg et liv, sier kanskje noen. Jeg ser den. Men så lett var det visst ikke. 

Det ble så kaldt så fort. Og med ett var det november. Jeg foreslår at du, som jeg, koker litt te og tenner lys i alle mørke kroker, setter på noe fin musikk og kjenner på varmen. 

Jeg er visst ikke så frisk. Tankene mine er ikke gode mot meg. Det er dager der jeg løper i skogen og gråter, og dager der jeg sover vekk hele ettermiddagen på gulvet med en pute oppå magen og trykk i hodet. Det hjelper lite med det som skal hjelpe, og det er dager der jeg tror at det aldri vil. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da er det fint at jeg endelig kan sette på November-musikken min, og telle dager til advent. Selv om fingrene blir stivfrosne, er det også fint å gå tur med kameraet og ta bilder av løvet som faller og Thea som tenker. Etter å ha vært hjemmefra et par dager, et stort og hjertelig takk til min kjære tante som stiller hus, familie og halvparten av dobbeltsenga si til disposisjon til en hvileløs sjel som bare vil føle seg litt mindre alene i verden, var det nesten fint å komme hjem en tur og tenne stjerna i vinduet, lage eplechips i stekeovnen og spise de fra en skål med skår i. Med god hjelp fra høy musikk og duftlys fra Ikea, tok jeg meg sammen nok til å lage middag, for en gangs skyld, og spiste den mens jeg leste gjennom alle reklamen som ventet på meg i postkassa. 

Det er en merkelig følelse, følelsen av å opphøre når man er alene. Men slik føles det, mer og mer. Nesten som en eksistensiell krise som brer seg om meg. Like fort som den kommer, blir den borte i nærvær av nære mennesker. Men jeg kan ikke bo i en sekk i bilen og kjøre fra sted til sted fordi jeg ikke klarer å være hjemme hos meg selv med meg selv. Denne kvelden bestemte jeg meg for å gjøre det så koselig som det kan få blitt i en sokkelleilighet i Mysen og ikke la følelsen få okkupere tankene. Om jeg ikke passer på, ligger jeg snart på gulvet og tørker salte tårer med pysjermet. Det er best å sørge for at sangkøen på Spotify ikke stopper opp. Om du vil, kan du høre et utvalg her og her og her og her og her og her og her.

På mandag var jeg så langt nede at jeg ved et tidspunkt løp over et vannkraftverk og stoppet opp og stoppet å puste et sekund og så for meg at jeg hoppet og kjente kvalmen i fallet og tenkte at jeg kommer til å ønske det ugjort om jeg gjør det. Hele veien ned, vil jeg bare ville opp igjen. Så det er ikke noe annet enn tanker, akkurat som man kan tenke hva om jeg slipper rattet når man kjører i en sving eller hva om jeg reiser meg opp og skriker høyt under et foredrag eller hva om jeg knuser alle eggene i butikken eller hva om jeg løper gjennom sperringene i sikkerhetskontrollen på flyplassen. Det er bare tanker, som alt annet som ikke er som det skal med meg, men de er skumle likevel. 

Til slutt vil jeg si takk til alle som er glade i meg og som gjør at jeg føler jeg hører til på denne jord. Det er faktisk Alle sjelers dag i dag, og selv om ikke min sjel er i skjærsilden, så sender jeg den en tanke og ønsker den ut av kulden og inn i varmen igjen. Tradisjonelt skal man ikke spinne garn på denne dag, men jeg tar sjansen på litt strikking til Farmen i kveld.

En klem til deg og en klem til meg.