Jeg har ikke tid til å bruke tiden min til å bare få tiden til å gå lenger. Hvilken deilig erkjennelse! Alt jeg vil gjøre! Jeg vet ikke helt hvem jeg har vært til nå, eller hvorfor alt livet har å by på, har vekket frykt i meg framfor interesse. Men nå forandres forsiktig alt det, så gradvis at jeg plutselig en dag bare innser at ingen ting er som før, og det gamle føles mer farlig enn det nye. Det er som at livet trekker meg i tusen retninger, og jeg er ikke vant til slik drivkraft og inspirasjon. Å ville så mye på en gang at alt blir litt panisk og manisk, som at jeg ikke har tid til en ting av gangen og en time av gangen, at jeg ikke har tid til hele veien dit.

Du har tid, hvisker jeg mildt når det blir litt stille i hodet. Du har tid, minner jeg om når livet snurrer fort og tvangen driver mer enn viljen. Du har tid, tenker jeg når jeg ser rundt meg og ser alt jeg enda ikke er.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har troen på at jeg kan bli. Alt jeg trenger og alt jeg har er vel tid.

Og det jeg vil er å synge, låne noter på biblioteket og spille piano til, melde meg på skrivekurs, ta timer hos sangpedagog igjen, finne meg et kor, se musikaler, se filmer, se himmelen speile seg i vanndammer og vinduer, løpe milevis i skogen, isbade, lage podcast med Sarah, vie hele dager til å høre på musikk og fotografere, bake masse, smake litt, lese på senga.

Kveldsmat og te med lillesøster, gå på kino, ofte, ta en helg på fjellet, skrive bok, ta med skiene på bussen til marka og finne et spor inn i skumringen, reise steder jeg aldri før har vært, huske på de fantastiske huskene i Gamlebyen, tulleringe med broren min, se mange solnedganger, gjøre yoga på et svaberg i morgenlyset, bruke tid med mennesker, bli bedre kjent med de jeg kjenner, bli kjent med enda flere, la meg føle det jeg føler og si det jeg vil si, flette håret og la sola skinne over hele ansiktet, bli forelsket, spise det jeg liker, smile på ordentlig, glemme å se på klokka, gi meg tid. 

Men. Noe må vike når noe får ta mer plass. Og det gir angst å slippe taket. Det vil ikke bli sluppet. Kan jeg leve i fallet, eller er det å reise seg det er? Det strekker seg etter meg, jeg dytter det bort, det slår imot meg, pusten ut av meg, så er jeg der igjen, men ikke for å bli. Enda en gang, og en gang til, men jeg vil slippe og slipper og strekker meg ut, enda en gang og en gang til, famler gjennom det ukjente. Er det andre grunner å bygge livet på? Kan det gi ro å bli fri? Kan jeg leve med sorgen over svunnen tid? Er det noe igjen å bli glad i?

Du har tid, tenker jeg når jeg ser rundt meg og ser alt jeg enda ikke er. Alt som venter. Og så smiler jeg.  

Først ble jeg halt under en løpetur i morges. Det var det kneet, liksom, igjen. Jeg kan visst ikke løpe fra noen ting. Og nå som behovet for nettopp det er så uendelig stort. Så skulle jeg vaske klær, og var ganske ute av meg og ikke helt tilstede på grunn av kneet, og klarte å legge fra meg alle nøklene mine i kjellerboden og låse den utenfra med hengelåsen, og med det låse meg ute fra både bod, kjeller, inngangsdør, telefon og leilighet.  

