Dette må være den lengste skrivefrie perioden siden all puslingen startet her inne. Jeg kjenner det både som en lettelse og en skuffelse. Jeg vil leve på ordentlig, men også formidle det ekte, det nære, det vanskelige og det som er bra. Nå har det første hovedprioritet. Likevel stilner ikke tankene, og det kan være frustrerende å kjenne at jeg ikke klarer å finne tiden eller evnen til å få de skrevet ned. 

Mennesker fyller nå mange av rommene og funksjonene bloggen har hatt for meg, og jeg trives i deres selskap. I hvert fall helt fram til det punktet der det blir for mye sammen og for lite for meg selv. Da kan det hende jeg rømmer til skogs i soloppgangen, eller noe annet som får være bare mitt. Etter noen timer, eller dager (ikke i skogen hele tiden, altså), der jeg kan lande i egen fortrolighet og gjøre slikt jeg behøver, vil eller føler jeg må, er jeg full av lengsel etter fellesskapet igjen og klar for å vende tilbake til det sosiale liv. Denne bølgende balansen av fellesskap og alenehet er ny. Det er nytt at jeg lengter til å være alene, og det er nytt at jeg siden lengter til andre. Jeg føler meg ikke lenger ensom alene. Dette er godt nytt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg er heldig, jeg har mange, og noen får ha meg. 

Faktisk vil jeg si at jeg liker livet mitt akkurat nå. Når dagene er gode, er det helt ok å være den jeg er. Gjøre det jeg gjør. Hverdagen er overkommelig, selv om jeg ofte føler meg trukket i tusen retninger uten et tydelig mål. Det handler mye om vanskeligheter med å sette grenser, og at jeg dessuten er ekstremt flink til å legge til mer, men ekstremt dårlig til å trekke fra noe annet. I helgene setter jeg derimot kravene på pause og forsøker å finne ro og tilstedeværelse. Hva har JEG lyst til i dag? Etter omtrent 27 burde-/må-tanker, dukker det kanskje opp en ørliten, nærmest unnvikende tanke fra mitt intuitive og ærlige indre. Og noen ganger er jeg heldig og lytter akkurat da. 

Den siste tiden har jeg kjempet mot sterke krefter i møte med en del nye faktorer som trigger i gang spiseforstyrrelsen ytterligere, men jeg klarer meg. Jeg vil klare meg. Det tar energi og sluker kapasitet, og tankene mine er som regel opptatt med sitt repetitive mønster. Jeg beveger meg ustøtt på en kronglete vei mot et sted jeg ikke vet hvor er eller hva som finnes der, og faller raskt ned i dikene. Men så kommer livet og drar meg opp igjen. Jeg vil klare meg. Jeg vil klare også dette. 

Og jeg vil skrive snart igjen. Det er rart, jeg kjenner nesten at jeg savner bloggen som en venn. Et sted å bli kjent med meg selv. En stund hvor jeg har lov til å være med hele meg, uansett hvordan dagen er. Noen ganger, sånn som i dag, litt fjernt og svevende, andre ganger smertelig rått og direkte. 

Til neste gang, lov meg å lytte litt ekstra godt etter når tankene taler for deg. Hva vil du, sånn egentlig?

Det er en verden der ute, det er vel der vi skal være. 
 

Med isroser på øyevippene, beveger jeg meg rundt i det kalde vinterværet. Det går sakte på isdekte veier, og sakte er ikke mitt tempo. Jeg vagger, veiver og tripper meg utålmodig fram til alle stedene jeg skal. Jeg har mye jeg skal, mye jeg vil, sakte er ikke mitt tempo. Noen løper med knasende pigger, selv prøver jeg å løpe litt mindre og gå litt mer på ski. For kneets skyld. Og fordi det er vidunderlig å suse nedover bakkene, selvfølgelig.  

Og mens vinterdagene kommer og vinterdagene går, og jeg er stadig mer tilstede andre steder enn i hodet, tenker jeg på at jeg burde ha skrevet oftere, tatt flere bilder, formulert meg i tekst og bilder.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Men så tenker jeg at det kanskje er bedre å være opptatt med å leve, og at hele hensikten med denne bloggen var å finne ut av det. At det er bedre å snakke med folk, le med folk, være med folk, enn å sitte alene og skrive om ensomheten. At det er bedre å bli sliten av å være meg selv, enn å bli sliten av å forsøke å forklare hvem jeg er. At det er bedre å gi av meg selv i møte med andre, enn å gi av meg selv til et tastatur. Når kveldene kommer, og dagene har vært fulle av menneskemøter, følelser, samtaler og samarbeid, er det ikke mye igjen til annet enn å fylle på med hvile, stillhet og energi til en ny dag i morgen.

Jeg var redd det var motivasjon og engasjement som manglet, at jeg hadde mistet ordene og at kreativiteten var utilgjengelig for meg. Nå innser jeg derimot at det er det motsatte som har skjedd. At jeg har alt det, men at jeg bruker det i livet mitt, i tiden min, i overskuddet jeg føler på ved å leve mer som et menneske blant mennesker. Det er ingen vei tilbake nå som jeg vet hvor mye jeg har savnet det. Hvor mye jeg elsker det. 

Derfor vil jeg tillate meg å ikke føle noen burder med denne bloggen. Den skal ikke være et hinder, men et springbrett. Det vil komme ord, det vil komme bilder, jeg har mye å si og tanker jeg vil dele, men ikke på bekostning av levde dager.

Følelser kan føles eller forklares. Verden kan sees eller beskrives. Jeg har mye jeg skal, mye jeg vil, sakte er ikke mitt tempo. Jeg er utålmodig etter å føle, jeg vil se, jeg vil høre, jeg vil smake, jeg vil være. Jeg vil vise at jeg har tross alt mange, mange, mange dager jeg skal leve.