Det er rart med tiden
den er endeløs eller utilstrekkelig
den går for sakte eller for fort
den føles eller forsvinner
Det er rart med mennesker og tiden
du lengter til mer eller flykter fra masse
du lar den styre eller styrer den
du er før eller siden
du er sjelden i den
Og så er det det med tiden
at jeg kan ikke gi deg min
uten å ta fra deg din
Alt jeg har er tid
du har
alt annet enn det
og i mellomtiden
savner jeg deg
Nå er det snart to uker siden livet igjen ble blanke ark og endeløs tid i kaos og mørke. Jeg har gitt opp, ser ingen mening, klarer ikke mer, sier jeg.
Men det stemmer ikke. Hver dag fortsetter hodet og kroppen å leve, finner nye måter å gjøre ting på, tar kontakt med noen som kan hjelpe, takker ja til å holde foredrag, kjøper to nye løpejakker og en sukkulent til kjøkkenbordet, forlenger spillelisten med høstmusikk, gleder meg til Farmen-sesong, drømmer om tur til fjells, sier til storesøster i USA at jeg vil komme i desember, deler tid med venner og søsken, gråter meg gjennom oppstartssamtale hos ny behandler, tegner årsabonnement hos treningssenter med super yogatimeplan, sender mail til styret i borettslaget om at vaskemaskinen i kjelleren ikke virker og ber noen fikse den, løper få og korte turer slik at kneet skal bli bedre, fornyer månedskortet hos Ruter, pakker ut varme gensere og bretter tynne bluser og shortser pent sammen, stabler sommeren i en kasse under senga og henger et ullpledd over sofalenet, kjøper fire pakker av favoritteen når den er på tilbud, låner inspirerende bøker på biblioteket, skriver dikt, går lange turer i stillhet, begynner å se på Gilmore Girls og elsker det og det faktum at jeg har episoder nok til et helt år å se fram til, tilbringer en søndag på galleri og får lyst til å gå på fotokurs og se mer av verden, kjøper garn til nytt strikkeprosjekt, skriver lister over alt jeg elsker å gjøre, rydder i viktige papirer og flytter alt studierelatert til en skjult hylle i gangen, kjøper en megapakke med fyrstikkesker, jubler litt innvendig når jeg løfter tyngre enn jeg trodde jeg kunne klare, kler meg opp når jeg er nede med skjørt, lang kåpe og leppestift, ser villvinden skifte farge mot den grå muren utenfor, skrur på varmekablene på badet og tar en ekstra lang dusj, kjenner all yogaen gjør at jeg bærer meg selv litt høyere, litt stoltere enn før…
… alt det ville ikke gitt mening i en verden hvor jeg har gitt opp. Det ville i grunn vært ergerlig med så mye styr og pengebruk og utløpte lån og trening og døde planter og gråting og ubrukte billetter og utente fyrstikker og den første snøen som aldri får smelte mot mine kinn, om livet tok slutt i morgen.
“Despair, the “what’s the point of this?”, comes because you have exhausted the very life source at the center of your being.” – Rob Bell i Wisdom. As Yourself
I går kveld sto jeg i toppen av et tårn midt i skogen, stirret utover trekronene og lurte på om det var hoppe jeg skulle. Den første høstdagen med skjerf, var det hoppe jeg skulle? Jeg hadde ikke gått opp dit for det, men der oppe virket det som den eneste veien ned. Bli funnet i mine sølete yndlingsløpesko. Slutten.
Et menneske som kommer alene,
som reiser alene,
som blir igjen i noens hjerte når alt er over.
Det er kanskje livskilden innerst i meg som er slitt ut. Sakte og sivende lekket ut overalt og i ingenting. I alt jeg gir og ikke klarer ta imot. Hver gang jeg gjør de små tingene som gjør meg mindre. Hver gang de store tingene må stenges inne. I nærheten jeg unngår, i alt jeg ikke deler. I alt godt som gjelder alle andre enn meg selv. Hver gang jeg må lete etter mening i det som skjer og ikke skjer. Etter alt jeg har overkommet og alt jeg er underlagt. Var det en helt vanlig tirsdag, en helt vanlig tirsdag at det plutselig ikke skulle være noen vits å prøve mer?