Deretter brukte jeg en god stund på å bare være helt tom og tenke at kanskje det går over om jeg bare venter litt. Noen andre kommer til å ordne opp. Men i treningsklær og tøfler, i en oppgang hvor det tilsynelatende ikke var noen andre enn meg hjemme, ville ingen andre ordne opp. Til slutt kom det en reddende naboengel, som, tross alt hun skulle rekke, brukte av sin tid for å hjelpe meg. “Vi skal ikke alltid måtte klare alt alene”, sa hun, og øynene viste at hun så langt utover og forbi det at jeg var låst ute. At jeg er litt lost. Vi fikk skrudd av hengslene på døra, og jeg fikk ut nøklene og skrudde døra på igjen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Etter det gikk jeg inn til meg selv, og hadde ikke mer å gi. Så jeg begynte å koke suppe, som alltid roer meg ned. All verdens grønnsaker og krydder kokte og putret seg sammen, egentlig både så og luktet det uspiselig ut, men i det minste var det sunt. Det er det viktigste. Jeg helte den gurkemeiegule massen i blenderen, og den var så varm at vakuumet fikk lokket til å poppe av og halve suppeporsjonen til å eksplodere utover kjøkkenet. Noen andre får ordne opp, tenkte jeg, mens jeg la meg fortvilet ned i lasset med tørketromlet klesvask på sofaen. Men ingen andre gjør det, det er bare meg her, så etter noen minutter slik, mens suppen rant i renner nedover veggene, fant jeg fram papir og klut og skulle begynne å vaske. Da glapp lokket på flasken med vaskemiddel, og innholdet skvulpet seg utover gulvet sammen med min siste rest av tålmodighet.

En halv tørkerull senere, var de fleste overflater rene. Alt annet med suppe på, slang jeg i vasken, satte på springen, skrubbet og skyllet med en voldsom intensitet, og like etter at det var for sent, innså jeg at også kjøkkenvekten hadde havnet der. Nå virker ikke den lenger. Den tåler visst ikke vann så godt. Hva skal jeg veie havregryn på i morgen tidlig? Hvordan skal den dagen gå?

Resten av dagen har fortsatt å deise i bakken som dominobrikker. Kanskje burde jeg bare gå og legge meg nå. 

Jeg skjønner at det ikke skal være så lett, livet. Men må alt jeg gjør bli så vanskelig?

Nok en natt. Nok en morgen. Våkner opp. Hodet fylles av tanker. Jeg skal hvile i dag.

Så mange tanker. Jeg orker de ikke, er sulten, er sliten, vil bare høre det bli stille. Så, nei. Ikke i dag. I dag kan jeg ikke. I dag må jeg forbedre, forbrenne, fortjene. Da kan jeg spise frokosten uten angst, løpe ut døra og bli ferdig med treningen før jeg rekker å bruke opp energien på noe annet. Da blir det litt stille, når kroppen kan presses og jeg kan bli sliten. Sliten av noe annet enn tanker. Det gjør litt vondt, det er godt.  

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Så fylles hodet av tanker igjen, en utømmelig kilde finnes der inne. Tanker, tanker, tanker. Av og til vil jeg kvitte meg med hele hodet. Skapes de i hodet, eller hvor kommer de fra? Tankene. Alt jeg må, hvem var det som sa at jeg måtte, den første gangen, da jeg ikke visste hvor mye jeg kom til å måtte til slutt? Hvem kan si stopp? Når er det nok? Kan jeg noen gang finne hvile uten?

Om jeg fikk gjort det jeg skulle, nok kilo på stanga, nok kilometer i beina, nok pullups og nok timer med ashtanga flow, først da kan jeg puste. Av og til holder jeg pusten helt til det, krampaktig, det føles nesten sånn. 

Jeg kan lure på om jeg egentlig er sterk, om jeg egenlig er rask, eller om jeg bare er tvungen. 

Om jeg fikk gjort det jeg skulle, kan jeg spise lunsjen min også. Men bare min lunsj, ved mitt bord, med min gaffel og min tallerken. På min måte, den eneste måten som går. For det er vel viktig at det går. Jeg må vel gjøre det jeg må gjøre for å få gjort noe som helst?

Så fylles hodet av tanker igjen. Alltid igjen. Jeg går dit jeg skal, er der, går tilbake senere og så står jeg litt rett opp og ned før jeg kanskje kan få spist noe middag. På den måten som gjør at jeg kan. 

Jeg skyver hviledagen foran meg som en annen snømåke, det blir tyngre og tyngre for hvert skritt jeg går. 

Men i morgen skal jeg hvile.

Den kroppen som til slutt legger seg på madrassen, har ikke noe annet ønske enn det. Sovner med håpet. 

