Jeg har en bil. Pappa lurte på om han kunne låne den. Han skulle blant annet til Fredrikstad, innom farmor, på tur. Kanskje jeg skulle være med? Jeg lekte med tanken. Planla hvordan den dagen kunne sett ut. Det var greit for han. Han skulle reise tidlig, være borte fra morgenen til ettermiddagen. Planen min var å stå opp, spise, trene, dusje, rydde, spise, skrive, spise. Om jeg ble med, kunne jeg kanskje la være å spise lunsj, fordi jeg ikke tør å spise med farmor. Det hørtes ikke ut som en god grunn til å dra. Om jeg ble med, måtte jeg spise tidlig frokost, utsette treningen til ettermiddagen. Nei, det var ikke greit for meg. Det kunne jeg ikke.
Så jeg ble hjemme. Og dagen har vært av de dårlige, med angst og for lite/for mye-spising på formiddagen, hardtrening, utmattelse, liten lunsj, kokt sei til middag. Tvangspreget gåtur etter middagen, fordi sulten og kaloriene skremte meg ut, igjen. Samvittigheten gnager på meg. Jeg kunne ha besøkt farmor, som jeg ikke har sett på evigheter, og så valgte jeg dette, fordi jeg ikke torde bryte rutinene mine. Det skremte meg å skulle gjøre noe annet enn det jeg pleier. Og det skremmer meg mest av alt å ikke kunne la være.
Kanskje det ikke går så bra.
Barcelona var bra. Nesten utelukkende bra. Men når jeg tenker etter, løp jeg før frokost, gikk hele dagen, spiste mindre til måltidene sånn at jeg kunne våge å spise is. Jeg ble modig fordi det var en slags unntakstilstand, alene, i sommerklær og med reisefeber, bare for en kort periode. Etterpå har realiteten slått meg i ansiktet. Fått meg til å bryte sammen.
Det går ikke så bra. Jeg styrer ikke, jeg styres.
Det er vondt å innrømme det. Da jeg gikk tur etter middag i dag, begynte jeg å gråte, sånn midt i full offentlighet. Selvfølgelig ble jeg så skamfull at jeg fortet meg å gjenvinne fatningen. Gjentape hele meg. Er det feil, dette jeg kjenner? Eller er livet mitt i ferd med å danse seg inn i et nytt dragsug?
Jeg vet ikke, jeg vet ingen ting. Jeg vil ingen ting. Jeg klarer ingen ting. Sånn føles det i hvert fall akkurat nå. Selvfølelsen min, og frykten for fremtiden som jeg ikke klarer å se for meg, skremmer meg tilbake til det jeg mestrer så altfor godt. Å bruke dagene mine på å planlegge mat og trening, gjennomføre, feile, rette opp, omredigere. Om kvelden legger jeg med og tenker at jeg skal klare det i morgen, og så våkner jeg til den samme, handlingslammende tomheten som må fylles med noe, om så bare spiseforstyrrede tanker, følelser, handlinger.
Balanse. Ordet er på alles lepper. Vi står på hver vår dumpehuske og søker etter en tilstand av akkurat passe. Ingen ting skremmer oss mer enn å bli vippet av pinnen, dumpe ned eller fyke opp. Kanskje vi blir litt hemmet av balansen, for det skal ikke mer til enn et skritt i feil retning før alt er usikkert. Skal det behøve å være en kamp? Eller er det heller en tilstand av ro?
Dumpehusken min er i kraftig bevegelse om dagen. Jeg har ikke tro på midten. Tror ikke det går an å forbli der, uten forhåndsregler og konsekvenser. Plutselig er jeg oppe, så raser alt ned til et vondt støt mot bakken. Kraftanstrengelser for å sparke fra igjen. Jeg er fanget i mine svingninger, og jeg lurer meg selv til å tro at alt skal ordne seg, det vil bli bedre i morgen, samtidig som jeg forstår akkurat hva som foregår. En liten ting, pluss en liten ting til, og enda en, og så ble summen av det hele en stor ting til slutt. Jeg finner ikke roen der på midten, blir stadig dratt mot den sikre siden, og så er jeg i ubalanse. For å rette opp i alle feil i fra i går, må jeg gjøre enda større ting i dag, komme meg tilbake, og helst litt mer.
Det starter om morgenen. Jeg våkner opp og går ned for å spise frokost. Havregrøt. Det tar litt tid å koke den. For å være sikker på at jeg ikke spiser for mye til frokost, tar jeg litt mindre havregryn enn jeg skulle og litt kruskakli i stedet for havregryn også. Bytter ut lettmelken med skummet melk, tar bare halvparten av mengden. Mer vann enn melk. Klarer ikke drikke juice til, har et prinsippp om at jeg ikke skal drikke kalorier. I stedet for åtte nøtter, tar jeg to. Ikke noe syltetøy på toppen. Sånn. Da var frokosten servert. En stor bolle med noe som ligner mer på en suppe enn en grøt. Helt brun av kruskakli og kanel. Smaker … ekkelt. Mens jeg spiser, leser jeg avisen og drikker te. Frokosten min ble halvert på veien i all forsikringen om å ikke få for mye energi oppi kjelen, så jeg går fra bordet og vasker opp mens magen rumler. Allerede angrer jeg på at ikke jeg spiste alt som jeg skulle. Det var ikke nok i det hele tatt. I hodet går kalkulatoren, hvor mye sparte jeg inn, i tilfelle? Nok til å være på den sikre siden. For å ikke tenke på at jeg fortsatt er sulten, drikker jeg en kopp te til, ser på en serie på TV. Innen en time har gått, er jeg på randen av desperasjon. Jeg må ha mat!
På den sikre siden til ubalanse. Dumpehusken skiller ikke mellom sikker og usikker side, for lite eller for mye er like langt vekk fra midten.
I brødboksen finner jeg en halv brødskive, ingen ser at jeg tar den. I skuffen noen peanøtter, et eple. Tre skinkeskiver på styrten. En teskje honning, bare for å få en annen smak i munnen. Sånn, der var jeg fornøyd. Eller, magen var fornøyd. Endelig mett. Til sammen med grøtskvalpet ble det helt passe med mat til frokost. I hodet er tilstanden en annen. Der tramper det rundt et demonstrasjonstog mot sjefen i kroppsbedriften. Nei til Thea! Mislykket! TAPER! Spark henne! Forræder!
Hadde jeg bare spist alt jeg skulle til frokost til å begynne med, nok til å bli opplagt og komme i gang med dagen. Frykten for å spise for mye, gjorde at jeg spiste for lite. Alle vet at man ikke klarer å tenke klart eller fungere når man er sulten. Kroppen min kjenner meg godt, den vet at jeg pleier å trene før lunsj på de dagene jeg skal trene, som i dag. Og da trenger den overskudd. Så instinktene tar over, skaffer seg det som trengs til slutt. Men følelsen etterpå er en helt annen enn tilfredsstillelse. Det føles som et nederlag, en tapt kamp. Det føles som om jeg har spist for mye, fordi jeg spiste mer enn planlagt, enda planen gikk i underskudd, for sikkerhets skyld. Hodet blir opptatt av mer kalkulering. Resten av dagen må planlegges på nytt. 45 minutter løping blir til en time. Lunsjen, der jeg hadde gledet meg til å spise rundstykke fra bakeren og salat med bønner og avokade og og ananas, blir utsatt, til to, minst. Det blir uten rundstykke, siden jeg allerede har spiste en halv brødskive for mye, enda det ikke var for mye egentlig.
Jeg føler meg tappet for krefter innen klokka er tre. Blir liggende på sofaen og lese, eller, forsøker å lese. Hjernekapasiteten er opptatt med planlegging, regning, distraksjon. På kjøkkenet ligger det noen cookies i en papirpose. Lurer på hvem som har kjøpt dem? Googler hvor mye energi de inneholder. Om jeg bare spiser grønnsaker og sei til middag, da kan jeg kanskje spise en halv? Det er ikke lenge siden lunsj, men det er alt for lenge til middag. Bare sei og grønnsaker til middag, det frister lite, det metter ingen ting. Cookien frister mye, den metter litt. Bare en halv, da, kaster den andre halve, så det ikke syns at jeg har tatt den. Nei! Nå har jeg spist for mye igjen. Enda jeg spiste for lite til lunsj også. Og jeg er fortsatt sulten. Mer te. Mer vann. Før jeg rekker å registrere det, har jeg spist et halvt knekkebrød med leverpostei og tre mandler. Hvordan skal jeg holde ut resten av dagen, jeg har allerede spist fire ganger. Fornuften har tapt kampen mot frykten, litt og litt har blitt for mye. På med skoene, ut, ut, ut av dette huset som er fullt av kalorier.
