Noen ganger tenker jeg at jeg ikke kommer meg av flekken. Det står stille, eller blir verre, og jeg ønsker bevis på at jeg er på riktig vei. Noe håndfast som forteller meg at jeg er litt friskere enn i går, at jeg er et helt annet sted enn for bare noen uker siden. Men er jeg det? Jeg føler meg like fanget i tankene. Like opphengt i tallene. Like tvunget til å trene. Like usikker på maten. Jeg er fortsatt mer alene enn sammen med andre, og denne uken har jeg til og med mistet ordene og evnen til samhandling. Kroppen holder meg fra å gå ut blant andre kropper. Rutinene mine passer ikke med andres rutiner, så det er best jeg styrer med alt alene.

Hvor mye tid er det meningen at hodet skal være opptatt med tankesurret? Hvor mange måltider skal jeg spise i stillhet, bortgjemt og skamfull? Hvilken dag er en god dag for å prøve noe nytt og trosse frykten? Jeg er ny i dette. Med hånden på hjertet kan jeg si at dette er mitt første ordentlige forsøk på å fortsette når ting føles tungt, når kroppen føles tung, når maten føles for mye og treningen føles for lite. Stamper. Jeg stamper, synker og sverter. Men jeg har ikke sluttet å prøve. Jeg bare lurer på når det vil letne? Vil det noensinne føles riktig å gjøre det motsatte av det det inni meg, som ikke er jeg, vil?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det hadde vært fint med en app som fortalte meg at: Gratulerer! Du har vært anoreksifri i 10 dager! Eller et podie på et Anonyme Anorektikere-gruppemøte der jeg kunne stå og rope ut at denne uken har jeg ikke overtrent, og så kunne vi klappet sammen og holdt hender i ring. Rundt halsen kunne det hengt en medalje som vitnet om min seier over den sosiale skrekken. Og hver gang jeg nesten var ved å gjøre noe dumt, ville det kommet en pipelyd, så skingrende og inntregende at jeg stoppet før jeg rakk å begynne. Men jeg kan ikke stumpe maten, eller fjerne treningsrusen. Jeg må spise, og jeg må bevege meg. Jeg må kunne være alene, og jeg må kunne være sammen med andre.

Hvordan skal jeg vite hva som er best på lang sikt, når jeg lever i fortiden og handler deretter? Automatisk og med et stort fokus på “damage control” og forhåndsregler. 

Det ville vært en drøm om tall og prøver kunne fortelle hvor mange prosent selvskadende celler jeg innehar. Og ikke minst, hvilke handlinger som utsletter dem og skaper nye, friske. Det er en drøm. For det funker ikke slik. Selv om kroppen min er skikkelig frisk nå, til og med beintettheten min er over gjennomsnittet bra, så hjelper det lite når jeg ikke henger med. Det vil går over, det er det alle sier, bare fortsett, det vil bli bedre. Ja, ok, jeg prøver. Men HVOR LANG TID SKAL DET TA, DA? Hvordan skal det kjennes?

På riktig dårlige dager, kan jeg fortsatt finne på å løpe på natten. Eller veie agurken. Eller spise tre frosne boller i en mørk kjeller uten lys. Og selv på de aller beste dagene, de dagene jeg virkelig kjenner at ting går bra, så løper jeg litt for lenge, eller avlyser besøk. Eller koker masse grønt i en kjele med vann og buljong, og kaller det middag. Noen ganger blir dagene bra nettopp fordi jeg gjør syke ting. Fordi det føles bra der og da. Det føles faktisk som det eneste rette. Helt fornuftig og nødvendig. Likevel så galt. 

Nettopp nå, mens tevannet kokte og jeg sto i spisskammerset og strakk meg etter sukettene, var det akkurat som at jeg skjønte det. Det velkjente lyset, vet du! Det er ikke de dagene jeg spiser riktigst eller trener etter planen og føler meg topp og klar for hva som helst, som er de gode dagene. De dagene har jeg mange av, og jo, de føles veldig gode, kontrollerte og trygge. Og nettopp derfor er de de dårlige dagene. De er gode for spiseforstyrrelsen, og dårlige for Thea. Det er de dårlige dagene som er de gode. Jeg tror det helt sikkert. Det vil ikke føles godt å gjøre det jeg er redd for. Ikke før jeg har gjort det kanskje seksten ganger og det blir naturlig for meg. Og nå er jeg langt fra at friske ting føles naturlig. Jeg går på veggen når jeg ikke skal trene, og spiser skumle ting kun alene.

Hver kveld, når det nesten er mørkt og jeg er ganske sulten og veldig sliten og hadde trengt en klem, så legger jeg meg og begynner det søvndyssende arbeidet med å planlegge neste dag i detalj med alt jeg ikke skal spise, og hvilke klær som vil skjule magen aller best. Hvor mange kilometer det ble i dag og hvor mange flere det må bli i morgen. Fordi det er trygt. Det er helt vanlig for meg. Det er bare sånn jeg gjør. Stopp, stopp, nei, slutt! Ut av mitt hode, ut av mitt sinn, la meg ligge i fred og høre på myggen surre i vinduet i stedet. Og i morgen, da skal jeg ikke gjøre friske ting syke, da skal jeg gjøre syke ting friske. Det motsatte, stikk motsatt. Friske ting, som å spise middag med familien, det skal ikke gjøres sykt ved at jeg må lage egen mat i egen kjele. Friske ting, som å trene, det skal ikke gjøres sykt i undertøyet på det kalde kjellergulvet hjemme, men på gruppetime med en gjeng halvunge/halvgamle kvinner og menn i altfor fargeglade klær. Friske ting, som å spise is fordi det er varmt og jeg fikk lyst på, skal ikke føles som en forbrytelse og være i stedet for lunsj. Friske ting, som å ta telefonen når tante ringer, skal ikke unngås. Friske ting, som å drikke en kopp te i morgendisen på trappa, skal ikke bli til ti kopper te før klokka er midt på dagen.

Så jeg spør meg selv. Føltes det riktig å bli liten? Ja. Føltes det riktig å droppe frokosten? Ja. Føltes det riktig/viktig å få alle de sekserne på vitnemålet? Ja. Føltes det riktig å spise enda mer nå som du var mett? Ja. Føltes det riktig å trene så lenge som du gjorde i går? Ja. Føltes det riktig å gjemme seg? Ja. Føltes det riktig å legge seg sulten? Ja. Føltes det riktig å bli normalvektig? Nei. Føltes det riktig å ha hviledag på tirsdag? Nei. Føltes det riktig å spise pizzaen på besøk hos tante? Nei. Føltes det riktig å ligge på stranda en hel dag i bikini? Nei. Føltes det riktig å kjøpe vanlig yoghurt, ikke fettfri? Nei. Føltes det riktig å være mett? Nei. Føltes det riktig å bli sint eller være deg selv med andre? Nei. Føles det noen gang riktig å gjøre noe godt for deg? Nei. 

Det er svaret mitt. 

Syke ting skal gjøres friske, og det vil ikke føles bra. Ikke i dag, ikke i morgen, ikke neste onsdag eller i midten av oktober. Men igjen og igjen og igjen og igjen, til det føles helt fornuftig og nødvendig. Hvilken dag er en god dag for å prøve noe nytt og trosse frykten? Ikke hvilken dag, hver dag. Hver dag er en god dag for å gjøre syke ting friske. Hvert valg er en mulighet til å endre litt og litt. Det kan ikke måles, eller veies eller testes, men det kan føles. Og det føles sikkert så feil, men det er kanskje riktig likevel. Jeg tror det. Jeg må bare gjøre det. 