Intetanende og sløv landet den på håndleddet mitt, krøp inn i jakkeermet, rev meg ut av intet og fikk meg til å rive av meg jakken, slå vilt rundt meg, skrike, samle meg, kjenne at jeg frøs. Det skulle bli en veps som reddet meg, den gulsorte jævelen. Den fortsatte å sirkle, lot meg ikke i fred før jeg sto barbent i en haug av skjerf, genser, frykt og jakke, med gåsehud på armene og hev etter pusten gjennom gråten. I skumringen forsvant den over gjerdekanten, like stille som den kom. Og stille kledde jeg på meg det avrevne igjen. Glidelåsen på jakka er ødelagt, så i stedet for å dra den igjen, måtte jeg bre den rundt meg, holde rundt meg for å holde varmen. Trengte klemmen.
Jeg gikk ned trappene og fant stien ut derfra med alt livet i behold.
Utslitt av å prøve, men desperasjon er bare en tilstand. Desperasjon er ikke et sluttpunkt. Det må være mening, den må finnes i noe. Kilden til liv kan komme igjen, fylles opp. Jeg har ikke overlevd så mye uten å tro på det. Jeg får tro for meg, litt til, til jeg har noe å leve for igjen.
Det beste man kan gjøre når det mørkner er å fylle øyeblikkene med lys og farger:
– Vandre gatelangs på nye steder, i et annet nabolag enn ditt, ta bussen til havet eller finne et nytt utsiktspunkt.
– Gjøre noe bare fordi det er gøy.
– Tenne lys, til frokost, til kveldsmat, til sofakvelden eller til arbeidet, slå av lamper og gi dagslyset plass, henge opp lyslenker rundt vinduer og i dunkle kroker.
– Være ute så mye man kan, plukke sopp eller kongler eller årets siste ville blomst. Høre lyden av løv som knuser under føttene, høre været storme utenfor eller danse i sokkelesten i vinden, varme hendene i nye vanter eller en annens hånd.
– Omgi deg med inspirasjon, lytte til din favorittmusikk eller oppdage en ny artist, se på dokumentarfilmer, tilbringe en ettermiddag på biblioteket, låne en bok med bare poesi, se på dansevideoer på youtube, kjøpe garn, gå på håndballkamp, bla gjennom bilder på telefonen eller sortere alle bildemappene på dataen, henge opp brevet du fikk fra en som er glad i deg et sted du ser når du står opp, kle deg i farger du liker, bruke sko med hæler som klikker selvsikkert mot fortauet, prøve noe nytt til frokost, drikke te i vinduskarmen.
– Gi deg selv pusterom og kanskje noe nytt. Du har lov til å ha det bra, du har lov til å ta vare på deg selv, du fortjener fine ting, gode ting og opplevelser. Du er også i din fulle rett til å ta valg på egne vegne, både si ja og nei, og helst prøve å si ja når du mener ja og nei når du mener nei. Om du ikke får det til første gang, har du i det minste begynt å tenke og kjenne etter. Å bli bevisst seg selv er første skritt.
– La saker og ting ha faste plasser, akkurat som tannbørsten din og vekkerklokka alltid er å finne samme sted, kan husnøkkelen, fyrstikkene, batterier og kulepenner ha en logisk og praktisk plass. Det skaper mindre stress, mindre rot og mer tid til å gjøre andre ting.
– Bruk din særpregede håndskrift for en gangs skyld, spiss blyanten og skrible ned noen ord som faller deg inn, eller kanskje lag en liste over greier du gleder deg til i høst, steder du vil se eller bøker du vil lese.
– Møt en venn på kafé, gå kveldstur med en søster, be broren din på middag, se solen gå ned over tretoppene med den du har kjær, gå på kino, gå på museum, gå på konsert, bli med på arrangementer i nærheten av der du bor eller ta toget til hjemstedet ditt og la deg selv bli tatt vare på en stund.
– Vær kreativ, på din måte. Ingen hobby er for liten, ingen interesse er for stor. Hva som helst som får tiden til å fly, andre tanker til å svinne hen, humøret til å stige og etterlater deg i en tilstand av flyt, mestring og iver.
