Historien om hvorfor jeg ikke kan bli hva jeg vil

Fremtiden, den er alt alle snakker om. Hvem vil du bli, hva vil du gjøre, hvor skal du? Planene skal helst være store, oppnåelige, målrettede og spennende. De vil høre hva du vil. Hva du drømmer om. Og, ikke minst, hvordan du skal få det til. Så stor du har blitt. Så flink du er. Du kan bli akkurat hva du vil. 

Bak svarene som kommer på rams, uten å si noe konkret, men likevel ikke være for svevende, står en ung kvinne og kaldsvetter. Det var dette hun fryktet. Så fort hun finner tilbake til seg selv, er ikke lenger hun selv god nok. Nervøst flytter hun på seg, vrir den ene skulderen litt, tar håret bak øret, lurer på når hun kan si ha det og gå hjem og grine. Hun må jo bli noe også. Alle andre blir noe, eller er noe allerede. Du kan bli hva du vil. Likevel føler hun seg som den posen med blomsterfrø på Plantasjen, som havnet under en hyllerad og ikke ble funnet før det var for sent for liv der. 

Thea kunne telle til hundre og knytte sine sko. De var grønne, akkurat som jakka og buksa, og sekken var lilla, det var mye farger. 200 meter hjemmefra, fikk hun en plass ved vinduet. Hun kunne lese, hun kunne skrive, hun kunne steke pannekaker. Det tok ikke lang tid før alt hun kunne gjorde henne annerledes. Det tok ikke lang tid før alt hun kunne gjorde henne besatt av å alltid måtte kunne alt. Hun kunne ikke glemme noe. Hun kunne ikke slurve med noe, hun kunne ikke tåle en feil. Det hun kunne, ble henne, og alle så henne for det. Dessuten var hun usedvanlig pliktoppfyllende og ordentlig. Hun hevet aldri stemmen, hun klaget aldri, hun kom aldri for sent. Inni seg sverget hun at hun aldri skulle gjøre noe som ikke var riktig, eller noe som gjorde andre lei seg, eller noe som gjorde andre sinte. På konferansetimene skrøt læreren av henne, og hun sa takk, for det sier man. Likevel hørte hun ikke etter, annet enn at hun skjønte at hun måtte fortsette med dette, for nå var hun slik, og det ble forventet ting av en som henne. Ikke minst fra henne selv. 

Alt hun måtte gjøre for å fortsette å være den andre så henne være, tok mye tid. Inni den lille kroppen, herjet følelser og behov og behovet for følelser, men det måtte ingen få vite. Hun forsøkte å gjøre som de andre, hun husket som de andre, hoppet paradis som de andre, samlet på snegler som de andre og løp hjem når dagen var slutt, som de andre. Hjemme var hun ikke som hun burde være. Hun har blitt fortalt at hun var vanskelig. Mye sint og mange tårer. Dette kan hun selv ikke huske, for det var liksom ikke henne. Et sted sivet alt det som bygget seg opp ut, i trygge omgivelser som tålte det fordi de var hennes kjøtt og blod. De måtte i hvert fall tåle det, men tålte det kanskje ikke så godt, og hun tålte ikke så godt å være den belastende ungen som ikke fikk sove og ikke torde noen ting og sakte, sakte følte seg for mye.

Til slutt fant hun ut hvordan alt skulle bli bra. Hun skulle bli raskest, smartest, best, snillest, flinkest, mest stille, lettest og sterkest. Hun skulle gjøre det hun var god på, og bare være god på alt hun gjorde. Hun skulle ikke gråte eller krangle eller være redd for noe. Hun skulle ha venner, og hun skulle bli en bedre søster, og hun skulle alltid, alltid tenke på andre før seg selv. Hun var bare så gammel at hun fortsatt var for liten for å tenke sånne tanker i det hele tatt. Ikke mer enn 9-10 år, favorittplagget var fortsatt en blå silkepysj med bamser på. Hun visste ikke hva angst var, men hun var redd. Hun visste ikke hva BUP var, men hun satt der og ristet på hodet og nikket i 45 minutter annenhver uke. Hun visste ikke at det viktigste man lærer på barneskolen er å være et barn og være sammen med andre barn, men hun kunne ramse opp alle hovedstedene i Europa, om noen spurte. Ofte sa hun at hun likte skolen, men ofte var det for at de skulle like henne. Hun likte aller best å kunne være best på noe, for hun følte seg som et forferdelig stygt og krevende menneske. 

Slik startet et liv som på papiret så fantastisk bra ut. Alt rett, 37 av 37. Full pott. 6! Strålende. Slik sluttet et liv som kunne vært levelig. 

Jeg skriver om dette i tredjeperson. Det er et eller annet som gjør at jeg ikke helt kan akseptere at det også var meg. Selv nå, som jeg tenker på det, tenker jeg at jeg var så mye bedre da fordi jeg klarte alt det der, til tross for alt jeg ikke klarte av alt det andre livet burde inneholdt. Mitt evige slit for å alltid være så god at andre kunne godta meg, gjorde meg veldig ensom, veldig drevet av tvang, veldig innesluttet. Jeg kan huske jeg hadde hodepine, og et halvt år med så mange bekymringstanker at jeg lå våken hver natt til klokka var to-tre. Jeg kan også huske den første gangen jeg veide meg, den første gangen jeg løy om at jeg hadde spist et annet sted, den første gangen jeg kastet matpakka i søpla, den første gangen jeg ikke kunne spise kveldsmat lenger, den første dagen jeg ikke spiste noen ting, den sekstende dagen i 6. klasse og min første natt på sykehus, da de dyttet en sonde ned gjennom nesen, forbi svelget, nedover i spiserøret, at jeg hostet, at jeg ikke klarte å ikke gråte, at slangen traff magesekken og det kjølige vannet de sprøytet gjennom den mens de lyttet med stetoskop på den hårete magen for å bekrefte at prosedyren var korrekt gjennomført, at jeg ikke spiste noen ting på et halvt år etter det. Jeg kan huske at jeg ikke husker noe på en uke, og så kan jeg huske at jeg var veldig bekymret fordi vi skulle ha en engelskprøve jeg gikk glipp av.