Aller kjæreste Storesøs

Det er på tide å bli personlig. Fordi du er viktig, og fordi vi er viktig. Fordi det er så mye vondt og vanskelig rundt oss, må vi dele det gode og det som er kjærlighet. Fordi du føler du må leve i skyggene. Og du holder rundt lyset mitt, selv om du har mer enn nok med å beskytte din egen flamme fra å knuses av alle boksene som regner ned over oss og vi ikke passer inn i. Og fordi i går da vi snakket så bare lyttet jeg, og gråt med deg, og klarte ikke si noe gjøre noe være noe annet enn en med ører og et åpent hjerte og uendelige mengder med kjærlighet. I dag har jeg ord, og jeg håper du hører meg gjennom bokstavene, over havet, dypt inn i landet, dypt inn i hjertet. Du sa en gang 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I feel so close to you sis. I think it is exactly how we work you and I, like two sides of a heart. Which means we are two pumps but one pump, and, well, quite literally, we have each other’s back. Bloody but oh well.

(british accent) all the bloody shit we’ve had to get through, all the bloody shit ahead, but it’s like the muscle, it’s like there is magic in the fibers now. Big magic.

På et vidunderlig vis, som om vi er den perfekte tilknytningen mellom to motsetninger, finner jeg alltid det jeg trenger å høre i deg. Du er så langt borte, men likevel er du den nærmeste. Du er min person. Og når hjertet ditt slår villt, eller det nesten står stille, så kjenner jeg det. Og når du kjemper der i bølgene, eller surfer på toppen av dem, så er jeg der med deg. Alltid med deg. Selv bak lukkede øyne, lukkede ører, lukket munn, ser jeg deg, hører deg, skulle ønske jeg klarte å si det til deg. Du har måttet tåle så mye av meg, selv om du sier du valgte det og du ville det og du så meg. Du så meg alltid. Og du ser meg fortsatt. Og jeg ser deg, hør meg når jeg sier JEG SER DEG. Og mest av alt skulle jeg ønske andre kunne se hva livet ditt har kostet deg og hva det koster deg å være der du er nå, hva du trenger for å forbli der og vokse derfra. 

Når jeg tenker på mine stormer, mitt mørke, min fortvilelse og mine tap, er det som at de bare er krusninger i dine bølger. Dråper i dine hav, et pust i dine vinder. En hvisking i dine skrik. For mitt mørke har blitt sett, og mine stormer har blitt roet og mine tap har til dels blitt erstattet, mens dine,

du har måttet være i det, virvles rundt og kastes frem og tilbake. Helt alene. Det var ikke plass til alt i oss, men de gjorde mest plass til mitt. Den plassen du trengte var det ingen her som kunne gi deg, så du dro for å finne et sted der du fikk være. Hjem. Å høre til. Å passe inn. Og du fant det. Livet ditt fikk nye røtter, og greinene dine danser og strekker seg langt fra stammen. Det er så fint å se på. 

Fra jeg åpnet øynene mine inn i denne verden, har du kjent meg. Av alle mennesker jeg noen gang har møtt, er det deg jeg har vært sammen med aller mest. Du sov øverst, jeg sov nederst. Jeg kastet lakkskoene dine i do, fordi, fordi jeg var den plagsomme lillesøsteren og min oppgave var å gjøre livet litt surere for deg. Til jeg skjønte, og du skjønte, at vår oppgave var å gjøre hverandre gode. Gjøre hverandre godt. Og det har vi gjort, og min flamme brenner fordi du holdt rundt den når jeg ville slukne. Og jeg vil leve fordi du har vist meg at det finnes kjærlighet i verden og at det finnes kjærlighet i meg, i slike mengder at det gjør vondt og tar pusten fra meg på en gang. Jeg trodde jeg ikke var i stand til å være glad i, at ingen ville ønske å holde rundt meg, men du får klemme meg, og du får være nær meg, som hjertekamre som slår dunk-dunk,

dunk-dunk. 

Vi er så forskjellig, men likevel ett. Og slik vi har levd, slik vi har vært mot oss selv, slik skal vi ikke lenger leve. For vi skal leve. Når vi ikke passer inn i firkantene, så får vi sprenge hull i taket så stjernehimmelen kommer inn. Når gjerdene vil holde oss inne, så får vi slå ut vingene og fly over. Når bølgene vil knuse oss, får vi dukke under og vente til øyeblikket der vi kan bryte overflaten og komme opp for luft, åpne munnen og la det strømme inn. Kanskje føles det som om du lever i skyggene, du er fanget i noe som holder deg fast og holder deg fra å gjøre det du må gjøre for å kunne gjøre noe som helst. Men det er ikke skygger uten lys, og du har lys bak deg, i deg, gjennom deg, strømmende ut av deg. 

“Turn our face stubbornly towards the light, and keep it there” – Elizabeth Gilbert

Aller kjæreste storesøs. Jeg er fordi du er. Og jeg er så uendelig stolt av deg. Det du har i deg, det er nok til å tenne gnister i de mørkeste, våteste, mest vindfulle hjørner i menneskenes dyp. Jeg tror at de vil se det. Jeg tror ikke de kan unngå å se det, for det er der allerede, og det blender meg. 

Og jeg er glad i deg, du vet, du vet, du vet,

du vet hvor mye

Jag älskar att vi är systrar

Noen dager er jeg bare så sliten. Og

det er så vanskelig å la meg

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

være det

Gå på badet, fylle hendene med kaldt vann, stryke over huden. Gardinene blafrer, i vinduet er det kveldssol, men det er ikke sent. Det er tidlig. Og jeg er ikke trøtt, men sliten. Ligge der, hud mot laken, kjenne kroppen er spent, kjenne jeg puster meg dypere ned i madrassen. Lyder nedenfra, noen i trappen, musikk fra et sted utenfor. Så sovner jeg, selv om det er tidlig og jeg ikke er trøtt. Bare sliten.

Så våkner jeg, og det hjalp ikke å sove. Dagen ligger foran meg som en åker jeg må pløye meg gjennom. Og ugresset vokser seg like høyt igjen neste natt. Skal jeg orke å stå opp i det hele tatt. Det er så mye styr med alt jeg gjør. Det tar så lang tid, alle rutiner jeg må gjøre før jeg får gjort det jeg hadde tenkt. Og til slutt orker jeg ikke gjøre det. Som i dag. Søndag. Jeg lister meg ned og åpner døra, bare sitter litt på trappa før jeg går inn og begynner arbeidet med å ordne frokost. Så mye som skal måles, veies, kuttes, kokes, røres, traktes, spises. Det går så fort å spise, og så er det over. Må vaske opp kjelen og vispen, men. I nattkjolen med mammas tresko på beina sniker jeg meg langs veien og plukker gule bringebær. Helt meningsløst. De smaker godt. Mens jeg tusler tilbake til det store hvite huset med så mye mørke i seg, går sakte fordi det er så fint å være her ute, og så desperat vanskelig å være der inne, kjennes beina helt kraftløse og det er vanskelig å tenke at jeg pleier å løpe på denne tiden. Ikke i dag. Det er hviledag. Beina fortsetter inn i stua, opp i sofaen, ser på termometeret utenfor det sprukne gamle vinduet. Varmt. Det er en dårlig dag å ha hviledag på, enda så sliten jeg er. Hvileløs. Sliten uten grunn, kan ikke tillat meg å sitte ned. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hva skal jeg gjøre med meg?