Nok en natt. Nok en morgen. Våkner opp. Hodet fylles av tanker. Jeg skal hvile i dag. Angst. Hva med kroppen? Mer angst. Kan jeg spise? Mer angst, mer angst, svette dråper renner nedover ryggen, jeg sitter på toalettet og holder den skjelvende kroppen fast.

Helt til jeg sier det eneste mulige: Ikke i dag. I dag kan jeg ikke. Må trene, forbedre, forbrenne, fortjene.

Men, i morgen skal jeg hvile. 

To par øyne lukkes i hverandre.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Med kjærlighet i hjertet i blikk i blikk.

Du er der. Det er trygt. Det er trygt å bli og det er trygt å gå, det er trygt å se

og det er trygt å blunke. Det er trygt å tie og

det er trygt å rope. Det er trygt å falle 

og det er trygt å reise seg. Noen har

deg. Du har noen.

Trygghet gir

frihet.

Uten er man fanget. Løp av gårde nå,

jeg er her

når du snur deg. 

Jeg har en litt rar og emosjonell dag i dag, slik sånne dager kommer og går. Et høyt nivå av stress og angst, kombinert med fysisk utmattelse og mange utfordringer og saker som hender som jeg vil være tilstede i. Likevel har jeg ikke klart å være tilstede i noe av det i dag.

Jeg har brukt dagen til å gjøre slikt som føles trygt, fulgt tankene uten å tenke på hva det gjør med meg, hvilket har gjort dagen bare verre og verre. Som å utsette måltider, trene til tross for at kroppen signaliserte at den ikke orket, trene litt hardere enn vanlig fordi kroppen var sliten, la være å ta telefonen, bli stående foran speilet og forsøke å finne noe å ha på meg i så lang tid at jeg ikke rakk til Fontenehuset slik jeg hadde tenkt, bli for sulten og så spise meg for mett, stå over neste måltid igjen, gå, gå mer, drikke litt for mye kaffe, sitte litt for lite ned, bli litt for fastlåst i eget hode og tenke at dårlige dager ikke kan bli bedre. 

Det er for så vidt riktig. På den måten kan ikke dårlige dager bli bedre. Men det kan bli en bedre dag i morgen. Først må jeg bli klar over hva det egentlig er som skjer, hva er det egentlig jeg tenker? Hvorfor tenker jeg slik i dag? Hvorfor føles det trygt å agere på tankene? Antagelig føles det velkjente trygt, men det betyr ikke at det er trygt eller riktig. Den andre måten, den snillere måten, kan med tiden bli den velkjente og trygge, men ikke om jeg fortsetter å handle som før. I hjernen min er det en firefelts motorvei inn i spiseforstyrrelsen og en gjengrodd sti ut av den. Det er vel ikke annet å gjøre enn å legge ut noen spikermatter, sette opp skilt om veiarbeid og omkjøring og begynne å grave/hugge/tråkke meg mot et annet mål. 

Likevel må jeg være realistisk og akseptere at noen dager klarer jeg ikke bedre. Noen dager klarer jeg ingenting. Ofte kommer disse dagene, eller periodene, etter dager og perioder der jeg har klart masse. Dager som har vært bra. Og midt oppi de dagene er dette så langt borte, og midt oppi dette er de så langt borte.

Jeg frykter mørket, det destruktive i meg, av og til blir kanskje den frykten så stor at det tynger meg, tvinger meg ned i det. Det er bra jeg frykter det, at jeg kan kjenne at jeg ikke vil ha sånne dager som i dag, at jeg kan kjenne at det “trygge” ikke er trygt lenger og aldri har vært det. Uansett hvor mange ganger jeg må erfare og bekrefte det for meg selv. Neste gang kanskje kroppen husker det den glemte i dag, at problemer ikke løses med nye problemer, kaos blir ikke mindre av mer kaos, at jeg ikke blir mindre sliten av å bli mer sliten, at angst ikke forvinner av mer angst, at jeg ikke blir mindre sulten av å bli mer sulten, at jeg ikke blir mindre fastlåst av å grave meg ned i kan ikke, er ikke, vil ikke, burde ikke, orker ikke, behøver ikke. 