Jeg valgte å bli noe jeg ikke kunne leve opp til: Umenneskelig perfekt uten følelser, uten behov, uten å være til bry for andre. Etterpå har jeg brukt mye liv på å ikke leve og oppheve. Når andre tok kontrollen over maten min, kroppen min, hver minste lille bevegelse jeg gjorde, tok jeg kontrollen over tankene mine, de fikk ingen. For å føle at jeg fikk til noe, mestret jeg skolen perfekt. Etter hvert ble skole karakterer, og mine måtte alltid være de beste. Tiden gikk, og jeg var fortsatt syk og sykelig opptatt av å være god. Jeg hadde noen venner, jeg mistet noen venner, jeg fikk ikke så mange nye. Jeg ble god på å være med voksne, for det var voksne jeg var mest sammen med, på sykehuset, i terapi, selv skolematen ble spist under oppsyn av en lærer. Det var uaktuelt å gjøre normale ting, som å dra på leirskole, Polentur, klassefest, det første kysset, se på film og spise brownies rett fra stekebrettet, være ute for sent. Jeg var på sykehuset, eller hjemme, eller på skolen. 

Etter grunnskolen, orket jeg ikke mer. Det gikk to dager på videregående før jeg forsto at jeg enten måtte slutte på skolen eller forsvinne igjen. Jeg valgte å slutte, men med tiden forsvant jeg likevel. Etter et år, der jeg trodde jeg skulle klare å bli friskere fordi jeg slapp skolepresset, begynte jeg på skolen igjen, like syk. Og enda mer alene. Igjen fordypet jeg meg i fag og karakterjag, og tre år på tre forskjellige skoler resulterte i toppkarakterer i alle fag og en enda mer innviklet og altoppslukende spiseforstyrrelse. For de fleste var jeg en nerd, en kjedelig person, en man kun snakket med om man lurte på noe faglig, eller på et eller annet vis behøvde noe fra. Jeg tror medelever så på meg og ikke så noe annet enn veggen bak meg, som jeg forsøkte å gå i ett med. 

Etter det, har jeg brukt år på å ikke komme noen vei. Ned og opp har ikke vært like langt. Jeg har skadet meg selv og drept livet i meg. Jeg har bygget meg opp igjen og hater den jeg ble. Jeg har bedt om hjelp og tatt i mot det jeg har fått, noe til hjelp og noe til skade. Jeg har forsøkt å bli frisk og blitt sykere, blitt friskere, blitt verre, blitt annerledes syk, blitt altoppslukende intet. Samtidig har jeg sett at hvem som helst har blitt hva som helst. Studenter, karrieremennesker, forlovede, mødre, fedre, gifte, huseiere, hundeeiere, reisende, noe for seg selv og noe for andre. På stolen jeg sitter, ved mitt arvede kjøkkenbord, i min leide sokkelleilighet, i en liten by utenfor mulighetenes land, med rennende tårer og en krypende følelse av at dette er for personlig å snakke om, er jeg ingen ting av det jeg trodde jeg skulle bli bare jeg ble raskest, smartest, best, snillest, flinkest, mest stille, lettest og sterkest. Det viste seg at det bare gjorde det å bli noe helt umulig, og selv nå, som jeg stiller spørsmålet og andre stiller spørsmålet, vil jeg ikke, kan jeg ikke, tør jeg ikke, greier jeg ikke å tro at jeg kan. 

Jeg kan ikke se for meg at måten jeg går på skole på, skal eller kan bli noe annerledes enn måten jeg har gått på skole på i alle årene jeg har gått på skole. Jeg kan ikke se for meg at måten andre ser på meg på, skal eller kan bli noe annerledes enn måten andre har sett på meg på i alle årene jeg har syntes. Jeg kan ikke se for meg at måten jeg ser på meg selv, skal eller kan bli noe annerledes enn måten jeg alltid har sett på meg selv. I egne øyne er jeg verdiløs med mindre jeg presterer noe usedvanlig verdifullt, noe håndfast og konkret, skrevet ned på et papir eller vist som et tall på en vekt. 

Bare tanken på å sitte i en forelesningssal igjen, kjøpe pensumbøker, flytte til et nytt sted, gjør meg kvalm. Det gjorde meg virkelig syk sist, så fortvilet og mørk og desperat at jeg var redd for å ville dø og redd for å fortsette å leve. Ingen ting ved studentlivet virker overkommelig for meg, og aller minst det alle forbinder med studentlivet: å leve livet, ha det gøy, være sosial, feste, være midt i det. Jeg vet bare hvordan å være for god for mitt eget beste. Og det er ikke bra for meg nå. Jeg har mer enn nok med å forsøke å være god mot meg selv og innfinne meg med å gjøre ting godt nok, og samtidig gjøre noe akkurat passe krevende i den tiden og energien jeg har til overs etter det.

Det er viktigere for meg å bli trygg på hvem jeg er, bli trygg på det jeg gjør, bli kjent med hva jeg liker og hva jeg ikke liker, bli trygg på de jeg har rundt meg og oppsøke nye steder å bli kjent med meg selv og andre på, enn å sette meg selv i en så utrygg situasjon at ingen ting er trygt lenger annet enn det kjente: isolasjon, innestengte følelser, perfeksjonisme og spiseforstyrrelsen. 