Jo, jeg skal på yoga, uteyoga. Men det er ikke før på ettermiddagen. Jeg har reist hjem fra hytta ved sjøen fordi jeg måtte hjem til kjelen min og de frosne bærene mine og nærmere treningssenteret. Enda så fint det var å sitte der i en gammel hyttesofa med en tolvåring i hver armkrok og se på Mamma Mia og Dirty Dancing med salt hud, bustete hår og røde kinn, så blir jeg veldig urolig av å ikke få gjort som jeg pleier. Jeg pleier å stå opp og spise og hvile og trene og dusje og spise og gjøre noe. Bilen hadde vært pakket full av alt jeg trenger for å få gjort som hjemme borte, men planleggingen gjorde at jeg var sliten før jeg kom dit, og joggeturen på tom mage på morgenen og alle svømmelengdene i havet og litt for lite mat litt for sjelden, enda mer sliten. Så jeg reiste hjem igjen, pakket ut igjen alt jeg hadde pakket med. Der var det ingen. Og mennesker trenger mennesker. Hvor skal jeg gjøre av meg?

Tårene renner over og klokka er bare ti på formiddagen i dag. Kroppen vil helst ligge rett ut på gresset og være litt, men jeg må stå rett opp og ned, vente på at viserene skal flytte seg nærmere og nærmere at jeg skal spise lunsj og pakke løpesekken og gå på do for tyvende gang og starte den lange turen til gressplenen ved Glomma der uteyogaen skal være. Bare en rolig løpetur, siden det er hviledag, og så litt rolig yoga i halvannen times tid og så rolig, rolig, hjem igjen. Og så middag. Sekken er for liten til yogamatta og teppet og vannflaska det sto på lappen at jeg måtte ha med. Den andre sekken er for stor til å løpe med, men den har plass til alt. Kanskje jeg skal kjøre i stedet? Men så spiste jeg jo alt jeg skulle til frokost sånn at jeg skulle ha overskudd til å løpe så langt og bøye og strekke og puste så lenge og løpe så langt igjen. Hjem, til der jeg ikke føler meg hjemme i det hele tatt. Orker ikke, orker ikke tanken på det en gang. Det er søndag. Det er hviledag. Jeg burde verken løpe eller gjøre yoga, for jeg trenger å ikke gjøre noe som helst, men det er så vanskelig. Og nå har jeg begynt med at yoga er tillatt på hviledager, og at løpeturene stadig blir lengre og at styrkeøktene stadig blir tyngre, og jeg er så sliten av det. Kan noen ta fjernkontrollen, styre meg mot noe annet, for jeg er på reprise.

Så i stedet pakker jeg ut av sekken som er for liten, pakker bager og poser igjen med alt jeg trenger for å kunne gjøre som hjemme borte. Og kjører tilbake til hytta ved sjøen. Bærer alt opp bakken jeg nesten nettopp kom ned, alt i et lass, fordi jeg ikke orker å gå to ganger. Der er det besøk. Burde jeg kanskje reise igjen? Hvor skal jeg spise da? Det begynner å bli for lenge siden den frokosten, og jeg blir redd av å være sulten. Blir ikke hyggelig av å være sulten. Helt desperat når jeg er sulten. Hei til gjestene, ha det til gjestene. En veske over skulderen med maten min, en pose med håndkle, bikini under klærne. Tar fatt på turen til stranda. Det er ikke så langt, da vi var små og gikk barbeinte og hoppet i vanndammer og lekte lang, lang rekke, da føltes det ikke langt i det hele tatt. Det er langt i dag. Det er lengre å gå alene. Det er ingen der som venter på meg, men mange folk for det. En liten plass blant alle sommerkroppene med sine håndklær og kjølebager. Synker jeg sammen. Tar av meg klærne og bretter de pent sammen. Balanserer på fjellet, en dame flytter beina sine så jeg skal komme fram. Takk, sier jeg. Så stuper jeg ut i vannet. Snur meg på ryggen, flyter i bølgeskvulpet, får vann over ansiktet, igjen og igjen, lukker øynene, lager englevinger med armene, føttene går opp og ned, jeg er på vei utover. Det er ikke kaldt. Da jeg trekker pusten dypt, får jeg vann i munnen og nesa, hoster litt, tar en salto under vann, ender opp på magen, svømmer mot land igjen. Det drypper av meg, hendene vrir opp håret og snurrer det rundt og rundt strikken til det ikke er mer løst hår igjen, legger meg ned i fjellveggen der sola står rett på og tørker meg opp.

På stranda treffer jeg en som kjente meg som liten jente. Det er litt rart. Det er så mange år i mellom meg og henne, og da jeg var liten. Og likevel står tiden stille mens tiden går. Hun hadde en baby, jeg hadde fontenesveis og blinkesko.  Nå har hun tenåringsbarn, og jeg har hestehale og løpesko. Jeg tenker på at jeg begynner å bli gammel. Besteforeldrene mine begynner å bli gamle. Søsknene mine begynner å bli gamle, mamma og pappa begynner å bli gamle. Noen av de gamle dør, noen av de unge dør. Og her er jeg og blir sliten av å gjøre sånne ting som andre ikke tenker over, noe så trivielt som å spise og trene og hvile. Når jeg skulle brukt tiden min på å le og være med og grille ved havet og danse inn i sommernatten og bli noe og elske og

og og

Jeg sitter på hytta igjen og har brukt for lang tid på å ordne meg en middag som skulle være trygg å spise enda jeg ikke har trent i dag enda jeg har badet og gått og ikke spist ordentlig lunsj. I morgen er det mandag, og jeg burde vært nærmere treningssenteret fordi jeg pleier å være der på formiddagen på mandager og jeg burde ha kjøpt et eple fordi jeg pleier å spise det ved siden av frokosten min og det er kveld og snart morgen og snart mandag og jeg kjenner at jeg vil ikke mer. Jeg vil ikke måtte mer. Jeg vil ikke bli sliten av å tenke på alt jeg skal gjøre som ikke gjør noe annet enn å gjøre at alt er som før. Det er sommer, og jeg er sliten. La meg være i fred, hører du, du der inne som aldri gjør noe annet enn å gjøre meg utilstrekkelig. Jeg er sliten, jeg orker ikke mer. La meg være det. I fred.

La meg være.

I fjor sommer. Det var den sommeren det var så mye bær. 

Jeg var innlagt, men skulle legges ut til ulvene, ulven, meg, the Wolff, hjem på ferie. Hjem til dette: “Mitt hjem, som jeg ikke har vært annet enn innom to svippturer for å hente rent tøy og post, har antakelig blitt erobret av en hel koloni med hybelkenguruer. Med unger oppi pungene. Og plantene har lidt en stille død, og bananfluene i dusjen koser seg og lager minibananfluer fortere enn jeg kan si klorin. Senga mi er uoppredd, og om ikke jeg husker feil, så ligger pysjen vrengt oppå puta. Og sånn har det vært i over en måned. Jeg skulle gjerne hatt noen å skylde på for at leiligheten min ikke er skinnende ren, velduftende og ryddig, noen andre enn tidens tann. Leiligheten min stinker faktisk, fordi det siste jeg gjorde der var stort sett å spise krydder i enorme mengder, kokt med spinat og vann, og den lukta sitter i vegger og tepper og over alt!” –utdrag fra en mail til min Storesøs

Kroppen kjentes tung mot madrassen, så lett, så lett. Jeg åpnet motvillig øynene til nok en dag av endeløse sekunder. Jeg var hjemme på ferie. Det var det de kalte det. Som om å være innlagt var en jobb jeg hadde tatt på meg og nå hadde pause fra. Nei, jeg hadde ikke noe tro på at ferien skulle gjøre meg særlig godt. To måneder med hardt arbeid som innlagt. Hadde kjempet meg oppover. Svimlende stup, sto på kanten, falt, falt, knuste. Det hadde ikke hjulpet å trygle om å få bli. Blikkene vek fra mitt og sa at slik var det. Det var bare å bestemme seg for å greie det, så skulle jeg greie det, sa de. Jeg bestemte meg for å greie det, og greide det ikke. Jeg greide ikke annet enn å gi opp. Hvert skritt et skritt for mye, i feil retning, så uendelig tungt. Løfte opp, skyve frem, treffe bakken, falle sammen.