Klokka går, jeg går, rundt i byen, langt vekk fra hjemme. Snart er de ferdige på jobb og skal hjem og spise middag. Jeg hadde tenkt til å spise samme middag som dem i dag, for en gangs skyld, men nå kan jeg ikke det. Hvem vet hva mamma putter oppi grytene sine! Den grå fisken smaker salt. Jeg blir sint på meg selv for at jeg sløser bort kalorier på å spise noe så uappetittelig. Men det er jo sunt, og magert. Det måtte til etter matkaoset tidligere i dag. Kvelden er litt roligere. Jeg ser litt på TV, holder meg langt unna kjøkkenet. Det er mennesker i huset, ubalansen min må ikke oppdages. Det er ikke plass til den på kvelden. Etter løpeturen i formiddag, har jeg ikke gjort stort. Gått litt, bare. Det er ikke sikkert det var nok. Selv om jeg vet at jeg burde spise kveldsmat, så ikke jeg er så sulten om morgenen, vet jeg også hvor fælt det er etterpå, hvor vanskelig jeg har for å slappe av og se på TV og gjøre sånne helt vanlige kveldsting, om jeg spiser enda en gang i dag. Det får bli litt bær fra fryseren, og en pære. Akkurat som i går. Fordi i går var også en sånn her dag, og det kan hende i morgen blir lik. Enda så mye jeg hater det, så blir det fort sånn det går. Jeg får spise litt mindre til frokost i morgen også, for å være helt sikker.
Og sånn går no dagan.
Jeg får i meg nok energi, men hver bit har en bismak av kontroll, tap av kontroll, dårlig samvittighet, planlegging, uplanlagt, skam. Jeg vet hva som skjer, jeg vet hvorfor, og jeg vet at den eneste måten å endre det på, er å spise nok når jeg først spiser. Spise variert, alle næringsgrupper. Fett metter, fiber metter, karbohydrater gir lett tilgjengelig energi, proteiner bygger kroppen. Spise det jeg har lyst på, ikke det spiseforstyrrelsen har lyst på. Fett smører kroppen, gjør hjernen fornøyd. Mat er ikke skummelt. Det finnes ikke trygg og utrygg mat, så lenge det er en balanse i det hele, passe nok.
Jeg har ikke vært lenge nok her til å stole på den balansen. Det skremmer meg å spise slik jeg gjør nå, instinktivt, ukontrollert, ubalansert. Mye mat tidlig på dagen fordi middag og kveldsmat er usikre måltider forbundet med mye angst og uro i kroppen. Lite mat sent på dagen, fordi jeg er redd for konsekvensene av formiddagen og tar forhåndsregler for morgendagen. Aldri helt mett, men aldri helt sulten heller. Hadde jeg ikke skammet meg sånn, hadde jeg kanskje klart å si ifra, be om litt hjelp. Bli litt presset til å bryte disse rutinene som gjør at jeg ikke fungerer.
Det hjalp å skrive det. I morgen skal bli bedre. Men da må jeg begynne i dag.
Nå innrømmer jeg det, sannheten er påtrengende: Jeg er spontan! Det er visst sånn jeg liker det, når ikke annet enn sjel og hjerte får styre. Derfor endte jeg plutselig på et fly på vei til Barcelona. Jeg trengte å se lys strømme gjennom takvinduer i eldgamle steinkirker, høre lyden av harpespillere i trange smug, kjenne duften av pizza og solkrem og saltvann, la munnen fylles med smaker av solmodne nektariner og sjokoladeis fra himmelen. Solen er sterk, jeg har skiftet sikkert tre ganger hver dag bare for å få kjenne hvordan det er å gå rundt i både shorts og kjole og skjørt og bikini. I dag lå jeg på stranda, hørte på lydbok og gravde fingrene ned i sanden. Det føltes som om jeg var den eneste i verden, med øynene lukket, vind som strøk meg over skuldrene og solskinn fra topp til tå. Det var så ubeskrivelig deilig. På veien dit hadde jeg kjøpt både en og to is, bare fordi jeg måtte smake om bringebærsorbeten kunne erstatte sjokoladefavoritten fra den lille, bortgjemte iskrembaren i det trange smuget like ved hotellet. Jeg er på ferie. Og jeg ER PÅ FERIE! Når følte jeg det sist?
Når jeg tenker tilbake på alle turene jeg har reist på, kan jeg ikke huske annet enn kalorier, sult, utmattelse, bikinitraumer, magekramper, frykt, bilder, alle de bildene hvor den fæle kroppen ble foreviget. Jeg var aldri der, alltid selvkritisk granskende i fortiden eller engstelig for fremtiden. Nå er jeg her, og gud som jeg er tilstede! Det hjelper at jeg er helt alene. Det er kanskje da jeg trives aller best, i mitt eget beskjedne selskap. Det er ikke så verst, det selskapet, når jeg er bare Thea. De siste tre dagene har jeg følt meg mer hel enn halv, mer frisk enn syk, mer levende enn død. Tenk om livet kunne være sånn heretterer og for alltid. Levende.
Selvfølgelig brukte jeg hele døgnet fra jeg bestilte turen og til jeg dro, på å planlegge, kjøpe inn, pakke. En hel pose med trygghet, i form av havregrøt i porsjonsposer, en pakke grønn te, rugknekkebrød, magerost på tube, åtte teskjeer linfrø, 30 mandler. Kvelden før avreise smurte jeg matpakke, kuttet grønnsaker og frukt, pakket alt i praktiske bokser og plastfolie, googlet “fettfri cottage cheese Spania” og fikk ikke sove for all planleggingen av hva jeg skulle spise, hvor, når, hvor jeg skulle løpe, hvor jeg kunne kjøpe trygg mat. Så kom jeg hit, og hotellrommet hadde heldigvis ingen vannkoker. Ingen te, med andre ord. Og derfor har jeg kunnet gå på stranda, titte i butikker, gå med ærbødige skritt inn i vakre kirker og kjøpe makroner uten å måtte på do hele tiden. Det er bare fire dager. Kan jeg ikke bare glemme burde og må og la alt annet, som ønsker og innfall, få bestemme? Fire dager er akkurat passe til å prøve på det. Og det har jeg gjort.
Det har ikke vært kontroll og rutiner på noen ting, så jeg har hatt tilstedeværelse til å kjenne etter i stedet. Og kroppen og jeg har hatt fine dialoger. For første gang siden jeg kan huske, har jeg vært mett på ferie. Jeg er litt sulten, har magen rumlet. Hva med å gå de tre kilometerne til den store matbutikken og kjøpe litt kalkunskinke og tomat? Nei, jeg vil ha pizza, sånn som de jentene som går der borte har. Ok, skal vi se. Her selger de sånn ekte, tynn, italiensk pizza med tomat og pesto, er det greit? Mm! MMMMMMMMMMMmmmmm! Det var godt. Skal vi gå og se på de som danser der borte? Så enkelt, tenk at det kan være så enkelt.
I går kveld, med brennende hud og saltvann i håret, gikk jeg en snarvei forbi Santa Maria del Mar. Bare det å gå snarveier, er nytt for meg. Hvorfor gå tvers over når du kan gå rundt, liksom! Sånn pleide det i hvert fall å være. Det er så mye å se, jeg har ikke tid til å sløse bort timene med å gå de lengste veiene nå. Dessuten har jeg andre ting å bruke energien min på enn å gå meningsløse skritt. Beina var slitne, og inne i kirken fikk de hvile. Ettermiddagssolen strømmet gjennom et av vinduene i taket og ned på en benk midt i den ellers dunkle kirken, lik en enslig lyskaster på en scene. Det var som om noe dro meg mot det. Jeg måtte sitte litt der. En mann solgte stearinlys ved inngangen, så jeg kjøpte et rødt et, gikk med målbevisste skritt mot lyset på benken. Kirken var full av mennesker, likevel satte jeg meg ned og lot lyset treffe meg, så synlig for alle der inne, lukket øynene og kjente på et nærvær til meg selv og til alt rundt meg. Så intenst og trist og vakkert at øynene fyltes med tårer som sakte rant nedover kinnene mine. Jeg smilte. Klemte hardt rundt lyset jeg holdt i hendene og ba til den som måtte lytte om at lyset skulle fortsette å strømme mot meg, inn i meg, gjennom meg, ut av meg. At det aldri måtte slukke igjen. Det ble stille rundt meg, en slags tyngde av trygghet og fred ga meg en hjertelig klem. Jeg tror ikke på noen eller noe spesielt, men det var plass til meg her likevel. Det var plass til meg i lyset. Øyeblikket ble blunket vekk, og jeg reiste meg og tente det røde lyset mitt blant alle de andre flakkende flammene på et bord like ved. På vei ut derfra, følte jeg meg annerledes, men på en god måte. Skrittene var mer selvsikre, blikket fast og smilet ekte. Jeg tror kanskje jeg ble noen centimeter lengre.