Jeg håper høsten blir et friskt pust og en tid for endring, oppdagelser og tilhørighet. En tid for deg.
Det er min høst. Det er mitt liv. Nå bestemmer jeg for meg, ikke for andre.
Jeg har ikke måneder å ta av, et liv å spille med. Jeg ser hva fire uker har gjort med meg. Jeg kan ikke vente og se hva som skjer når jeg kjenner hva som skjer mens jeg venter. Bare få det vekk, ta det bort, det kveler meg, føler jeg. Det er med lettet hjerte jeg velger, i det minste når valget er tatt, men det er med tungt hjerte jeg sier det høyt. Jeg vet ikke hvordan. Frykter skammen, meningene og spørsmålene. Hvem er jeg nå? Hva skal det bli av meg?
Jeg skal ikke være student. Ikke nå, kanskje aldri noen gang. Jeg tror heller ikke på at alle kan eller bør studere. Det må finnes andre muligheter for de som av en grunn eller tusen andre ikke flyter gjennom livet i strømmen av normen. Det må finnes verdier i annet enn bokstaver på et ark.
For en tid tilbake skrev jeg innlegget Historien om hvorfor jeg ikke kan bli hva jeg vil. Det er fortsatt min historie. Den blir stadig lengre. Kanskje kan jeg ikke bli hva jeg vil, men jeg vil bli hva jeg kan. Jeg henter frem det jeg skrev for et halvt år siden og forsøker å tenke gode tanker om mennesket bak ordene:
“Det er viktigere for meg å bli trygg på hvem jeg er, bli trygg på det jeg gjør, bli kjent med hva jeg liker og hva jeg ikke liker, bli trygg på de jeg har rundt meg og oppsøke nye steder å bli kjent med meg selv og andre på, enn å sette meg selv i en så utrygg situasjon at ingen ting er trygt lenger annet enn det kjente: isolasjon, innestengte følelser, perfeksjonisme og spiseforstyrrelsen.
Slik kunne en med alle muligheter ende opp med svært få. Alle andres ambisjoner for meg, virket mot sin hensikt og ga meg ingen. Det er allerede for sent for så mye, så hvorfor forhaste meg med noe jeg verken vil eller tror jeg kan få til. Kanskje er jeg en dag klar, men i år er jeg redd for at skole vil bli et prosjekt som vil kreve så mye av meg at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Og det er ingen tjent med. Kanskje tenker jeg annerledes om et halvt år, men jeg greier ikke å forholde meg til så langt frem i tid i dette her og nå.
Skolen er ikke for alle, og aller minst for sånne som meg som skolen blir alt for.“
Det eneste jeg angrer på i dag, etter de tunge trappene opp til kontoret der jeg ga beskjeden, etter de tunge trappene ned igjen, etter frykten for å treffe på medstudenter i gangene, etter vandringen i regnet der kinnene var våte av himmelske og sjelelige tårer, etter bussturen hjem, etter å ha kastet studentkalenderboken, etter tiden jeg tilbragte helt oppløst på gulvet, etter tiden det tok å komme meg derfra, etter dagene der jeg levde med sannheten i meg og løgnen utenpå, er at jeg ikke sto opp for meg selv før nå. Jeg tenkte ikke annerledes om et halvt år, men jeg torde ikke å si det. Den eneste grunnen til at jeg forsøkte, igjen, var lettelsen over å slippe å stå svarskyldig når noen spør hvorfor ikke. Når noen spør hva jeg gjør. Når noen spør hvem jeg er. Hei, jeg heter Thea, jeg er student. De fleste blir fornøyd da.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Men jeg vet hva jeg ikke gjør, og det føles befriende riktig. Jeg er fortsatt meg, kanskje nå enda mer, og jeg vil bli hva jeg kan.