Det er helt vanlig at det svinger, og hver gang lærer jeg noe nytt eller blir minnet om noe jeg allerede vet. 
 

Som alltid er jeg litt sen med disse milepælene. Det ble verken ballonger, kake eller feststemning denne gangen heller. Det er kanskje like greit, siden ballonger og kake er mer stresstemning for meg. Innlegg nummer 200 ble publisert under uvitende og rolige omstendigheter fra sofaen en ettermiddag for fire dager siden. Men, nå har jeg altså talt opp, og dette er innlegg 201. Det er verdt et ørlite hurra!

For en liten stund siden begynte jeg på arbeidet med å lage en sikkerhetskopi av bloggen, med klipp og lim inn i Word, og vi snakker altså om totalt 152 975 ord. Det er så mye at jeg nesten ikke kan fatte og begripe at det går an. Det er så mange ord at Word bruker ti minutter på å laste inn hele dokumentet. Det er flere ord enn jeg noen gang kunne drømme om å skrive. Og attpåtil er det ord fra og om meg, ord om mine tanker og følelser, ord som før ble holdt inne. Ord jeg nå verken skammer meg over eller er redd for lenger. Ord som gjør samtaler mulig, forståelsen mer omfavnende, ord som kan brukes i kampen mot den tause, ensomme lidelsen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så hvordan går det nå, 152 975 ord siden den spede starten på mitt nye, mer åpne liv? For å være helt ærlig, så vet jeg ikke. Går det bedre? Går det dårligere? Går det framover, bakover, eller kanskje sporer jeg av? Spiseforstyrrelsen er på en måte en så stor og selvsagt del av meg at jeg ikke vet hvem jeg skal svare for. Dens seire blir mine seire. Mine tap blir dens tap. Mitt liv er både mitt liv og så langt fra livet mitt som det kan gå an. Jeg er ikke lenger like selvdestruktiv, men i hodet foregår krigen stadig mellom den delen som vil meg vel og den delen som vil meg vondt. Ofte føler jeg meg sterk når jeg står imot sykdommen, mens andre ganger føler jeg meg sterk når jeg føyer meg etter den. Kanskje vil det alltid være sånn. Men jeg tror at det kan bli bedre enn dette. At det må bli bedre enn dette. Det beste har ikke hendt ennå.

Det er likevel en forskjell, jeg er ikke den samme som i mai 2016. Først og fremst er jeg eldre, og en smule mer trygg og avslappet. Jeg bor et annet sted, nærmere venner og muligheter, og det er fint å ha alt og alle mer tilgjengelig når jeg plutselig har lyst og overskudd til å gjøre noe. Samtidig er jeg mye mer meg selv i møte med andre, den ekte, ærlige og litt morsomme meg. Bloggen har vært en fin arena til å utforske egen personlighet og utvikle og utfolde meg og mine interesser. Jeg ser på meg selv med nysgjerrig øyne, og begir meg inn i nye ting med mer forventning og forunding enn frykt og motvilje.

Åpenheten her inne, både fra meg, men også fra dere, mine trofaste og varme lesere, virker inn på livet utenfor bloggen. I relasjoner og menneskemøter der jeg før var engstelig, unnvikende og skamfull, opplever jeg nå det motsatte.  Det føles som at mine venner, min familie og andre jeg møter også kjenner på denne nye, romslige måten å omgås på, der ingen ting er for stort eller for lite å snakke om. Vi er ikke lenger like redde for følelser, verken de gode eller de vonde. Jeg føler meg mindre og mindre som en belastning og mer og mer som en ressurs, en som både kan gi og ta imot. Alt er mer ekte. 

For å oppsummere dette, kan jeg kanskje si at jeg har tatt skrittet inn i livet igjen, som et sosialt, åpent og kreativt menneske. Livet er uforutsigbart og vanskelig, håpløst iblant, men også fint og glimtvis vidunderlig. Livet er mye på en gang, uansett hvordan man har det og hvilken livssituasjon man er i. I denne usikkerheten og de utfordringene jeg står i, krever spiseforstyrrelsen fortsatt sin plass, som en strategi for mestring, trygghet, kontroll og angstdemping. Jeg behøver den for å møte det som kommer, og den gjør det noen ganger litt lettere, for en liten stund, men aller mest enda mer vanskelig. Men jeg kjenner samtidig en trass og motvilje mot den, og et håp om å finne andre løsninger, annet innhold som kan bli mer viktig, mer riktig. 