Det var sommer. Varmt. Jeg hadde lange bukser og skjerf i halsen. Det var sommer. Kaldt. 

“Nå er alle sprekker tettet. Helvetet er bare mitt, og det brenner meg levende. Murene så tykke at jeg ikke klarer å rive de ned, lage et hull, få puste. Jeg kveles av meg selv” – fra min sorte og røde dagbok en julidag i fjor

Et klapp på skulderen, kostplan under armen, løfter om oppfølging hjemme. Det er bare tre uker, sa de. God sommer, kos deg! 

Et slag i trynet. Kostplan i søpla. Alene. Det er bare tre uker, sa de. Helvetes sommer. Jo da!

Jeg sto opp hver morgen. Løftet dyner og tepper vekk fra over meg, strakk meg til høyre og venstre, så på klokka. Nei, den var ikke mer. Hånden traff nattbordet, hånden traff senkekanten, hånden traff dørkarmen, hånden traff vasken, setet traff setet. Stjerner fløy rundt på badet. På et eller annet vis kom jeg meg derfra og opp i et par velbrukte joggesko. Lukten av gurkemeie, kajennepepper, karve, hvitløk, karri, ingefær, pepper, den forsvant da døren ble lukket bak meg og jeg snublet ned trappa og ut i frisk luft. De første kilometerne var alltid de verste, for jeg var like tom som øynene mine. Skjelvinger gjennom kroppen, kramper i magen. En liten jente syklet rundt på en veranda. En katt så på meg fra et kjøkkenvindu. En mann gikk ut i bare boxeren og hentet avisen. Bringebærbusker hang tunge mot bakken, fulle av bær. Det var den sommeren det var så mye bær. Det var vel omtrent på det tidspunktet at urmennesket i meg ble vekket til live. 

Har du noen gang følt deg drevet av noe helt på instinktnivå? Gjort ting fordi du rett og slett måtte? Det er en merkelig opplevelse. Hadde det ikke vært så mye bær den sommeren, tror jeg kanskje jeg hadde blitt drøvtygger i stedet, for gress er det alltid nok av. Nei, det var bær. Takk og lov, for selv om det var pinlig å dykke ned i hver en bringebærbusk jeg løp forbi, ville det vært enda verre å stå på alle fire og gulpe i meg gress i hagen til naboen. Hvert bær øynene mine så, spiste jeg. Bringebær, jordbær, blåbær, solbær, kirsebær, rips, bjørnebær, umodne multer. Det var uår i kroppen, og bærår ute. Jeg kunne spise bær, og jeg spiste bær. Bare bær, og bare mens jeg løp. Jeg tror ikke jeg kunne latt være, uansett hvor mye jeg hadde ønsket å lukke munnen for alt. Jeg ble bærjeger, bærsanker. Jeger-sanker. Urmenneske. Det gikk greit å løpe, for jeg løp etter mat, akkurat som for tusenvis av år siden. Hver morgen planla jeg ruten etter hvor jeg hadde vært dagen før og hvor det kanskje var nye modne røde, blå. Om du hadde sett meg, hadde du ikke sett meg. For det var ikke meg, jeg hadde ikke kontroll, fingrene plukket, førte mot munnen, tygget, svelget. Livsviktig væske, sukker, vitaminer. Så fargerike,

så grått. 

I år er det om mulig enda flere bær enn i fjor. Det er forstyrrende. For jeg eksisterer ikke lenger på instinktnivå, men kroppens minne husker og forsvinner inn i hungersnøddesperasjon flere ganger daglig. I møte med bærbuskene. Jeg blir oppgitt, la meg være. La meg bære. Det er til å le av. I år. Ikke i fjor. Da var det på liv og død. 

Bærsteder. Takk for at dere var. For jeg er. 

Fortsett, du är snart där 

Ingen ting annet slipper inn. Enn tekster. Toner. På et håndkle bak huset sitter jeg i lotusstilling og tårene renner nedover kinn og hender. Aleine. Jeg er så uendelig trist. Det pipler, sildrer, drypper, fosser fra øynene. Ensomheten skygger for solstrålene som smyger seg gjennom løvverket i eiketreet. Inni hodet synger det om noe annet. Sangene jeg lytter til fargelegger følelsene mine. Savn. Dype toner og høye sprang, rytmer rister i meg. Innlevelsen til alle som synger for meg, får meg til å være i det. Sitte der i det. I’m just sitting on the fence. Dangling my lyrics. La følelsene bli salte dråper mot solbrun hud. Det er ikke farlig. Noen ganger er det bare helt nødvendig å gråte. Det er bare sorg. Litt sorg som må ut, så jeg kan bli litt lettere. Og så er det tomt. Alt som måtte ut er tørket bort av solen, vannet gress og blomster. Inni meg er det like rent og klart som det friske pustet etter regnvær. Fra moll til dur. Musikken tar meg opp på to, strekker meg høyt mot det der oppe. Puster dypt inn, langsomt ut. Åpner øynene. Blir blendet av sol. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Her er jeg

Det er ingen bedre måte å beskrive mitt forhold til musikk på enn essensielt. Musikk er livsviktig for min eksistens. Vil bare omgi meg med det, innhylles i det, danse i det. Om jeg er trist, eller sint, eller full av energi. Det er så vanskelig for meg å vise hvordan følelser herjer med meg, men musikk drar det ut, spiller det bort. Lyden av meg. Etter å ha vasket bort de vonde følelsene, var det plass til noe annet. Knock knock who’s there scardycats don’t get in here. Hva ville jeg gjøre? Stå på hodet. Ja, det ville jeg. Det er lenge siden jeg var opp-ned. Tror ikke jeg klarer det. You ain’t got the nerve. Men jeg så det for meg, og gjorde det.

Så lett som det. Så løp jeg inn, åpnet lokket på mitt støvete, halvsure piano. Sang som jeg aldri før har sunget, enda jeg ikke har sunget på flere måneder. Sing it like Adele. Behov for å lage lyd, være noe større enn meg, toner som henger igjen når munnen lukker seg. Jeg nådde høyt og dypt, vibrato på alle de rette stedene. Fingrene fløy over tangentene og husket ting jeg trodde var glemt for lengst.

Mobilen lyste blått, noen ville treffe meg. Bade med meg. Ok! Kommer snart! Må bare ta på bikini først. Tok den på. And I keep talking to the mirror
Do I fit the part. Jeg får bli hjemme. And you ain’t a super model. Ain’t a little girl. Kan ikke gå ut i bikini. How are you gonna handle this? I dont know I dont know I dont know. Eller, vent litt. På med litt musikk, danse som en gal i gangen foran speilet i bikinien, i kroppen. Så drar jeg likevel. Make sure everyone knows. You the hot shit. Sommerens fineste ettermiddag, det var det det ble. 

Du får bare tåle at det jeg trenger lager mye lyd. Det har vært stille for lenge. Gjør mer av det som gjør deg godt. Så godt.

Wanna leave this world kite flying with you

En gang var jeg flau over å la andre få høre hva jeg likte å høre på. Men, her er jeg. Alle kursive setninger er hentet fra sangen “Aliens” (Her er jeg) av Ina Wroldsen, mitt nye idol. Alle fargede ord eller setninger er linker til lyden av mitt følelsesliv. Kanskje du finner noe du liker, som kan ta deg fra noe vondt til noe bedre? Eller fra noe bra til noe fantastisk? Musikk er personlig. Musikk er lyden av levende. 

Her er jeg, her er, her er jeg!