Slik kunne en med alle muligheter ende opp med svært få. Alle andres ambisjoner for meg, virket mot sin hensikt og ga meg ingen. Det er allerede for sent for så mye, så hvorfor forhaste meg med noe jeg verken vil eller tror jeg kan få til. Kanskje er jeg en dag klar, men i år er jeg redd for at skole vil bli et prosjekt som vil kreve så mye av meg at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Og det er ingen tjent med. Kanskje tenker jeg annerledes om et halvt år, men jeg greier ikke å forholde meg til så langt frem i tid i dette her og nå. 

Skolen er ikke for alle, og aller minst for sånne som meg som skolen blir alt for. Jeg vil ikke gå på skole igjen før jeg har mer rundt meg og i meg av det som kan gi livet mitt mening. 

Med snø i håret på myke veier

Vet du hva som skjer når du tar bort noe? Noe annet får ta plass, eller noe nytt får slippe til. Vet du hva som skjer når du lar livet gå litt saktere? Ting får falle og reise seg, inntrykkene rundt deg blir plutselig synlige og kraftfulle, selv snøen blir liggende i håret litt lenger før den smelter. Grusen du trår på åpenbarer seg som en fortryllende vei innover, nedover i noe du ikke vet hva er, men stadig kommer nærmere. 

Jeg velger å huske alt jeg har fått til denne uken, fremfor de få stundene alt brøt sammen. Kroppen har ikke gjort like vondt. Ikke en eneste gang har jeg vært så sliten at jeg bare vil gråte, pakke meg inn og gjemme meg bort. Fremfor å bli utslitt av for harde kroppslige påkjenninger, har jeg blitt akkurat passe sliten i viljestyrken av å la være. Fremfor å være mest alene, har jeg vært mest med. I dag, lørdag, har jeg endelig litt tid for meg selv hjemme hos meg selv, og det føles forfriskende godt. Ute snør det pent og pyntelig, og jeg har kjole på og flettet hår, enda jeg ikke skal noe sted. Til ære for meg selv og det livet jeg har fått et glimt av, her kommer en liste over ukens øyeblikk av mestring: 

– Treningen har bare fått halvparten så mye plass, og jeg har endelig blitt hel igjen. Det er tøft å slutte før tvangen vil, tøffere enn å fortsette, men jeg har greid det, hele uken, og jeg har merket en enorm forskjell underveis og etterpå. Mye frigjort tid, ingen apatiske fosterstillingsseanser på gulvet, fysisk, mentalt og sosialt overskudd, tiltakslyst. En del av motivasjonen har vært at det er bare for en uke, og at jeg kanskje vil bli sterkere av det fordi jeg virkelig behøvde litt etterlengtet restitusjon. Men det har fått meg til å tenke på hva jeg vil at livet mitt skal inneholde, hva alle den treningen egentlig er godt, eller vondt, for, alt jeg orker å gjøre når jeg ikke er så sliten hele tiden. Forhåpentligvis er dette bare starten på en ny, snillere måte å behandle kroppen min på, selv om endringen må skje gradvis og garantert vil gå både fremover, bakover og stå stille.

– Til tross for at jeg har trent betraktelig mindre, har jeg etterstrebet å gi kroppen nok energi gjennom dagen. Noen kalorifattige matvarer er byttet ut med mer næringsrik og energitett mat, og har kjent meg mer tilfreds enn konstant sulten. De neste ukene skal jeg bruke på å innarbeide nye rutiner for innkjøp, måltider og trening, og det kommer til å bli krevende. Det tar lang tid å bli trygg, men alternativet er å bruke all tid på å forbli utrygg, og det kaoset orker jeg ikke mer nå.  

– Hver dag på jobb er en øvelse i å være utenfor egen komfortsone og gjøre ting jeg ikke kan. Av natur er jeg elendig på å gjøre ting jeg ikke kan, jeg unngår det så langt det går. Det begrenser meg i stor grad, fordi det stadig blir færre ting jeg føler jeg kan, og selv ting jeg en gang kunne, slutter jeg å gjøre i frykt for at jeg ikke mestrer det perfekt lenger. Vel, på jobb må jeg utfordre meg. Det heter ikke nei, det går ikke, men ok, det skal jeg prøve. Stressnivået er høyt, presset fra min indre perfeksjonist er til tider nærmest lammende, men jeg står i det og gjør så godt jeg kan. Foreløpig har det vært godt nok. Godt nok er godt nok, godt nok kan i slike tilfeller være bedre enn perfekt. Godt nok senker kravene og gir flere muligheter. 

– På torsdag ble jeg intervjuet og fotografert til en debattsak i Aftenposten. Mer om det når saken skal på trykk, men jeg kan røpe at det dreier seg om noe jeg brenner for og kjenner på kroppen. Jeg overnattet i Oslo, hadde en superhyggelig kveld og morgen med lillesøsteren min, og spiste til og med lunsj som ikke var medbrakt. Pluss i Thea-boka! 

– Thea vs. blomsterfluer: 1-0. I en plante fra Plantasjen, en stor, dyr og flott en, fant jeg kilden til minifluehelvetet hjemme. Selveste moder jord, i en potte av terrakotta. Etter å forsøkt alle kjerringråd, klappet og klappet de små inntrengerne flate mellom hender, mot vinduer, gulv og vegger, stukket fyrstikker opp-ned i jorda og sprayet med salmiakkvann, endte hele planta på trappa i vinternatten. Men litt frost skadet visst ingen, annet enn å ta livet av draketreet der det sto til sakte opptining i gangen, og bladene falt mot flisene, mens fluene våknet opp av vinterdvalen igjen. Nå ligger alt dødt og levende i den store restavfallsdunken i oppkjørselen, og hjemmet er fritt for både grønt og husdyr. Girlpower, fly, fly goodbye!