Derfor vil jeg ikke gi meg her. Jeg har ikke noe mål med skrivingen, annet enn å fortsette, åpne opp, lære og vokse. Leve litt på veien. Le masse og være i dagene mine med hele meg. Hva vil det bli, hva venter nå? Det vet jeg ikke. Men jeg er her. 

Nyttårsaften og uke 1 er ikke min beste tid, det nye året virker truende på min eksistens. Fylt av angst for januar og de ekstra utfordringene et nytt år fører med seg. Ikke utfordringer i form av alt som må forandres, men utfordinger med å stå imot presset om forandring. En angst for forventningene og hetsen rundt det som skal starte og sparkes i gang, uro og press over alt som nå skal begrenses eller forbys. Nå skal vi bli nye, bedre, sunne, tynne, sterke, vakre, rike, dyktige, stressfrie, opphøyede versjoner av oss selv. Og jeg som akkurat hadde begynt å tro litt på at jeg er bra nok akkurat som jeg er. 

Jeg føler meg liten i møte med det. Som en liten og maktesløs ingen med en stemme som når for kort, ofte ikke inn til meg selv engang. Som en svamp som suger til seg alt, en magnet som trekkes mot alle retninger. Sveiper og blar og skummer meg gjennom tekst og glansede bilder, blir stadig mer frynsete, mer redd, mer usikker. Jeg som trodde jeg sto stødigere i meg selv nå, opplever at jeg i stedet for å stille meg kritisk til alt som skrives og presses på, begynner å betvile min egen motvilje mot den type påvirkning. Betvile mine friskere tanker om at kroppen ikke har hatt annet enn godt av litt jul og litt hvile, at hjertet ikke har hatt annet enn godt av selskap og kjærlighet, at hodet ikke har hatt annet enn godt av å slippe litt opp på regler og gi rom for intuisjon og egen frie vilje.

Detox, kickstart, periodisk faste, treningschallenge, no pain no gain, kjøttfri, kur, sixpack, morgentrening, proteinpudding, forbrenning, treningsplan, laktosefri, squat ’til you drop, sukrin, glutenfri, lavkarbo, eggehviter, suppediett, fettfobi, svettefest, mammakroppen, sommerkroppen, regler, fitness, godtestopp, grenser, renselse, bare en mil til, bare et par kilo mindre, bare litt, litt, litt, jeg har kontroll, jeg har kontroll, jeg klarer det fint, jeg har det bra, jeg er ikke på avveie, ikke enda, jeg er sterkere denne gangen, jeg må, jeg skal, jeg trodde jeg ville.

Men nei. Jeg stopper det der. Stopper opp og sier NEI. Holder for ørene, kniper øynene igjen og synger så høyt jeg kan på en irriterende sang så ingen lyder, ingen ord, ingen bilder, ingen syke tanker får slippe inn og feste seg. Jeg må stoppe det der. For om jeg ikke stopper det der, mister jeg snart, veldig, veldig fort, evnen til å stoppe i det hele tatt. Det er kort mellom tanke og handling i meg, det er veldig, veldig, helt ekstremt liten avstand mellom kontroll og tap av kontroll. Fremgang og tilbakefall. Det friske og det syke. Mellom meg og at jeg forsvinner.

Jeg har alt å tape på å fortape meg i det. Jeg har ikke kommet så langt for å falle tilbake. 

Kjære du som leser. Jeg foreslår at du også, i dette øyeblikk, trykker pekefingrene lett mot ørene, lukker øynene, gauler på en sang du digger og våger å tro på at du er bra nok akkurat sånn du er. Finn mot til å stå imot presset, til å lytte mer innover enn utover, til å lære deg selv å kjenne og være nysgjerrig på den du finner. Det er så mye som venter på deg. Det ekte, frie, tøffe og kaotisk fortryllende livet ditt er ditt liv. Du bestemmer. Du har alt å vinne på å være den du er.