Sola skinte og det var færre skyer på himmelen enn i går. Jeg lå på magen i gresset og leste i en bok, gravde tærne ned blant småblomster og kløver, blåste en blomsterflue vekk fra håndleddet. Fletten fra i morges gikk i oppløsning, og småhårene som var kommet løs, kilte meg i nakken, på kinnet. Det var så varmt at det hadde vært godt å ta et bad. Armene ble slitne av å holde boka oppe, bla side over side. Det nærmet seg klokka middag, og selv om jeg ikke var sulten, gikk jeg inn og varmet noe fra kjøleskapet. Mens jeg tygde siste bit, pakket jeg en veske og kokte tevann. Løp alle trappetrinnene opp til loftet og fant badedrakta mi, den nye blåmønstrede, tok en shorts utenpå den og en singlet til hjemturen. Jeg hadde forsøkt å få tak i en som kunne bade med meg, men ingen svarte i andre enden, enda så modig jeg var som ringte. Så fikk jeg dra alene. 

I bilen var det så varmt at kroppen klistret seg til setet. En motorsykkel hadde krasjet i sentrum, og jeg måtte bråbremse foran en dame som skrådde over veien rett foran bilen min. Den fine roen jeg hadde hatt i kroppen i formiddag, etter å ha vært på yogatime, var borte for lengst. Innerst inne visste jeg at dette ikke ville bli bra. Som de andre gangene jeg har reist alene for å bade, og endt opp med å ikke få det til fordi det har vært for mange folk å være alene blant. Fra en gårdsplass langs veien, svingte det ut en fullastet bil med sykler både bak og på taket. En pappa, en mamma, unger i baksetet. Jeg kjørte bak dem en stund, til de svingte til venstre og jeg fortsatte rett frem. Det så fint ut, å pakke og dra på ferie, sånn sammen. Jeg husker somrene da jeg var liten, da bilen vår ble fylt av bager og turmat, hund og søsken. Lydbøker på stereoen og kurs mot et hav å telte ved. Vi kranglet om hvem som skulle sitte hvor, og hvem som skulle få den siste hvetebollen. Nå har jeg fast plass i førersetet. I egen bil. På vei mot et tjern ikke så langt hjemmefra, men evigheter fra den gang da. 

Innen jeg kom fram, var badelysten fordampet. Alltid ender jeg på feil sted til feil tid. Noen satt og grillet rett ved stien bort til badeplassen, og en av dem tittet opp fra hamburgeren og stirret på meg da jeg gikk forbi. Det luktet godt, det så hyggelig ut. Jeg balanserte over noen tømmerstokker, fikk maur i sandalene og skvulpet varm te fra koppen nedover armen. På stranda var det et titalls mennesker, flest barn, samt noen pappaer som så etter dem som svømte utover. Jeg kjente øynene i ryggen da jeg tok stien på vei mot den neste badeplassen. Sånn er det på små steder. Du står ut i mengden, hvem er hun der? Stien gikk oppover og nedover, men holdt seg hele tiden langs vannet. Det var lenger å gå enn jeg hadde trodd, veska gnagde over skulderen. Da jeg nesten var kommet fram, hørte jeg jenter som fniste, og innså for sent at det sikkert var noen der allerede. Nei, da gikk det ikke. Så jeg snudde, gikk samme veien tilbake mot den første stranda, Jeg følte meg så utrolig dum. Klærne mine var fargerike blant grantrær og fjell. Hadde jeg vært mer kjent i området, kunne jeg gått en annen sti tilbake, ikke vært så eksponert for alle de andre. Jeg ville bade, men kunne ikke, klarte ikke, alene, blant andre som var sammen. Det var best å kjøre hjem, bare strene tilbake til bilen og late som ingen ting, som at jeg bare var ute og gikk tur med veske og badedrakt, håndkle over armen og tekopp i hånda.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tankesurret ble avbrutt av stemmer, de kom bakfra. Det var jentene jeg hadde hørt tidligere. Da kunne jeg jo gå tilbake til den borteste badeplassen likevel, hvis det ikke var noen der lenger. Jeg snudde og gikk for tredje gang den krokete stien langs vannet. Jentene nærmet seg, men de hadde ikke sett meg. Da jeg rundet en sving, var de der, med vått hår og badetøy. De var kanskje femten. Hun bakerste skrek overrasket til, hun første fniste. Himlet med øynene, hvisket noe da jeg passerte. Så lo de enda mer, og jeg ble mindre og mindre for hvert sekund som gikk. Små svetteperler på håndbaken, jeg dro i shortsen og trykket håndkleet over brystet. Det var for mye hud, helt sårbar. Skamfull, sånn at det ble trangt i halsen og salte tårer presset på. Jeg så flytebrygga uti vannet. Og et bord under trærne. Og to gutter som satt der. Det var noen der. Beina sluttet å gå, øynene flakket, lette etter utveier. Selvfølgelig var det noen der. Kunne jeg snu igjen? De hadde åpenbart sett meg, og hørt meg. Helt rådvill, satte jeg meg rett ned på en stein der jeg hadde frosset på stien. Brettet ut håndkleet og tok av sandalene. Når jeg satt, ble jeg skjult for dem bak noen busker. Hvorfor hadde jeg ikke bare gått igjen? Det var enda dummere å sitte der. Og det var dumt å gå. Alltid på feil sted. Til feil tid. Heldigvis var teen blitt kald i all fram-og-tilbake-gåingen, for jeg gulpet den ned som om det var kaldt vann. Så ned på beine mine, fulle av barnåler og jord, barbeint. Det var helt uaktuelt å bade nå. Fra plassen jeg satt, ville alle se meg, både guttene ved bordet, familiene på stranda, de som grillet ved parkeringsplassen. Det var best å gå.

Fort tok jeg på sandalene igjen, reiste meg opp. Jeg var halvveis tilbake før jeg tenkte på om jeg hadde fått med meg alle tingene mine. Hjertet slo så fort at det føltes som om det lagde ekko over vannet. Jeg kjente meg som det mest mislykkede mennesket i verden. Så liten. Skamgang mot bilen. Så feil. Fikk ikke lukket opp døren fort nok. Håret var fortsatt tørt. Så utilpass. Det gikk ikke fort nok, rygget bakover, kvelte motoren, startet igjen. Jeg gråt, med tårer og med lyd. Var redd noen skulle se meg bryte sammen der jeg sakte tok fatt på veien hjem. Sola skinte og det var færre skyer på himmelen enn i går. Det var så varmt at det hadde vært godt å ta et bad. Det gikk ikke. Sola forsvinner, sommeren er kort. Livet går fort.

Alene. Jeg er så ufattelig lei av å være alene. Når en er en for lite. Alltid en for lite. 

Jeg støtter Sunn Fornuft-plakaten, sammen mot spiseforstyrrelser. Kampen kan ikke gjøres alene, motsatsen er for høy!

Det kommer til å ordne seg. Det skal bli bra. Bare litt til nå, så er du der. Der de andre er. Noen løp, så du løper. Noen satte regler, og du fulgte dem. Noen sa nei, så du nekter. Noen er tynne, så det skal du bli også. Noen måler, så du veier. Noen er sunne, så det er det livet ditt skal dreie seg rundt heretter. Du skal spise som dem, trene som dem, se ut som dem, bli dem. Og så skal det bli bra. Livet ditt, lik et glansbilde med glitter på. Tallene skal sette deg fri, og reglene skal gi deg rom til å forme den du ønsker å bli. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I prosessen av å skrelle deg bort til du passer inn i den størrelsen, den malen, den boksen, skreller du bort deg selv. Lag på lag, river du av deg, til du ikke tenker selv lenger. For hver regel du skal følge, blir du litt mer bundet. For hvert råd du suger til deg, blir du mer døv for hva kroppen signaliserer til deg. Om du først henger deg opp i tall, skal til slutt alt tallfestes, tidfestes, måles, veies. Oppskriftene ligger overalt. Du kunne ikke oversett dem om du prøvde en gang. De popper opp på Facebook, de snappes, de demonstreres på en video på Instagram, de skrives om på blogger. Og alle har rett, alle har i hvert fall mer rett enn deg.