– Med tente lys, rolig musikk og avslappende stemning, gjorde jeg yoga hjemme uten at det utviklet seg til en styrkeøkt. Attpåtil tok jeg en lang dusj og spiste ordentlig kveldsmat etterpå, og den natta sov jeg så godt, uten smerter, mett og varm. 

– Jeg har drukket mye mindre enn jeg pleier, takket være nok et forsøk på å slutte med Pepsi Max. Det har ført til mer sammenhengende søvn, et mindre anstrengt forhold til kroppen, færre toalettbesøk, bedre sult- og metthetsfølelse og etter hvert ga den verste hodepinne seg også. Av erfaring melder behovet seg ved neste tur på butikken, men akkurat nå kjenner jeg ikke noe tvangsmessig sug etter det, og det er en fri følelse. 

 

Livet i saktere, lettere, snillere tempo, har vært mest fint. Støtten fra famile, venner og lesere har vært motiverende og betryggende. Neste uke skal bli så god som mulig, det tror jeg på. Kanskje saktere, lettere, snillere kan gi meg mer enn det jeg tror jeg mister? Det handler om meg selv, men ikke bare det. Meg selv med meg selv, meg selv i verden, meg selv med andre. Hvem vet hvilket liv som kanskje venter når man slutter å flykte fra det?

Grusen jeg stamper i og snubler bortover, åpenbarer seg som en fortryllende vei innover, nedover i noe jeg ikke vet hva er, men stadig kommer nærmere. 

 

23 minutter

Når du har fått til i 72 timer

vært god i 72 timer

stått imot i 72 timer

tatt vare på i 72 timer

vært sterk i 72 timer

 

så kommer det 23 minutter

en slags gift som øker kontrasten til alt er gjennomsyret av svarte forgreininger i tanker, minner og hjerte

og så er 23 minutter det eneste du husker

 

 

 

 

Saktere, lettere, snillere


Musikk når du trenger kraften med deg: “Rey’s theme” – filmmusikk fra Star Wars: The Force Awakens, av John Williams

Prosjektet “Ut av skyggen” startet med et virkelig brak i går. Jeg hadde sovet dårlig, gruet meg litt til jobb, kjente at hodet var opphengt i de få grammene ekstra med havregryn som fant veien oppi kjelen til frokost, posen med treningstøy som lå klar i bilen til bruk etter jobb. Men mest av alt, var jeg distrahert til det hinsidige av to dragninger i meg: den som vil forandre og den som vil holde fast. Mandag betyr nye uke, ny uke betyr at jeg ikke har trent denne uken, hvilket betyr at jeg må trene så mye jeg kan for å ikke føle meg som en som ikke trener. Til tross for at jeg trente hver dag forrige uke, det var forrige uke. Ingen hvile før utmattelse. Problemet var bare det at jeg var utmattet allerede, og etter syv timer på jobb var jeg segneferdig. Angsten bygget seg opp for hvert sekund klokken nærmet seg tre, for da visste jeg at det bar rett ut i bilen, til løpetights og løpesko og ut i skogen i høyt tempo til det bestemte antall kilometer var tilbakelagt. Jeg var like ved å gråte frustrerte tårer, legge meg under arbeidspulten og be noen ta meg med hjem, men det kunne jeg ikke, for da ville alle se den ekte meg og jeg ville ikke kunne spise noe mer den dagen fordi jeg er så lat og ikke fortjener mat.

Jeg lengtet etter en tillatelse fra noen til å reise hjem, spise middag, slappe av, men den kom ikke. Så jeg slepte meg ut i bilen, sendte en nødsnap til storesøster og spurte om hun hadde tid til å snakke litt, ble sittende i ti minutter i førersetet, kjente ambivalensen rive og slite i meg, gikk ut av bilen, åpnet bakdøra, tok ut posen med treningstøy, slang den tilbake, lukket bakdøra, snakket meg selv ned i håp om å bygge opp løpeviljen, til jeg til slutt stirret meg selv inn i øynene i sladrespeilet og sa med bestemt og tydelig stemme: Nå, Thea, nå kjører du hjem og lager middag, du får ikke bevege deg en meter til i dag! Og så gjorde jeg det, andpusten og innbitt som om det var et maraton i selvkontroll jeg holdt på med. Storesøster ringte, og vi snakket i to timer, helt til begge var forsikret om at jeg ikke kom til å gå ut og løpe og jeg hadde fått flere oppgaver for den kommende uken med formålet å ta vare på meg selv. 

De siste månedene har jeg merket at kroppen prøver å si ifra om at noe ikke er som det skal. Jeg er alltid sliten, alltid sulten, musklene verker, jeg kan bli svimmel og apatisk ved brå bevegelser. Dette uten at kroppen har forandret seg nevneverdig. Målet er konstant det samme – å gå ned i vekt – men det får jeg faktisk ikke til, og det er vel fordi kroppen nekter plent. Dette er deg, sier kroppen, du får bare leve med det. Dette leder til en frustrasjon og usikkerhet, spesielt rundt mat og trening, der jeg føler jeg må begrense og kompensere for alt jeg spiser, og trene stadig mer og tyngre. Etter en viss tid, for det går greit for en periode, reagerer kroppen slik den kan best: Skrur ned forbrenningen, prioriterer viktige funksjoner, sakner det generelle tempoet og signaliserer tre ting: Jeg er sulten, jeg er sliten, jeg har vondt. 

De som ser meg spise, løpe, løfte, pushe, prestere, ville blitt overrasket over hvordan jeg er når jeg spiser hjemme, ikke løper, ikke løfter, ikke pusher og ikke må prestere. Da ligger jeg sammenkrøpet i sofaen, sitter apatisk på en stol foran dataen, hviler hele kroppen mot baderomsinnredningen for å orke å pusse tenner og spiser store porsjoner mat. Det holder ikke med en kopp te, det blir titalls, det holder ikke med et glass Pepsi Max, det blir en firpakning, det holder ikke med frokost, jeg må gjerne ha dobbel porsjon. Det går fra horisontal posisjon på gulvet til spurter i motbakken utenfor. Og likevel skriker kroppen etter mer. Mer mat, mer hvile, mer drikke, mer mer mer. 