En av de beste tingene med å reise alene, er friheten det gir deg. Fra alle de obligatoriske severdighetene og bildene som skal bekrefte at du har vært der. Jeg har vært i Barcelona før, og denne gangen har jeg bare sett det jeg har hatt lyst til eller tilfeldigvis gått forbi. Egentlig bare denne kirken, når jeg tenker etter. Og stranda, og borgen på Montjuïc, som jeg tok en liten løpetur til i morges, og markedet med all den fantastisk deilige frukten, der har jeg vært mange ganger. Ingen kan ta bilder av meg, takk og lov, så jeg kan være Thea in natura, uten sminke og med tre lag solkrem, med klær som er komfortable og får meg til å føle meg fin, selv om jeg ikke har gransket meg i noen speil, og mage som går inn og ut i takt med pusten min. Fordi jeg er helt alene blant så mange ukjente mennesker, tør jeg å sole meg på stranda, og ta en dukkert mens et eldre italiensk ektepar ser etter tingene mine. Jeg har spist mer is de siste to dagene enn de siste to årene, fordi jeg har hatt lyst på og latt meg få lov. Dessuten er det ingen her som kunne brydd seg mindre om at jeg spiser is. Alle andre gjør det også.
Med et blikk som er mer opptatt av å se utover og oppover enn å granske nedover og innover, ser jeg lysspill på murveggene og høythengende sko og møter blikket til en kjekk mann som smiler til meg idet han går forbi. Etter flere timer på stranda går jeg uvitende og fornøyd tilbake til hotellet, kjøper en flaske vann på veien, undrer på hvorfor kvinnen i kassa ser litt rart på meg og smiler brydd tilbake. Heisen på hotellet har speildekte vegger, og etter å ha vandret rundt i en time på vei hit, ser jeg inn i to brune øyne i et ansikt med mønstre av sandkorn. Sånn kan det gå, og det gikk bra det også!
I morgen reiser jeg hjem. Jeg vil ikke legge meg helt enda. Vil bare være litt mer her, tilstede og solbrent og mett og avslappet. Hel. Det er plass til meg her. Jeg håper jeg klarer å ta med den følelsen tilbake, sammen med badedrakten jeg har kjøpt, og alle havregrøtposene jeg aldri fikk spist. Jeg tar plass, og det føles godt, for svingende!
Jeg har prøvd det. For to år siden. Alle grunnene til at jeg ville hoppe i fallskjerm, var grunner nok til ikke å gjøre det. Livet var så vanskelig, jeg ble likegyldig, til alt. Hele min eksistens. Det spilte ingen rolle. Jeg kunne like så godt hoppe, for det spilte ingen rolle om det gikk bra eller ikke. Det spilte ingen rolle. Jeg ville føle noe, om så bare frykt. Det føltes som en utvei, et fall mot noe eller mot ingen ting mer. Innerst inne ønsket jeg kanskje det siste.
Det er nok det skumleste jeg har gjort, og det minst skumle av alt. Høydeskrekken forsvant for hver meter flyet steg, oppover, oppover, til bakken under ikke lenger var bakken, bare farger og mønstre på en buet klode. Jeg var ikke redd. Ikke redd for å dø. Og jeg var ikke redd for høyden. Den ble tatt ut av dimensjoner. Det kunne like godt ha vært 25000 meter, eller 300. På bakken hadde jeg vært ambivalent, måtte signere på masse papirer, sånn i tilfelle dette ikke gikk bra. På vei inn i det minste flyet jeg noen gang hadde sett, rakk jeg å tenke at nå løfter jeg foten fra jorden, opp i dette. Kanskje jeg aldri treffer den igjen som et helt menneske. Alt som hendte på de 25 minuttene i flyet, før luka ble åpnet og jeg fikk beskjed om å klatre ut på den lille avsatsen under vingen, husker jeg ikke. I’ve got your back. Jeg hadde en Kevin på ryggen, og Kevin hadde en fallskjerm på ryggen sin. Kevin sa jeg skulle hoppe og lene meg bakover, få alt opp ned. He had my back. Så jeg gjorde det. Og det er det mektigste, mest absurde.
Føttene mot himmelen, hodet mot jorden, motsatt av alt som gir mening.
I fritt fall. Det var greit de første fire sekundene. Men alt eskalerte i et tempo jeg ikke hang med i. Alt rundt meg ble et kaos. Jeg var ikke forberedt på at det skulle føles så mye. Den var så høy, lyden av meg på vei nedover. Isende luft presset mot meg, det var vanskelig å puste. Det var umulig å se klart. Instinktivt trakk jeg pusten dypt, men lungene fyltes bare av is og trykk. Jeg så ikke lenger farger og mønstre på en buet klode, ned kunne vært opp. Nå klarer jeg ikke mer. Er det sånn det føles å leve, tenkte jeg. Så mye, konstant overveldende. Stopp, jeg vil ikke. Sett meg ned. Bare ikke så fort. Det gikk så fort
så uendelig sakte. Det pågikk i omtrent et halvt minutt. Det føltes som et helt halvt år. Alt skjedde på en gang, til alt stoppet opp. Fallskjermen i ryggsekken ble løst ut. Plutselig var det helt stille. Fra å være så tung, og stadig tyngre, i rasende fart nedover, ble jeg vektløs. Med ett var det varmt. Jeg kjente sola mot ansiktet. Himmelen der oppe. Bakken der nede, langt der nede. Noen prikket meg på skulderen, sa jeg kunne ta av brillene og bare kjenne på følelsen av å leve, sveve over det hele. Fortsatt var jeg høyt oppe, i den samme luften, i den samme dressen. Men det føltes helt forskjellig. Ikke stopp, jeg vil mer. Vær så snill, kan jeg bare få være litt. La meg sveve litt her.
Bakken nærmet seg, selv om det føltes som om jeg sto stille. Det tok den tiden det må ta. Kanskje seks minutter, eller åtte. Vi styrte litt i sirkler, litt til høyre, litt til venstre, litt rundt og rundt. Jeg fikk styre selv også, selv om jeg ikke visste hvordan. Det gjorde ikke noe om det ble litt feil vei, for vi hadde fortsatt tid til å styre tilbake. Det hadde gått helt perfekt, men jeg hadde ikke landet enda. Det spilte en rolle, om dette gikk bra. Jeg ville det skulle gå bra. Jeg hadde overlevd fritt fall, og nå ville jeg kjenne bakken under føttene igjen. Føttene til Kevin traff bakken først, og så traff mine, helt mykt og naturlig, og vi begynte å løpe bortover, som vi hadde planlagt. Det gikk perfekt. Det kunne ikke ha gått bedre. Jeg landet som om jeg aldri hadde gjort annet, enda jeg aldri hadde gjort noe liknende.
Jeg har prøvd det igjen. For et halvt år siden. Jeg er på vei ned nå. Jeg var på bakken, ambivalent og redd for å gjøre noe som enten ville gå bra, eller ikke. Helt sikkert ikke. Men det var ikke noe alternativ å bli der, i en verden uten følelser. Bare frykt og likegyldighet. Så jeg tok det steget, vekk fra den trygge grunnen under meg. Den “trygge” grunnen, som kunne rase sammen hvert øyeblikk. Kunne jeg falle lenger ned? Jeg reiste fra et liv som jeg ikke klarte å leve, og noen andre tok styringen en stund. Det gikk oppover, oppover, til jeg til slutt måtte klatre ut og stirre ned på noe så fjernt at det eneste jeg kunne gjøre var å kaste meg ut i det. Ute av dimensjoner. Opp ned på alt. Det føltes greit til å begynne med, til alt føltes for mye. I rasende fart mot noe jeg ikke visste hva var, eller hvor var. Denne gangen hadde jeg ingen Kevin på ryggen. Men jeg hadde andre rundt meg, som sa det skulle gå bra, som sa de forsto. Alt ble et kaos. Jeg var ikke forberedt på at det skulle føles så mye. Den var så høy, lyden av meg på vei nedover. Følelser presset på, det var vanskelig å puste. Umulig å se klart. Instinktivt trakk jeg pusten dypt, men lungene fyltes bare av uro og angst. Jeg så ikke lenger farger og mønstre på en buet klode, ned kunne vært opp. Nå klarer jeg ikke mer. Er det sånn det føles å leve? Så mye, konstant overveldende. Stopp, jeg vil ikke.
Det er ikke sånn det føles å leve. Det er sånn det føles å våkne til live. Å endres.
Jeg har vært i fritt fall en stund. I et helt halvt år. Og det tok meg et halvt liv å sette meg på det flyet. Jeg har gjort det jeg er mest redd for, latt andre ta styringen, blitt fysisk sterkere. Hoppet ut av noe, på vei mot noe annet. Alle følelsene har kommet tilbake, alle på en gang. Det har vært et kaos, og det er fortsatt mye rot. Isende intenst. Vondt. Nå tror jeg fallskjermen er ute. Jeg nærmer meg ikke lenger bakken i rasende fart. Jeg kjenner sola mot ansiktet. Det er varmt. Jeg ser himmelen der oppe, bakken der nede. Jeg er i den samme luften, i den samme kroppen, men alt føles forskjellig. Vær så snill, kan jeg bare få være. Sveve litt her?