Hvem har ansvaret for hvem? Aller mest har vi ansvar for oss selv, hva vi leser, hvordan vi tolker, hva vi utsetter oss for og hva vi tror på. Problemet er når vi begynner å tro mer på andre enn oss selv. Når porsjonen på bildet blir den rette porsjonen, og matvaren det skrytes av blir ditt selvklare valg. Det er ikke rart at vi sluker hvert ord og hvert bilde. Vi er flokkdyr, vil gjøre som alle andre. Og det som «alle andre» viser, er hvor sunne de er, hvor trente de er, hvor mye kontroll de har og hvor perfekte liv de lever. Majoriteten av forbildene i sosiale medier fremmer sin måte å gjøre ting på og anser den som riktig og best. Det skal være x gram kokosmelk og y desiliter quinoa. Det skal være laktosefritt og glutenfritt og fettfritt og proteinrikt.

Trening skal være intensivt og tungt, gi svettefest og syrefest herfra og til himmelen. Jeg blir nesten uvel når jeg hører slike ord, for i mitt hode skaper det ingen treningsglede, bare treningstvang. Garantert, det svir. Bare gjør dette, så mange ganger, og så igjen, og i morgen gjør du sånn, så tungt, og igjen. Dietten noen følger, blir dietten til ditt nye liv, og antallet kilo noen løfter eller går ned i vekt, blir det du sammenlikner deg med. Vi er ikke like, så hvorfor skal vi alle gjøre likt? Har en blogger mer kunnskap om hva du trenger enn det kroppen din har? Nei! Nei, nei, rungende NEI!

Vi må selv ta ansvar for hva vi leser og hva vi lar det gjøre med oss. Men alle som på en eller annen måte har makt til å påvirke andre, gjennom skrift, bilder og video, må ta ansvar for innholdet i det de formidler, detaljene i det de fremmer. Det er lett å glemme at man er et forbilde, og at det man gjør kan bidra til at andre får det bedre, eller verre. Aller verst verre. Det trengs ikke tall for å skape fine setninger. Bruk ordene og fremme helheten. Og viktigst av alt, lytt til deg selv og det du trenger, vil og kan.

Det er ikke plass til strenge regler i et liv med frihet. Det er ikke plass til tall i et hode fullt av drømmer. Det er ikke rom for forbudt i et hjerte med JA. 

Ikke la en liten del av virkeligheten, pyntet på og forherliget, forringe din eller andres helhet. Støtt Sunn Fornuft-plakaten, lytt til kroppen din og følg hjerte og drømmer. Vær raus med deg selv, og vær raus med andre. Når du skriver, eller snakker, så tenk på hvem som leser og hvem som lytter. Det kan være naboen på andre siden av hekken. Eller en tenåringsgutt som leter etter seg selv og søker etter svar. Eller din lillesøster. Din sønn eller datter. Sjetteklassingen som hopper hoppetau i friminuttet og måler magen i speilet på do før storefri. 

Bruk Sunn Fornuft, og vær et godt forbilde! Les mer om prosjektet her! 

Etter et fantastisk tordenvær, ble jeg ufrivillig wifi-løs i noen dager. Jeg elsker tordenvær, det er noe med det høylydte, kraftige, uforutsigbare og spennende i det. Det er mektig. Så mektig at telefonlinjer blir ødelagt, naboens komfyr eksploderer, og familiens tøffe hund gjemmer seg og blir bestevenn med “trygge” meg. Det var flott så lenge det varte, altså i to minutter. Brakene stilnet, lysene sluttet å blinke, og jeg var koblet fra verden. Nå er jeg tilbake, tilkoblet, med mer inspirasjon enn noen gang. Fordi jeg har hatt masse tid til å gjøre alt jeg ikke får gjort når alle disse skjermene stjeler så mye tid fra meg. To bøker har jeg lest, jeg har tegnet, tatt bilder, skrevet side opp og side ned om mine villeste, mykeste drømmer og hva som er power for meg, hva som finnes av kraft i meg. Heldigvis hadde jeg sikkert hundre nedlastede podcaster jeg kunne høre på, og jeg gikk på biblioteket og lånte sånne filmer jeg aldri får ro til å sitte ned og se. Nå var den her, roen, og tiden, og jeg brukte den til slike ting som fyller tomrom og skaper broer og nye stier. I dag tenkte jeg derfor å dele litt av disse dagenes oppdagelser med dere. Først et bilde av en eggkreasjon, med sitrontimianblomster på. Nesten for vakkert til å spises! Det smakte aldeles fortreffelig med tomatsuppe og brød. Kokt egg, jeg kunne levd på bare det. Og hvilken forskjell det gjør å spise hele egget, og ikke bare det hvite. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Etter at jeg ryddet opp i Instagram-feeden min, ryddet bort alle skjeletter og spøkelser og hoppende utfall og detox-kurer, fylte jeg den med inspirerende mennesker. I stedet for å lytte til alle mine nedbrytende tanker, har jeg begynt å høre på podcaster om livsglede, kreativitet, “Nu, jävlar“– kraften og “Hvordan bruke dørmatter”, sistnevnte en fantastisk humorsak på “Misjonen”, med Antonsen og Golden. Jeg sluker ikke lenger hvert ord som blir skrevet på blogger om fit-ditt og trenings-datt. For å være helt ærlig, så er jeg dritt lei alle sunnifiserte oppskrifter, treningsprogrammer, mageruter og overentusiastiske smil med en BCCA eller en Questbar i hånden. Nei, jeg har ikke godt av det. Nei det vil ikke gjøre meg lykkeligere. Nei, jeg er ikke interessert i å kjøpe proteinpulveret du reklamerer for, eller se hvor mange kilo du løfter i markløft. 

Nej, nej, nej, slenga dørren i huvudet på den der perfektionen och det semska samvitet och de supertynna kropparna som bankar på! Det struntar jag i! Gi meg kraften, “Nu, jävlar“– kraften, och en god dos Pippi Power, så skal ni få se! Beklager svensken, den er inte så bra. Men gud, hvor herlig det er å lire av seg litt. Mange av mine nye forbilder og inspirasjonskilder er nettopp svenske, så jeg blir påvirket. Alt høres morsommere ut på svensk, beskrivelser blir så vakre, kunstneriske, følelser så sterke. Storesøsteren min er like glad i svensk som meg, så vi har begynt å skrive litt på svensk til hverandre. Iblandet hennes engelsk-norske, blir det et herlig virvar, og totalt uforståelig for andre enn oss. 

Listen over nye forbilder er lang. For å nevne noen: Elizabeth Gilbert (forfatter), Hannah Ellen (blogger på cupofpositive.com), Cheryl Strayed (forfatter), Rob Bell (forfatter, “podder” på Robcast), Gitte Jørgensen (coach og forfatter), J. K. Rowling (trenger jeg å si mer, gompefrender?), Hanna och Amanda (“podder” på Fredagspodden, og gjør alt mulig annet også), Fredrik Backman (min favorittforfatter). Mange svensker, mye på svensk. Elsker svenk. Tror jeg må gifte meg med en svensk mann! Når den tid kommer. Når, ikke om. Den tid skal komme! 

Elizaeth Gilbert, forfatteren av blant annet “Spis, elsk, lev” og “Ekte magi”, sa en gang:

“Turn your face stubbornly to the light, and keep it there.”