Blir du aldri fornøyd, tenker jeg om kroppen, før jeg pusher grensene ytterligere. Løpesteget er ikke lenger like kvikt, de tunge øktene på treningssenteret sitter i i flere dager. Jeg tror jeg tåler mer fordi jeg øker på, løper lenger, legger på vekter, men innerst inne tror jeg det er mer stålvilje enn muskelkraft som rår. 

Hva er det egentlig du vil med livet ditt? spurte søsteren min i går. Vil jeg virkelig at all min ledige tid skal gå med til planlegging og gjennomføring av måltider og treningsøkter? Skal noe så basalt som mat og bevegelse få alt mitt fokus, all min innsats, all min energi? Og virker det? Gir det meg det jeg søker? Mestring, overskudd og positive følelser? Nei, nei og nei. Det gir meg mangel på mestring, underskudd og svært selvkritiske følelser, et mørke. Får det meg til å bli mer sosial? Gir det meg konsentrasjon og motivasjon til å skrive, utvikle meg, gjøre noe større? Nei, det er et ensomt prosjekt, der alle smarte tanker dyttes vekk av totalt unyttige tanker og bekymringer om mat, mat, mat, trening, trening, trening. Og løsningen jeg tyr til for å kompensere for alt dette kaoset, er et enda større fokus på mat og trening. Som om det gjaldt livet, mens det helt tydelig frarøver meg livet.

Så virker det?

Nei!

Så hvorfor fortsette? 

Gud, hun er fantastisk, hun søsteren min. To timers skravling med henne, og jeg føler meg som et sterkt, målrettet og godt menneske med alle muligheter i verden. Selvsagt går dette over ganske fort, men for hver gang, kommer jeg litt høyere opp og ettereffekten varer litt lenger.

Denne uken, som det både er mange utfordringer på jobb, privat og sosialt, har jeg derfor pålagt meg selv en virkelig tøff treningsuke, vi snakker styrkeprøve deluxe. Programmet er som følger: Saktere, lettere, snillere. Det vil si kortere løpeturer, kortere styrkeøkter, lettere vekter, yoga, nok mat før og etter og et par matutfordringer. Den tyngste treningen jeg gjør, er den treningen jeg klarer å ikke gjøre. De sunneste matvalgene jeg gjør, er de som viker fra den (u)sunne rutinen. 

Mitt strålende smil helt øverst, kom spontant og sprudlende i dag etter årets korteste, mest solfylte løpetur. Jeg må finne meg noen nye runder, for alle favorittene er rett og slett for lange for mitt eget beste. Tilbake til pusten, det myke, det snille, det gode. For jeg fortjener å ha det så mye bedre. Jeg vil mer, mye mer, enn dette slitne livet kan tilby meg. 

 

Prosjekt: Ut av skyggen

Livet er for dyrebart til å fjerne seg fra det. Det er på tide å finne veien ut i lyset, slik lyset finner veien tilbake til våren og vekker liv i alt fastfrosset, snødekket, midlertidig i dvale. Det er ikke for evig, heller ikke dette. 

Mange har vinterferie nå. Jeg takker for at jeg får fortsette min arbeidsrutine mens andre reiser til fjells. Det eneste utfordrende med mine fine fjols til fjells og utenlands – ikke ekte fjols, men jeg er fjollete glad i dem – er at jeg ikke kan flykte fra ensomheten like enkelt. Det er ingen å sove hos, ingen å snakke med i sene nattetimer, med mindre jeg våger oppsøke kontakter som krever mer av meg enn min fysiske tilstedeværelse. Det blir jeg helt nødt til, samtidig som jeg må gjøre hjemme til noe litt varmere, tryggere og roligere enn det har vært den siste tiden. Først og fremst handler det om innholdet i kjøleskapet, å tillate meg rolige dager med skriving, lesing, film, å trene passe nok, holde fast i gode rutiner og skape nye og bedre der rutinen ikke er hensiktsmessig på lang sikt.

Kort oppummert: å ta vare på kroppen, med alle dens behov. Søsteren min ba meg tenke på kroppen min som et lite barn jeg er ansvarlig for. En liten jente   -la oss kalle henne Elin, som faktisk er det finske ordet for kropp – som er avhengig av å bli tatt vare på. Det innebærer å være streng iblant, for eksempel å si at det holder med Pepsi Max nå, eller du må spise brødet også, ikke bare pålegget, gå og kle på deg, for nå må vi reise. Det innebærer mest å være snill, for eksempel å snakke til med milde ord, rose, trøste, holde rundt. Dessuten trenger jeg å være et godt forbilde for meg selv. Jeg trenger mennesker rundt meg, og jeg trenger trygge rammer og slække kvelder på sofaen.

I januar byttet jeg arbeidspraksis, og det har vært en utfordrende og sunn forandring for meg. Hver dag gjør jeg ting jeg ikke kan, saker jeg ikke vet om jeg er god på, ting jeg er redd for, kaster meg ut i det. Jeg lærer gjennom å gjøre, og læringskurven er bratt og til tider veldig stressende. Stresset er likevel håndterlig og oppbyggende, fordi jeg opplever mestring og tillit. Etter tre uker som praktikant i lokalavisa, i selveste redaksjonen blant dyktige journalister, har jeg gått fra å føle meg som en udugelig tufs til en respektert og verdsatt ressurs. Det er faktisk vanskelig å beskrive den forandringen dette har hatt for min profesjonelle selvtillit, og forhåpentligvis etter hvert også for min personlige egenverdi. Jeg har oppdaget noe svært interessant om dette som jeg planlegger et lengre innlegg om i fremtiden. Følg med!