La meg styre litt hit, litt dit. Litt rundt og rundt. Bakken nærmer seg, selv om det føles som om jeg står stille. Det er ikke meningen at jeg skal lande enda. Ikke så fort. Det tar den tiden det må ta. Mange spør meg hva jeg skal gjøre til høsten, hvor jeg skal bo, hva jeg vil, hvor jeg skal ende. Jeg vet ikke. Er det greit? Er det greit å ikke vite? Det er ikke meningen at jeg skal vite. Det er fortsatt langt ned, jeg har ikke landet enda. 30 sekunder fritt fall, åtte minutter sveving. Et halvt års fritt fall, hvor lang tid trenger jeg, seks måneder, ett år, to? Her oppe fra, ser jeg masse muligheter, men fortsatt er ingen så tydelige at jeg klarer å styre mot dem. Jeg vil det skal gå bra. Og jeg vet at om jeg skal lande nå, da kommer det ikke til å gå bra. Da må jeg kutte snorene som holder meg oppe, og bakken vil nærme seg for fort, og jeg vil ikke lande som et helt menneske.
“The only reason for time is so that everything doesn’t happen at once” – Albert Einstein
Jeg føler mange ser ned på meg, enda jeg er her oppe. Alt ser bra ut, så nå må jeg gå videre. Men jeg kan ikke gå videre før jeg har bakken under føttene, myk og naturlig. Når jeg lander, vil jeg lande som om jeg aldri har gjort annet, enda jeg aldri har gjort noe liknende. Jeg trenger tid, alt kan ikke skje på en gang. Jeg kan lære å fly, på vei ned. Så la meg få lov til det. Kan noen prikke meg på skulderen og si det? Thea, det er greit. Bare kjenn på følelsen av å leve, sveve over det hele. Det er greit. Du har tid.
Har du noen gang tenkt på at tillit går begge veier? Tillit er et palindrom, mellom deg og meg. Tillit kan leses forlengs og baklengs, og det gir mening uansett. “Agnes i senga” er også et palindrom, men det er vel også det eneste det er. Tillit, derimot, er så mye mer. I følge min høyt elskede “Norsk etymologisk ordbok”, betyr palindrom “tilbakeløpende”. Vis tillit, og tillit blir vist deg. Uten tillit, ville samhandling mellom oss mennesker vært umulig. Tillit, eller mangel på det, gjennomsyrer og farger alt vi sier og gjør. Min tillit til denne ordboka for spesielt interesserte, dalte brått nå når jeg ser at tillit ikke er viet en setning på alle de 1920 sidene med ord og deres opprinnelse. Tikka masala, mariaflyfly (ja, i ett ord), kandaharbinding og tyrannosaurus rex er med, men tillit var ikke viktig nok. Tillit er jo det viktigste av alt! Da ser jeg det som min plikt å løfte frem verdens sterkeste ord. Et ultimat palindrom og et ordspill.
Tillit, et palindrom om noe som faktisk skal gå begge veier.
Hver morgen, når jeg står og koker havregrøten min, havner jeg i et stort dilemma. Jeg må alltid en tur på et visst avlukke om morgenen, som regel alltid omtrent på samme tid som at grøten nesten er ferdig. Ofte er det flere personer på kjøkkenet samtidig. Noen smører brød, noen drikker melk, noen leser avisen, noen bare står og våkner. Grøten min, nøye målt opp og kokt til perfeksjon, er viktig for meg. Den skal være akkurat sånn som den er hver morgen. Men hver morgen ser jeg meg nødt til å la den stå ubevoktet og putre i noen minutter. Jeg tegner mønster på toppen av den, setter vispen på en bestemt måte, lent inntil kanten akkurat der. Med ørene på stilk løper jeg opp i annen etasje, og hjertet hamrer så hardt, så fort, i brystet mitt, at jeg ser stjerner der jeg sitter. Om det knirker i gulvet eller noen åpner kjøleskapet, blir jeg helt fra meg, inni meg, selvfølgelig. Jeg får ikke blitt ferdig fort nok, løper ned igjen, sjekker mønsteret, sjekker vispen, sjekker om helmelka er like full og om smøret er like uåpnet. Min største frykt er at noen skal putte noe i grøten min. Det er utenfor min kontroll. Jeg legger skjebnen min i andres hender, i form av en grøtkjele. Jeg trosser frykten og viser tillit. Med en kjele havregrøt? Ja, med en kjele havregrøt. I min verden, spiseforstyrret sådan, er det en av de største tillitserklæringene en kan gi.
Tillit handler om å stole på. Sette sin lit til andre. Jeg stoler egentlig ikke på noen andre enn meg selv. Egentlig stoler jeg ikke på meg selv en gang, når jeg tenker etter. Rettelse: Når jeg lager havregrøt, setter jeg min lit til alt annet og alle andre enn meg selv. Først stoler jeg på at en ernæringsfysiolog kan jobben sin og vet hvor mye energi kroppen min trenger. Så stoler jeg på havregrynsprodusenten, og at det ikke er noe urent mel i posen der. Så stoler jeg veldig på desilitermålet, men ikke nok til at det nøyer seg med det, jeg må stole på kjøkkenvekta etterpå. For å være på den sikre siden. Deretter stoler jeg på at melkeprodusenten har puttet lettmelk og ikke fløte i kartongen, og at desilitermålet er like bra til å måle melk som havregryn, men også der må kjøkkenvekta til pers. Så stoler jeg på at kanelbeholderen ikke inneholder for eksempel kajennepepper eller allehånde, det ville vært smålig, i hvert fall i så rause mengder som jeg bruker. Til slutt heller jeg oppi vann. Vannet i Norge er til å stole på, det stoler jeg på 100 prosent. Så koker jeg alt dette opp, og stoler på alle familiemedlemmene som potensielt kan gjøre grøten min til en energibombe mens jeg er på do, og så kan jeg spise. Det er mye tillit vist på fire minutter.
Men ingen tillit til meg selv. Jeg stoler mer på en ernæringsfysiolog enn min egen kropp. Jeg stoler mer på en rosa kjøkkenvekt fra Biltema enn mitt eget øyemål. Jeg stoler mer på kontrollerte gram og desiliter enn egen sult- og metthetsfølelse. Det er pussig. Ganske tragisk, i grunn. Jeg viser alt og alle så mye tillit, men den er ikke tilbakeløpende, slik den skal. Det blir et ufullstendig palindrom. Bare tillit til deg, tillit til vekta, tillit til tallet. Ikke mellom meg og deg, meg og kroppen. Tillit i og mellom mennesker er tillit på sitt beste. Fordi den kan bli gjengjeldt. Tillit med likeverd. Du kan prøve så mye du vil, men du får aldri noe mer ut av en kjøkkenvekt eller et desilitermål enn et tall. Ingen tillit å hente, så hvorfor gi og gi?
For å komme med enda et eksempel. Det siste halve året har jeg gått rundt med en aktivitetsmåler med pulsklokke. Aldri burde noen i sin rette forstand funnet på å selge meg en slik, men jeg fikk den med på kjøpet da jeg kjøpte ny telefon. Jeg tok den bare av hver gang den måtte lades. Den målte puls kontinuerlig, og via en app kunne jeg sjekke både gjennomsnittlig hvilepuls, hvor mange timer sammenhengende søvn jeg hadde hatt og hvor mange kilometer jeg hadde gått, eller løpt. Selv en sånn liten ting, uten synlig hjerne eller annet bevis på at den er smart, stolte jeg blint på. Jeg kunne løpe i en time, komme sliten og fornøyd til postkassa og titte på klokka. Den viste kanskje at gjennomsnittspulsen var 1 slag mindre per minutt enn ved forrige løpetur. Nå er formen dalende, tenkte jeg. Lapskaustrening. Nå har jeg ikke trent i det hele tatt. Jeg er så svak! Jeg er så dårlig trent! Søren heller, jeg må løpe mer! Enda jeg hadde sølesprut opp til nakken. Enda jeg hadde løpt akkurat samme runde som sist, brukt akkurat like lang tid, var akkurat like sliten. Jeg hadde tillit til den klokka. Men nå virker den ikke lenger, og jeg har sendt den til reparasjon. Jeg har ikke forvoldt den noen skade, men kanskje skjebnen spilte meg et puss og tenkte at jeg klarer meg mye bedre uten. Hjertet slår selv om pulsen ikke telles, og jeg sover selv om det ikke loggføres. Når jeg løper, blir jeg sliten, og jeg kan løpe så sakte eller fort jeg vil. Kroppen er tillitsvekkende. Pulsen min er min, ikke en klokke sin. Skrittene mine går jeg for meg selv, ikke for en teller. Jeg håper den ikke kan repareres, at jeg aldri får den igjen.
Jeg vil stole på meg selv. Tillit. Til meg og til andre. Jeg velger å tro at ingen sniker noe oppi grøten min fordi de har tillit til at jeg gjør så godt jeg kan. Spiser det jeg trenger. De viser meg mye tillit, nå som jeg tenker over det. Jeg har medlemskort på treningssenter, fem par løpesko og nok tomater og spinat til å leve som jeg gjorde før. Men de har tillit til at jeg velger riktig. Og jeg har tillit til dem, tydeligvis. Da var det bare meg igjen, da. Tillit. Jeg føler jeg gjør store fremskritt bare ved å skrive alt jeg skriver her. Dere er alle verdt min tillit. Tillit til andre mennesker, det er en stor forbedring. Det er kanskje ikke så rart, med så mye tørrtrening før frokost hver morgen. Tillit til meg selv, derimot. Tillit til kroppen.