Det er det jeg driver mer. Sta som bare det. Det er så mye lys, og det er så mange skygger, men lys og skygger er uendelig mye bedre enn bare grått. Det er faktisk takket være Elizabeth Gilbert at jeg skriver dette. Da jeg leste “Ekte magi”, ble jeg så kreativt inspirert og fryktløs at jeg bestemte meg for å begynne å skrive mer, begynne å blogge. Ordene gir meg vinger. Det er ekte magi. 

Fra boka “Pippi Power” av Gitte Jørgensen, har jeg funnet ut hva jeg skal. Jeg skal ikke finne meg selv, jeg skal skape meg selv. Uansett hvor mye jeg leter og graver i det gamle, det vonde, det mørke, vil jeg ikke finne meg selv der. Der finner jeg den gamle jeg, den Thea jeg har vært og er ganske mye fortsatt. Det er mye der jeg må jobbe med, snakke om, avdekke, komme over. Men det er ikke der jeg skal lete etter hvem jeg er. Det er i drømmene mine, i kreativiteten min, i de sprø innfallene og de spontane avgjørelsene. Der er jeg. Den skapende jeg. Jeg skal skape meg selv og det livet jeg ønsker å leve. Og det må begynne med å tørre å se fremover, drømme fremover, sette ord på det hjertet mitt hopper av, det som får meg opp om morgenen, det som får tiden til å fly. Hva gir meg kraft? Hva er mine mykeste, fjerneste, lengste, innerste drømmer? Hvor langt er det mellom den jeg er og den jeg ønsker å være? Centimeter, meter, kilometer? Hva er det jeg ikke lenger orker, hva er det det må bli slutt på, en gang for alle? 

Jeg skrev en liste over alt jeg ønsker å utvikle ved meg selv og i mitt liv. Der skrev jeg ingen ting om kilo, eller muskler, eller dietter. Det sto ingen ting om mage, rumpe, lår eller brødskiva jeg spiste i går. Den ble fra hjertet, uten hinder i kroppen. Den ble omtrent slik:

– Gode, nære relasjoner

– Lytte til meg og mine ønsker, ikke la andres meninger påvirke eller hindre meg

– Tørre å vise styrkene mine

– Ta ting mindre høytidelig og alvorlig

– Stoppe bekymringstanker 

– Gjøre mer omvendt

– Si ifra, si mer nei, si mer ekte ja

– Tenke-gjøre-handle mer. Rett og slett få ting gjort

– Fylle dagene med kreativitet, skape

– Være masse ute

– Ikke gjøre av rutine, gjøre av ønske og innfall!

– Sprudle mer, le mer

– Utvikle mine potensialer

– Bli forelsket 

– Bli mamma

Hvilket sammensurium av språk, temaer og ideer. Dere får bære over med meg! Jeg er ikke perfekt, og det er ikke det jeg skriver heller. Men det er godt for meg, både å tenke sånn, og skrive det, og føle alt det her. I kveld skal jeg dra denne stive løpekroppen inn på en yogatime på treningssenteret. Det er fryktelig skummelt, og samtidig fryktelig sunt for meg å gjøre ting jeg ikke har gjort før. Være i kroppen, bevege på kroppen, sammen med andre. Jeg har ikke så lyst, fordi jeg er redd jeg ikke skal få det til, og at jeg skal ha på feil klær, og at alle skal se på meg og at det skal være vondt, men nej, nej, nej, dom kjenslarna struntar jag i. Jag er sterk, jag er modig, jag er rå, jag er Thea. Jag har power! 

Forresten, helt til slutt. På søndag morgen lå det et rådyr og sov i hagen, og i bare pysjen og sokkelesten, klarte jeg å snike meg ut døren og bak huset og knipse dette bildet, før hun løp forskremt inn i kvistkvastet og hoppet gjennom hekken og ned til naboen.

Ut, ut, ut, i regn og sol og torden og snø. Der er livet, farger, lys! Vi trenger det for å vokse som mennesker! 

Når lydene stilner og jeg er alene, blir tomrommet inni meg så stort at jeg drukner langt der inne. Sekundene blir for lange, de føles, ett og ett. De føles rent for mye. Det er ikke et godt sted å være, det finnes ikke ro der. Heller ikke aksept. Aller minst kjærlighet. Ingen i det hele tatt. Ingen ting kan gro fra det mørket som vokser frem. Det ene sekundet er alt ok, jeg kan tenke, ha planer, le og bevege meg. Så er det over, det som var fint, alt for fort. Besøket, meldingen, filmen, boka, samtalen, kreativiteten, øyeblikket, løpeturen, sangen, fellesskapet, troen på meg selv og på meg selv blant andre. Så er jeg ingenting. Sammenkrøpet i et hjørne i et hus med gardinene for. Det finnes kun et tomrom inni meg, etter noe som var, eller noe som kunne vært. Igjen er et hull av tomhet. Før det destruktive i meg heller nedi tanker, følelser og handlinger som fyller meg med noe, selv om ikke det føles godt i det hele tatt. Jeg blir hel, samtidig som jeg mister meg selv. 

Noen ganger er det sult som hjelper. Glass på glass med Pepsi Max, kopper med te til jeg mister tellingen. Det skvulper, og jo mer det skvulper, jo vondere gjør det. Andre ganger å løpe langt, fort, løfe tungt, lenge. Alene. Det kan være å spise noe forbudt i smug. Eller monstermennesket, uten ord og blikkontakt. Da jeg var liten, reddet angsten meg vekk fra tomheten. Eller frykten for angsten. Egenterror. Frykt kan fortsatt fylle meg, gjøre hjertet levende. Jeg kan oppsøke skumle ting, for å føle meg redd fremfor tom. Begrave meg i skole til alt er lært og gjort perfekt. Høy musikk, høy, så høy at jeg ikke hører tankene. På skuldrene mine holder ensomheten og depresjonen meg tynget, selvforakten sørger for at jeg forblir fokusert på oppgaven om selvutslettelse. For hva? For hvem? Effekten er over like fort som den kom. For det er ikke dette jeg trenger. Det er noe annet som en gang var der inni meg som er borte og verker og jeg forgjeves prøver å finne. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg tror det er kjærlighet.

Det gjaller i veggene, jeg føler det tomme så intenst at jeg blir helt desperat etter å gjøre noe med det. Som behovet for å sette plaster på noe som blør, eller drikke vann når man er tørst, holde rundt noen som gråter. Jeg kunne ofte, nesten alltid, valgt annerledes, hadde jeg ikke vært så desperat etter å heles og å gjøre det alene at mønstrene gjentas og den kortvarige tryggheten blir løsningen. Alltid alene. All min alenehet er min undergang. Man kan dø av mangel på kjærlighet. Det er et under at jeg lever. Ingen ting av det jeg gjør i mine tunge stunder, innebærer kjærlighet. Hverken den varmende, inluderende, hjertesprengende kjærligheten som finnes mellom mennesker, eller den man viser seg selv. Instinktene sier vekk, gjem deg, gå i ett med omverdenen. Mens hjertet roper at det liker varme klemmer, gi meg varme klemmer og noen å møte blikket til og dele ord med.  

Uten, hvem er jeg uten? Uten spiseforstyrrelsen til å fylle tomrommet. Det er der fortsatt, river meg ut av fatning og inn i en bunnløs grop av sorg og tap. Det ble aldri borte, skiftet bare form, ble dypere og videre inni meg. Til ikke jeg kunne hoppe over lenger, eller klatre rundt. Jo mindre jeg prøver å være spiseforstyrret, jo mer tom blir jeg. Den har hatt en viktig funksjon. Jeg ser det nå. Jeg har trengt den. Men jeg ønsker ikke å trenge den lenger, jeg ønsker å trenge andre. 