Å finne det som er viktig, kan virke veldig enkelt ved første øyekast. Nesten alt jeg gjør oppleves som veldig viktig at gjøres akkurat sånn. Det er de spiseforstyrrede vanene, tankegangene og fellene som regjerer. De gangene jeg klarer å zoome ut og se meg selv slik en annen ville sett meg, kan jeg i det minste innse at det jeg gjør både virker sykt og mot sin hensikt. Om jeg klarer å zoome enda lenger ut, kan jeg se det større bildet; de opprettholdende faktorene, alt det hindrer meg fra å gjøre, hva som kunne vært bedre på lang sikt. Dilemmaet oppstår når det blir konflikt mellom kortsiktige løsninger og langsiktige mål. I det ligger det mye frustrasjon og håpløshet, som ofte resulterer i syke valg igjen. Dette er noe jeg jobber med, ikke på daglig, men sekundlig basis. Det krever alt jeg har, og alt jeg har krever en kropp som verken er for sliten eller for energisk, et sinn som verken er for redd eller for avslappet, behov som verken er overdekket eller underdekket, i verste fall ignorert. Det er vanskelig å se klart i skyggene, og jeg føler ting stadig har blitt verre, som at jeg mister kontrollen og blir styrt av noe annet. Jeg tenker hver dag at jeg ikke vil ha det slik lenger, men hver dag gjør jeg samtidig hundrevis av valg som holder fast i sykdommen. 

Det som er viktig, er vanskelig å velge, men med fokus og standhaftighet, er det mulig. Dessuten hjelper det å finne noe å oppslukes av som ikke innebærer kropp, vekt og mat. Den siste uken har jeg takket ja til en utfordring og tatt en avgjørelse om noe jeg skal kjempe for, og disse to sakene, større enn meg selv, er fantastisk motivasjon. Jeg vil holde det for meg selv en liten stund til, men vil selvsagt dele når det blir naturlig. Ikke vær redd for å tenke stort, mennesker har mer potensial enn begrensninger, i de rette forholdene og med troen på egen verdi og viktighet. 

Mange ganger kan det å skifte fokus gjøre den lille forskjellen som gjør den store forskjellen. Det er ikke bra å stenge seg inne, oppslukt i eget hode og eget mørke. Når har det noen gang vært konstruktivt? Så hvorfor er det så vanskelig å bare gå ut da? Terskelen er ikke høyere enn man tillater den å være. Med kameraet rundt halsen, eller penn og papir, eller musikk, klarer jeg å oppslukes av inntrykk, ideer og følelser som gir mening i alt det meningsløse. Et gammelt vindu, måten lyset får gjenskinnet i vinduet til å fange både innsiden og utsiden, fargespill og sterk innsikt, vakker utsikt.

Det er lov å gråte. Det er lov å le. Det er også lov til å ikke gjøre noe fornuftig eller bare føle seg litt tom. Det som ikke er greit, er å stoppe. Livet kan smelte som snø mot huden, livet kan røske som torden, livet kan fryse i vakre tapper eller bølge i store hav. Livet kan brenne ned og livet kan få til å vokse. Livet kan stråle og livet kan hvile i tåkedekte åkre. Livet er aldri over, det er trassig konstant, i evig bevegelse. Livet er aldri nytt og aldri det samme. Livet tar og livet gir, men mest av alt, finnes det i alt som finnes, i alt rundt alt som finnes. Alle eier litt og alle deler masse. Livet har aldri skapt noe uten funksjon, livet tar ingen ting for gitt. Livet er forutsigbart overraskende. Livet er unikt og ikke spesielt på noen måte. Livet er hva vi velger å gjøre, hva vi velger å ikke gjøre. Livet er ditt og livet er mitt, like selvklart som forunderlig. Livet kan aldri vente, så aldri stopp. Livet er stygt og livet er vakkert. Men det er der. 

Tyngdekraft

Noen dager er alt jeg trenger bare en sang som gir fullstendig mening for alt jeg føler og frykter og behøver. Tyngdekraften, for meg er den spiseforstyrrelsen. Jeg vil ikke la den fange meg slik, men den gjør det likevel. Holder meg nede og forfalsker en trygghet jeg burde finne i andre og i annet. Det er noe som holder meg i sirkulasjon rundt den, og jeg kan komme så langt som jeg kanskje har kommet nå, men liksom aldri lenger. Aldri forbi dette punktet, der jeg trekkes mot og dras tilbake, når motstanden og tomheten og det uendelige griper meg. 

Gravity

– av og med Sara Bareilles, hør på den her.

Something always brings me back to you
It never takes too long
No matter what I say or do
I’ll still feel you here ’till the moment I’m gone

You hold me without touch
You keep me without chains
I never wanted anything so much than to drown in your love 
And not feel your reign

Set me free, leave me be
I don’t want to fall another moment into your gravity
Here I am, and I stand
So tall, just the way I’m supposed to be
But you’re on to me and all over me

Oh, you loved me ’cause I’m fragile
When I thought that I was strong
But you touch me for a little while 
And all my fragile strength is gone

Set me free, leave me be
I don’t want to fall another moment into your gravity
Here I am, and I stand
So tall, just the way I’m supposed to be
But you’re on to me and all over me

I live here on my knees as I try to make you see 
That you’re everything I think I need here on the ground
But you’re neither friend nor foe though I can’t seem to let you go
The one thing that I still know is that you’re keeping me down
You’re keeping me down, eh ooh
You’re on to me, on to me, and all over

Something always brings me back to you
It never takes too long

Så mørkt – et menneskesinn

Klokken er halv seks, solen har enda ikke funnet det for godt å forsvinne. I det sterke lyset, umulig å vende seg mot og umulig å verne seg fra, får ansiktet et forpint uttrykk. Øynene spennes opp og krymper sammen, sammenbitt munn, de fine rynkene karikerer pannen lik en vits. Det er øyeblikket før jeg gråter, av ikke noe spesielt og alt helt konkret. Den frostdekte steinen føttene sparker bortover veien, skyggene fra et eiketre som forplanter seg på fortauet jeg går på, en unge med hånden trygt i mammas vott, fjellet jeg sto på som ble rullesteiner, solen som bare skinner og skinner, livet som skjer. Kinnene blir våte og kalde før grove vanter på sinte hender fjerner det synlige beviset på mitt forfall. 