Du kommer hjem etter en lang dag. På kjøkkenet er oppvaskmaskinen full, oppvaskkummen full, søpla må tømmes. Kjøleskapet bugner av rester, lokket til rømmeboksen er borte, plasten rundt paprikaen er tilsølt av det hvite, fete. Det er ikke mindre en tre brød, halvspiste, halvtørre, i brødboksen. Lørdagsavisa ligger på bordet, ikke fra denne lørdagen, men den forrige. Blomsterbuketten du plukket en gang er bare stilker, duken har visne dryss og flekker over det hele. Kaffekjelen fylles med vann og stekeovnen skrus på. Du har en pizza i fryseren. Hvor er favorittkoppen? Den står i stua, sammen med dataen og tre bøker, et tomt DVD-cover, en skål det en gang var noe i. På vei opp trappa snubler du i hunden, river med deg håndkleet som hang til tørk på gelenderet. Sokkene er grå under, du føler for å vaske beina. Du var så sliten da du kom hjem, men det er umulig å slappe av. Ikke når alt bare er rot.
Du kjenner følelsen? Man trenger ikke å ha støv på hjernen for å føle det sånn. Du hiver pizzaen i ovnen og rydder litt mens du venter. Det hjelper å rydde, det tar ikke så lang tid før rotet er ute av syne. Så kan du endelig sette deg ned. Lese den boka, se den filmen, skrive den mailen, spille den sangen, strikke den lua, ringe den venninna. Eller?
Rotet er kanskje ute av syne, men ikke ute av sinn. Du finner ikke ro i rot. Ikke når det er i hodet.
Så mye tid. Jeg har all tid i verden. Likevel får jeg ikke gjort noen ting. For akkurat som det er vanskelig å sette seg ned når omgivelsene skriker etter orden, støvsuger og vaskeklut, er det vanskelig å sette seg ned når hodet er kaos. Ingen støvsuger når inn der. Tankene har hjemme-alene-fest, med volumet på så høyt at det gjaller i øregangene, diskolys og for mange gjester som stikker innom. Jeg prøver å lese. Setter meg i gyngestolen med tekoppen i fanget og en bok jeg virkelig gleder meg til å dykke inn i. Leser to ord, en setning, en side. Jeg kan lese, det lærte jeg da jeg var fem, men hva hjelper det? Det fester seg ikke. Reiser meg opp, går ut på kjøkkenet, spiser en gulrot. Prøver på nytt. Samme linje, om og om igjen. Klokka viser tre. Det er to timer til middag. Hva spiste jeg til lunsj? Spiste jeg mer enn jeg skulle? Mindre enn jeg skulle? Hånda finner telefonen, sjekker Instagram. Sjekker næringsinnholdet i søtpotet. Kjøpte jeg sei? Jeg løper ned i kjelleren, tenk om jeg ikke lukket fryserdøra ordentlig? Den er igjen. Selvfølgelig kjøpte jeg sei. Den kostet 14 kroner, den billigste i frysedisken. På Kiwi koster den mer, derfor kjøpte jeg den på Rema.
For tredje gang setter jeg meg ned i gyngestolen. Husker ikke hvor jeg var, men det spiller ingen rolle. Kan like gjerne begynne på side 1 igjen. Den ene neglen min er litt lengre enn de andre. Opp på badet, klippe den. Overser speilet. Egentlig må jeg kanskje på do. Lårene lyser mot meg, jeg stirrer i taket. Brukte jeg 55 eller 56 minutter på løpeturen i dag? Jeg skulle ha holdt på en time. Jeg må kanskje gå en tur, for å gjøre opp. Kan ikke gå ut sånn som dette. Begynner å pirke på en skorpe på haka. Må tørke vekk blodet. Tok jeg på hunden på vei til badet? Og så tok jeg i ansiktet, pirket på en kvise. Alt må vaskes med antibakteriell Zalo. Vasker hendene oppe, løper ned, vasker hendene og ansiktet nede. Hunden må ut. Setter han i båndet. Vasker hendene igjen.
Er egentlig sulten, burde ha spist alt jeg skulle til lunsj. Jeg vet hvor dumt det er å være restriktiv. Jeg spiser en tomat. Klokka er ti over tre. Det er 1 time og 50 minutter til middag. Laksen tiner på kjøkkenbenken. Søtpoteten går i søpla, blomkål er mer fyll for mindre kalorier. Jeg knekker av en bit mørk sjokolade, putter den i munnen. Burde ikke spise den. Spytter den ut i vasken. Skyller ned. Det piper i telefonen. Kappahl sier det er medlemstilbud. I helgen prøvde jeg en badedrakt derfra. Har de den inne i nettbutikken? Blar nedover og nedover, må ta på alle disse tynne kroppene med bikini mens jeg scroller. Badedrakten er ikke på salg. Hvorfor skal jeg bruke penger på en badedrakt? Kroppen kan aldri vise seg i badedrakt uansett. Jeg er sulten, veldig sulten. Klokka er bare kvart over tre. Enda en kopp te. Jeg setter meg ned. Åpner boka. Lukker boka. Kanskje jeg skal spise sei og ikke laks. Laks er skummelt. Ned i kjelleren igjen, laksen inn i fryseren, seien ut. Den rekker aldri å tine før middag. Jeg skrur på stekeovnen og legger den i folie med sitron og krydder. Kaster emballasjen, må vaske hendene. Tenk om noen har spist opp blomkålen min. Den ligger der, i kjøleskapet. Jeg lukker kjøleskapet. Åpner det igjen. Jeg burde ha bestemt meg for hva jeg skal gjøre til høsten nå. Skal jeg reise, skal jeg flytte, skal jeg studere, skal jeg jobbe? En fornemmelse av vemmelse, over meg selv og dette meningsløse livet jeg lever. Spiser en skive kalkunskinke, sånn rett i munnen. Jeg er så sulten. Hoderegningen går for fullt, regner og regner.
Jeg burde spist alt jeg skulle til lunsj. Åpner kjøleskapet igjen, tar en mandel. Setter meg på trappa utenfor huset og prøver å bestemme meg for om jeg skal sove hjemme eller hos tante i natt. Det blir så mye styr. Tante har ikke havregryn, så da må jeg ta med det, og melken min, en gulrot og en pære. Ti mandler, fem til i kveld og fem til i morgen tidlig. Og treningstøy, så jeg kan gå innom treningssenteret på vei hjem igjen. Kanskje jeg burde vaske klær? Jeg løper opp på loftet og finner skittentøysdunken, rundt omkring i hele huset, samler opp en haug. Maskinen tar 1 time og 41 minutter. Da er klokka over fem innen den er ferdig. Da må jeg ta med vått treningstøy til tante. Skal jeg sove hjemme eller hos tante? Jeg kan bestemme meg senere. Kanskje jeg bare skal pakke en sekk og ta toget et sted, sove der, ta toget et nytt sted, sove der. Eller som hun i den boka, som bare går og går i villmarken, til hun finner seg selv. Det tør jeg aldri. Alene. Er det egentlig kalorier i all denne teen jeg drikker? Finner pakken i papirinnsamlinga. Det er så lite at jeg ikke trenger å tenke på det.
Men jeg tenker på det. Jeg tenker på alt dette hele tiden. Så mye tid. Jeg har all tid i verden. Likevel får jeg ikke gjort noen ting.
Det er ikke så lett å forstå at jeg blir sliten av å gå hjemme en hel dag. Det er ikke så lett å forstå at jeg må fornye bøkene på bibliotekt tre ganger før jeg til slutt leverer dem, ulest. Det er ikke så lett å forstå at det ikke passer å komme i dag. Nei, jeg har ikke ringt tilbake enda. Det er ikke så lett å forstå at jeg kunne spise middag med dere i går, den samme maten som dere, men i dag må jeg spise sei og blomkål, klokka fem. Det er ikke så lett å forstå at alt det jeg skulle rydde i garasjen fortsatt er like rotete. Jeg har all tid i verden, men jeg har ikke fått gjort det. Det er bare rot, over alt, hele tiden. Jeg får ikke gjort noe med så mye rot. Ingen ro i rot. Rastløs, rotløs, urolig.