Tikk, det går så sakte. Takk, jeg føler meg så alene. Helt full av tomhet. Hva skal jeg gjøre når jeg ikke skal løpe og ikke skal sulte og ikke skal forsvinne?

Jeg tror det er kjærlighet. Alt jeg trenger, roten til det som vokser, svaret på det jeg søker. Jeg vil bli hel, ett i meg selv, og jeg tror ikke jeg kan bli det alene. Den siste uken har jeg hatt noen fine formiddager. Når jeg tenker på hva som gjorde de fine, var det menneskene rundt meg. Oss. Det er vondt å være utenfor, men godt å være med. Til de fortsetter livet sitt og jeg fortsetter livet mitt, alene. Det sier pang, så er det over. Terskelen ut og inn i hjertet mitt er for høy.

Lydene stilner og jeg er alene, selv om jeg nettopp var sammen. Var sammen med noen, og så gikk jeg fra hverandre. Ikke den fineste sangen i verden kan lime bitene mine igjen. Sola kan skinne, det regner av og til, men visner likevel. Trenger jeg noen rundt meg hele tiden for å ikke drukne? Noen til å holde meg i hånden, holde rundt meg når jeg gråter, noen å smile med og snakke til og være glad i. Være glad i meg. Kan noen være det når jeg viser hele meg, med alt og alt det tomme? 

Jeg tror jeg er redd for å bli frisk fordi jeg er redd for å bli alene. Spiseforstyrrelsen har vært min beste venn, min mamma, min pappa, min søster, min bror, min kjæreste, mitt barn. Jeg har pleiet vårt forhold som om det er det eneste som betyr noe. Jeg har gitt det alt, hele meg, og forsaket alle andre relasjoner og behov om noe noe annet. Noen andre. Jeg trenger noen andre. Jeg trenger andre. Aller mest når jeg ikke våger det. 

Et vidunderlig øyeblikk av fryktløshet. Ikke i dag, ikke i går, men dagen før der. Selv om sommeren i Norge ikke kan skimte med så mye sol og varme, så var jeg varm, og det var sol, og jeg fikk plutselig så lyst til å bade. BADE. Det er vel tre år siden sist, i Norge i hvert fall. Dels fordi jeg alltid brenner meg på brennmanet. Dels fordi jeg har vært for kald og det har vært for kaldt. Mest fordi, ja, kroppen. Bikini. Øyne. 

Men, denne dagen, en helt vanlig tirsdag, følte jeg meg med ett selvsikker. Kanskje fordi jeg hadde løpt en deilig tur og var rusa. Runners high, da kan jeg finne på hva som helst. Så jeg stormet inn døra, ropte til min badeelskende mamma uten kroppskomplekser at NÅ SKAL JEG BADE, og om hun ville være med? Om hun skulle være med? Om hun skulle! Hun bader hvor som helst, når som helst, helst uten noen klær som helst. Jeg tok på badedrakten, kjøpt i Barcelona, fordi den er så utrolig fin, og fordi jeg kjøpte den på en dag i entusiasme og frihet. Så kjørte vi. Jeg hadde ikke på klær i det hele tatt, bare et håndkle rundt livet, og badedrakten, selvfølgelig, og ba en stille bønn om at det ikke måtte være kontroll eller at bilen skulle havarere. Mamma var gira, og trolig litt forbauset over at jeg plutselig skulle bade, og at hun skulle få være med. Sist jeg hadde på badetøy og mamma dukket opp, flyktet jeg inn i monstermennesket og snakket ikke med henne på flere dager. Men i dag var annerledes. Det var definitivt et øyeblikk av noe annet enn det som pleier å være. Det var bare å dykke inn i det med åpne øyne.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Mamma kjenner til alle badeplasser i mils omkrets. Vi kjørte på veier jeg ikke trodde eksisterte, forbi bedehus jeg aldri har hørt om. Opp en bakke, rundt en sving, forbi en gård og så til venstre. Så kom vi frem til en parkeringsplass der det sto en bil fra før. Det var i ferd med å blunkes bort, det fryktløse øyeblikket. Men jeg tvang øynene opp og ristet pysa av meg, steg ut av min lille Renault, barbeint og i bare badedrakt, og blikket møtte en lattermild småbarnsmor i bilen ved siden av, som blunket til mitt badeklare jeg og liksom sa at “Jeg skjønner, du skal bare bade, det er praktisk å være ferdig skiftet *blunk, blunk, smil, nikk*”. Så kjørte de, og vi var alene, mamma og jeg. Vi var fnisete begge to, nesten barnslige, der vi småløp bort til den lille stranda midt blant trær og ingenmannsland. Før jeg rakk å ombestemme meg, var mamma ute i vannet. Hun syntes alltid det er varmt og deilig-deilig, så det var ikke mulig å få noe fornuftig anslag på temperatur i badevannet fra den kanten. Jeg kommer til å skrike, skrek jeg, småtrippende, nølende i vannkanten. Jeg kommer til å sprute, for jeg kommer til å spurte. Og så gjorde jeg det. Spurtet, sprutet, utover til jeg var uti, med hode og kropp og sjel. Med øynene lukket, under vann, stillheten der, over vann, et gledeshyl og linser som truet med å sprette ut fordi det var så veldig kaldt. 

Jeg ville liksom ikke slutte med å bade. Svømte inn, og svømte ut igjen, til vannet føltes varmere enn luften i gråværet, og det bare var fornuftig å holde seg i alt det våte. Fra en flytebrygge stupte jeg slik bestefar en gang lærte meg, og badedrakten satt på og kroppen føltes ok og alt var bare helt unormalt fredelig.

Blikkstille. Øyeblikk.  

Til jeg kom på at en en gang hadde blitt angrepet av bever, og at dette tjernet kanskje var fullt av gjedder og rumpetroll, og at jeg bare hadde på badedrakt og at det var mamma som svømte rundt der ute i vannet. Men så glemte jeg det igjen og stupte en gang til og kroppen brøt vannflaten og skapte krusninger i det blikkstille. Tanker kommer, tanker forsvinner igjen, ikke la deg stoppe fra å hoppe. Det begynte å regne, og plutselig var vi fornøyde og klare for å reise hjem igjen. Mamma hadde med aviser til å stå på i sanden, hun tenker nå på alt, og hun skiftet og jeg ble hvit på fingrene og tullet meg dypt inn i håndkledet. Håret dryppet kalde dråper nedover ryggen. Bare drypp, tenkte jeg. Jeg har badet. Så kjørte vi hjem, mamma i klær og jeg i badedrakt og håndkle sittende på en utbrettet plastpose med varmeapparatet på fullt og høy musikk. Vi kom litt nærmere, enda så langt fra mamma jeg helst vil være når jeg er i badetøy. 

I dag fikk jeg samme innfall, etter løpetur, i varmen. Men ingen kunne være med, og jeg kjørte rundt i halvannen time og lette etter det perfekte stedet å bade litt og spise matpakke og lytte til fuglene og se ringer i vannet. Det var ikke det samme alene. Ingen ting er det samme alene. Det ene stedet var for øde, det andre for folksomt, det tredje var jeg for sulten, og på det fjerde var øyelikket for lengst over og jeg spiste matpakken min i bilen før jeg snudde og kjørte hjem igjen. Heldigvis hadde jeg inspirerende podcaster å lytte til og ikke noe annet jeg heller burde ha gjort. Om jeg leter resten av livet, vil jeg ikke finne det perfekte stedet, den perfekte tiden, det perfekte finnes ikke. Det finnes bare her og nå, hva man gjør og hva man ikke gjør ut av det. Ikke etterpå. Nå! I øyeblikket. Det er så lett å overse og blunke bort.

I morgen skal jeg bade igjen, jeg har en badeavtale i Trøgstad. Dette tar jo helt av! Tjohei og bad i vei!