Så mørkt, et menneskesinn. Mer lukket enn antatt. Solskinnet bedrar. Jeg har prøvd å være modig. Det går bare så langt, altfor kort. Hvorfor det skjer nå, vet jeg ikke. Det kom kanskje så gradvis at jeg vente meg til mer og mer, lik øynene som gradvis begynner å se konturer i mørket, ser jeg stadig mindre klart og mer skremmende, konturer av skygger og djevler ruver i skumringen. Alt ser likt ut, farget av det fargeløse, alt høres likt ut, ekspanderende støy over voksende stemmer fra inni hodet mitt. Du kan ikke hvile nå, sier de. Du må passe deg fra de rundt deg, du står i veien. De sier jeg må gjemme meg. Så jeg gjør det. 

Kryper inn bak min høye mur, smiler til de som går forbi. Låser porten og kaster nøkkelen inn i tornekrattet der ingen våger lete eller spørre. Hvor gammel er jeg egentlig? Er det på tide å dø nå? 

Det er forvirrende og overveldende å ta avgjørelser uten oversikt over fremtiden. Jeg kan ikke møtes neste tirsdag, du må for all del ikke komme til meg. Du vet ikke hva du vil møte om du prøver, jeg vet ikke hva jeg kan være om du gjør det. Vær så snill, bare la meg være her hvor jeg ikke må noen ting og ikke vil noen ting. Du kan strekke ut hånda, men jeg kan ikke ta den. Det siste jeg vil er at du skal finne det ut på den måten. Det finnes ingen holdepunkter i meg lenger. Jeg faller, faller. 

Kald og fuktig i håret etter dusjen som skyllet over meg, der alt jeg skammer meg over havnet i sluket, sitter jeg ned på den faste plassen ved bordet. Kraftige skjelvinger går gjennom den slappe kroppen, det er vanskelig å sitte oppreist. Alt verker, hodet verker, og jeg merker at snart kommer tårene igjen. Jeg orker ikke mer. Musikken hjelper ikke,  ingen lys brenner i kveld. Det frister mest å pakke sekken og kjøre til noen likevel, men jeg er voksen, jeg må kunne være hjemme en kveld uten å gi opp. Jeg må kunne mer enn dette. Jeg må kunne

holde meg sammen

holde meg

 

hold meg

 

 

Kjøleskapet

Jeg trenger ikke maten

så lenge du er der

 

men når jeg er alene

trenger jeg maten

både å holde meg fra den og holde meg i den

 

selv om det burde vært deg jeg sirklet rundt og

hvilte ved

 

så er det kjøleskapet

 

kaldt

lukket

mørkt

 

mitt

 

 

 

Bristen

Jeg undrer

 

Om det plutselig bristet

og du var der da

ville du

gjemt deg

hadde du

sluttet å være glad i meg 

kunne du

stått der i forundring og tatt mitt alt inn?

 

 

 

Men hvorfor?

Har du noen gang betraktet deg selv utenfra, uten å dømme, bare nysgjerrig og åpen for det du ser? Det har jeg. Spurt hvorfor. Men hvorfor? Hvorfor gjør du det? Hvorfor tror du det vil hjelpe? Hvorfor gjør du det på dette viset? Hvorfor orker du? Hvorfor, når du vet hvorfor?

Det må bli en slutt på å være passiv betrakter, Passive betraktere ser mye, men de gjør ingen ting. Handlingslammet i egen innsikt og egne inntrykk. Kanskje tenker jeg at noe annet eller noen andre kommer til å fikse dette. Innerst inne vet jeg at det ikke kommer til å skje, og at handlingen ligger i meg, et enormt potensiale av ubrukt handling. Nå skal jeg gjøre også. Nå skal du få noen av mine hvorfor, som en oppfølger til “Spør deg selv hvorfor”. 

Men, hvorfor? spurte jeg, da jeg for femte gang på ti minutter åpnet kjøleskapsdøra og spiste cottage cheese med fingrene rett ut av boksen. Da jeg dyppet bit på bit med oppknekt knekkebrød i pestoglasset og åpnet gapet for flaskene med Pepsi Max, som svart og brusende rant ned i magesekken uten å svelges. Men, hvorfor? spurte jeg, da jeg ikke klarte å fortsette med å henge opp klær før jeg hadde spist nok for en hel dag, på en brøkdel av dagens timer. Selv frossent brød fra fryseren gikk ned på høykant. 

Jo, det skal jeg fortelle deg. Fordi ubehaget ved å spise er like stort uansett hvor mye jeg spiser, og det gir ro utover dagen å være ferdig med alt på en gang. Konstant sulten, tenker jeg på mat konstant, når jeg er mett, forsvinner mattankene og gir rom for viktigere tanker. 

Fordi i går kveld spiste jeg lite, og i dag er jeg derfor veldig sulten. 

Fordi jeg ikke spiste noe etter at jeg trente i går, og kroppen skriker etter noe å fylle glykogenlagrene med, reparere musklene med og smøre maskineriet med. Dessuten skal jeg trene i dag også, og jeg løper ikke på luft og kjærlighet. 