Liggende på gresset, med blikket oppover, ser jeg mot tretopper som har strukket seg forbi meg. En gang kunne hendene mine plukke gåsunger av dem, henge påskepynt helt i toppen. I hagen der jeg vokste opp. Om sommeren var jeg mer ute enn inne. Netter under åpen himmel, på verandaen i sovepose. Rabarbra, så store at bladene ble paraplyer mot sommerens rensende regnskyll. Kopper med sukker, stilker sirlig skrelt og dyppet nedi. Fingre som ble klissete av alt det søte, mens det gikk herlige skjelvinger gjennom kroppen fordi det var så surt samtidig. Det fantes ikke timer, minutter og sekunder. Jeg var her. Det var bare nå eller etterpå. Etter en uke på hytta, veltet vi ut av bilen og kappløp til jordbærbedet for å sikre oss de største og beste. Om ettermiddagene kunne jeg ligge på magen og lete etter firkløver i gresset helt til sola forsvant bak husene og mamma ropte om kveldsmat. Ristet brød med honning og melk. En sommer, etter å ha spart ukepenger hele våren, kjøpte jeg et epletre som skulle være bare mitt. Det så stakkarslig ut blant de gamle frukttrærne, men fikk de største og beste eplene av dem alle. I hekken var det en sjørøverskute. Fire husker hang fra hver sin grein, en til hver av oss. Det var saft og jordbær og is til alle som ville ha. I hageslangen kunne vi vaske vekk jorden under føttene, løpe hylende gjennom vannsprederen.
Det eldste epletreet hadde to hull i stammen. I det øverste hullet ble det hver vår bygget fuglereir. Når eggene var klekket og ungene ble større, raste reiret nedover av tyngden og endte ved det nederste hullet. Så gikk de ut, på terskelen til redet, på terskelen til livet utenfor, en etter en, tok sats og lærte å fly.
Pappa klipper blomsterbuketter i plenen, kanskje uten å tenke over det. Smørblomster og forglemmegei, han lar dem stå. Kanskje uten å vite at jeg ser det. Det er bare blomster og trær, gress og busker, som gjør hagen levende nå. Hagen gror igjen, de fine stedene forsvinner i takt med minnene om dem. Der jeg ligger under treet, høres ikke annet enn vind og naboens gressklipper. Latteren stilnet for mange år siden. En etter en, har ungene i huset klatret ut, på terskelen mellom da og nå, tatt sats og lært å fly. Og her ligger jeg, alene under kirsebærtreet, og lurer på hva i all verden jeg gjør her.
Det var ikke sånn det skulle bli å bli voksen. Kanskje ble jeg voksen for tidlig og for fort? Så fort at jeg ikke rakk å lære hvordan. Trærne har strukket seg forbi meg, alle har viktigere ting å gjøre. Livet mitt er på pause. Jeg er redd for å starte det. Så redd. Jeg vet ikke hvordan. Kanskje det er det som har vært problemet hele tiden. Jeg vet ikke hvordan, så jeg gjør det jeg kan, så jeg slipper å kjenne. Slipper å føle. Alle barna har blitt voksne, bortsett fra meg. Jeg vet ikke hvordan. Jeg vil ingen ting. Alle har strukket seg forbi meg. I dag har vært som i går som var som dagen før der. I morgen blir som i dag. Aldri nærmere noe annet. Det er sommerferie, men dagene er bare dager i livet mitt. De har ikke forstavelser. De er ikke mandager, skoledager, fredager, fridager, arbeidsdager, helligdager, late søndager. Jeg vet bare at jeg har løpt i dag, skal slappe av i morgen. Jeg skal snart spise middag, og så kveldsmat, og så skal jeg sove og spise frokost. Det er ingen ting jeg vil, fordi jeg tror ikke jeg klarer noe mer enn det her. Hva i all verden gjør jeg her? Hvor lenge skal jeg vente på å få tyngde nok i meg selv til å ha lyst til å ta sats? Prøve å fly
Ikke alt kan være like dypt. Noen ganger må det være litt blomster, brød, bilpleie og babling. Sånn er livet, litt opp og ned, litt veloverveid og litt tilfeldig. Til tross for at det er torsdag, og jeg har fri, som vanlig, og jeg har treningsfri, som man jo må ha, og jeg er rastløs, som vanlig, har denne dagen vært ganske fin. Ikke minst produktiv! Jeg har spart masse penger, fått en enda større utgift, sitti baki en postbil på full fart over fartshumper, sykla på sykkel med speil og damekurv. Prøverom over hele kjøpesenteret har vært så heldige å få se min kropp på jakt etter badetøy. Adele har sunget “When we were young” minst 20 ganger (les:30), bilen har fått seg en tur. Før klokka ti hadde jeg både spist frokost, bakt snurrebrød, bakt marengsbunn og sukkerbrød og lagd bringebærmousse, vært i butikken, sila noen bløtlagte bønner, tatt opp og lagt tilbake, tatt opp og lagt tilbake, kjøttkaker fra fryseren, fordi jeg hadde så veldig lyst på det til middag, men så turte jeg ikke likevel.
Litt trappetrim ble det også tid til. Jeg tenker det er innafor, og ikke til å unngå, da badet er i andre etasje, kjøleskapet mitt i kjelleren, baking på gang i første og klesskap på loftet. Jeg fikk aldri bestemt meg for hva jeg skulle ha på meg, opp og ned, av og på, se i speil, alt en gang til, og enda en, og så ble det det samme som i går til slutt. Klokka ti var jeg allerede sliten av rastløsheten i kroppen, som drev meg til å gjøre alt dette for å glemme at jeg verken skulle løpe eller trene på senteret i dag, og jeg tror pappa var litt sliten av det også, der han prøvde å høre på P1 gjennom støyen av Thea i aksjon. Lukten av hjemmebakt brød, tofarget og fullt av havre. Pappa lurte på om det var rullekake jeg stekte i ovnen. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg vet litt mer om baking enn han. Man steker ikke en rullet rullekake, altså, bare, nei!
Han tok seg en tur, kanskje like greit. Etterlot meg i rotet på kjøkkenet, i klesskapet og i hodet. Lunsj nærmet seg med stormskritt, det knøt seg i magen, det kriblet i magen. Baksten ble helt perfekt. Brødet skulle spises av meg, ikke bare bakes til andre. To skiver med snurremønster ble skåret, syltetøy og brunost på den ene, leverpostei på den andre. De fikk aldri turen innom en asjett, ingen lekker dandering. For å ikke rekke å ombestemme meg, måtte jeg bare spise det med en gang, før jeg fikk anledning til å kaste maten i gulvet og begynne å kutte salat i stedet. Det ble stående buffet, men jeg rakk det. Det smakte skikkelig godt, sånn at jeg måtte lukke øynen og la smaksløkene få fritt spillerom.
Man kan trygt si at bakekunsten hadde høyere verdi enn fotografikunsten. En kvast rhododendron på siden der, trefjøl på trebord, tvilsom vinkel. Men ser du snurren? Den perfekte snurren? Jeg har bakt snurrebrød før, men aldri smakt på. En merkedag, på en helt vanlig torsdag.
Med brød i magen, nei, en verkende, rastløs, nå-kan-du-bare-spise-grønnsaker-resten-av-dagen-din-ekle-stygge-taper-klump i magen, hadde jeg en sjelden avtale jeg måtte nå. Bilen min får like mye stell som håret, altså bare det mest nødvendige. Bensin på tanken og litt selvvask i ny og ne. Både bror og far syns det er riktig så ille stelt. Som bursdagspresang hender det jeg får maskinvask til bilen, som et slags gavekort, av bror. Bilen tar seg av og til noen turer med pappa, bare for å sjekke at lufftrykket er i orden, og at alt går greit med bremsene. Menn viser omtanke på de mest forunderlige måter. Det hjelper ikke at jeg stryker bilen over dashen (les: dashbordet) hver gang den er flink og starter på kalde vinterdager, eller at jeg fyller vindusspylervæske selv. Det skal mer til for å la seg imponere.
Så her om dagen kom pappa med et visittkort med en timeavtale merket Clio. I dag, klokka to. Bilen min har air condition, men det virker ikke. Jeg bare åpner vinduene, jeg, og det blåser så fint. Nå burde jeg fylle på litt gass på den, så jeg kunne ha et fungerende ventilasjonsanlegg i sommer, syns pappa. Han hadde altså avtalt en time for meg og bilen min, på Toyota, selv om jeg har en Renault. Pappa er god kunde på Toyota. De spurte om jeg var den datteren med Clio’n nesten før jeg kom inn døra. Det kom til å koste litt. Mens de holdt på å finne ut akkurat hvor mye litt er, var jeg på heisaturen i postbilen og på bikinishopping, men det er en helt annen historie. De ringte og sa at bilen kunne hentes, og jeg tok telefonen, fordi man nesten må det når det gjelder så viktige ting som bilen sin. Det viste seg at regningen var skrevet med blanko og ikke gaffel. Noen rør inni der (les:under panseret) er ødelagt, så det lekker gass, og bilen må på merkeverksted (les:fryktelig dyrt). Da ble det med tanken, tenker jeg, for det har gått helt fint med full gjennomtrekk. Jeg skulle hilse til pappa.
