Tenk at jeg sitter her. Du gjetter aldri hvor. Jeg kan knapt fatte det selv, enda en verkende kropp med dundrende hodepine og søvnige øyne vitner om at det er helt på ekte. Jeg bare reiste. Hit. Til USA. Fordi savnet etter min storesøster var så stort, og ønsket om å avslutte dette året og starte det nye med den personen i verden som kanskje betyr mest for at jeg fortsatt er, vant over all fornuft og det-går-ikke-an-tanker. Fra en dag til en annen, på minuttet bestemte jeg meg. Og så bestilte jeg fly og flyplasshotell og shuttlebuss og løp ut med søpla og hentet posten og vasket opp og skrudde av varmekablene på badet og dro ut ledningen på stjerna i vinduet og hang opp klær og hev noe ned i en koffert og pakket en liten boks med potetmelstopper og bare reiste.
Det var i går kveld. I dag er og blir en uendelig lang dag. I skrivende stund har jeg vært våken i 24 timer, og klokka er ennå bare 17.15 lokal tid. Den eneste grunnen til at jeg fortsatt holder koken, er vel reisefeberen og søsterlengselen. Jeg kjørte til Gardermoen sent i går kveld, sov to timer på et hotell, spiste hotellfrokost klokken fire i morges og fløy først til Frankfurt og så hit hvor jeg sitter nå, Los Angeles, der det ikke bare er 24 grader ute, men også inne, og jeg er dødssliten og trøtt og må vente her i fem timer før mitt siste fly tar meg til Albuquerque i New Mexico og denne lange reisen skal avsluttes i en shuttlebuss opp i fjellene til Santa Fe, der min søster bor. Det er ennå ti timer til jeg kan kaste meg rundt halsen hennes, og krype ned under ulltepper i hennes store seng og sove til jeg våkner og må klype meg i armen over alt dette.
Jeg er visst en sånn type person som gjør slike ting. Når jeg tenker etter, er det kanskje mer normen enn unntaket. Og slike impulsive og smågale eventyr, blir ofte de beste. For jeg har ikke hatt tid til å tenke så mye og planlegge så grundig, og må derfor ta ting som de kommer. Det er veldig sunt for et regelstyrt hode som verner om sine rutiner.
Å reise alene er ikke noe problem, det har jeg gjort mange ganger, og jeg tviler aldri på min evne til å finne fram. Ting liksom bare ordner seg. Dessuten er de fleste jeg treffer på både hyggelige og hjelpsomme, og jeg snakker engelsk og koser meg som en som passer inn i mengden av folk på vei. Med unntak av en skikkelig usmakelig fyr som satt ved siden av meg på den 12 timer lange flyvningen over Atlanterhavet og gjorde det til 12 veldig, veldig lange timer i et fly over Atlanterhavet. Jeg fikk det uheldige setet midt i midterste seterad, og min selskapsblære er ikke-eksisterende i slike tilfeller. Derfor blir jeg veldig stresset over å måtte være til bry. Ikke bare var han sur, selv om jeg bare spurte om å få komme ut to ganger på hele turen, han kastet søppel på gulvet, satt med begge armene på armlenene og med beina bredt, drakk seg skikkelig full, kastet opp, satte seg igjen, så tungt mot setet og armlenene at han med albuen på min tv-kontroll både skrudde lyden min helt ned og helt opp i et enda kjør, trykket meg ut av det jeg så på og rett og slett forsuret hele min tur. På toppen av det hele, sølte jenta på min andre side et helt glass Sprite over jakka mi og sekken min, og det har nesten tørket nå.
Nå kjenner jeg energien dale. Jeg burde ha sovet en middagslur, ja, det er faktisk langt over leggetid norsk tid. Men jeg er ikke så flink til å sove på farten, sittende, med masse lyder og mennesker og ting å passe på. Kommaregler og god setningsbygning glemte jeg visst å pakke med, så dere får bære over med meg.
Jeg lover ikke mye USA-blogging mens jeg er her, for jeg skal reise hjem allerede tirsdag, og akter ikke å kaste bort søstertiden foran en skjerm. Men, jeg lover å ta bilder og gjøre mye gøy og starte det nye året på best mulig måte.
Leve livet, rett og slett. Livet lever. Og jeg har bare ett, og det er nå og nå og nå og NÅ.