Hver dag legger jeg en plan for alt jeg skal spise, når og hvor, lik et budsjett med mat inn og forbrenning ut. Jeg er en mester i å budsjettere med underskudd, og kroppen min liker ikke underskudd. Hver dag benytter kroppen enhver anledning til å legge på litt ekstra, for å ha nok til å gjøre alt den må gjøre, og alt dette ekstra, som egentlig burde vært med i beregningen fra start, gir angst og panikk og krever strammere budsjett resten av dagen. Allerede etter første tygg for mye, slår refleksen inn, allerede da bestemmer jeg meg for at jeg ikke kan tillate meg å spise lunsj, og at den planlagte middagen blir erstattet med magrere saker, og at jeg kommer til å være sulten til kvelden og kanskje gå på nok en smell. Og da tenker kroppen at her er det bare å karre til seg det som behøves før skapene lukkes for dagen. Det er helt tydelig, da spisingen følger måltidene både i innhold, form og mengder, bare ikke deres rytme. Frokost-lunsj-middag, i ett, og så er det over. En time eller to med selvforakt og intensiv trening, og så kan jeg slappe av i det at jeg ikke kan spise mer i dag og derfor ikke ser på maten som tilgjengelig lenger. 

Eller et annet scenario. Jeg reiser fra eget kjøleskap, fylt med mange næringsrike og kalorifattige matvarer, til andres kjøleskap, fylt med alt det jeg egentlig har lyst på. Tiden med maten, den ekte og fristende maten, tilgjengelig, er kort, og den er unntaket. Kroppen vil heller ha brød med gulost, kyllingpasta, sjokolademousse og appelsinjuice, enn agurk med mager leverpostei, squashstrimler med sukkerfri ketchup, stivpiskede eggehviter og sukkerfri saft. Så da spiser jeg der, i hemmelighet, og reiser derfra og kan ikke spise alt jeg vanligvis spiser som erstatninger for det jeg egentlig vil spise, fordi jeg allerede har spist. 

Eller et tredje scenario. Jeg skal treffe en venninne, spandere mange timer i hennes selskap, reiseveien er lang og hele dagen vil gå med. Før jeg reiser, spiser jeg frokost, som jeg pleier, og er like sulten. Spiser noe tilsvarende en lunsj, og er like sulten, spiser noe tilsvarende en middag, og er nesten fornøyd nå. På veien dit er jeg litt for mett, men innen vi møtes, bare helt passe. Alle timene sammen, er jeg bare med henne, ingen tanker om mat kan fjerne meg fra her og nå, og jeg blir ikke sulten og ei heller stresset for at maten der er annerledes enn det jeg er trygg på. Vi drikker te på kafe, rusler rundt, går på kino. Skravler oss gjennom en bokhandel og er stille sammen i folkemylderet utenfor. Ikke før på hjemveien, kommer jeg på at jeg ikke har spist siden den drøye frokosten. Vel hjemme kryper jeg sammen i sofaen med havregrøten min og føler meg helt trygg. Legger meg og kjenner at det ble en bra dag. 

Eller et fjerde scenario. Jeg skal på jobb, det er mandag. Nye arbeidstider på ny arbeidsplass. Hele helgen forsøkte jeg å planlegge når jeg skal trene den neste uken, da mine styrkedager nå har blitt arbeidsdager, og min treningsfridag nå har blitt fridag, og mine løpedager ikke burde komme rett etter hverandre og treningssenteret er for fullt av folk etter jobb. Alt jeg gjør må panlegges rundt treningen, ikke omvendt. Jeg landet på å holde fast på de samme dagene, men heller trene styrke klokken fem om morgenen før jobb, for da er det aldri noen andre der. Hvis ikke jeg er ferdig med treningen tidlig på dagen, tror jeg liksom at jeg ikke trener, og da tror jeg liksom at jeg ikke kan spise, og dessuten tror jeg liksom at jeg sikkert vil falle i trappa på vei hjem og slå meg gul og blå og ikke kunne trene i det hele tatt. Tenk om, hva hvis, helt sikkert, så det så! Klokken fem om morgenen er det tomt på treningssenteret. Det tar ikke lang tid før jeg forstår hvorfor. Styrken, kvikkheten og varmen er like fraværende som menneskene, jeg er bare trøtt, kald og sulten uansett hva jeg gjør. Når jeg er sulten, finner jeg det ofte best å utsette spisingen, nettopp fordi jeg er redd for å bli overmannet av bunnløs hunger rundt maten. Som om den bunnløse hungeren med tiden forsvinner, du kan selv tenke deg hva som skjer når jeg endelig åpner munnen for næring. 

Sakte, men sikkert blir jeg sterkere og raskere, tror jeg, eller er det heller slik at jeg sakte, men sikkert presser kroppen til å løfte tyngre og løpe fortere enn den egentlig makter? I meg finnes ingen grenser, for det kan aldri bli nok, og det heter ikke det orker jeg ikke eller det klarer jeg ikke, det heter bare det skal jeg orke og det må jeg klare, for det har jeg bestemt. Sakte, men sikkert mestrer jeg stadig nye greier, skriver helt ålreite tekster, treffer en venninne i ny og ne, steker omeletten min i margaring for første gang og attpåtil har på ost.

Det er poenget. Det går sakte. Det går veldig mye saktere enn det kunne gått, og med en enorm usikkerhet knyttet til alt jeg gjør, fordi jeg løser spiseforstyrrede tanker og problemer med spiseforstyrrede handlinger. Jeg vet hvorfor, det er fullstendig klart for meg. Det uklare er hvordan jeg skal stoppe opp der og da og gjøre noe annet. Men, det får vente til et nytt innlegg, et HVORDAN-innlegg om å bryte rutiner som ikke gjør annet enn å gjøre alt veldig mye vanskeligere.