Nå bare babler jeg. Beklager. Jeg er egentlig ikke så interessert i bil. Jeg liker blomster. Så i kveldslyset gikk jeg ut i mamma sine tresko og tok bilder av både plantede og viltvoksende stemorsblomster. Mamma kaller det ugress, men ugress er, så vidt meg bekjent, ikke planter man opprinnelig må kjøpe for å få tak i. Stemorsblomster som har forvillet seg ut av blomsterbed og krukker, tatt den lange veien under gress og stein og stikker opp mellom steinhellene i bakhagen, er ikke ugress. De er underverker. Fotografikunsten er hakket bedre når jeg slipper å dandere brød samtidig. I morgen er det kanskje denne kaken som jeg holder på å bake som tar turen ut i hagen for å foreviges på en minnebrikke. Er det noe jeg kan, så er det å bake. Det må være lov å skryte litt, når man innehar slik en selvinnsikt som meg. Denne dama kan bake. Ikke så flink til å spise alt det bakte, men andre sier det smaker godt. Det ser bra ut. I dag kastet jeg meg over en oppskrift med masse som jeg aldri har gjort før. Så det klarer jeg sikkert, som Pippi sier. Kaken er ganske naken i kveld, under et lokk klemt inn mellom eplemos og gulrøtter på en hylle i kjøleskapet. Det er ufint å ta nakenbilder, så foreløpig får den være i fred. I morgen skal den pyntes og stelles med, så får dere kanskje se. Men først skal jeg sove, stå opp, kle på meg, sikkert det samme som i dag, gå til legen, betale 141 kroner for å veie meg, spise frokost og drikke en kopp te. Det var det!
Først og fremst må jeg takke for all den fantastiske responsen jeg fikk på innlegget mitt “Veiet og funnet frisk?”. Det har vært noen rare dager der jeg har følt meg veldig synlig og samtidig veldig alene. Følelser av stolthet og skam, glede og frykt, har danset swing i hodet mitt. Til tider har det gått helt rundt for meg, og det har tatt litt tid å finne tilbake til meg igjen. Om dere visste hvor mye kjærlighet, omtanke, forståelse, raushet og engasjement dere gir og deler, og hvor mye det betyr. Om dere visste hvor lett det er å si det og hvor vanskelig det er å ta imot. I en verden så full av kjærlighet, hvorfor er det så vanskelig å innlemme seg selv i den? All den godheten dere har vist meg, tenk hvor mye bedre vi kunne fått det, om vi viste oss selv så mye godhet som vi viser andre.
I kommentarfeltet mitt har det strømmet inn med historier, ros og støtte. Mennesker jeg kjente en gang, mennesker jeg aldri før har møtt, mennesker jeg kjenner godt. På et eller annet vis ble verden litt større og litt mindre på en gang. Det har vært tøft å ta innover seg omfanget av alle de som kjenner seg igjen, alle de som kjenner noen, en gang var der, er glad i noen eller er en av dem selv. På en måte blir jeg så inderlig stolt over alle sammen, fordi det betyr at de fortsatt er her. Kampen er ikke tapt, det vonde har ikke vunnet. Lidelser får et ansikt når man snakker om dem. Vi må snakke sammen. Det er det jeg sitter igjen med. Vi må snakke sammen. Det handler ikke bare om spiseforstyrrelser, det handler om psykisk helse.
Det er ganske rart og fremmed. At jeg sier vi må snakke sammen. I 13 år var frasen “Vi må tåle hennes taushet” en gjenganger i mine journaler. Som niåring på BUP, med munnen lukket for de som forgjeves spurte og ville ha svar på hvorfor. Hvorfor er du så redd? Som 11-åring på barneavdelingen, med sonde i nesa og et uspist halvt knekkebrød med syltetøy. Hvorfor kan du ikke spise? Vi må tåle hennes taushet. Som 12-åring, inni klesskapet, under det rosa ullteppet, med gråten i halsen og sinte stemmer som kranglet om joikakakene, om de skulle veies med eller uten saus. Hvorfor ble det så vanskelig nå? Som 14-åring, på barneavdelingen igjen. Vil du egentlig bli frisk? Som 14-åring, på Veum, med ryggen til og strikketøyet i fanget. Hva tenker du? Vi må tåle hennes taushet. Som 16-åring, utslitt av alle sekserne på vitnemålet og den daglige kampen inni, pauseår fra skolen. Går det bra? Skuldre som hevet og senket seg. Som 19-åring, i mørket i skogen, alle var redde, noen lette. Du tenker ikke på å ta livet av deg?
Jeg lærte å snakke da jeg var ett, men begynte ikke å snakke før jeg var 22. Og det tok enda ett år før jeg snakket mer enn jeg tiet.
Vi må ikke tåle min taushet. Vi må ikke tåle all denne tausheten. Vi må snakke sammen.
Ordene har alltid vært der, i hodet mitt. Jeg har hatt alle svarene hele tiden. Innenfra har de bombardert meg, skreket til meg, grått, ledd av meg, kjeftet på meg. Lengtet etter å komme ut, fryktet å bli hørt. Det handlet mye om at jeg ikke trodde du ville høre. Det handlet mye om at jeg ikke trodde du ville skjønne. Det handlet mest om at jeg ikke følte jeg var verdt din tid og omsorg. Noen ganger ville jeg ikke, noen ganger ville jeg, men klarte det ikke. Det handlet også om stahet, en god del trass. Ingen skulle få den gleden av å være den som fikk meg til å si noe. Noen ganger var det for sent, øyeblikket der jeg tenkte at nå kan jeg fortelle. Det kom for sent, og det var ingen der lenger. Når man begynner å være stille er det så vanskelig å slutte. Etter hvert som livet gikk videre mens jeg sto stille, var det mislykketheten som stoppet meg, skammen over alt jeg ikke fikk til.
Og så du som er så pen. Og så du som er så flink.
Jeg trodde at hvis jeg forsvant, ville du se meg, og om jeg snakket, ville du forsvinne. Min smerte var for vond til å dele, og jeg fortjente den. Jeg ville ikke påføre andre bekymringer og forpliktelser. Ingen andre ville forstå. Helt til jeg forstod at det eneste jeg ikke hadde prøvd, var å snakke om det. Alle hadde prøvd å hjelpe meg, men ingen ting hadde hjulpet. De hadde ikke gitt opp, de som spurte. De hadde ikke dratt, de som brydde seg. De ventet, ventet på svar sånn at vi kunne snakke sammen, ikke bare bli snakket til, bli snakket om. I alle disse årene hadde jeg sittet i mørket alene og forsøkt å pusle sammen biter av et liv uten å se farger, mønstre, mål, mestring. I det øyeblikket jeg åpnet munnen, åpnet døra, åpnet opp og slapp lyset og andre inn, åpenbarte alt seg. Det er mye lettere å pusle med lyset på. Og å pusle sammen med noen.
Så nå snakker jeg. Og skriver. Det er mindre skummelt å skrive enn å si høyt. Lyden av stemmen min. Tenk om jeg ikke får sagt alt, at jeg ikke får sagt det jeg mener. Sagt er sagt, det kan ikke bli usagt igjen. Når jeg skriver, kan jeg tenke meg godt om, formulere setninger som gir mening og ord som beskriver. Om noe ikke blir riktig, er det bare å fjerne og prøve på nytt. Det spiller egentlig ingen rolle for meg om noen leser. Det er selve skrivingen som betyr noe, å få det ut. Men når nå noen leser, mange leser, så får skrivingen enda en funksjon. Snakking smitter. Jeg skriver for meg, men får oss til å snakke om det. Større enn det, blir det ikke.
Når jeg ser på deg, ser jeg bare alt du ikke er. Når jeg leter, finner jeg bare feil. I speilet ser jeg noe jeg ikke kjenner igjen, noe jeg ikke kan forholde meg til. Med et litt oppgitt sukk, forstår jeg nå at ditt og mitt bilde av hva vi trives med, er ganske forskjellig. Fra naturens side er det fjernt fra virkeligheten at jeg skal se noe særlig annerledes ut enn dette. Jeg hater å være gledesdreper, men foreldrene mine er ikke akkurat sylfider. Vi er en slekt av sånn helt passe høye, eller lave, alt ettersom, mennesker, som har lettere for å være litt formfulle heller enn magre. Det har kostet ganske mye opp gjennom årene å kjempe mot disse genene. Nå er jeg lei, og sliten. Jeg er ikke en kropp, jeg er et menneske. Kroppens verdi måles ikke i hvordan den ser ut, men hva den kan gjøre. Vi har potensiale til å bli et radarpar, kroppen og jeg. Så, kjære kroppen min, nå skal jeg skrive litt om alt det jeg elsker ved deg.
For å starte på topp, hodet. Sånn akkurat perfekt plassert anatomisk, like under pannen og like over nesen, har jeg to øyne. En gang for mange år siden, åpnet de seg for første gang og stirret inn i øynene til to lykkelige mennesker som kalte meg sin og elsket meg allerede før jeg de hadde sett meg. Hvis blikk kunne tale, ville de der og da ha ropt så høyt om kjærlighet at det kunne høres hele veien fra Fredrikstad sykehus og til Roma.