Hun
venter bak gjerdet
nederst i trappa
der skyggene varsomt svøper
om henne
alt er oppoverbakker og
åpnes et vindu så lukkes en dør
sakte
hun synker
i verden som raser
reiser seg ikke
trekker pusten dypt og forsvinner under
mot bunnen
føler seg følelsesløst frem
og føtter møter
grunnen
der oppe er solen
hun
sparker fra
en gang til
Det kom til å bli vanskelig, det visste jeg. Men dette er ikke bare vanskelig, dette virker nesten umulig. Som at alt plutselig eksploderer rett innenfor øynene på meg. Hele kroppen rister i trykkende, blendende, brennende fare. Det lukter svidd, det er røyk overalt. Stemmer og kropper om hverandre, alt er bare ansikter og stemmer uten ansikter som roper i munnen på hverandre. Det hjelper ikke å holde for ørene, for det er ikke utenfor det skjer. Kroppen vil flykte, kroppen vil gjemme seg, kroppen vil stivne av skrekk. Og slik går jeg bortover gaten, følger strømmen av andre gående som haster over gangfeltet på grønn mann. I den verdenen sitter jeg kavende forsteinet i forelesningssalen og fokus-fokus-ufokuserer. Det er krig i hodet. Utenfor er alt stille.
De siste nettene har jeg sovet lite. Jeg har lagt meg til omtrent samme tid som før, men i mørket og natten blitt liggende med telefonen på magen og sang etter sang etter sang til hodet til slutt finner fred. Det tok tid å klare å høre på musikk igjen etter at jeg flyttet hit, som om det ikke var plass til enda et lydspor i den evige strømmen av tanker og stemmer i hodet. Men nå har den funnet meg og jeg finner meg i den. Denne og denne er vidunderlige. Så fulle av følelser og nærvær. I går listet jeg meg til og med gjennom tomme ganger i toppetasjene på høgskolen og måtte ta en liten hurradans da jeg oppdaget at jeg kunne låse meg inn til et rom med piano. Egentlig hadde jeg med data og bøker for å forsøke å studere litt, men i stedet ble jeg sittende i timesvis og spille og synge. Det gjorde meg stresset og avslappet på samme tid. Jeg burde, jeg burde, jeg burde så mye, men noen ganger trenger jeg noe helt annet. Og noen ganger klarer jeg å gjøre akkurat det. Og noen ganger gjør det at jeg klarer litt mer av alt det andre.
Men ikke i dag. Naboen har besøk i kveld. De lager mat og har det hyggelig. Jeg sitter ved mitt kjøkkenbord og hører latteren trille gjennom veggen. De hører ikke meg. Jeg gråter uten lyd i lyset fra vinduet og mørket fra sinnet. Har gjort opp dagens regnskap og kommet fram til hvordan denne dagen er. En dårlig dag. Som tidligere beskrevet, vurderer jeg dager som gode eller dårlige etter maten og treningen. Det blir sjelden bra. Aldri bra nok. Kroppen trenger seg på og blir med i vurderingen. Den bidrar sjelden med noe positivt. Kroppsforakten bare øker i takt med at alt blir vanskeligere. I takt med at stemmene i hodet roper høyere. I takt med at lengten til noe trygt, hva som helst og akkurat det jeg frykter, blir uimotståelig påtrengende.
I kriser må man finne ut hva som er viktigst. Som student må man finne ut hva som er viktigst. I livet må man finne ut hva som er viktigst. Dypt inni en spiseforstyrrelse, virker alt annet enn mat og mat og mat og trening og trening og ikke mat og mat og ikke mat fullstendig uviktig. Fullstendig, totalt uviktig. Det er ikke vanskelig for meg å forstå det, for det er slik jeg lever. Det første jeg tenker på, det siste jeg tenker på og alt det jeg tenker mellom de tankene, alt dreier seg om det. Jeg er vant til å prøve å lytte over alt som skriker, se forbi bildene som flimrer for øynene, snakke med min egen stemme mens andre stemmer stadig avbryter fra innsiden, føle meg forbi følelsen av magen som strammer mot buksekanten, puste inn uten å gi luften plass i kroppen. Men det gjør det å gjøre noe annet, tenke noe annet, se noe annet, si noe annet, føle noe annet, fokusere på noe annet eller lære noe nytt utrolig krevende. Jeg har ikke det det krever akkurat nå og lever mer inni enn utenpå. Og med eksplosjoner og krigføring, går alt til helvete. Der er det mørkt. Og utenfor er alt stille.