Nesen midt i fjeset. Kanskje litt stor, og med en irriterende rød flekk på den ene siden, men hva ville mammas nybakte boller vært uten den! Når det regner ute, og bakken er varm, og alt det grønne dynkes i himmelske tårer, da lukter det så intenst friskt og levende av meitemark og våt hund og jord som farges mørkebrun, at jeg får lyst til å løpe ut og danse rundt i alle de herlige luktene. Og noen ganger gjør jeg det.
En latterkrampe, et eventyr, et banneord, en sang. Et ord, en setning, en hel samtale iblant. Med munnen kommuniserer jeg med verden, Jeg blir både hørt og gjør meg forstått, Den kan synge ut en trestrøken c, med litt anstrengelser og en hel del fryktløshet, selvfølgelig. Eller smake forskjellen på en god og en dårlig vannmelon. Uten å bli trøtt, kan den snakke i timesvis. Jeg kan både hviske og rope høyt. Inni den har jeg også tenner, som er sterke nok til å kakke hakk i et marmorbord. For ikke å glemme all luften som pustes inn og pustes ut og sørger for at jeg aldri går tom. I speak English fluently, und auch ein bisschen Deutsch. På dager der ting er litt stille og uinspirert, kan jeg finne på å snakke høyt med meg selv, fordi jeg stiller så fine spørsmål og får så gode svar da.
Skuldrene mine kan bære tungt. Både billedlig og rent fysisk. De er brede, akkurat som pappa og mamma sine, og de holder BH-stroppene oppe, hvilket er veldig praktisk. De har ofte blitt brukt til å heises opp og ned, i mangel på ord eller vilje til å si dem. Men først og fremst er skuldrene utgangspunktet for to armer som er både lange og sterke. Bittesmå hår dekker dem, som de dekker store deler av kroppen, for å holde meg varm. Uten de hårene ville jeg ha fryst ihjel, det tror jeg helt bestemt. Så jeg lar dem være der, for det ville vært rent fånyttes å fjerne noe som alltid vil tilbake, fordi det har en funksjon. Armene kan holde rundt og dytte vekk. De kan klappes over hodet i takt med Taylor Swifts popmusikk, eller henge henslengt og kult ned langs siden. Det mest fantastiske er vel kanskje at de kan gjøre flere ting på en gang. Det ville jeg aldri trodd, da jeg satt i bestefar sin røde bil og vettskremt rygget den pent inn mellom de små bjørketrærne ved siden av postkassestativet, fordi jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle få til å både gire og styre på en gang. Nå kan en hånd snurre på rattet, en annen bytte fra revers til første gir, mens føttene helt mirakuløst veksler mellom å trykke ned og løfte opp på pedalene. Alt uten at jeg tenker over det, opptatt som jeg er med å passe på å se både forover og bakover og til siden.
Ytterst på fingrene mine, har jeg negler som er så rare og små at de ikke under noen omstendighet bør fremheves med neglelakk, også de arvet av mor og far. Hendene ser både furet og værbitte ut, og de sliter med dårlig blodsirkulasjon og eksem. Men, med hendene for hånden, kan jeg alltid vite hvor mange dager det er i september. Som om de var skapt for det, fyker de nå over tastaturet, vel uvitende om at de trykker på taster som former ord om deres funksjon. Med hendene kan jeg holde fast og slippe fri. Noen ganger knytter jeg dem hardt sammen i frustrasjon og redsel, men de kan også stryke forsiktig over et tårevått kinn eller klø lindrende på et myggstikk. Ved pianoet får de plutselig eget minne, og husker sanger jeg ikke har spilt på årevis. Om jeg vil, kan hendene mine formes til et drikkebeger og holde på iskaldt fjellvann fra en sildrende bekk, eller plukke de nyutsprungne prestekragene i veikanten.
Så er det denne magen, da. Hva er det vel å like med den? Kanskje heller fascinasjon er innfallsvinkelen her. Ikke noe annet på kroppen min kan blåses opp så stort eller holdes inn så hardt, helt viljestyrt. Om magen kunne snakke, tror jeg den ville fremmet god pusteteknikk og gitt litt mer blaffen i denne krampaktige innholdingen. For over magen har jeg to lunger som fylles med all denne luften, og så lar jeg den ikke få plass. Det er egentlig ganske dårlig gjort. Om sommeren blir magen min så brun at den ser svart ut. Da er den litt lettere å like. Jeg liker også tanken på at den en gang kanskje skal være bopel for et helt nytt menneske. En gang, kanskje.
Med rumpa i fokus, sier jeg bare takk og lov for at jeg har litt mer av den nå enn før. I motsetningen til fjorårets soggy bottom, som i et endeparti lacking in spirit, nedfor og hengende og ikke-eksisterende, er årets utgave helt normal. Det er praktisk. Uansett hvor jeg er, har jeg alltid noe å sitte på. Komforten er upåklagelig. Det er til og med nesten greit at tante kommenterer at rumpa mi er sprek i jeans. Nesten.
Hva annet pent kan man si om lårene, enn at de forbinder knærne med hoftene? Før jaktet jeg på tomrommet mellom dem, nå er de i skjønn forening på midten. De ser kvinnelige ut. Jeg får vel bare innfinne meg med det at for å være sterk, må jeg også godta at muskler tar plass. Jeg må ta litt plass, jeg er et menneske med min fulle rett til det. En gang på vei opp en takrenne i en ivrig utgave av sisten, slo jeg kneet ganske kraftig. Til minne om barndommens lek og latter har jeg et lekkert arr tvers over der. Kroppen min kan reparere seg selv, helt naturlig. Og uansett hvor vondt det gjør, så går det vonde over, og minnet om smerten blekner med tiden. Det er fint å tenke på. Det går over.
Kjære legger, dere liker jeg skikkelig godt, også hvordan dere ser ut. Ikke minst er jeg imponert over hvor seige dere er, hvor mye dere holder ut. Til sammen danner både lår og knær og legger beina mine. Ikke lange, ikke slanke, men helt riktig proporsjonert, min høyde tatt i betraktning. Det ville sett veldig rart ut om overkroppen ikke stemte med underkroppen. Dessuten kan disse beina ta meg steder, både til fots, til sykkel, til vanns og i lufta, på et fly, riktignok. Jeg liker hvordan det ene beinet aldri har lært seg ordentlig å svømme, slik at det går opp og ned som en hund mens det andre tar flotte svømmetak. Det gjør meg unik, og det går ganske fort fremover på den måten også. En annen ting jeg vet jeg kan, men som jeg ikke tenker å prøve igjen med det første, er å legge beinet bak hodet. Jeg gjorde det en gang, hjemme alene, og så satt jeg fast. Rullet rundt innviklet i meg selv, lo, gråt og prompet ukontrollert om hverandre. Da jeg endelig kom løs, sverget jeg å aldri prøve igjen. Men jeg vet jeg kan, og det er en høyt elsket historie å fortelle. Noen ganger utelater jeg prompingen, for ordens skyld.
Så var det føttene. Jeg er den stolte innehaver av to eksemplarer av den best konstruerte buen i verdenshistorien. Fotbuen er et mesterverk, bestående av tjueseks bein, trettitre ledd, tolv sener og atten muskler. På mine løpeturer, for hver gang foten treffer bakken når jeg løper, tåler fotbuen hele to ganger min kroppsvekt i belastning. Slike fakta er jo til å bli glad av. Slike føtter er til å bli glad i. Selv om neglene ikke kan kalles negler, og hælene er sprukne og jeg noen ganger må kjøpe sko i barneavdelingen. Med føttene lærte jeg kunsten å gå. Jeg kan danse om jeg vil, eller trampe i takt, eller sparke fotballer langt av sted. Hva er vel mer ilende forfriskende enn å stikke lilletåa uti havet for å kjenne på temperaturen enn tidlig maimorgen, eller grave føttene ned i sanda på stranden og la bølgene skylle dem rene?
For ikke å glemme alt det fantastiske som skjer inni kroppen og holder meg levende, tenkende, følende, kommuniserende. I bevegelse, i utvikling. Kroppen min er både vanntett og varmeregulerende, den tåler trykkforskjeller og vektløshet. Den kan til og med trosse høydeskrekk og kaste seg ut av fly 3000 meter over bakken. Jeg fornyer alle cellene mine hele tiden, tenk, det er jeg i stand til. Alt hva kroppen klarer. Og alt hva den har måttet tåle. Det står respekt av å være så trofast mot en eier som er både lite samarbeidsvillig, mishandlende og ignorerende. Hatende.
Tiden vil vise om jeg noen gang kan føle meg vel i kroppen min. Men jeg vet allerede at den er uerstattelig og dyrebar og fantastisk. Jeg setter pris på alt vi har fått til, tross alt, og ser frem til hva vi kan utrette sammen fremover. Jeg elsker ikke kroppen, men jeg begynner å like oss. Som i alle andre relasjoner, der jeg bryr meg mer om hvem de er enn hvordan de ser ut, bør det også gjelde for kropp-selv-relasjonen. Thea og kroppen, et radarpar. Vi går en lysende fremtid i møte, det føler jeg på meg.
